Spørsmål i klimakampen (intervju med Tobias Drevland Lund)
Av Erik Ness
Tusenvis av ungdommer streika for å kutte 60 % av Norges utslipp innen 2030. Drevland Lund mener det krever at det vises et politisk lederskap for å fase ut oljenæringa.
Foto: Didrik Sten Ingebrigtsen
Erik Ness er redaksjonsmedlem i Gnist
Gnist intervjuet Tobias Drevland Lund, nylig avgått leder i Rød Ungdom om alvoret i miljøkrisa, noen uker før koronakrisa.
Først, hvor viktig er miljøkampen egentlig? Kan du beskrive situasjonen for naturen og arten homo sapiens, menneskene, spesielt? Og: Er det krise eller katastrofe?
Miljøkampen er en eksistensiell krise for menneskers, naturen, dyrs og selve planetens overlevelse, men som selvsagt kan ende i katastrofe om vi ikke gjør nok. Klimakrisa kommer ikke om 50 eller 5 år, vi lever i en verden hvor det foregår akkurat nå. Det er bare å se på brannene i Australia, tørken i Afrika og her hjemme ser vi alle jordrasene, nedbøren, oversvømmelsene og hvor mildt det har vært i «vinter». I en slik situasjon har vi ikke tid til klimafornektelse. Vi trenger handling.
Norge kjøper seg ut ansvaret med et system med klimakvoter. Kan du forklarer hvordan systemet fungerer, og si hva du tenker om det?
Jeg er ingen ekspert på klimakvotesystemet, men det største problemet er at det er med på å fraskrive de industrialiserte landene ansvar og heller dytter det over på land i det globale sør. De industrialiserte landene har hatt store utslipp i rundt 200 år. I Rød Ungdom mener vi at landenes historiske ansvar for utslipp må være med i beregningen når klimakuttene skal fordeles internasjonalt, og at man ikke kun skal se på utslippene landene har i dag. En av måtene land kutter klimagassutslipp på i dag, er gjennom kvotekjøp, hvor et land kan betale for miljøtiltak i andre land for å senke sine egne utslippstall. Dette gir land med høye utslipp muligheten til å fraskrive seg ansvar. Siden Norge også har store utslipp, bør vi gå foran som et eksempel og forplikte oss til å betale for miljøtiltak, klimatilpasning og skadeserstatning i andre land.
Norge pumper opp olje. Helge Ryggvik sier i boka, Til siste dråpe, at det ikke er en selvfølgelig at Norge har rett på å bestemme at de skal disponere og få denne grunnrenta/superprofitten. Hva tenker du om denne oljerikdommen?
Det blir ofte sagt at det er på grunn av olja at vi er rike i Norge. Det mener jeg er feil. Det er på grunn av hvordan vi har disponert denne rikdommen. I 1971 behandlet Stortinget «De 10 oljebud», som handlet om hvordan ressursene skulle komme hele samfunnet til gode, gjennom blant annet nasjonal styring og kontroll, ny næringsvirksomhet, natur- og miljøvern og ikke minst opprettelsen av et statlig oljeselskap for å sikre norske interesser. Vi har sikra at oljerikdommen tilfaller staten og det norske folk, ikke bare rike selskaper. Dette er utrolig viktig, og vi bør vi jobbe for å stoppe utarminga av denne modellen, ved å blant annet renasjonalisere Equinor.
Kan du si noe konkret om videre utbygging på norsk kontinentalsokkel? Full stopp, eventuelt hvor?
Jeg er tilhenger av det som ble vedtatt på Rødt sitt landsmøte i 2019 om at vi ønsker «Stans i all ny oljeleting og tildeling av nye oljefelt». Det å åpne nye felt nå, er å gå baklengs inn i framtida. Vi bør heller forvalte de olje- og gassfeltene som allerede er i produksjon, på en fornuftig måte, og som gjør at vi kan nå klimamålene vi har satt oss. I tillegg bør andre særfordeler for oljeindustrien avvikles, som leterefusjonsordninga. Ifølge SSB utgjorde leterefusjonsordninga 17,2 milliarder kroner i 2017. Vi bør heller vri investeringene inn mot nye grønne arbeidsplasser og hjelpe petroleums- og petroleumsrelaterte virksomheter med å omstille seg.
Hva mener dere at Rødt bør vedta angående sluttdato for å ta opp olje?
Rød Ungdom har ikke et vedtak om sluttdato i dagens arbeidsprogram fra 2016. Likevel mener Rød Ungdom at olje- og gassnæringa bør fases ut. Det er tre hovedgrunner til at Rød Ungdom gikk til forsvar for en sluttdato, selv om det også innad hos oss er delte meninger om det;
For å sørge for trygghet og forutsigbarhet for de tusenvis av menneskene som jobber i næringa. De trenger et tydelig signal om at de må forvente mindre aktivitet i årene framover. Da er det uansvarlig å ikke forholde seg til et fastsatt år og tro at utfasinga skal løse seg selv. Det er alt for viktig til å overlate utfasinga til markedet og tilfeldighetene.
