Strasburgertesene og streikekampen i dag
Av Svein Johnsen
Den skjerpa økonomiske utsugninga av arbeidsfolk har igjen gjort streikevåpenet til et aktuelt redskap i lønnskampen. I skarp kamp mot LO-topper og forbundspamper har arbeidsfolk sjøl fått erfare sannheten i parolen «Det nytter å streike».
Imidlertid er den økonomiske kampens betingelser i dag vanskelige. Vi er bare i begynnelsen av perioden med skjerpete motsetninger mellom arbeid og kapital. Ennå har vi meget begrensete egne erfaringer fra bruken av streikevåpnet i lønnskampen. Dette har i en del situasjoner, bl. a. i Kiruna, gitt enkelte fordekte pamper lett spill, slik at de har kunnet spre sin kapitulasjonspropaganda ganske uhindret. Streikeledere på enkelte bedrifter har hatt god støtte i de såkalte «Strasburgertesene», eller «Strasburger-konferansens resolusjon i anledning spørsmålet om streiketaktikken i den nåværende periode».
Trass i avstanden i tid (konferansen i Strasburg trådte sammen i 1929), er dette dokumentet meget aktuelt og er fortsatt den beste enhetlige sammenfatning som er tilgjengelig i dag av erfaringer fra streiken i den økonomiske kamp i Europa. Særlig viktig er Strasburgerkonferansens resolusjon på grunn av de viktige politiske paralleller i de spørsmåla som den tok opp, og som vi i dag møter i streikebevegelsen. La oss nevne noen:
1.Strasburgerkonferansen kom sammen på en tid da verden befant seg i begynnelsen av den store økonomiske verdenskrisa i mellomkrigsåra. Da som nå forsøkte kapitaleierne å skyve krisas byrder over på arbeidsfolk.
2.Arbeidsfolk fant heller ikke den gang noen støtte i de sosialdemokratiskdominerte fagorganisasjonene. Regelen var at lønnskampen måtte foregå mot den faglige reformist-ledelsen.
3. På grunn av fagpampenes forræderi måtte arbeidsfolk for en stor del sjøl ta initiativet i lønnskampen gjennom såkalte «ville» eller «ulovlige» streiker.
Her i Norge har vi kunnet høste viktige erfaringer fra streikekamper på bl.a. bedriftene Norgas i Oslo, Zinkkompaniet i Odda, EFP i Sauda, og fra aksjonen på Oslo Sporveier og anti-moms-aksjonen. Ved siden av lønnsarbeiderne har studenter og elever ved andre høyere undervisningsanstalter høstet erfaringer fra sin streikeaksjon.
Allerede i 1. avsnitt påpeker Strasburgerkonferansens resolusjon (heretter bare kalt «resolusjonen») nødvendigheten av forberedelsen av massene til streikene.
Det agitatoriske og organisatoriske forarbeid må føres under parolene: 'Vent dere ingenting fra de reformistiske førere, de vil forråde dere', 'Ta saken i deres egne hender', 'Forbered dere til kamp ellers blir dere slått'. (s.6 «Strasburgerkonferansens resolusjon» utgitt av NKP 1929.)
Marxist-leninistene og andre progressive har i dag tatt fatt på denne oppgaven; å forberede massene på de kommende kamper i sin faglige propaganda. Den viktigste parolen i den forberedende periode har vært «Det nytter å streike!». Denne parolen er uten tvil riktig fordi store deler av arbeidsfolk fra tidligere har negative erfaringer fra streiker som av reformister bevisst er blitt ledet inn i nederlag. Dette forholdet er det viktig å være klar over.
Økonomisk streik/politisk streik
Resolusjonen påpeker at «I forbindelse med kapitalens konsentrasjon og borgerskapet og reformistenes tendens til å erstatte streikekampen med voldgiftsystemet (og tvungen lønnsnemd), får enhver streik politisk karakter.» (s. 28)
Denne «tendensen» er ytterligere blitt forsterket i løpet av åra etter den annen verdenskrig, og er stadig blitt bekreftet i den siste tida. Klassesamarbeidet har ført til at streikevåpenet i realiteten er blitt ulovlig ifølge de borgerlige lover. Derfor vil arbeiderne, alt før konflikten slår ut, ha LO-ledelsen, pressa, rettsapparatet og hele borgerstaten imot seg. Streiken vil, særlig hvis den ser ut til å gi resultater, som en nødvendighet også være retta mot systemet — kapitalismen. Alle disse forhold er det marxist-leninistenes plikt å forberede arbeiderne på gjennom sin agitasjon og propaganda.
De streikendes kamporgan
Resolusjonens anvisninger sammenfaller fullstendig med våre egne erfaringer i spørsmålet om streikens ledelse, at de streikende må velge sin egen ledelse som er så representativ for de streikende som mulig. På alle de bedrifter der det har vært streiker, har man holdt på dette prinsippet; å velge en uavhengig streikekomite som også eventuelt omfatter uorganiserte arbeidere, når dette kan sveise de streikende sammen om krava. I resolusjonen advares særlig mot «hemmelig diplomati» fra streikeledelsens side, som er i skarp motsetning til masselinja:
Streikeledelsen må forstå ikke et eneste øyeblikk å tape forbindelsene med massene, den må legge vekt på stadig å holde massene underrettet om hva den gjør, og sørge for å supplere sine medlemmer gjennom nye virkelystne og energiske personer, og i det hele på enhver måte drive sitt arbeid slik at enhver arbeider kan kontrollere det. .. Systemet med befalinger og hemmelig diplomati må drives ut av streikeledelsens praksis. Deres rolle og betydning kan bare vokse så fremt streikeledelsen står under massenes kontroll og tar stilling til alle viktige spørsmål i streikekampen sammen med dem.
Det synes som om streikeledelsen i Odda, Sauda og på Norgas har fulgt denne ekte masselinja i arbeidet.»