Skolen – oppbevaring og kontroll

Av Jorun Gulbrandsen

2021-02A

På skolen lærer vi å regne og lese og om hvordan naturen og samfunnet henger sammen. Dette er i alle fall ei veldig vanlig oppfatning. Men kanskje læring er en mindre del av skolen enn vi tror? 


Av Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019). Artikler: Flytt skolen ut av skolen! Gnist 1/2018 og Blodpenger til vampyrene Gnist 1/2021. 
Foto: Taylor Wilcox

 

Lærer barn og ungdom det meste utafor skolen? Når ble skolen for arbeiderbarna «en Sikkerhetsventil for Samfundet» mot revolusjon og opprør? Hvordan skaffer kapitaleierne seg en lydig arbeiderklasse? Hvor stor vekt har kontroll og oppbevaring i skolen? Hvorfor må barn og ungdom gå der så lenge? Hva er indoktrineringa? Hvor er staten på vei når det gjelder «edubusiness» internasjonalt og i Norge? Trues pedagogene? 

Jeg går først bakover med et eksempel. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mora og faren min gikk på skolen i hele sju år, med tanke på hva slags arbeid de fleste fikk på den tida. De gikk på skolen på 1920- og 1930-tallet. 

Mora mi, Helga, ble født i ei bygd i Østfold. 14 søsken fordelt på to kull. Skoleklassene bestod av minst to årstrinn, og Helga og søsknene har fortalt at det var gørr kjedelig. Men det var et skap på skolen med sangboka som de leste om og om igjen, og bøker de kunne låne. Flere andre elever lærte ikke å lese dem. Er det sant at skolen utjamner sosiale skiller? 

Det var hjemme de lærte å arbeide. De kløyvde ved, henta kvist i skogen, kjørte hest med vogn og slede, henta drikkevann i ilen. Når skolen slutta, måtte de jobbe på gårder nært eller langt unna. Der fortsatte de med gårdsarbeid, bar grisbøtta, vann og ved, plukka og sorterte turnips til dyra, tok imot grisunger, slakta høner, sov i bryggerhuset eller et annet ledig sted og lengta hjem. Arbeidsredskapene på bygda på den tida var det mulig å bruke uten å være en god leser. 

Faren min, Øivind, ble født i Oslo, hadde seks søsken og gikk på Møllergata skole. Etter konfirmasjonen jobba de med sykkel og tralle med varer (hadde gjort det i mange år), ble avisbud (hadde gjort det i mange år), og de blei industriarbeidere, sjøfolk, hushjelper, reinholdere, de jobba på kafeer, kjøkken, samma hva, bare de ikke blei arbeidsløse. 

Så hvorfor ville staten at ungene skulle gå så lenge på skolen? Hvor lang tid tar det å øve opp folk til å gjøre hva som helst, bare de får jobb? Barna lærte allerede om samfunnet når de så mora si, – hadde hun noe valg når hun vaska togvogner med møkk, snus, spytt og spy – om natta – med sju unger hjemme? Arbeide kunne de allerede, og det som videre trengtes, lærte de ved å jobbe sammen med dem som kunne det fra før. Det var produksjonsmidler som ikke krevde stor lesekunnskap. De som skulle styre produksjonen og staten, gikk på egne skoler. 

Læres det meste utafor skolen?

Hva kreves av arbeidskrafta i dag? Er det slik at kompliserte maskiner og teknikker krever mange høyt utdanna folk som kan bruke dem? Er det sant at alle må gå lenge på skolen, fordi samfunnet er blitt så komplisert? 

Øyvind og Helga lærte det meste utafor skolen. Har noen undersøkt hvordan det er med det i dag? Skoleelever pleier å kunne mye mer enn de fleste lærerne om hva nettbrett og PC og mobiltelefon kan brukes til. De leiker jo! Spiller spill sjøl og med hverandre, finner rare ting, kommuniserer. En vanlig lærer har ingen sjanse, hun har ikke tid, hun skal forberede seg til mange timer og flere fag, ta seg av enkeltelever, ofte ta hånd om husholdning og egne små og store barn. Elevene har mye mer tid. Slik blir leken en mulighet for jobb, nesten uten utdanning etter videregående og tidvis med god lønn. 

