Stalinisme i Norge

Av Finn Sjue

2000-01

Finn Sjue var redaktør i Klassekampen 1973-77 og journalist samme sted 1985-96 med spesialfelt høyreekstreme krefter og de hemmelige tjenestene. Han var medlem av AKP(m-l)s sentralkomite 1973-84 og nestleder 1980-81. RV-leder 1981-83. Har skrevet flere bøker sammen med Ronald Bye og andre om de hemmelige tjenestene. Nå frilansjournalist og dokumentarforfatter.

Hvordan så Arbeiderpartiets spesielle apparat og ulike nettverk for hysj-virksomhet ut? Hva betydde det for Arbeiderpartiets makt i norsk etterkrigstid at ledelsen tok i bruk skjulte politimetoder i den politiske kampen? Førte dette ekstra maktapparatet til at Arbeiderpartiet skapte seg en enda sterkere og mer monolittisk «ettpartistat» enn partiet ellers hadde maktet? Hvilke konsekvenser har dette hatt for den samfunnsmessige utviklinga i Norge?

Dette er et personlig preget politisk essay. Kanskje burde det ha vært en grundig historisk framstilling eller en stringent politisk analyse. Men enhver fugl får synge med sitt nebb. Dessuten finnes det både en historiske dimensjon og en analyse her. Jeg foretrekker den noe friere metoden til å se nærmere på disse spørsmålene.

Lynnedslaget 8. mai 1996

Da Lund-kommisjonen la fram sin innstilling 8. mai 1996 var det som et lynnedslag hadde truffet det politiske Norge. Hadde virkelig den skjulte, ulovlige overvåkinga vært så ille? Joda, så ille hadde den vært. Egentlig hadde den vært enda verre. Helt ferske nyheter var det heller ikke kommisjon la fram. Kritiske journalister og reflekterte eks-politikere hadde allerede avslørt det meste, om ikke alt. Lund-kommisjonen trakk i tråder som allerede lå i åpent terreng. Disse trådene kunne følges inn i de arkivene som fortsatt eksisterte, og der var det en del å finne. Særlig i Overvåkingssentralen som ikke hadde rukket å sanere en mengde dokumenter. Så veldig vanskelig var det vel heller ikke å finne fram til disse arkivene når Ketil Lund, Berge Furre og de andre først var utstyrt med offisielt adgangskort. Men rett skal være rett, kommisjonen gjorde stort sett en god jobb. Og når en offisiell kommisjon bekrefter det som enkeltpersoner tidligere har avslørt, gir det en ekstra tyngde. Særlig når kommisjonens resultat avviker fra det som de fleste andre offentlige kommisjoner legger fram. For de er som regel borgerskapet og maktelitens taktiske redskaper for å begrave plagsomme problemer uten altfor mye støy. Men takket være sterke motsetninger innad i denne makteliten klarte Lund-kommisjonen å komme et stykke på vei i sitt arbeid, sjøl om den på ingen måte nådde helt fram.

Det var mange i de maidagene som tenkte: Har norsk politikk virkelig vært så kynisk? Har Arbeiderpartiet gått over lik for å opprette og opprettholde ettpartistaten?

Kronjuvelen avslørt

Til og med mange eldre mennesker som hadde opplevd både varm krig og kald fred tenkte nok i de banene. De var en smule sjokkerte. Den lett naive forestillingen om politikkens vel harmoniske vesen har nok fått næring fra offisiell, norsk historieskriving. Om vi skummer leksikalske verk og lærebøker fra 1945 til 1996 vil vi lete forgjeves etter Arbeiderpartiets skjulte maktapparat og overvåking. Kort sagt, norsk etterkrigshistorie er skrevet mer i Thorbjørn Egners snille reformistiske ånd enn i den historiske materialismens direkte – og realismens dystre – språk. Det var ikke for ingenting at denne formen for historisk skjønnmaling ble tema på en pressekonferanse i Oslo i november 1993. Da ble boka De visste alt … Rapporter fra niende etasje presentert.

Pressekonferansen var nærmest som en rockekonsert å regne. Sjelden har en boklansering vært så godt besøkt i Norge. Her ble kronjuvelen i Arbeiderpartiets gamle etterretnings- og overvåkingssystem avduket: Avlyttingssentralen i niende etasje i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Sentralen var plutselig ikke lenger en av de dypest bevarte hemmelighetene i Norge. Takket være Arbeiderpartiets tidligere sekretær Ronald Bye – med assistanse fra journalister som Alf R. Jacobsen og meg sjøl, ble det mest dramatiske eksemplet på APs skjulte maktapparat avslørt. Det var på denne pressekonferansen at historikeren Berge Furre sa at «norsk etterkrigshistorie må skrivast om». To og et halvt år seinere kunne han som medlem av Lund-kommisjonen gi sitt eget bidrag til den samme omskriving.

Og i sannhet – norsk etterkrigstid må skrives om.

La meg med en gang få sagt at nettopp APs tidligere sekretær Ronald Bye har spilt en helt avgjørende rolle i arbeidet med å avdekke Arbeiderpartiets gamle hysj-system. Ved siden av Per Borten er han den eks-politikeren som har vist størst mot og mest ansvar ved å avsløre systemet. For denne innsatsen fikk han et voldsomt raseri rettet mot seg fra APs fundamentalister. Det fantes også en del personer i den mangslungne venstresida som reagerte «moralsk» og surmulende. For hvordan kunne en mann som hadde så mye møkk på hendene, tillate seg å kreve ryddigere forhold i politikken, må vite? Jeg håper at disse etter hvert har innsett den store verdien av Byes innsats.

Machiavelli – og Haakon Lie

La oss slå an tonen og temaet ved å vise til den personen som i sin tid kanskje skildret kynismen i politikken best. Det skjedde i et av Niccolo Machiavellis mest kjente verker: Fyrsten. Her beskrives kvintessensen av politikk slik: Den kyniske realist vet at politikk ikke er idyll, at politikk er polemisk krig med ord, der partiene er våpnene og argumentene er kulene, og der kampens mål ikke er å enes, men å erobre den politiske makt – og beholde den. Og fysisk vold er det definitive opphavet til all makt.

Dette er uten tvil i Haakon Lies ånd – denne uoppslitelige, flammekastende, fanatiske og demagogisk dyktige sekretæren i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969.

Vi kan sjølsagt spørre om den italienske tenkeren og statsmannen som startet karrieren i Firenze i 1498, glemte et poeng i sin beskrivelse av den kyniske politikken. Han beskriver politikken som en «polemisk krig med ord». Men i den Haakon Lieske tradisjon består også politikken i å benytte skjulte politimetoder for å styrke partiets makt.

Uansett er Machiavellis navn med rette, og kanskje litt urette, blitt knyttet til «læren» om at i politikken er alle midler tillatt. Det var denne læren Haakon Lie fulgte så konsekvent: At hensikten helliger midlet.

Og det er med basis i læren om at i politikken er alle midler tillatt at vi kan ha et håp om å forstå hvordan Arbeiderpartiet klarte å erobre en så sterk og enerådende posisjon i norsk etterkrigspolitikk. Det er med basis i filosofien om at hensikten helliger midlet at vi kan forstå hvorfor den indre kretsen i Arbeiderpartiet etablerte det skjulte maktapparatet – sitt eget overvåkings- og etterretningsapparat. At vi her snakker om en ekstremt kynisk maktfilosofi, gjør den ikke mindre interessant som et «måleinstrument» for å vurdere AP-kretsens politikk. At stalinismen også i stor grad bygde på denne filosofien, bør ikke være en særlig dristig påstand for dagens maoister og ml-ere.

En maskin for å undertrykke

Samfunnet består av klasser. Den herskende klassen må alltid ha sin eksekutivkomite – også kalt regjering. Den langvarige Gerhardsen-regjeringa ble en veldig spesiell og sterk eksekutiv. En grunn til det var at noen i den indre partikretsen styrte det apparatet som tok i bruk skjulte politimetoder i politikken.