På Rødt sitt landsmøte i 2019 ble det, etter forslag fra RU, vedtatt at Rødt ønsker å kutte 60 % av Norges utslipp innen 2030. Dette er det samme kravet som tusenvis av ungdommer streika for. Skal vi få til dette målet om 60 % utslippskutt, er det helt klart at vi trenger en politisk styrt avvikling av oljenæringa som stod for 27 % av norske utslipp i 2018 i følge SSB. Slik vi en gang i tida brukte politisk lederskap for å bygge opp næringa, trengs det politisk lederskap for å fase den ut. Da kan det være lurt med en dato å forholde seg til.
Rødt må være det tydeligste partiet på klima og miljø, men vi må forene både industriarbeidere og klima og miljøbevegelsen. Vi må ha med begge for å få en endring. Vi må få flertall for tiltak som er både røde og grønne. Det er en stor oppgave, men allerede er det dessverre for mange som ikke tenker på Rødt som det miljøpartiet vi faktisk er. Å fjerne sluttdatoen kan forsterke det bildet av Rødt som et parti som ikke vier klima og miljø nok oppmerksomhet.
Og så må det sies at sluttdato egentlig er et litt feil begrep. I dagens arbeidsprogram står det at Rødt vil trappe ned produksjon på norsk sokkel med minst 90 prosent innen 2030. Det vil si at det fortsatt vil være 10 % av dagens aktivitet igjen. Det er legitimt å spørre seg om Norge skal slutte helt med produksjon av olje, men jeg mener altså ikke det. Vi vil ha behov for noe oljeproduksjon også i framtida, siden mange produkter avhenger av olje. Ettersom det ikke er en fornybar ressurs, må oljeforekomstene også forvaltes på en god og langsiktig måte, slik at også framtidas generasjoner kan nyte godt av den viktige naturressursen som olja er.
Hva med arbeidsplasser fra olja? På et eller annet tidspunkt vil den jo uansett fases ut. «Hva gjør vi nu, lille du?» som Kim Larsen skriver i sangen.
Mange snakker om «den nye olja». Slik kommer det ikke til å være. Hverken reklame, turisme, mikrobrygg-øl, kunnskap eller laks er den nye olja. Vi trenger flere bein å stå på, men vi har et godt utgangspunkt.
Vi har en leverandørindustri med fagarbeidere i verdensklasse som i dag leverer komponenter til oljeplattformer. De samme arbeidsfolka på Kværner kan levere komponenter til havvindmøller. Vi har en høyproduktiv industri som produserer blant annet verdens reneste aluminium, for eksempel på alle smelteverkene til Hydro. Om vi sikrer norsk grønn vannkraft og gode kraftavtaler til denne industrien, i stedet for å sende krafta gjennom kraftkabler ut av landet, har vi et stort konkurransefortrinn. Med flere fullskala karbonfangst- og lagringsprosjekter kan man for eksempel i mine hjemtrakter på NORCEM i Brevik lage sement med lave klimagassutslipp. Ved å satse på mer landbruk og gi bøndene lønn som fortjent har vi et større potensiale for matproduksjon her til lands. Det kan i neste rekke gi næringsmiddelindustrien større muligheter enn i dag. Om vi fornyer fiskeoppdrettsnæringa, underlegger den strengere miljøkrav, styring og flytter produksjonen til lukka landbaserte anlegg, kan vi også i framtida leve av oppdrettsnæringa.
Og så må vi selvsagt bruke de økonomiske musklene som ligger i oljefondet. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) er i dag på over 10 000 milliarder kroner. Rødt har på Stortinget foreslått å sette en del av disse inntektene i et nasjonalt grønt industrifond som kan brukes for å investere i grønne, nye arbeidsplasser her hjemme. Hvis vi tør å bruke alle verktøyene i verktøykassa og gå i bresjen for aktiv næringspolitikk er mulighetene mange!
Rødt er i mot vindkraft på land, og det er stor enighet om det, og flere steder som på Frøya spiller vi en viktig rolle i den lokale kampen, jfr. Dordi Hammers artikkel i Gnist 4/19. Men Rødt blir kritisert både av naturvernere og de som hevder at vindkraft til vanns bare bidrar til eksport av kraft til EU-systemet og sånn bidrar til ytterligere klimaforverring. Hva tenker dere om dette?