I Norge er vi bekymra for at det er mange gutter som slutter underveis på videregående. Greier de å få seg jobb? Dette er undersøkt (Aftenposten 12. okt. 2020).  Tre årskull unge som ikke hadde fullført videregående skole fem år etter at de starta fram til de var 27 år. 72 prosent av guttene, mot 67 prosent av jentene, dreiv med arbeid og utdanning. 16,4 prosent av guttene hadde lønn i den øverste tredelen av lønnsstatistikken i samfunnet. Det var bare 1,6 prosent av jentene som hadde det. Det er lettere for gutter enn jenter å få seg jobb uten så mye skolepapirer. Lenge har det vært sånn innen IT og transport.

Kontroll og oppbevaring

Det viktigste maktforholdet i samfunnet er mellom klassen av mennesker som eier produksjonsmidlene, kapitaleierne, og klassen av mennesker som ikke gjør det, men må selge arbeidskrafta si for å leve, arbeiderklassen. Målet til kapitaleierne er å øke kapitalen, som kan investeres på nytt. Det som gjør at de får et overskudd, er at arbeiderne jobber deler av arbeidstida gratis. Det skaper merverdien.  

Det er forståelig at når kapitaleierne får profitten fra arbeidernes gratisarbeid, så er det avgjørende å ha lydige arbeidere som kommer når de skal og gjør det som kreves. Ofte må de gjøre arbeid som de misliker, som kan være farlig og for tungt og for dårlig betalt. De gjør det uten opprør, – for å gjøre andre rike. Hvor skal kapitaleierne få tak slike mennesker? Hvilken samfunnsinstitusjon lager lydige mennesker i det nødvendige omfanget? 

Svaret er: Den offentlige skolen. I Norge føder kvinner omtrent 60 000 mennesker hvert år. Fra de er seks år skal de på skolen og øve på å sitte stille i et rom i flere timer hver dag, ikke snakke før de får lov, ikke komme for seint, stille opp på to rekker og ellers gjøre som de få beskjed om. De protesterer (heter bråk og uro). Det tar lang tid å tukte barn til å gjøre noe de ikke vil og som ikke passer for kroppen deres. Kanskje ti år. Er «kontroll til stille lydighet» faget med flest uketimer av alle? 

I videregående skole er det streng kontroll og strenge straffer. Fraværsregelen fra 2016 skal «motivere elevene til jevn innsats, og å forhindre skulk». Har du fravær over ei viss grense i et fag, får du ikke eksamen i faget. Det kan gå ut over din mulighet for å komme inn på den skolen og utdanninga du vil inn på, og framtida di blir ødelagt. Det er i alle fall slikt de får høre. Det er et stort press for mange.   

Det er interessant å se på starten av allmueskolen i byene.  Hartvig Nissen (1815–74), en av embetsmennene rundt 1850 og med en skole i Oslo oppkalt etter seg, engsta seg for Marcus Thrane, husmenn, arbeidere og revolusjoner. Det var behov for kontroll for å holde allmuens barn unna. Det viktigste tiltaket var å få barna inn i skolen, og gjerne sammen med borgerbarn i de første åra. Nissen mente det var «en Sikkerhetsventil for Samfundet». Allmueskolen skulle bli en «Forberedelsesskole for alle Klassers Børn». Opp til 10-årsalderen. Gratis. Det blei vedtatt i 1848. Samtidig fortsatte Borgerskolen, skolen for dem som skulle lede fabrikker og styre landet.  Borgerskapet pleier å ha to sett med skoler.

Var statens viktigste hensikt med allmueskolen å holde på dem i egne hus hele dagen og i årevis for oppbevaring og kontroll? For å tukte dem mot opprørstendenser? Var det slik i Helga og Øivinds barndom? Det hadde jo nettopp vært revolusjon i Russland. 

