Sosialismens uutholdelige letthet. Fortellingen om å kjøre segway sammen
Av Hans Ebbing
Som så mange andre partiledere, har Audun Lysbakken presentert sine politiske tanker i bokform. Frihet sammen (2014) er derfor et velegnet utgangspunkt for å diskutere SVs politiske prosjekt.
I denne artikkelen byr Hans Ebbing på en kritisk nærlesning. Alt i alt finner han at boka mer er et symptom på SVs krise enn en veiviser ut av partiets dype krise.
Hans Ebbing er medlem av SV.
Når partiledere – avgåtte eller fungerende – skriver bøker, bedriver de en litterær sjanger som bare sjelden har opplysende verdi. SVs tre siste ledere har alle bidradd til sjangeren.
Av disse er Erik Solheims Nærmere fra 1999 den politisk mest interessante og opplysende der han gjør rede for sine iherdige bestrebelser for å «modernisere» SV ved å frigjøre partiet fra fagbevegelsen, isolere venstrefløyen i partiet og gjøre det til en ren valgkampmaskin for partiets leder slik at denne ikke behøver å forholde seg til det interne partidemokratiets plagsomme masing og krangling men bli et lojalt applausparti. Denne avdemokratisering av SV innenfra gjorde det mulig for Kristin Halvorsen å stille ultimatum til SVs landsmøte i 1999 på spørsmålet om å støtte Natos bombing av Serbia. Hennes egne memoarer fra 2012, skrevet med hjelp av en politisk journalist, har tittelen Gjennomslag. Gjennomslaget reduserte SVs oppslutning fra 12 prosent i 2003 til 4,1 i 2011. Også boka med tittelen Frihet sammen. En ny sosialisme for en ny tid (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2015) skrevet av dagens leder av Sosialistisk Venstreparti, er et politisk dokument og må behandles som sådant, men nå i en situasjon der partiet takket være gjennomslagspolitikken kjemper mot sperregrensa.
Hva er nytt?
Frihet sammen presenterer seg som et bidrag til «en ny sosialisme, for en ny tid». Så hva er det nye her? Frihet er noe annet og mer enn å kunne kjøre Segway eller med bil i 110 km/t på den nye motorveien gjennom Vestfold, kan forfatteren fortelle oss. Sosialisme «handler om å skape frihet sammen». Altså frihet som felles mål og samtidig som forutsetning for å nå dette målet. Frihetens spire ligger i at det er mulig å reise felles motstand mot undertrykking og felles farer. Allerede parolen «Arbeidere i alle land, foren dere» fra 1848 forutsetter en klassebestemt enhet av frihet som mål og middel, så hva er nytt med «frihet sammen» i 2015?
Det er «den nye tid» som er det nye, og da særlig den tid som forfatteren av boka selv er vokst opp i. I denne tid er praktisk talt alle norskinger mette og vel tilfredse. De trenger ikke noe virkelig politisk «nytt» i det hele tatt, bare at livene fortsetter omtrent som før – med en del justeringer for de vanskeligst stilte, en litt lettere hverdag når tidsklemmene snører seg sammen rundt oss. Så hva skal vi da med sosialisme? I dette perspektivet er sosialisme egentlig overflødig – noe SV gjennom periodene med Erik Solheim og Kristin Halvorsen har tatt konsekvensene av. Audun Lysbakken har en vanskeligere oppgave foran seg.
Klassekamp som forutsetning
Det er to hovedforutsetninger for denne lykkelige tilstanden i verdens beste land å leve i. Den ene har med dets plassering i den internasjonale, stadig mer globalt integrerte arbeidsdelingen å gjøre. Den andre har med hvordan klassekampene har utspilt seg på norsk over lang tid. – Ingen av disse forutsetningene blir drøftet av SV-lederen.
For å ta det siste først: Det dreier seg om et stort og temmelig langvarig klassekompromiss med røtter tilbake til dannelsen av Johan Nygaardsvolds regjering i 1935, etableringen av hovedavtalen og det kollektive tariffavtalesystemet. Velferdsstaten og «den norske/nordiske modellen» har noe av sitt grunnlag i 1935-kompromisset med en ny type regjeringsmakt. Aldri har vel innbyggerne i noe land hatt større sosial trygghet og dermed større grad av frihet individuelt og «sammen» enn det denne velferdsstaten kan yte folk flest. En velferdsstat som virker ut fra «universalistiske premisser», er et sosialistisk innslag i en kapitalistisk dominert samfunnsformasjon. Så slik frihet er i realiteten et sosialistisk fenomen. Kampen med høyresida i definisjonen av moderne frihet er alt vunnet av venstresida. Vi er bare ikke klar over det selv, heller ikke forfatteren av Frihet sammen.