Og det er her snakk om litt av en «maskin» for makt, kontroll og undertrykking. Lenin skrev noen av sine viktigste artikler om staten og revolusjonen allerede før 1920. Men fortsatt er hans ganske så direkte og klare måte å uttrykke seg på interessant for vår analyse av AP-kretsens styring av den norske stat. I 1919 skrev Lenin i Staten og revolusjonen:

«Staten er en maskin for den ene klassens undertrykkelse av den andre, en maskin til å holde andre underordnede klasser i lydighet under en enkelt klasse.»

Han føyer til at denne staten selvsagt tar ulike former. At staten i sin kjerne altså er voldelig, levnet Lenin ingen tvil om. Og ved siden av statens fysiske virkemidler var de hemmelige tjenestene en spesielt viktig del av herskerklassens stat.

Tilstanden i APs indre krets og Lenins syn på staten har utvilsom en ting til felles: Her er det ikke snakk om en søndagsskole.

At Arbeiderpartiet hadde stor tilslutning fra arbeiderklassen og småkårsfolk generelt, endrer ikke det faktum at AP-kretsen utgjorde en viktig del av herskerklassen, ikke minst den delen som var basert på en raskt voksende statskapitalisme. Dette førte bare til at Arbeiderpartiets profil, politikk og taktikk måtte ta mer hensyn til partiets arbeiderklassegrunnlag enn et åpent storborgerlig eller vanlig borgerlig parti ville ha gjort. Riktignok stemte mange borgere på Høyre, men allerede da var de lykkelig for at det var Arbeiderpartiet som styrte.

Med Machiavellis kyniske filosofi og Lenins kompromissløse statssyn i tankene, kan vi gå videre.

Bakteppet

Først av alt, hva var det i virkelighetens verden og i atmosfæren som gjorde at Arbeiderpartiets indre krets kunne ta seg så kraftig til rette etter krigen? Her er noen stikkord om det historiske bakteppet – nærmest for en huskelapp å regne.

De fleste politiske partiene kom med liten ære og heder ut av krigen. Men mellom de to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, var det likevel en viktig forskjell. Trass i vingling og passiv motstand hadde Arbeiderpartiet et stort grunnplan som fortsatt var lojale og følte tillit til partiet. Ethvert parti har sitt spesifikke klassegrunnlag. I dette grunnlaget var fagbevegelsen, LO, så og si «hovedsponsoren». Høyre med sin «hovedsponsor» i kremmervirksomhet, privat industri og rederinæring, var derimot i stor grad kompromittert. Kollaborasjon med fienden i finans, industri og politikk førte til at partiet var uten sjanser til å erobre statsmakta i etterkrigs-Norge. Høyre var en del av og hadde samarbeidet tett med det Helge Krog kalte «sjettekolonnen»; industrien og finansen som samarbeidet med okkupanten og som tjente grovt på det. Etter et kort mellomspill med nasjonal samlingsregjering kunne Arbeiderpartiet innta posisjonene – riktignok med et relativt sterkt NKP som konkurrent både på arbeidsplassene og i Stortinget.

På den internasjonale arenaen tok det ikke lang tid før kortene var i ferd med å deles ut på nytt. Nyoppdeling av verden var i full gang, ikke minst i Europa. Nye imperialistiske blokkdannelser tok form. USAs suverene økonomiske og militære posisjon avtegnet seg raskt på Europakartet. I etterdønningene av atombombene over Hiroshima og Nagasaki satte USA inn Marshall-«hjelp», raskt økonomisk grep om det som skulle bli Vest-Tyskland, NATO og «roll-back»-strategi. Alt bidro til et sterkere amerikanske hegemoni i den vestre delen av det europeiske kontinentet enn noen gang før. Washington kunne trekke veksler på svakhetene i det krigsruinerte Sovjet. Moskvas klare hegemoniske inngrep i Øst-Europa bidro også sterkt til at USA kunne rykke fram i økonomi, militærvesen, politikk og ideologi. Det var først på 60-tallet at Sovjet kunne kalles en voksende supermakt. Ved hjelp av en steinhard kommando-økonomi hadde partitoppen sluset enorme ressurser inn i rustningsindustrien.

En lang periode med kald krig var i gang.

Krigens metoder inn i freden

I veven av dette bakteppet må vi også peke ut noen flere spesielle tråder. I Stockholms-eksilet hadde sentrale partimenn funnet hverandre, samkjørt etterkrigsplanene og arbeidet høyst praktisk for å vingestekke kommunistene. I London skjedde noe av det samme. I mens dro Haakon Lie land og strand rundt i USA og knyttet nære bånd til personer som skulle bli sentrale i de amerikanske tjenestene. Han knyttet også like sterke bånd til jødiske organisasjoner i USA, organisasjoner som skulle bety mye for den kommende staten Israel. Noen av AP-lederne satt i KZ-leire i Tyskland, blant dem Einar Gerhardsen. Og den ambisiøse, karrierelystne Jens Chr. Hauge satt som Milorg-leder hjemme i Norge. Ikke bare var han ambisiøs. Da Norge gikk inn i fredsdagene, behersket han fra krigens dager et stort illegalt apparat. Han kunne kunsten å bruke skjulte metoder. Han hadde sine nettverk, og han hadde bygd opp en ubrytelig lojalitet hos hundrevis og tusenvis av personer.

Da krigen var over, kunne disse AP-lederne samles. Erfaringene var forskjellige, motivene likeså. Men holdningene var nok ganske like: Norge skulle gjenreises. Norge skulle knyttes vestover. Norge skulle nøytralisere og knuse NKP – ei oppgave mang en NKP-leder ga sitt ufrivillige bidrag til. Og kanskje viktigere enn noe annet: Jeg tror APs indre krets hadde en felles overbevisning om at det bare var DE som kunne styre det nye Norge. En slik innstilling fra en krets av sterke personer kan løfte fjell. Men den kan også kue et helt folk.

Og fra krigens dager tok de med seg krigens metoder inn i den freden som raskt skulle bli veldig kald.

Partiets fåmannsvelde

At Arbeiderpartiet fikk stort flertall og store prosenttall i valg er et faktum. At partiet sto sterkt på arbeidsplassene og i fagbevegelsen er like utvilsomt. Kretsen av sterke personer på toppen av partiet, kunne også nyte godt av stor legitimitet. La det ikke herske tvil om det. Samtidig utviklet dette absolutte toppsjiktet i partiet seg til et oligarki – et fåmannsvelde. Vi snakker da om ei ledergruppe som har kontroll over de sentrale maktposisjonene i et parti. Den har monopol på alle viktige beslutninger. Den er i stand til å skifte kurs på tvers av flertallet i partiet. Og for å bruke historikeren Jens Arup Seips ubønnhørlige ord i boka Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays fra 1963: Denne ledelsen fyllte partiet – etter en omhyggelig «avsiling» – med «to arter av folk: kaniner og teknikere». Videre sier han: «Tenkt som et middel til å sikre partiets enhet, ble kaninpolitikken i sine virkninger et middel til å sikre førerskapet for de som hadde det. Når lederne drøftet saker i partiinstanser, drøftet de dem med folk de selv hadde plukket ut. Jeg vil anta at denne sikringspolitikken ble mer systematisk og mer hårdhendt gjennomført enn i noe annet vesteuropeisk sosialistparti.»

Og som enda et element i «stålsettingen av partiet», peker Seip på «en systematisk gjennomført kontroll for å hindre avvikende meningsdannelse eller overhodet meningsbevegelse innen partiet. Jeg vil kalle dette en indre sensur.»

Når Seip skildrer «ørnen blant partiene» slik, viser han også til at dette dreier seg om trekk av stalinisme. Og han føyer til: «Dette ordet bruker jeg deskriptivt, ikke vurderende».