I september i fjor la Menon Economics fram en rapport som viser at hvis Norge handler raskt, kan flytende havvind gi opptil 128 400 årsverk og skape verdier opp mot 117 milliarder kroner fordelt på de neste 30 årene. Jeg tenker at vi ikke trenger å bygge ut mer havvind i Norge enn nødvendig for å ha en utviklingsarena for norsk leverandørindustri. Framfor å sende stadig mer kraft ut av landet, kan vi eksportere selve teknologien og plattformene til land som ønsker flytende havvind. Slik bidrar vi til den grunnleggende omleggingen av det globale energisystemet.
Ved etablering av eventuelle havvindmølleparker i Norge må man ta hensyn til fiskeri og naturmangfoldet. Det gjør vi gjennom å styre unna alle feilene som er gjort med utbygging av vindkraft på land, og sørge for at det tas hensyn til eksisterende næringer, lokaldemokratiet og miljøfaglige råd.
Miljøkampen er i dag i stor grad overlatt til tradisjonelle naturvernere, intellektuelle og tenketanker. Har dere tanker om hvordan mobilisere arbeiderklasse, den klassen som faktisk har makt, hvis de vil og blir en kraft?
Vi må bygge en allianse mellom klima- og miljøaktivistene og fagbevegelsen. Det er ingen lett oppgave, men det er det Rødt bør jobbe for framover. Vi er ikke tjent med en polarisert klimadebatt hvor man sitter på hver sin tue og kommer med skjellsord til hverandre. Det må jobbes for å danne brede allianser som kan vare. Derfor kan ikke miljø- og klimapolitikken være skrivebordsbasert, men må ha rot i den virkeligheten og hverdagen som arbeidsfolk i industrien lever i. Vi må arbeide for en klima- og miljøpolitikk som kommer nedenfra.
De fleste er enige om at vi må gjøre noe nå, kapitalisme eller ikke, og at det dreier seg om å mobilisere folk. Ideer om å aktivisere?
Over 40 000 norske ungdommer og millioner verden over tok til gatene i mars i fjor for å demonstrere mot regjeringas handlingslammelse i møte med klimaendringene. Vi ser også tillitsvalgte i fagbevegelsen som går i spissen for rødgrønn handlekraft i industri- og klimapolitikken. Det må lages felles møtepunkt mellom bevegelsene og arbeides for en politikk som favner bredt.
Elefanten i rommet: kapitalismen. Stadig flere også i Rødt er opptatt av spørsmålet om det er mulig å redde naturen som et sted for menneske å overleve. Derfor er det nå mange titalls lag i Rødt som studerer studieboka, Forstå for å forandre, som var et spor på Rødts skoleringskonferanse, Grunnmur. Særlig de to første møtene, skrevet av Jorun Gulbrandsen, drøfter vårt tema i dette intervjuet. Kan du utdype hva dere mener sammenhengen mellom miljø og kapitalisme er?
Kapitalisme og miljø står i skarp motsetning til hverandre. Det er ikke mulig med et system basert på evig vekst på en klode med begrensede ressurser. Kapitalistene har også tjent seg rike på å ødelegge klimaet. 100 selskaper står for 71 prosent av verdens utslipp siden 1988 kan The Carbon Majors Report fra 2017 fortelle oss. Både statlige og private storselskaper har i alt for mange år ødelagt for det fremtidige livsgrunnlaget, samtidig som eierne på toppen har tjent seg superrike. Klimaprofitørene har bedre muligheter under kapitalismen.
Klimakampen må også settes inn i et klasseperspektiv, nasjonalt og globalt. Det er de fattigste av oss som taper mest på klimakrisa, og det er befolkningen i det globale sør som ender opp som klimaflyktninger pga naturkatastrofer, tørke og økende havnivå.
Det er land i det globale sør som må leve med resultatet av fråtsinga til rike vestlige land. Vi i Rødt ser ikke rettferdigheten i at kaffebøndene i Guatemala må ta regninga for utslippa til Nestlé som selger kaffen de samme bøndene produserer på det globale markedet.
Jeg stolt av at Rødt forstår at systemet er en del av problemet, men vi kan bli enda flinkere til å kommunisere det utad i møte med velgere og potensielle medlemmer. Vi må bort fra dagens kapitalistiske system basert på vekstvang og urettferdighet og arbeide for et sosialistisk folkestyre, hvor økonomien er underlagt demokratisk kontroll, hvor mennesker, dyr og naturens behov vektlegges og som baserer seg på å være i takt med jordas tåleevne. Det er ingen utopi eller drøm. Det er en nødvendighet.
Er det noen grunn til optimisme?
Absolutt. 40 000 ungdommer bare i Norge har tatt til gatene for handling, samtidig som vi sitter på en oljeformue og industriarbeidere i verdensklasse som står klare for å bygge framtida. Med sterk politisk styring og en bred allianse mellom fagbevegelse og miljøbevegelse, kan det gå riktig godt til slutt. Er det noe arbeiderbevegelsen har lært oss gjennom over 100 år med kamp, så er det at det nytter å kjempe. Men, det blir ikke lett!