Men det fins intet varig klassekompromiss uten klassekamper som vedlikeholder det. Maktbalansen mellom arbeid og kapital får konsekvenser for fordelingen av de økonomiske og materielle verdiene som skapes. Tariffoppgjørene – kampene om prisen på arbeidskraften – er ikke den eneste form for klassestrid som påvirker fordelingen av verdiproduktet. Også de politiske mobiliseringene, kampen om makt i staten, for og mot velferdsstaten, spiller i stadig større grad inn.
Lysbakkens problem som sosialistisk forfatter og analytiker er at han har fortrengt ethvert begrep om klassekamp som grunnlag for «den norske modellen». (Det var faktisk ikke Marx som oppfant begrepet om klassekamp, ifølge Friedrich Engels.) Lysbakken snakker gjerne om klasseforskjeller i betydningen inntektsforskjeller, men ikke om de motsetningsforhold som skaper disse forskjellene og genererer måten samfunnets inntekter fordeles på. Dette skyldes at forfatteren ikke har noe begrep om hva kapitalisme er – som en egen form for produksjonsmåte («system») som springer ut av produksjonen i en bestemt konstellasjon av sosiale klasser, altså produksjonsforhold, som Marx kaller det. (Det var bl.a. dette – forståelsen av klasseforhold som produksjonsforhold, som var teoretisk nytt med Marx). Følgelig er han ikke i stand til å definere dette samfunnssystemets moderne form og hvordan kapitalismen utfolder seg empirisk her til lands som en «kapitalisme på norsk».
Grunnrente og verdensmarked
I samme periode som dette landet er blitt «verdens beste» å leve i – som altså er sammenfallende med SV-lederens levetid – er Norge blitt forvandlet fra et kapitalimporterende til et kapitaleksporterende land med et enormt overskudd i statsfinansene som plasseres i andre land. Det innebærer at arbeidsfolk, skattebetalere og konsumenter i mange andre land arbeider og lever i et anonymt gjeldsforhold til Norge. Stikkordet her er den økonomiske utbyttingsmekanismen i verdensmarkedet som danner grunnrenten i olje- og gassutvinningen. Denne grunnrenten (utbyttingsforholdet) har bidradd til å finansiere de velferdsstatlige gevinstene av klassekompromisset siden ca 1980 og til å øke reallønnene for alle lønnsarbeidergrupper, pensjonene medregnet. Men også de politiske institusjonene og den norske varianten av korporatisme, som dels er et resultat av klassekompromisset lenge før oljeøkonomien ble en realitet, har hatt stor betydning for disse verdioverføringene og dannelsen av nye, samfunnsmessige produktivkrefter (utdanning, forskning, helsevesen, god offentlig forvaltning osv.). Slik var velferdsstaten og statsforvaltningen (jf. konsesjonslovgivningen fra om lag 1910 osv) blitt en strategisk produktivkraft lenge før olje og gass gjorde Norge til en netto kapitaleksportør. Dette var institusjonelle forutsetninger som ikke ville ha vært mulig å praktisere i første del av Lysbakkens levetid (f. 1977) dersom vi hadde hatt en EØS-avtale etter folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (EU) i 1972.
Boka lanserer «En ny samfunnspakt». Pakten må i skyggen av klimatrusselen realisere en «New Green Deal» som avbalanserer produksjon, forbruk og miljø i en samfunnsmessig og økologisk bærekraftig helhet. Hvordan skal dette skje? Vi får vite at det som trengs er «sterkere lut» i form av «lover, subsidier, nye skatter, styring av markeder og politisk kontroll over viktige ressurser». Hvordan skal markedet styres? Hvordan skal kapitalakkumulasjonen som skaper miljøproblemene når den omsettes i økende produksjon og forbruk, temmes? Hvordan må styrkeforholdene mellom partene i denne pakten være for at pakten skal få sin tiltenkte effekt om å stanse en truende klimautvikling? Og hva med denne paktens internasjonale forutsetninger og forgreininger?