På billigste måte

Statens viktigste oppgave er å legge til rette for kapitaleierne, både nasjonalt og globalt. Så staten vil lage den arbeidskrafta kapitaleierne vil ha, men helst på billigste måte. Derfor lar den kapitalistiske staten den offentlige skolen gå på sparebluss. Foreldre, lokalbefolkninger og lærere har slåss så lenge jeg veit i hvert fall, for å forsvare og forbedre skolen, det er jo den vi har. Det er en kamp mellom klasseinteresser. Folk slåss for den nære skolen, som ofte er forsamlingshus, sted for idrett, leik og fotball utenom skoletida. Elevene får venner der, de fleste blir sett av læreren. 

Jeg begynte som lærer i 1971, har jobba av og på med andre ting også, men slutta arbeidslivet på en skole. Femti år med de samme kampene. I fagforeningsarbeidet var jo lønn og arbeidstid evige saker. Mest var det om for lite penger til vikarer, klassene er for fulle – vi får ikke hjulpet alle nok, det er for få lærere, det er skoler uten lærere, hvor er spesiallærerne, ikke legg ned skolen, vi trenger bøker, skolene var nedslitt. I april 2021 kom en rapport om at mer enn tusen norske skoler, 40 prosent, har for dårlig inneklima. Helsetilsynet advarer. 

Lærerne har forsvart elevene hele veien. Lærere gjør det. Sammen med foreldrene. Staten er alltid motparten. Jeg må si fienden. 

Myten om at skolen utjamner sosiale forskjeller 

Klassekampen om skolen har ført til at vi i Norge har det som kalles enhetsskolen, som betyr en offentlig skole til alle, og at det er et løp som går fra du er seks år til universitetet. Det er ikke bare kapitaleierne som har laget skolesystemet, sjøl om de bestemmer mest, – det har også folkets store flokk gjort, med krav om gratis utdanning til alle.

Staten sier at skolen reduserer ulikhetene i samfunnet fordi elevene fra ulike samfunnsklasser går på samme skoler. Men Anna Cecilia Rapp, førsteamanuensis ved NTNU, har i sitt doktorgradsarbeid kommet fram til dette: «I Norge har vi en visjon om likhetsskolen og at den skal gi alle like muligheter. Slik er det ikke i praksis.» «Forskning har imidlertid vist oss at skolen ofte forsterker sosiale forskjeller og bidrar til sosial reproduksjon av ulikheter». Forsterker!

Samtidig viser studien at de økte sosiale forskjellene gjennom ungdomstrinnet er noe som foregår på alle skoler, selv om det er altså skjer i noe varierende grad.   

Elevene kommer jo fra ulike samfunnsklasser og har fått sine livserfaringer der. De møter en borgerlig skole, de fleste har erfaringer som skolen ikke bryr seg om, og det merker elevene. Når elevene blir mer enn 12–13 år, blir den sida ved skolen med oppbevaring og kontroll mer merkbar, mens de kjeder seg av å gjøre mer av det samme. De forbinder skolen med lydighet, pugg og kjedsomhet. En ny, stor studie (2020) viser at 50 prosent av elevene på videregående skole kjeder seg. 

Lærerne forsøker så godt de kan å holde motet oppe hos alle elever. Men skolen er ikke laget for at elevene skal ha det bra.

Sin egen lykkes smed?

Ungdom får høre at de sjøl har ansvaret for å forbedre sin «humane kapital». At de kan bestemme framtida si hvis de jobber veldig hardt og får gode karakterer. At de kan få arbeid og et bra liv. Å si det til ungdom er å lure dem. Mange blir utsatt for diskriminering i arbeidslivet. Og ikke minst – skoleelever og studenter kan ikke bestemme at det skal finnes arbeidsplasser! De får ikke hjelp til arbeid av staten heller, men står aleine med ansvaret. 

Skremselen hjelper kapitaleierne til å selge skoleplasser: Forbedre din karakter fra fem til seks hos oss! Jorunn Folkvord skriver om «Barneekvivalenter og humankapital» i Gnist 1/2020.