Den indre kretsen av ledere som kontrollerte partiet på denne måten, var ikke tallrik. Den kunne telles med 10 fingre. Og vi snakker særlig om partiformann og statsminister Einar Gerhardsen, LO-formann Konrad Nordahl, partisekretær Haakon Lie, forsvarsminister og justisminister Jens Chr. Hauge og redaktør Martin Tranmæl. Kanskje hører også Arbeiderbladets mangeårige redaktør og statsministerens bror, Rolf Gerhardsen, hjemme her. Innenfor denne kretsen var det nok av konflikter og ulike syn. Men utad sto den fram som en monolitt. Kanskje var det særlig Einar Gerhardsen som klarte å holde kretsen sammen utad. Seip beskriver ham slik:

«Et hovedtrekk i hans teknikk er den vennlige forsonende hånd som trekker motpart og medpart inn på et sentralt menneskelig plan hvor alle kan møtes, og hvor det som skiller, fortones. Dette er genialt». Men med en gang Seip har skildret Gerhardsen slik, iler han til for å minne om at politikk ikke er idyll, og at Gerhardsen skjønte dette svært så godt.

«Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø.»

Skjult para-apparat for overvåking

Jeg er ikke i tvil om at nettopp dette fåmannsveldet med hellig tro på at bare DE kunne styre Norge var et avgjørende vilkår for at en AP-dominert «ettpartistat» vokste fram, slik Jens Arup Seip beskrev den på sin polemiske måte. Fåmannsveldet var også avgjørende for at det skjulte para-apparatet for etterretning og overvåking ble skapt.

Det skulle noe til for å skape et slikt ekstra redskap. Her satt Arbeiderpartiet med solid parlamentarisk flertallsmakt. Partiet hadde en solid fundert regjeringsmakt. Industri, finans og sosiale velferdsgoder ble bygd opp. AP-regjeringa bygde også opp hemmelige tjenester som alle regjeringer gjør. Kunne ikke alt dette vært nok? Nei, i tillegg bygde AP-kretsen altså opp et para-apparat for skjult maktutøvelse, for etterretning og overvåking. Et maktapparat for bruk av politimetoder i den politiske kampen. Altså ikke bare for å sikre «rikets sikkerhet», men for å skaffe partiet fordeler i den politiske kampen.

Vi snakker her ikke om en historisk bagatell, men om et dypt alvorlig overgrep mot det borgerlig-demokratiske systemet i Norge. Staten og partiets behov ble bevisst blandet sammen. Til partiets fordel.

Et fåmannsvelde som utviklet slike hersketeknikker, introduserte i praksis Machiavelli på norsk. AP-kretsen skapte samtidig en vestlig avart av stalinismen. Sammenliknet med denne indre kretsen var 70-åras norske marxist-leninister som juniorer og amatører å regne.

(De norske ml-erne vokste fram i erklært motstrid til sovjetisk byråkrati og kapitalisme og mot det norske sosialdemokratiets arrogante hegemoni og USA-lojalitet. At ml-bevegelsen i denne striden utviklet klare stalinistiske trekk, er et paradoks som fortjener sin egen analyse. Men det er altså ikke temaet i denne artikkelen.)

Et stort hysj-miljø tok form

La oss gi et lynkort riss av hele det etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsmiljøet som ble bygd opp i Norge like etter krigen. Det er som en del av dette helhetsbildet at Arbeiderpartiets eget apparat må forstås. Uten politiske baktepper og helhetsbilder er det ikke mulig å forstå hva Arbeiderpartiets spesielle apparat og nettverk betydde.

  • Samarbeidet med nøkkelpersoner i det som i 1947 skulle bli CIA, var der allerede.
  • Samarbeidet med britiske MI6 var for lengst på plass.
  • Allerede før frigjøringsdagene i 1945 samarbeidet sentrale nordmenn i XU og Milorg med amerikanske myndigheter for å skaffe USA kontroll med Hitlers tidligere Abwehr-offiserer og agenter. Hitlers tidligere e-sjef Reinhard Gehlen og hans folk ble sett på som uhyre viktige, blant annet fordi mange av dem var godt kjent med østeuropeiske og sovjetiske forhold. Gehlen og svært mange av hans tidligere kolleger og underordnete ble rekruttert til tjeneste for CIA og andre amerikanske tjenester. I denne operasjonen for å sikre USA Hitlers tidligere spioner deltok norske Milorg- og XU-folk aktivt.
  • Fra 1947 begynte den nye norske militære etterretningstjenesten å ta form med Arbeiderpartimannen Vilhelm Evang som sjef.
  • Fra det samme året tok også Overvåkingspolitiet med Høyremannen Asbjørn Bryhn som sjef, form.
  • Et par år etter var det dypt hemmelige stay behind-systemet, beredskapen mot okkupasjon, i ferd med å finne sin form over hele landet. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var systemets «gudfar». Han sørget for å «sosialisere» og ta kontroll over de store og innflytelsesrike borgerlige grupperingene som var i ferd med å bygge opp private beredskapsgrupper. De dypt betrodde menn representerte en ganske stor spennvidde, fra sosialdemokrater til tidligere NS-medlemmer. Men tyngdepunktet fantes utvilsomt i konservativ og høyre-radikal retning. Systemets eksistens ble aldri behandlet av Stortinget.
  • Riktignok ble mange private grupper tatt inn i det statlige stay behind-systemet. Men en god del fortsatte å fungere i hemmelige para-systemer mellom de offisielle tjenestene.
  • Etter få år var det enorme systemet med lyttestasjoner i ferd med å rigges opp over hele Norge, fra Jessheim til Vadsø. Norge var i ferd med å bli USAs viktigste militære etterretningsstat mot Sovjet i det høye nord. Alle så antennene, peileutstyret, radarene. Ingen snakket høyt om dem på tiår. USA og National Security Agency (NSA) styrte det hele. Norge var blitt et viktig ledd i USAs globale spionasje – med Sovjet som prioritet 1.
  • I 1950 var de omstridte unntakslovene på plass.
  • Snart ble ladete begreper som «totalforsvar», beredskap mot «femtekolonnister» og liknende lagt som en ideologisk ferniss over alle de praktiske tiltakene som skulle styrke forsvar, sikkerhet, overvåking og etterretning.
  • Etter en tid var «totalforsvaret» komplett i og med at regjeringas presse- og informasjonstjeneste i krig (RPK) også kom på plass.

Innafor rammene av et sterkt heimevern og medlemskap i NATO fra 1949 var Norge raskt i ferd med å få et overvåkings- og etterretningsystem som snart skulle vokse ut over alle normale dimensjoner.

De fleste tiltakene var de fleste politiske partiene enige om, med unntak av NKP og et ikke helt ubetydelig antall opposisjonelle personer i Arbeiderpartiet. Også i fagbevegelsen var det en ganske stor motstand mot en del av de tiltakene som folk på arbeidsplassene tross alt fikk nyss om etter hvert. Men flere tiltak var slett ikke kjent – ei heller av de fleste partigruppene på Stortinget. Det var en liten krets i Arbeiderpartiet sammen med noen få utvalgte personer i andre partier som visste «alt» og som hadde kontrollen.

Det var i dette miljøet at Arbeiderpartiets spesielle para-apparat ble bygd opp.

Ap og E-tjenesten

Når vi i dag snakker om Arbeiderpartiets spesielle apparat tenker vi først og fremst på det organiserte samarbeidet mellom ledende AP-folk i partiet, LO og overvåkingspolitiet. Og det var den mye omtalte kronjuvelen i dette systemet – avlyttingssenteret i niende etasje i Folkets Hus i Oslo – som ble avdekket først i 1993. Men bildet av Arbeiderpartiets omfattende skjulte innflytelse, kontroll og makt blir svært ufullstendig dersom vi ikke supplerer det med en rekke andre nettverk, sentralaktører og rapporteringsveier.