Vi finner her ingen politisk økonomi eller klasseanalyse, ingen antydning om hvordan kapitalakkumulasjonen fungerer og hvilke maktmidler som skal til for å endre dens blindhet overfor dens sosiale, økologiske eller klimatiske konsekvenser. Vi trenger et «teknologisk skifte», sier han – med det «kommer ikke uten et politisk og sosialt skifte» føyer han raskt til. Sant nok, men hva dette dype skiftet skulle innebære i forholdet mellom de sosiale klasser og bruk av nødvendig makt for å realisere den nye «pakten» uten å utløse motkrefter, forblir partilederens hemmelighet. Maktens problem er forduftet. Han advarer mot utopier, men overser at hans egen visjon er tom fordi den mangler en analyse av sosiale krefter, klasseforhold, internasjonale relasjoner som pakten må bygge på eller utfordrer. Den ender derfor opp som grenseløst velmenende moralisme.
Uklart skille mellom SV og AP
Bokas styrke er at den gir gode beskrivelser av en del hverdagslige situasjoner og problemer for «folk flest» i det moderne Norge, særlig mennesker i omtrent samme familiesituasjon og samme aldersgruppe som forfatteren. I erfaringen av slike utfordringer får boka et personlig preg. Også når det gjelder de store dilemmaene, som klima og Natos bombekriger flyter språket lett av gårde slik at problemene ikke makter å forstyrre lesningen. Bokas letthet er helt i samsvar med den «nye sosialismens» letthet. Boka foreslår derfor ingen nye kontroversielle saker som kan skape klare demarkasjonslinjer og strategiske konflikter i forhold til AP. Boka er nok et bidrag til å gjøre skillet mellom AP og SV stadig mer uklart – noe som sikrer AP framgang og SV tilbakegang.
Denne uklarheten er i overensstemmelse med den politiske virkelighet slik den har utviklet seg, særlig etter det rødgrønne regjeringssamarbeidet der Lysbakken var minister. Forfatterens store mål er å kunne danne regjering samme med AP igjen, men ikke med de samme feilene som forrige gang! I siste del av boka blir den nye AP-lederen Jonas Gahr Støre nærmest skamrost som «nytenkende», «vår neste statsminister», «en partner til å stole på». Ikke et ondt ord om Støres begeistring for det liberalistiske, avdemokratiserende EØS/EU. (Etter at boka ble skrevet, viser det seg at den nytenkende Støre støtter bruk av norske fjorder som gigantiske deponier for dels giftig gruveavfall!) Slik får leseren inntrykk av at det nesten er hipp som happ om vi ved neste valg bør stemme SV eller AP. SV-lederen understreker at AP og SV egentlig har en felles sak om å «ta friheten tilbake» og da trenger vi «en annen type frihetsdebatt» enn debatten om man skal tillate Segway eller 110-sone på nye E6 gjennom Vestfold. Så sant som det er sagt! Denne debatten skal «vi» – AP & SV – føre «ikke med høyresiden, men med oss selv», blir det framhevet.
Hvordan har så SV ført frihetsdebatten sin på Stortinget? Debatten om påbudet om flytevester i 2014 stod her sentralt.
Vi diskuterte forslaget om påbud om flytevest grundig i SVs stortingsgruppe. Det var delte meninger, men et flertall gikk til slutt mot et generelt påbud. Vår begrunnelse var at vi skal være svært varsomme med å innføre forbud og påbud som handler om hva enkeltmennesket gjør med seg selv og sitt liv. … Jeg synes ikke det skal være politiets oppgave å bøtelegge et voksent menneske uten flytevest i koggen en varm sommerdag (s. 176).
Umiddelbart etter denne moralske avklaringen går boka over i nok et moraliserende avsnitt med overskriften VEKK MED MORALISMEN! – Men hva med SVs forhold til Segway? Hvor lenge skal partiets medlemmer leve i uvisshet om hva som er riktig sosialistisk politikk for mer frihet her? Kjøre segway sammen, er den eneste logiske løsningen.