Indoktrinering

Alle mennesker i samfunnet må gå gjennom et ti års heldags kurs og nesten alle går i tre år til. På dette kurset skal alle lære at det er demokrati i Norge fordi vi har storting og valg, men de lærer ikke at kapitaleierne bestemmer om du får jobb eller ikke. De lærer at det er ulikheter i samfunnet, men ikke om maktforholdet mellom kapitaleierklasse og arbeiderklasse og mellom menn som gruppe og kvinner som gruppe. Nasjonal digital læringsarena, NDLA, forteller hva vi kan gjøre for verden og klimaet: «For at utviklingen i verden skal bli bærekraftig må vi få til endring. Vi må samarbeide på tvers av landegrenser, og alle må bidra: myndigheter, frivillige organisasjoner og næringsliv. Du og jeg.» Vi kan si at kapitalismen kommer uvanlig lett fra det. Når forlagene lager lærebøker, må forfatterne ta hensyn til hva som er det gjengse, borgerlige verdensbildet. 

Det er like viktig å se hva det er skolen, planene, lærebøkene, skoleinternett holder unna. Jeg husker svært godt tid og sted for da jeg som 16-åring leste et lite hefte som jeg hadde fått låne av noen i Sosialistisk ungdomsforbund. Det handla om at klassesamfunnene hadde eksistert i en veldig liten del av menneskenes historie. Det gjaldt for arbeiderklassen å fjerne dette ødeleggende klassediktaturet og lage et nytt, klasseløst samfunn. Jeg blei så forbanna. Hvorfor hadde ingen fortalt at arbeiderklassen var viktigst, alle jeg kjente var jo med der. På skolen var Jesus viktigst! 

Så nå tenker jeg på de mange og store skolene hvor 70–80 prosent av elevene er språkmektige med familie i mange land og historier om krig og katastrofer. Og samfunnsliv, arbeid, rike og fattige, eventyr, musikk. Blir den delen av verden holdt unna? Norge som imperialistland i USAs tjeneste – er det noe som 16-åringer med et lånt hefte blir overraska over, i dag?

Det er noe som kalles «den skjulte læreplanen». Den formelle læreplanen er myndighetenes vedtatte, skriftlige mål for utdanninga. Det meste og viktigste som skjer på skolen, står ikke i noen læreplan, men kan påvirke sterkere. Plan: Alle barn er like mye verdt. Praksis: Abdi og Samaya: Ikke snakk morsmålet! Her snakker vi norsk! Plan: Det er ikke karakterer på barneskolen. Praksis: Vi tegner smilemunn og sur munn. 

Hva er viktig? På 1930-tallet var det en radikal strømning i skolen. Normalplan for byfolkeskolen fra 1939 snakka om å ha morsomt gruppearbeid. Og: «En større fellesoppgave i regning, tegning, geografi, biologi osv. vil stimulere arbeidslysten hos dem og gjøre dem glade.» Glade! 

Det går an å tenke alternativt: Se artikkelen Flytt skolen ut av skolen! Gnist 1/2018.

Hvor er staten på vei?

Jeg nevne noe som bekymrer meg om skolen. Det gjelder en voksende internasjonal tendens til å lage «fit for all»-undervisning, uavhengig av land, geografi, miljø og at elevene er svært ulike. Det er selskaper som selger varer som går under betegnelsen digitale læremidler, «edubusiness».

På imperialistisk vis har kapitaleiere kasta seg over skolevesenet. De har funnet ut at de kan gjøre butikk på offentlige skoler. Også i Norge – med offentlige penger.  Flere internasjonale gigantiske selskaper lager noe de kaller skoler i fattige land, med begrunnelsen at vil hjelpe de fattige, 

Et eksempel er «for profit»-selskapet Bridge International  Academies, som opererer i Afrika og India med statenes og Verdensbankens pengestøtte. Foreldrene betaler også, og selskapet sier at det er lett å tjene milliarder av dollar når de fattige betaler, fordi de er så mange. Selskapet sender instruks til «lære-fasilitøren» for hver eneste time, minutt og sekund (jo!), elektronisk og på engelsk, på nettbrett eller mobiltelefon, om hva hen skal gjøre dag for dag i et klasserom.