Avlyttet partikonferanser

Arbeiderpartiet hadde som parti sterk innflytelse i den militære etterretningstjenesten. Jeg tenker altså ikke på det selvsagte faktum at AP-regjeringa som hadde ansvaret for å bygge opp også denne tjenesten etter krigen, jo måtte ha stor innflytelse over den. En slik innflytelse ville enhver regjering ha, enten den var av A- eller B-karakter. Jeg velger med omhu begrepet «innflytelse», ettersom det var USA og det amerikanske NSA som kontrollerte svært mye av e-tjenesten – ikke minst lyttestasjonene. Jeg tenker først og fremst på det dokumenterte misbruket av ressurser i e-tjenesten som Arbeiderpartiet sto for i den første perioden fram til omlag 1960. I dag er det hevet over rimelig tvil at sentrale AP-ledere som Haakon Lie personlig var med på å avlytte NKP-møter, blant annet ett av NKPs landsmøter i begynnelsen av 50-åra, i alle fall før mars 1952. Her var det personell og tekniske ressurser i e-tjenesten som ble brukt til å avlytte høyst lovlige politiske møter som et konkurrerende parti avholdt. Den var blant annet den slags virksomhet som ble drevet fra den hemmelige bunkeren under Ruseløkka folkeskole i Oslo sentrum. Det var slett ikke bare avlytting av sovjetiske telefaxer, telefoner og andre former for kommunikasjon. Også den gang var dette i motstrid til det mandatet som e-tjenesten hadde. Denne tjenesten skulle, og skal, konsentrere seg om militære trusler mot Norge i norske nærområder. Ikke politisk overvåking innenlands. Nå var riktignok e-tjenesten organisert på en annen måte den gangen. Sikkerhetsstaben som skulle sikre personell og dokumenter både i stat og militær virksomhet, var lagt inn under e-staben. Dette førte til uryddige forhold, inkludert overvåking av politiske motstandere som en del av e-tjenestens virksomheter. Først i 1965 ble disse to tjenestene skilt fra hverandre etter at dramatiske motsetninger mellom e-tjenesten og overvåkingspolitiet og deres to ledere Evang og Bryhn hadde toppet seg. Likevel er det riktig å si at APs indre krets gjorde seg spesielt nytte av denne situasjonen. De skaffet seg rett og slett hysj-informasjon om politiske motstandere via e-tjenesten.

For å illustrere dette sentrale poenget, la oss bare kort høre hva Lund-kommisjonen skriver om nettopp dette NKP-møtet som Haakon Lie var med på å avlytte:

«Asbjørn Mathiesen (en av e-stabens spesielt betrodde teknikere. Min anmerkning) har for kommisjonen forklart at han ved en anledning bisto etterretningsstaben med avlytting av et kommunistisk landsmøte i Store sal i Folkets Hus. Han har forklart seg slik at det var Haakon Lie som kontaktet ham og sørget for at han kom inn i Folkets Hus, men at oppdraget kom fra Evang eller foregikk i samarbeid med ham. Avlyttingen ble ordnet ved å vende mikrofonene i henholdsvis filmmaskinrommet og maskinrommet, og ved at han herfra bygget en forsterket linje til bunkeren i Ruseløkkveien. I bunkeren var Evang med medarbeidere til stede for å skrive ned innholdet av opptakene. En av disse medarbeiderne var ifølge Mathiesen Ingeborg Lygren. Det var videre en rekke politikere til stede i bunkeren for å høre på avspillingen. Den eneste han kan huske navnet på, er Haakon Lie. Han mener imidlertid å huske at også Rolf Gerhardsen var til stede, uten at han er helt sikker på dette siste.»

Særlig klarere går det vel neppe an å illustrere poenget.

«Hjelpepersonellet»

Det er også godt dokument i dag at det i alle fall fra 1950 og en del år framover eksisterte et såkalt «hjelpepersonale» og et «kontor» av folk i hel- og deltidsstillinger i Arbeiderpartiet og i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) som rett og slett var betalt av den militære e-tjenesten. Dette «hjelpepersonalet» skulle registrere og samle inn opplysninger om kommunister. Ved hjelp av slike personer og en rekke andre informatører vokste hysj-arkivet enormt. I 1950 inneholdt det sannsynligvis 51.000 navn.

Slike opplysninger var det særlig partisekretær Haakon Lie og LOs formann Konrad Nordahl som tok imot.

«Søndagsmøtene»

Det er også grunn til å minne om at Vilhelm Evang var sjef for den militær e-tjenesten helt fra starten av og fram til 1965. At han var AP-medlem er ikke i seg sjøl et bevis for at han var «nyttig» for partiet. En slik kritikk er rettet mot Evang – ikke minst fra konservativt hold. Men kritikken holder ikke dersom en ikke kan sannsynliggjøre at den ellers så dyktige Evang tok seg friheter som i neste omgang kunne komme AP-ledelsen til gode. Men det er i alle fall ett forhold som peker i denne retningen. Og vi har allerede illustrert dette forholdet ved å referere hva Lund-kommisjonen skriver om NKP-møtet som ble avlyttet i e-stabens regi. To av de sentrale rollefigurene her var nettopp Evang og hans spesialtekniker Asbjørn Mathiesen. Og faktum er at Evang utviklet, vernet om og brukte denne dyktige sivilingeniøren til å lytte på – i prinsippet – hvem som helst. Mathiesen var mannen som alltid tok seg av «det siste strekket» når spesielle ledninger og kabler skulle strekkes for e-tjenesten. Da ble de vanlige teknikerne i forsvarets teletjeneste og i Televerket sjaltet ut – til deres voksende irritasjon. Det er liten eller ingen tvil om at Mathiesen hadde fått et vidt mandat. Så vidt at Lund-kommisjonen som ellers er ganske forsiktige i sine konklusjoner når det gjelder den militære e-tjenesten, synes at Mathiesens virksomhet har vært svært betenkelig. Denne mannen kunne faktisk sitte hjemme hos seg sjøl og plugge seg inn på telefonen til hvem som helst i Norge, inkludert statsrådenes og statsministerens telefon. Og det er her Evang kommer inn. Ikke bare var Mathiesen «hans mann». Etterhvert utgjorde Evang og Mathiesen sammen en slags egen institusjon inne i e-tjenesten. Sjøl om Lund-kommisjonen av en eller annen grunn ikke skriver om det, hadde disse to herrene faste «søndagsmøter». På disse møtene skal alt nytt som Mathiesen hadde plukket opp via sine spesielle nett i e-tjenesten, blitt rapportert til Vilhelm Evang. Nå har få, om noen, vært fluer på veggen da disse hemmelige samtalene fant sted. Derfor må vi foreløpig ty til kvalifiserte gjetninger om hva de snakket om. Skulle jeg gjette, ville jeg tro at Evang ut fra sin karakter var interessert i «alt» – det være seg sovjetere, amerikanere, kommunister, utro AP-koryfeer og mye mer. Men nettopp en mann i hans stilling som fikk vite så mye av en så unik spesialist på avlytting som Mathiesen, måtte få en spesiell rolle i sin krets og miljø. Og en del av dette miljøet besto av Arbeiderpartiet. Eller rettere sagt, av noen sentrale AP-ledere. En av disse var Jens Chr. Hauge, først forsvarsminister, siden justisminister. Hvor «nyttig» Evang var for partiet, kan vi i dag bare gjette om. Men hypotesen om at han var nyttig, bør fortsatt være et studium verdt.

