Kvinnekamp og/eller klassekamp? Om motsetninger og enighet på venstresida (debatt)

Av Sigrid Angen

Nr 2 2008

I Rødt! 1/2008 har Gudrun Kløve Juuhl (GKJ) flere interessante resonnementer rundt feminisme og klassekamp, som en kommentar til Kjersti Ericssons (KE) tanker rundt kvinnefrigjøring og feminisme. For å oppsummere standpunktene, så drøfter KE blant annet mulighetene for å finne enhet og felles standpunkt gjennom en åpen og lyttende holdning (i partiet). GKJ hevder at denne feministiske ideologien har rotfeste i partiet Rødt, gjennom en praksis hvor kvinner sammen kan, mens kvinner alene ikke kan. GKJ ønsker en mer konfliktorientert feminisme, og mener at maktperspektivet forsvinner i KEs tilnærming.

Grunnleggende sett handler dette om forholdet mellom individ og kollektiv. KE sier at «Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei «felles» sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes.»

Ovennevnte sitat viser stor tro på at kollektivet kan uttrykke alle individers synspunkter, og finne et fellesskap som reelt uttrykker de enkeltes synspunkter hvis det skal oppfattes bokstavelig. Jeg opplever KEs visjon om det lyttende partiet som nettopp en visjon, som noe som bør forsøkes så langt som mulig heller enn som noe som er mulig å gjennomføre til fulle.

Det kan argumenteres for at en åpen, reflekterende og lyttende holdning er noe som bør tilstrebes, heller enn å bli slått ned på. Ofte synes det som om bastante og bombastiske holdninger særpreger det meste av offentlig debatt, kanskje også i Rødt, heller enn en åpenhet for å finne nye standpunkter og utvikle ny politikk. En «brøytebilfeminisme» som for eksempel kvinnegruppa Ottar ofte presenterer seg med, er dårlig egnet som diskusjonsgrunnlag hvis
målet er å utvikle ny politikk og nye ideer. Det samme er kjennetegnende for det meste av den offentlige debatten i media – debatter i Holmgang og på Standpunkt bringer ytterst sjelden noe nytt, og en debatt om samme tema i 2000 er lik en debatt i 2008.

Sjølsagt er et maktperspektiv nødvendig. Det trodde jeg var åpenbart for et parti som hører venstresida til. Jeg mener at man godt kan tilstrebe enighet og en åpen, lyttende holdning, men at man samtidig må innse at det i et parti som Rødt, som i alle andre organisasjoner, finnes personer med ulike interesser. Det kan dreie seg om å ønske gjennomslag for sine saker, og mer personlige interesser som for eksempel å oppnå posisjoner og verv.

GKJ kritiserer en praksis hvor «kvinner sammen kan», og ønsker seg flere «enere», som kan stå fram som ledere, og mener det er nødvendig med mer diskusjon og mer uenighet for å få til dette. Hvis det er slik at kvinnekollektivet hindrer nytenking og gjør at uenighet dysses ned, er det problematisk. Men samtidig har Rødt, og har hatt, mange gode kvinnelige politikere, både sentralt og lokalt. Det tyder jo på at man har oppnådd noe gjennom den type organisering som tilstrebes i partiet. Det kan også sies at det for noen har opplevdes som litt ensomt heller enn at det er for mye fellesskap i det politiske arbeidet i Rødt. Det blir derfor for enkelt å skylde på et kvinnekollektiv som tar gnisten av unge kvinnelige medlemmer som hinder for utvikling av nye ledere og ny politikk. Og igjen får kvinnene skylda for at kvinner ikke kan/ikke får – damn if you do, and damn if you don’t, for å si det på godt norsk – og det er jo en smule ironisk.

Jeg tror også det ikke alltid nødvendigvis er samsvar mellom kjønnsperspektiv og klasseperspektiv, og at GKJ har en del poenger når hun sier at det kan være interessemotsetninger mellom kvinnekrav og klassekrav, og at kvinners frigjøring kan gå på bekostning av menns interesser, også den mannlige arbeiderklassen. Jeg tror ikke det alltid er mulig å komme fram til en enhet som favner alle og som alle er enige i, jfr. KEs visjoner om «det lyttende partiet». Hvis det skal være tilfelle, tror jeg at man må kutte ut en del saker og problemfelter, og da er man jo like langt.

Samtidig ønsker jeg meg en diskusjon om hvilken feminisme Rødt skal stå for, og lurer på hvor skillet mellom for eksempel middelklassen og arbeiderklassen går. I et så pass egalitært samfunn som det norske, så vil det i mange av tilfellene være de samme kvinnekravene man kjemper for for både arbeiderklassen og middelklassen. Sjølsagt vil det i en del tilfeller kunne være argumenter som skiller situasjonen for middelklassens kvinner og arbeiderklassens, for eksempel i den pågående debatten om tredeling av fødselspermisjonen, hvor det nok vil være lettere å få til ammefri i mer frie/fleksible yrker, typisk for middelklassen. Men i mange kvinnespørsmål er ikke forskjellene så store. På den andre sida kan det diskuteres om en nedtoning av klassespørsmålet når det gjelder kjønn fører til en nedtoning av klassespørsmålet som sådan, og om det er heldig.

Sigrid Angen