Jeg tenkte på det da jeg leste om Læringsverkstedet, en barnehagekjede, der eierne beriker seg på offentlige penger, blant annet i Norge. Det kontrollerer ikke på langt nær på samme måte som Bridge. Men eierne har åpenbart ikke mye tillit til barnehagelæreres faglige dømmekraft. De har bestemt at barnehagene deres skal bruke et fast dagsprogram. Eiernes mål med dette er å «optimere elevers skoleprestasjoner». Selskapet gir «utbyttegaranti». Staten har stempla godkjent og sendt pengene. Barnehagelærere synes faget deres smuldrer bort … 

Så er det nettbrett og PC. Jeg er tilhenger at elevene bruker Internett, ikke minst fordi de kan se ting som de aldri ellers ville ha sett og hørt! Det jeg er urolig for, er hva staten har tenkt. Er det mulig å se for seg at staten lager en strategi der et sentralt direktorat sender oppgaver til elevene i stort omfang, i et dags- eller ukesregime? At det lages læringspakker som passer til de nasjonale prøvene? At det holdes prøver via nettbrettet/PC-en, slik at direktoratet får resultatene direkte? Kan en si at da blir kontrollen fra stat til elev fullstendig? Vil lærerne bli tilretteleggere og ha ansvaret for at teknikken virker? Vil lærere være nødvendige, i et slikt system? 

Hva er lærenes spesielle fag? Pedagogikken! 

I skoledebatten snakkes det ikke nok om pedagogikken. Lærernes fag. Sjølsagt må lærerne ha tilstrekkelig kunnskap i de fagene de underviser i. Men det er pedagogikken som gjør at du får med deg elevene. Når du studerer spesialpedagogikk for å bli bedre til å undervise elever med spesielle behov, så er det ikke matte og engelsk du studerer, men hvordan du oppfører deg. Og hvordan finne ut hvordan barnet og ungdommen tenker, og så prøve å finne veier inn til barnet og ungdommen så de forstår. 

Læreren omdanner mål i fagplanene og de sosiale måla til aktiviteter/gjøremål for elevene som passer for alderen, stedet, årstida naturen, klassens størrelse, de ulike elevene. Å få en klasse til å fungere sosialt, at elevene har det bra der, er en oppgave over tid – for pedagogen. Dette er faget og gleden til læreren. Det å ikke få lov til det, eller i praksis bli hindra, er veldig frustrerende. 

Hvis lærerne mer eller mindre tvinges til ukeplaner eller teknologi som tar over mye av tida i klasserommet, og som er laget til bruk for alle i hele landet på samme tid, altså uavhengig av levende, forskjellige barn (og ungdom!) på ulike steder, forsvinner pedagogen. Derfor er de nasjonale prøvene og andre tester gjennomført i alle klasser i alle skoler i hele landet på samme dag, også et angrep på faget pedagogikk og på pedagogen. Læreren vil gi plass ikke bare til å regne og skrive, men alle fag, slik læreplanen sier. Pisa-tester har ikke med historie, samfunnsfag, og sjølsagt ikke sang og musikk, undersøkelser og skapende virksomhet. Er Bridge-strategien umulig å forestille seg i Norge? Vil kapitalens behov for nye markeder, tvinge seg mer og mer inn i norsk skole? Jeg sender spørsmålet videre.

Jeg nevnte tidligere at mora mi Helga og søstrene leste skolesangboka, fra perm til perm, som litteratur, da de var barn, og de sang mye. I dag synges det lite i skolen. Når jeg besøkte mora og tanta mi som nærma seg 100 år, den ene dement, den andre ikke, hadde jeg alltid med meg Mads Bergs sangbok (første opplag i 1914). Boka hadde jeg med for min egen del. Gamlingene kunne alle sanger og alle vers utenat, og lagde andrestemme så lett som en plett.