Truet med å kreve 30 millioner

Det er i alle fall ikke tvil om at sentrale AP-ledere gjorde seg godt nytte av ressurser i e-tjenesten opp gjennom 50-åra. Hva som skjedde fra 1960 og framover til dagen i dag, er foreløpig mer uklart. Her trekker Lund-kommisjonen klart i retning av at det skjedde lite kritikkverdig. Riktignok vil den oppmerksomme leser oppdage at kommisjonen har en rekke forbehold. Alle konklusjonene er ikke så klare og bastante som det er blitt skapt et inntrykk av. Dessuten hadde kommisjonen som mandat bare å undersøke om det hadde skjedd ulovlig overvåking av norske borgere. Om e-tjenesten på annet vis har blitt misbrukt for partipolitiske formål, hørte ikke inn under mandatet. Men på tross av dette, er det likevel riktig å si at kommisjonen fant lite å sette fingeren på. Kommisjonen «frikjente» også e-tjenestenes grå eminense, seksjonssjef og visedirektør i e-tjenesten og samtidig medlem av sentrale AP-utvalg, Trond Johansen, for å ha misbrukt sin stilling for partipolitiske formål. Personlig måtte jeg i 1996 sammen med to kolleger beklage offentlig at vi hadde påstått at Johansen hadde begått et slikt misbruk. Vi hadde blant annet hevdet at han hadde misbrukt e-tjenestens ressurser til å avlytte politiske motstandere. Dette var ikke dokumentert. Derfor var det grunn til å trekke tilbake og beklage påstandene.

Når dette er sagt, må det også sies at mye av e-tjenestens moderne historie ikke er spavendt i det hele tatt. Et solid stykke kritisk journalistikk gjenstår. Men lett skal det ikke bli. For denne tjenesten har til de grader vært viktig for USA at den som skal kritisere dens virksomhet, må stå svært tidlig opp om morran og gjøre en knallhard og godt jobb før kritikken skal bite. Typisk for dette klimaet er at jeg personlig fikk opplyst av kilder i forsvaret at det fantes planer om å saksøke de to kollegene mine og meg for 30 millioner kroner dersom vi ikke beklaget våre påstander og e-tjenesten og Trond Johansen. Den slags trusler fremmer ikke akkurat ytringsfriheten, ei heller den kritiske journalistikken og den edruelige historieforskningen.

Både høy og lav bør slippe å få kastet alvorlig usaklige og feilaktige påstander mot seg. Men maktpersoner bør tåle en del. Og samtidig er det faktisk slik at det etter hvert kan vokse noe riktig ut av det som opprinnelig var helt eller delvis uriktig. Ytringsfrihetskommisjonen som la fram sin innstilling i fjor høst, åpner for nettopp denne muligheten og drøfter dette dilemmaet. Kanskje er det et håp likevel …

Om AP-kretsen misbrukte e-tjenesten i moderne tid, gjenstår å dokumentere. At denne kretsen misbrukte tjenesten i den første fasen, er derimot hevet over tvil. Og 50-åra var en svært viktig periode for AP-ledelsens arbeid med å befeste hegemoniet.

A-kontakt

For å forstå helheten i Arbeiderpartiets kontroll og påvirkning, er det også viktig å minne om det enorme nettet for A-kontakt, Arbeidsplasskontakt, som ble styrt av partiet sentralt. Haakon Lie har et par ganger hevdet at dette nettet besto av så mange som 30.000 personer. Det lyder som en Haakon Liesk overdrivelse. Jeg tror tallet er for høyt. Men systemet skriver seg fra partiets storhetstid. Og at det var mange kontakter er det ikke tvil om. Systemet besto av partiets folk på små, mellomstore og store arbeidsplasser landet rundt. Dette var primært LO-organiserte tillitsmenn og -kvinner som i tillegg til vanlige foreningsoppgaver også samlet informasjon og rapporterte videre om kommunister, andre opposisjonelle, antatte sikkerhetsproblemer og andre mistenkelige forhold på arbeidsplassen. Rapportene gikk videre enten til distriktsledelsen eller til sentralen. Her snakker vi både om LO sentralt og Arbeiderpartiet sentralt. Dette minner oss om at det slett ikke bare var partisekretær Haakon Lie som styrte «hysjbutikken». Den sterke LO-formannen Konrad Nordahl som satt helt til 1965 var en like viktig, om ikke enda viktigere, skikkelse bak dette systemet.

«Trekanten»

Det fantes også en lite påaktet trekant av AP-folk som samarbeidet enda mer i det diskrete. Den ene kanten besto av LO sentralt, den andre av LO-skolen på Sørmarka, og den tredje av Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF). I dette spesielle samarbeidet var hensikten å oppdage, skille ut og isolere kommunister og andre opposisjonelle i fagbevegelsen. Ofte trådte samarbeidet i funksjon foran landsmøtene i store og viktig forbund som Jern og Metall, Transport, Jernbaneforbundet, Kommuneforbundet m.fl. Både LO sentralt og LO-skolen på Sørmarka hadde etter hvert skaffet seg god oversikt over både kommende og garvete tillitsmenn og kvinner. Sørmarka var på alle måter en ypperlig utkikkspost for den som ønsket å oppdage en opposisjonell tillitskvinne eller mann i tide. AOF hadde sine sekretærer som også skaffet seg liknende oversikter, og som på naturlig vis kunne reise rundt i distriktene og «gjøre en jobb». Foran forbundslandsmøtene var det ofte slik at LO sentralt ønsket kontroll med hvem som ble valgt som delegater. Fra egne informanter, fra Sørmarka-kurs og fra andre kilder kunne så enkelte AOF-sekretærer reise rundt og sørge for at APs egne folk lokalt ble fortalt hvem som ikke skulle velges som delegater til landsmøtene. I Konrad Nordahls dagbøker finnes det en og annen referanse til kontrollen, og ikke minst resultatene av den. Som når Nordahl skriver om dagene 5.-11. mai 1957:

«Denne uke har stått i den 19. ordinære fagkongress’ tegn. Det var en god fagkongress. Debatten lå på et høyt nivå. Kommunistene klarte … å mønstre 6 stemmer. Vi hadde regnet med 9 kommuniststemmer …»

A-pressa og «satellittene»

Arbeiderpartiets indre krets hadde også en annen og viktig ressurs; A-pressa og de såkalte «hysj-satellittene». Det er godt dokumentert at Rolf Gerhardsen, mangeårig redaktør i Arbeiderbladet og bror til statsminister Einar Gerhardsen, drev en utstrakt og systematisk innsamling av opplysninger om politiske motstandere.

Mange A-redaktører og veteranjournalister deltok også i det som kan kalles «hysj-satellitter» i norsk presse. Her dreide det seg om minst 12 grupperinger av tverrpolitisk art – hvor redaktører, journalister, politikere og en del fagforeningsfolk deltok. De utgjorde uformelle grupperinger som samarbeidet med overvåkingspolitiet sentralt og lokalt. Mellom overvåkingspolitiet og disse grupperingene ble det blant annet utvekslet sensitivt materiale om personer og politiske spørsmål.

Kronjuvelen

Det var som en spesiell del av hele denne veven Arbeiderpartiets etterretnings- og overvåkingsapparat ble bygd opp. Det virker som om det svært tette samarbeidet mellom e-tjenesten og AP fram til omlag 1960 i alle fall delvis ble erstattet av et organisert samarbeid mellom Arbeiderpartiets, partiets folk i LO og utvalgte tjenestemenn i overvåkingspolitiet. I overvåkingspolitiet var det særlig erfarne politifolk i det som den gang het Politisk avdeling som samarbeidet med APs utvalgte. På toppen av spesialpolitiet tronet Høyremannen Asbjørn Bryhn. At han tilhørte et annet parti enn Arbeiderpartiet representerte ikke noe problem for samarbeidet. Tvert om, hans nære fellesskap med APs indre krets fra krigens eksilår i Sverige og hans innbitte antikommunisme, bidro sannsynligvis til at Bryhn samarbeidet mer effektivt med APs utvalgte enn noen annen overvåkingssjef ville ha gjort.

På Arbeiderpartiets mellomplan fantes en rekke personer som den tidligere partisekretæren Ronald Bye har kalt «sersjanter». De som utførte ordre fra toppen, uten å mukke, uten å tvile, i stor lojalitet til Partiet. Dette var ofte lokale partisekretærer med spesialoppgaver på si.

Noe av det som på hysj-området vakte størst oppmerksomhet i de norske 90-åra, var som nevnt avsløringen av AP-apparatets spesielle avlyttingssentral i niende etasje i Folkets Hus i Oslo. Slike sentraler ser også ut til å ha eksistert flere andre steder i landet. Den typen sentraler fortjener å bli kalt systemets kronjuvel – i begrepets mest odiøse forstand.