Mors gode gutter
Som politisk dokument bærer boka preg av at det nye ledersjiktet med Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell i spissen aldri markerte seg med noen selvstendige eller kritiske standpunkter til forfallet i SV under Kristin Halvorsen. De ble raskt «mors» gode gutter som i tilfelle Libya-krigen i 2011 da de av hensyn til å bevare regjeringskoalisjonen med AP førte «mors» krigspolitikk fra Jugoslaviakrigen i 1999 lojalt videre og dermed den servile underordningen under Nato to the bitter end, fullstendig i strid med partiets program og tradisjon. Det holdt på bli SVs banesår. Uten opposisjon i partiets ledelse dabbet den interne ideologidebatten av og økte tempoet i det politiske forfallet mot et applausparti i samsvar med Solheims visjoner. Halvorsen forlot det synkende skip – som en tiljublet heltinne – og overlot kommandobroen til Lysbakken og den erklærte Nato-tilhenger Solhjell som tillitsfullt har fått oppgaven å være SVs forsvars- og sikkerhetspolitiske talsperson i Stortinget og overfor den politiske offentlighet, velgerne.
Hva nå? Med partiet på randen av sperre-grensa er SVs og Lysbakkens situasjon helt annerledes enn for Solheim & Halvorsen. Han har på vegne av SV fått kniven på strupen og vil vanskelig få de samme gode retrettmuligheter som Solheim & Halvorsen til attraktive poster i diplomatiet eller i statsforvaltningen.
Hvis SV skal kunne komme med i en ny rødgrønn regjering som bæres oppe av en mer solid flertallskonstellasjon av klasseinteresser i det norske samfunnet i perioden 2005–2013, hvordan må styrkeforholdet i en slik ny rødgrønn koalisjon være? En klar forutsetning er at SV og AP begge går merkbart fram samtidig ved valg. Den enes framgang må ikke skje på bekostning av den andres oppslutning. Dersom Lysbakkens idyll om de to frihet-sammen-partiene skal bestå, må APs tap til SV kompenseres med at AP vinner desto flere stemmer fra sentrum og høyresiden. Hver gang AP har gått tilbake, har SV alltid hatt tilsvarende framgang og omvendt. Dersom både SV og AP skal ha framgang samtidig ved valg, må det altså skje ved en generell, nærmest historisk bevegelse til venstre i norsk politikk og samfunnsliv i lang tid før valgkampene setter inn. Eller mener SV-lederen at det vil være mulig å få til en virkelig ny rødgrønn regjeringspolitikk på grunnlag av EØS-avtalen – en avtale som «fungerer som en abonnementsordning på høyrepolitikk», som han treffende sier? Selvfølgelig har han rett i at det er «meningsløst at debatt om EØS er blitt tabu i norsk politikk». Men så lenge dette tabu består ved hjelp av AP + Høyre osv, er en rødgrønn koalisjon med en virkelig ny politikk mindre sannsynlig enn en koalisjonsregjering bestående av Høyre og AP for å verne EØS-avtalen mot oppsigelsestrussel fra venstre. Dessuten er det ikke SV, men SP som tydeligst har forsøkt å fjerne dette tabuet i den politiske offentlighet.
Støres liberale godsnakk
En avklaring av grunnlaget for en ny rødgrønn regjering der SV ikke gjør de samme feilene som forrige gang, forutsetter derfor politiske konfrontasjoner med AP, ikke det liberale godsnakket med Jonas Gahr Støre som boka allerede er en del av. Uten en helt annen base i fagbevegelsen enn den SV har i dag, vil SV aldri komme i posisjon til å presse AP til vesentlige innrømmelser som grunnlag for en ny rødgrønn regjering. For det er først gjennom fagbevegelsens motstand mot EU-liberalismen at EØS-tabuet kan brytes.