Partiledelsen og overvåkingspolitiet fikk sikkert langt mer informasjon fra de utallige arbeidsplass-kontaktene enn ved hjelp av avlyttingssentralene. Men slike sentraler som var plassert midt i den «demokratiske arbeiderbevegelsens fysiske høyborg», symboliserte sterkere enn noe annet den machiavellismen som rådet i minst et par tiår i Arbeiderpartiets indre krets.

Nesten intet middel var å sky dersom det var helliget av målet. Og målet var jo å bekjempe «undergravere», kommunister, alle som samarbeidet med Sovjet. At også mange vanlige medlemmer i Arbeiderpartiet var hellig overbevist om at dette var riktig og nødvendig, er det ingen tvil om. Ikke minst i den første perioden var nok dette tilfelle. Men hadde de visst hva som vokste stadig sterkere fram, tror jeg AP-kretsen hadde fått merke reaksjoner også i eget parti. For AP-kretsens para-systemet ble i stadig større grad brukt som middel i den partipolitiske maktkampen på arbeidsplassene og i det norske samfunnet. Ressurser fra en statlig etat – overvåkingspolitiet – ble benyttet av et politisk parti til å nøytralisere, isolere og knuse politiske motstandere.

Da slike skjulte politimetoder ble tatt i bruk i politikken, tok AP-kretsen i bruk de samme totalitære midlene som de angrep sine motstanderes «idealstat» Sovjet for å benytte. At denne kritikken av Sovjetstaten rammet, er hevet over tvil. At deres kritikk av en del NKP-ledere og medlemmer for å opptre som nyttige idioter for Sovjet også rammet, er jeg også ganske sikker på. Hvor deres lojalitet ville ha ligget om det virkelig hadde røynet på, kan absolutt diskuteres. Men å slå alle vanlige NKP-medlemmer i hardtkorn med slike personer og med Sovjetstaten, er for drøyt. Vel kan en si at mange av dem godtok og endog hyllet Sovjetstaten på en godtroende måte. Men å behandle den store medlemsmassen som potensielle landsforrædere av den grunn, er en ganske annen sak. Dessuten var både NKP og partiets politiske virksomhet i Norge høyst lovlig. At et konkurrerende parti da tok i bruk skjulte politimetoder for å bekjempe dette partiet, må diplomatiske sagt kalles både irregulært og høyst forkastelig. Hadde det vanlige AP-medlem visste om hva som foregikk, tror jeg AP-kretsen ville ha fått store problemer med å ture fram med slike hersketeknikker. At disse politimetodene etter hvert også ble brukt mot SF fra 1961 og mot den voksende ml-bevegelsen fra slutten av 60-åra, illustrerer poenget: Mer og mer ble APs hysj-apparat brukt som virkemiddel i den partipolitiske kampen. At ml-bevegelsen ble viet så stor oppmerksomhet, skyldtes i følge Ronald Bye at AP fryktet at ml-erne skulle slå røtter på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Det var for å hindre en slik utvikling av apparatet ble satt inn mot ml-bevegelsen. Jeg tror han har helt rett.

Hvem hadde kommandoen?

Så kan en spørre om hvem det var som hadde kommandoen over dette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og overvåkingspolitiet. Enkelte hevder at det var et likestilt samarbeid. Andre mener at det var et samarbeid som overvåkingspolitiet hadde på lik linje med mange andre politiske partier. Personlig er jeg ikke i tvil om at dette først og fremst var Arbeiderpartiets apparat. Det var bygd opp av de sterkeste personene i APs indre krets, det vil si Haakon Lie og Konrad Nordahl. Jeg tror også at Rolf Gerhardsen hadde en langt større finger med i spillet enn de fleste er klar over. Det ble drevet fra dag til dag av APs sersjanter. Og spesialapparatet var en integrert del av en større «hysj-vev» som Arbeiderpartiet og deres folk i LO bygde opp og benyttet. I dette bildet ble overvåkingspolitiet en nyttig juniorpartner for AP-kretsen.

La oss kort vende tilbake til Arbeiderpartiets oligarki. Hva slags roller spilte sentrale personer i dette fåmannsveldet da partiets hele hysj-vev og spesielle hysj-apparat ble bygd opp og siden benyttet fra dag til dag? Ronald Bye har formulert dette omtrent slik:

«LO-formannen Konrad Nordahl var den sterke mannen og hovedentreprenøren. Haakon Lie var storforbrukeren av den hysj-informasjonen som systemet skaffet fram. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var arkitekten.»

Kanskje kan vi føye til at Einar Gerhardsen legitimerte systemet.

I sum representerte Arbeiderpartiets spesialapparat og ulike nett en ganske formidabel styrke. Som hysj-system for et politisk parti var det både imponerende og skremmende.

Tok systemet slutt?

Når opphørte så dette mangfoldige systemet å eksistere, om det da tok slutt noen gang? Jeg tror at systemet som system mer eller mindre brakk i stykker på midten av 70-tallet. Det ble i alle fall lite operativt fra da av. Flere forhold bidro til dette. En ting var Vietnamkrigen og den kraftig voksende kritikken mot USA over nesten hele verden, Norge inkludert. Dette førte automatisk til at USAs mest trofaste våpendragere i Norge fikk problemer. Et annet forhold var sjølsagt de store klasseendringene i vestlige land og særlig i Europa som førte til at arbeiderklassens sønner og dels døtre nærmest veltet inn på høyskoler og universiteter. En helt annen og kritisk bevissthet enn tidligere ble skapt.

Men her i Norge mener jeg en viktigere årsak var EF-kampen 1970-72. At den var både omfattende og viktig er de fleste enige om. Men at den også var med på å bryte i stykker Arbeiderpartiets spesielle hysj-apparat og nettverk tror jeg de fleste neppe er klar over. Denne kampen knuste mange gamle lojalitetsbånd og gamle måter å herske på. Ikke minst gjaldt dette i fagbevegelsen og i pressa. Det oppsto ei dyp og kraftig tillitskrise mellom lederne i det partiet som hadde dominert norsk etterkrigstid og deres medlemmer, sympatisører – og folk flest. For ledelsen var dette å sammenlikne med et jordskjelv.

Lederne klarte rett og slett ikke å herske på den gamle måten lenger. Og store deler av medlemsmassen og sympatisørene fant seg ikke lenger i å bli styrt på den gamle måten. Mistilliten og misnøyen var ikke mulig å isolere til et avgrenset område. For EF-spørsmålet dreide seg om så mye, ikke bare en sektor. I denne situasjonen ble en del sider ved det norske samfunnet også mer gjennomsiktig. Gamle bakrom og mørklagte kommandolinjer kunne ikke uten videre fungere som før. Herskernes krise førte til at mange av deres gamle hersketeknikker ikke kunne føres videre i den nye situasjonen. De brøt sammen. Nærmest som i vitenskapens verden når et paradigma – de allment anerkjente forestillingene om prinsippene som en vitenskap bygger på – bryter sammen.

Den gamle ettpartistaten for nok en gang å låne Jens Arups Seips gamle ord brøt ikke sammen, men den fikk svært vanskelige kår.

At alt dette falt sammen med et stor generasjons- og personskifte i Arbeiderpartiet, gjorde det ikke lettere for AP-ledelsen å styre videre på den gamle måten.

Et nytt hysj-system?

Betyr dette at Arbeiderpartiets gamle system er forsvunnet helt og fullt og blitt erstattet med et nytt? Det er et spørsmål som ikke er så lett å besvare. At ønsket om å skape et nytt system finnes i enkelte kretser er jeg ikke i tvil om. At rester av det gamle systemet fortsatte til langt opp i 80-åra, og enkelte rester til og med helt fram til dagen i dag, er jeg også temmelig sikker på. La meg nevne noen få eksempler av flere mulige:

  • E-tjenestens Asbjørn Mathiesen hadde helt til 1984 fortsatt ansvaret for «siste-strekkene». Men om han hadde noen AP-skikkelse å rapportere til etter at Vilhelm Evang måtte gå i 1965, er ikke klarlagt.
  • APs faglige sekretær Per Karlsen, ansatt på anbefaling fra LO-ledelsen, hadde inntil 1989 spesiell kontakt med Overvåkingssentralen.
  • At en av A-apparatet anonyme, men sterke skikkelser fra 1970-åra, APs tidligere kontorsjef og nære Haakon Lie-venn Jakob Grava, seinere ble leder for LO-skolen på Sørmarka, er både interessant og tankevekkende. Det er hevet over tvil at Grava hadde gode kontakter med overvåkingspolitiet.

At noen i dag forsøker å bygge opp noe som kan vise seg å bli et nytt system, regner jeg også for sannsynlig. Men dette tar tid, og det er en svært vanskelig oppgave. Arbeiderpartiet er også generelt sett ganske svekket. Og hysj-oppgavene i samfunnet er mer og mer blitt profesjonalisert og kanalisert inn i de hemmelige tjenestene. Dette betyr ikke at jeg tror APs gamle og mørke arv er gått helt i oppløsning. Alt er ikke bare historie. Men jeg tror det er å lure seg sjøl og andre å tro at ikke nye tider krever nye systemer, og at det tar tid å bygge dem opp. Enhver epoke krever sine spesielle hersketeknikker. I dag tror jeg de mer uformelle og løsere nettverkene har erstattet en del av de gamle organiserte systemene – i alle fall her til lands. På den internasjonale arenaen skyter imidlertid de profesjonelle, strengt organiserte og høyt teknologiske systemene fart. Schengen-avtalen viser dette til fulle. Den moderniserte kommunikasjons-spionasjen illustrerer også dette.

En fjerde tjeneste?

Eksisterte det så en «fjerde tjeneste» i Norge som ble kontrollert av Arbeiderpartiets indre krets? Slik den eksisterte i Sverige? Både ja og nei. Den eksisterte som en separat vev av spesialapparater og nettverk – både for seg sjøl og på tvers av og i de øvrige tjenestene, i staten, fagbevegelsen ol. Denne veven var styrt av Arbeiderpartiets indre krets. Det var nok en slik vev Andreas Andersen, Einar Gerhardsens mangeårige høyre hand på statsministerens kontor, siktet til da han som pensjonist antydet at det fantes en slik «tjeneste». Men å framstille det som en strømlinjeformet og enhetlig tjeneste slik enkelte har hevdet i 90-åra, tror jeg er å gå altfor for langt. Dessuten hadde det norske sosialdemokratiske partiet bygd ut sitt apparat og sine nettverk såpass sinnrikt at det ikke var nødvendig å lage en tjeneste etter mønster av det svenske IB som ble avslørt i 1973. I Sverige var det sosialdemokratisk styrte IB bygd inn i den militære e-tjenesten som en egen separat del. Hovedgrunnen til det var nok at det svenske overvåkingspolitiet, Säpo, var så diskreditert fra den andre verdenskrigen og nazismens dager at denne tjenesten ikke kunne fungere som ressurs for sosialdemokratiet.

Ikke bare Arbeiderpartiet

Var det bare Arbeiderpartiet som drev med sin egen hysj-virksomhet? Nei, det er dokumentert at for eksempel Høyre og Høyre Pressekontor var ganske aktive i mange år. Og det eksisterte et tverrpolitisk samarbeid. Sosialdemokratiet og de fleste tradisjonelle borgerlige partiene delte ide og et godt stykke på vei praksis. Det var bare det at Arbeiderpartiet var så mye større og sterkere enn de andre. Og partiet hadde en enorm innflytelse på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Dette var en av de viktigste grunnene til at CIA satset nærmest ensidig på å samarbeide med de sosialdemokratiske partiene i Europa etter krigen. Så også det norske.

Konsekvensene for parti og samfunn

Hva betydde så dette hysj-systemet for Arbeiderpartiets makt? Ble det skapt en enda sterkere og mer monolittisk ettpartistat enn det ellers hadde vært mulig å utvikle?

Personlig er jeg ikke i tvil om svaret. Svaret er ja. Norsk etterkrigshistorie må faktisk skrives om etter alt det som i løpet av 90-åra har kommet fram om Arbeiderpartiets hersketeknikker. Fram til for få år siden var det god latin å framstille Arbeiderpartiets makt bygd på en basis av temperert reformisme med vekt på de små, men viktige økonomiske velferdstiltak. En viss sikkerhet for lønn, og arbeidsløshetstrygd. Sjuketrygd og helsetjenester. Allmenn rett til fri skole. Sosial boligbygging et stykke på vei. Pensjonsordninger – om enn beskjedne. Og flere andre tiltak som et stykke på vei spente ut et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett for de fleste. En kunne i det minste ane konturene av en velferdsstat. Mye negativt og kritisk kunne og burde vært sagt, men det er ikke hovedpoenget her. Poenget er at nettopp denne gradvise, økonomiske reformismen skapte tillit til Arbeiderpartiet hos de mange. Sett fra et hersketeknisk ståsted fungerte de som gulrota. Som attraktiv og næringsrik kost for de mange. En kost som trakk dem nærmere inn til etterkrigstidas dominerende parti. Det er denne delen av Arbeiderpartiets ideologi og virksomhet som har fått omtrent all oppmerksomhet når APs hegemoni skal forklares. Og det er uten tvil en viktig del av forklaringene.

Piskens rolle

Men den nye og vel dokumenterte kunnskapen om APs mer lyssky virksomhet viser at forklaringene også må ta solid hensyn til piskens rolle. Vi vet i dag, som vi har vist, at partiet tok i bruk ganske omfattende registrering, overvåking og etterretning. Denne hysj-virksomheten rettet seg i særlig grad mot politiske motstandere til venstre, både i og utenfor partiet. I dag kan vi hevde med god grunn at APs bruk av politimetoder i den partipolitiske kampen, fungerte som en pisk. Den skremte de som skulle skremmes, både i og utenfor Arbeiderpartiet. De kritiske eller «suspekte» ble isolert, støtt ut av det gode selskap. De fikk problemer med å beholde jobben, bli valgt til tillitsverv eller klare å holde på slike verv, bli forfremmet på jobben, eller i verste fall å skaffe seg jobb. Dette var tilfelle både i privat industri, stat og kommune. Det finnes sjølsagt ingen eksakte tall. Men at tusenvis av arbeidere ble stemplet, isolert og på ulike måter opplevde små og store problemer fordi de ble registrert og motarbeidet, er hevet over rimelig tvil.

Stabiliteten i den norske velferdssamfunnet var altså ikke bygd bare på økonomisk reformisme og statskapitalisme. Den bygde også på skjult kontroll, bevisst isolering og utstøting, og disiplinering. De skjulte politimetodene hadde store, negative konsekvenser for folk flest som på en eller annen måte sto til venstre i politikk og mening. Og de skaffet Arbeiderpartiet ekstra fordeler i den partipolitiske kampen.

Ekstremt hemmelighold

Men Arbeiderpartiets spesielle hersketeknikker hadde negative konsekvenser for langt flere enn partipolitiske konkurrenter og politisk opposisjonelle. Den indre partikretsen gikk som vi har vist i spissen for et svært strengt hemmelighold rundt alt som hadde med etterretning, overvåking og sikkerhet å gjøre. Hemmeligholdet var uvanlig strengt i Norge. Jeg tror noe av dette kan forklares ved at når en liten stat forvalter store og tyngende hemmeligheter sammen med andre stater, inntrer et nesten totalitært hemmelighold. I løpet av kort tid satt Gerhardsen-regjeringa med en av Norges største hemmeligheter: Kjeden av de amerikanske lyttestasjonene i Norge. De store øynene og ørene som skulle følge med på sovjetisk militær aktivitet – og en del annet av mer sivil art. Og snart satt den samme regjeringa med en annen hemmelighet av nesten samme dimensjon: Den store tungtvannsgaven til staten Israel. Gaven som dannet grunnlaget for at Israel seinere kunne produsere atomvåpen. Alt dette plasserte lille Norge i en globalt sett langt viktigere strategisk posisjon enn landet normalt skulle ha vært i. I dette klimaet passet APs eget hysj-apparat og kontroll naturlig inn.