Dessuten må SV fornye og utvide sin kontrakt med miljøbevegelsen. Med Miljøpartiet de Grønne på den politiske scenen blir dette vanskelig. SV kan nå miste stemmer både til AP og MDG samtidig. Dette er en farlig situasjon. Forholdet til Rødt derimot har stabilisert seg uten at det har framkalt noen nye refleksjoner hos partilederen. Høyst sannsynlig vil parti-ledelsen i SV motsette seg ethvert forsøk på organisere diskusjoner med Rødt om en eventuell sammenslåing av de to partiene. Den type diskusjoner via partiledelsene vil heller ikke være veien å gå for en eventuell samling. Den må tvert om skje nedenfra, utenfor de sentrale partiapparatenes kontroll og initiativ – for eksempel ved at de to partienes grupper i kommunestyrene jevnlig praktiserer felles gruppemøter (der også MDG kan inviteres med) og utmeisler felles politikk lokalt – uten å spørre hovedkvarteret om lov først. For all erfaring de siste ca 25 årene har vist et det i lokalpolitikken ikke lenger er noen avgjørende grunn til å operere med to ulike partier for en i all hovedsak felles kommunalpolitikk til venstre for midten av AP. (Trolig er enigheten om sikkerhets- og utenrikspolitikk også større mellom partiene på grasrota enn slik SVs lefling med Nato i Stortinget signaliserer.) Da først dannes det forutsetninger for fruktbare ideologiske diskusjoner med sikte på organisatorisk samling.
Den glemte imperialismen
Et annet symptomatisk trekk ved boka er dens svake internasjonale orientering. Alt snakket om «globalisering» de siste 20 årene har tilslørt at dette dreier seg om imperialisme og global stormaktspolitikk i fravær av Sovjetunionen som balanserende motkraft til USA. Forfatterens «sjølkritikk» omkring SVs holdning til Libya-krigen er pinlig lesning, av flere grunner. For det første avslører det SV-ledelsens totale mangel på kunnskap om de interne etniske, regionale og religiøse forhold i Libya og hvilken rolle det autoritære Gaddafi-regimet hadde i forhold til disse. Dette trass i at all den uroen som lenge har eksistert i Midt-Østen og Nord-Afrika burde ha ansporet partiet til systematisk å søke kunnskap om denne regionen som er så strategisk viktig for fred i verden. Med andre ord fravær av en «kunnskapsbasert» utenrikspolitikk. (Jf. partiledelsen totale neglisjering av den kunnskapen og analytiske evne som partiets venstreside tradisjonelt har stått for – med Tore Linné Eriksen som dets fremste eksempel). For det andre er han ikke i stand til å vedgå at SVs tilslutning til Libya-bombingen dessuten var et brudd på partiets klare, for lengst vedtatte programpost om at norsk deltakelse i krigs-operasjoner i FN-regi bare kunne skje på grunnlag av debatt i åpent Storting. I stedet lanserer han dette som en ny politikk på bakgrunn av erfaringene med Libya-krigen og tilslører dermed partiets kritikk av Halvorsen-periodens fredspolitiske forfall, som han selv hadde et klart medansvar for. Imperialisme er et så stygt ord at forfatteren ikke tør bruke det. Hadde SV i det minste holdt fast på sin historiske misjon som et antiimperialistisk, Nato-kritisk, men ikke-pasifistisk fredsparti på norsk, uten Libya-bombing og uten støtte til årlige krigsbevilgninger til USAs krig i Afghanistan, ville SV fortsatt kunnet gå videre i politisk og moralsk oppreist stilling på den trygge siden av sperregrensa og framtida foran seg – også uten å ha noen ferdig avklart strategi for en sosialistisk politikk eller ferdig løsning på klimakrisen.
Undervegs mot hva?
Det som lenge kjennetegnet SV og før det Sosialistisk Folkeparti (SF), var at dette var partier «undervegs» der sosialisme ennå hadde en uavklart, men like fullt dynamisk betydning: sosialisme som en stående utfordring til levende debatt, skolering, bevisstgjøring og handling. Med Solheim og Halvorsen er denne dimensjonen forsvunnet i partiets ledende kretser samtidig som en truende utvikling i verden gjør en slik orientering stadig mer relevant og nødvendig. Oppløsningen av Sovjetunionen og «real-sosialismen» kan alene ikke forklare denne ideologiske utviklingen (= avviklingen) i SV og tilbakegangen ved valg. Faktum er at SV gjorde stor framgang ved valget i 1991 mens det realsosialistiske sammenbruddet var inne i sin dramatiske, men fredlige sluttfase. Velgerne identifiserte tydeligvis ikke SV med «realsosialismen» i samme grad som Solheim-modernistene innbilte seg.
Audun Lysbakkens bok fører begrepsløsheten og den sosialliberale mentaliteten fra Solheim & Halvorsen videre. Derfor kan Frihet sammen ikke tilføre denne debatten noe nytt. I alle fall ikke for dem som har fulgt med noen år.