Mindre gjennomsiktig

En konsekvens av dette hemmeligholdet var at informasjon om svært viktige sider ved det norske samfunnet ble holdt tilbake, ikke minst av mediene. Det strenge hemmeligholdet rundt etterretning, overvåking og sikkerhet gjorde samfunnet mindre gjennomsiktig. Det ble vanskeligere å forstå. Holdningene som rådet på dette følsomme området, smittet så over på holdningene generelt i samfunnet. Dette førte til at det ble vanskeligere for folk flest å orientere seg om hva som skjedde i kongeriket Norge. Og det folket som vet mindre enn det burde vite, er lettere å holde på plass og manipulere, i alle fall for en periode. At regjeringspartiet Arbeiderpartiet profitterte på dette i en ganske lang etterkrigsperiode, bør det ikke herske tvil om.

Hevet over politikken

Det tverrpolitiske samarbeidet om etterretning, overvåking og sikkerhet bidro også sterkt til at viktige politiske spørsmål ble «hevet over» vanlig politikk. Sikkerhetspolitikken ble definert noe nær en «nasjonal dugnad», en verdi som det var nærmest moralsk forkastelig å kritisere. Dermed kunne makteliten forvalte dette området nærmest som de ville.

Demper på debatt

En slik mangel på informasjon bidro også til å legge en demper på divergens, debatt, kritiske holdninger, og kreativitet. Dermed fikk makteliten større aksept for sin politikk enn den ellers ville hatt.

Sterk servilitet

En annen og svært alvorlig konsekvens av denne aksepten tror jeg var en sterk servilitet overfor makthaverne. Informasjonstørke, redsel for debatt, mange tabuer og en rekke liknende forhold fremmer sjelden sjølstendig og kritisk tenkning. Ei heller i norsk presse og medieverden.

Det oppsto en rekke uformelle, tverrpolitiske nettverk der AP-medlemmer også spilte sentrale roller. Deltakerne i disse nettverkene så ofte på seg sjøl som priviligerte og som forvaltere av et spesielt stort samfunnsansvar. En slik form for sjølforståelse bærer samtidig i seg en elitistisk filosofi som ender i praktisk forakt for vanlige folks evne til å forstå og handle.

På grunn av ekstremt hemmelighold og skjult samspill ble en rekke hersketeknikker i samfunnet i lite grad avdekket, belyst og kritisert.

Alle disse forholda fikk negative konsekvenser for folkeopplysning, utdanning og oppdragelse.

I sum: Den indre AP-kretsens måte å herske på fant i stor grad en tverrpolitisk klangbunn. Den bidro sterkt til å styrke både den åpne og ikke minst skjulte statlige kontrollen i samfunnet. Dette skapte et mindre fritt og gjennomsiktig samfunn. Og denne kontrollen profitterte Arbeiderpartiet som parti på.

At nettopp dette partiet fikk store problemer med å herske på den gamle måten da det første store nederlaget var et faktum 21.september 1972, står ikke i motstrid til denne konklusjonen. Heller ikke at Arbeiderpartiet tapte en hel generasjon av unge kvinner og menn på grunn av sin politikk og opptreden. Tvert om, de som tviholder arrogant og nesten totalitært på makta ved hjelp av en farlig blanding av åpne og skjulte maktmidler, risikerer et langt kraftigere fall enn de som satser på åpne og aksepterte maktmidler.

Jeg vil også hevde at AP-kretsens arrogante bruk av makt har hatt langvarige, negative konsekvenser. Da det gamle herskesystemet gikk mer eller mindre i stykker, forsvant ikke uten videre de negative konsekvensene det hadde i samfunnet som helhet.

En stat i staten?

Ble så det hysj-apparatet som AP-kretsen skapte, en stat i staten? Det er jo ofte slik spørsmålet om de hemmelige tjenestene blir formulert: Blir de en stat i staten? Begynner de å gå for egen maskin? Dette dreier seg i så fall om organisasjoner som tar seg egne rettigheter. De begynner å leve sitt eget liv. De unndrar seg vanlig borgerlig-demokratiske kontroll – ikke minst når de er dypt hemmelige.

Svarer vi bare reservasjonsløst ja på spørsmålet om apparatet ble en stat i staten, blir det for upresist. Svaret blir for enkelt, og apparatet levde heller ikke sitt eget liv.

Mitt svar er at APs hysj-apparat ble en viktig del av en stat i staten. For den egentlige stat i staten var AP-kretsens skjulte og diskrete maktapparat. Og dette ble i betydelig grad bygd opp på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne «ettpartistaten» var noe langt mer enn APs hysj-apparat.

La meg presisere:

  • AP-kretsen erobret statsmakta i valg. Slik sett hadde lederne en legitim maktbasis.
  • Samtidig bygde kretsen opp sitt para-apparat på siden av det vanlige statsapparat. Dette var et parti-apparat for skjult politiarbeid rettet mot politiske konkurrenter. I det skjulte trakk dette grove veksler på statlige ressurser, inkludert overvåkingspolitiet.
  • Dette var tilfelle uansett om Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt eller ikke.
  • AP-kretsen fulgte med andre ord en slags tospor-strategi. Kretsen satset på vanlig, legitim regjeringsmakt. Slik sett var de «staten». Men samtidig sikret de sitt hegemoni ved hjelp av illegitim, totalitær, skjult makt på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne bygde blant annet på hysj-apparatet. Slik sett var de en «stat i staten».
  • På denne måten utviklet AP-kretsen en dobbelt karakter.
  • Hysj-apparatet var altså ingen sjølstendig stat i staten. I utgangspunktet var det stramt styrt av sine høye oppdragsgivere. Etter hvert tjente det nok sine høye herrer mer og mer ved hjelp av «sersjantenes» utrolige lojalitet til Sak og Parti. Men noe eget sjølstendig liv hadde det aldri.

Hele denne saken handler i bunn og grunn om et av de mest totalitære instrumenter som er skapt i nyere norsk historie.

Litteratur:
  • V. I. Lenin: Staten og revolusjonen. Norsk utgave Forlaget Ny Dag 1968
  • Niccolo Machiavelli: Fyrsten. Norsk utgave Grøndahl Dreyer 1994
  • Dokument nr. 15 (1995-96): Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
  • Innst. S. nr. 240 (1996-97): Innstilling fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
  • Lars Borgersruds doktoravhandling i historie: Wollweber-organisasjonen i Norge. Universitetet i Oslo 1994
  • Trond Berg og Knut Einar Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914-1997 (2 bind). Cappelen Akademisk Forlag 1998
  • Olav Riste og Arnfinn Moland: Strengt hemmelig. Norsk etterretningstjeneste 1945-1970, Universitetsforlaget 1997
  • Ronald Bye: Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget. Tiden 1987
  • Ketil A. Nordahl: Konrad Nordahl – Dagbøker 1950-1975. Tiden 1991-92
  • Viggo Johansen, Pål Jørgensen og Finn Sjue: Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene. Aventura 1992
  • Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og Finn Sjue: De visste alt … Rapporter fra niende etasje. Tiden 1993
  • Ronald Bye og Finn Sjue: Den hemmelige hæren. Historien om stay behind. Tiden 1995
  • Bjørn Nilsen og Finn Sjue: Skjult dagsorden. Mediene og de hemmelige tjenestene. Universitetsforlaget 1998
  • Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Universitetsforlaget 1963
  • Torstein Hjellum: Noen av oss har snakket sammen. Om fåmannsveldet i Arbeiderpartiet 1945-1973. Alma Mater Forlag 1992
  • Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Pax Forlag 1998