Overvåket (bokomtale)

Av Rolv Rynning Hanssen

Nr 2 2008

Ronald Bye, Finn Sjue: Overvåket
Gyldendal Akademiske, 2008

Den siste boka fra en tidligere overvåker – Ronald Bye – og en overvåket – Finn Sjue – er blitt en skikkelig murstein av ei bok. Spekket med opplysninger og informasjon som får oss til å tenke gjennom hverdagen på nytt.

Det mest oppsiktsvekkende er friskemeldinga de kommer med av de hemmelige tjenestene. Som de sier: «vi vet at svært mange i tjenestene i dag er opptatt av ryddige forhold og vettug bruk av hemmelighold. Vi håper og tror at den yngre generasjonen som rekrutteres, vil styrke denne vettuge atmosfæren. Så langt vi kjenner forholdene, er dagens tjenester dessuten styrt av toppledere med et markant demokratisk sinnelag».

Samtidig slår forfatterne fast at Stortingets kontrollutvalg for etterretning-, overvåkningsog sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) utøver den beste kontroll med tjenestene Norge noen gang har hatt (det skal da heller ikke så mye til, tilføyer forfatterne).

Oppryddingen i PST – tidligere POT – har blant annet bestått i å sparke 17 mellomledere fra det gamle POT, som betraktes som bærere av gammel ukultur.

Forfatterne konkluderer med at det i dag er politikerne som egentlig representerer det største problemet med sin tendens til å se en annen vei når ubehageligheter dukker opp.

Boka består i tillegg til enorme mengder konkret informasjon, også av intervjuer med nøkkelpersoner både i og utenfor de hemmelige tjenestene og politiet. Det er tydelig at de nye lederne er klar over at de etter Lund-kommisjonen må spille sine kort annerledes og legge vekt på demokrati og personvern. Men hvor mye dette nye bildet stemmer med virkeligheten, greier ikke boka annet enn å stille spørsmålstegn ved. Det som er tydelig er at tjenestene meget hardt forsøker å skaffe seg et nytt image.

I et lengre intervju med Rune Fløisbonn, sjefen for politiets datakrimavdeling i Kripos, kommer allikevel et annet bilde fram. I boka er han alene om å eksplisitt uttrykke at personvernet er for sterkt ivaretatt i dagens personvernlovgivning. Han ønsker også en sentral lagring av alle innsamlede elektroniske data.

Spørsmålet om tillit eller ikke til de hemmelige tjenestene er en nyttig tråd å følge opp. Det som forfatterne gir som viktige tilleggsopplysninger, er når de går videre inn på de private gruppene som opererer i kulissene.

«De som sitter i øverste politiske etasje, vet ingenting. Men like under topplederne i politi og tjenester jobber de som vet, og som bruker private grupper og solospillere i dypt hemmelige operasjoner – også i utlandet.» Slik starter forfatterne kapittelet om de private gruppene med et sitat fra en samtale med en av Norges mest erfarne solospillere.

Det er sprengstoff i bokas påstander om at det finnes internasjonale ordener som i det skjulte driver både etterretnings- og overvåkningsoppdrag og våpenformidling her hjemme og på den internasjonale arenaen. Disse har betydelige «filialer» i Norge. I tillegg driver også ordenene med humanitært hjelpearbeid, dels som en reell og prioritert oppgave, dels fungerer denne virksomheten som skalkeskjul for smugling av våpen og ammunisjon til utvalgte krigs og konfliktsoner.

Dessverre kommer ikke forfatterne særlig nærmere inn på temaet, men det burde resultere i ei oppfølgingsbok.

Å anmelde denne mursteinen av ei bok er ikke lett. Den er proppfull av informasjon og er skrevet på et klart og kortfattet språk – ikke mye rom for sammendrag av laust prat. Hovedmålet med boka er å rette søkelyset mot personvernets forfall som en følge av en ny elektronisk hverdag, hvor vi daglig legger igjen hundrevis av elektroniske spor.

Boka starta pent. Etter de første femti sidene med eksempler tenkte jeg: Dette visste jeg, bra noen skriver det systematisk ned. De neste femti: Dette ante jeg, bra noen skriver det systematisk ned. Resten av gjennomgangen: Dette er helt nytt – en virkelig tankevekker.

Flere ganger snakker man om George Orwells berømte seksti år gamle bok 1984, storebror ser deg. Forfatterne slår fast at vi ikke er der, mest fordi vi mangler for eksempel sannhetsministeriet, men teknisk har vi passert Orwell for lengst. Vi blir overvåket på en måte som ingen kunne ha forestilt seg på hans tid.

Bare å ramse opp alle kategoriene elektroniske spor forfatterne går gjennom ville gått langt ut over normal lengde på en bokanmeldelse. Det som er virkelig farlig, er at ingen synes å ta personvernet alvorlig, med noen få, hederlige unntak. Politisk er temaet dødt, en avslørende undersøkelse av partiprogrammer viser for inneværende periode at det er til sammen elleve avsnitt i partiprogrammene som omhandler personvern. Venstre står for halvparten, og er i det hele det partiet som er mest opptatt av personvern.

De nye overvåkningssystemene baserer seg på at alle er skyldige til det motsatte er bevist, satt litt på spissen. Uansett mistanke eller ikke om kriminelle handlinger, overvåkes vi, opplysninger samles inn og samkjøres. Det virkelig farlige er når registrene samkjøres, profiler på enkeltpersoner opprettes og mange vil bli svartelistet. Det kan gå på så enkle ting som at du ikke blir godkjent som flypassasjer, men det kan også gå på hvilket arbeid du får – om arbeidsgiver kan få tilgang til opplysninger. Allerede nå har vi i Norge gjennom samkjøringen av de store offentlige registrene i NAV kunnet koble sensitive data som gjør livet surt for mange. Og det er – som boka gir innblikk i – mange flere databaser som kan samordnes.

Som en kuriositet nevnes at etter en samkjøring av diverse register var senator Edward Kennedy på lista over personer som ble nektet å gå om bord på fly, da han havnet på en PNR (Passenger Name Records) liste. En liste som inneholder 325 000 personer – hvorav 43 000 var feiloppført.

Forfatterne har også fått Gallup til å gjøre en undersøkelse. Et av de oppsiktvekkende resultatene er at 50 % av de spurte menter at det er riktig å overvåke alle for å hindre terror. Det er to holdninger som framheves: «Jeg frykter ikke overvåkning, for jeg har ikke gjort noe galt» og «Jeg foretrekker trygghet framfor frihet».

Boka nevner også det klassiske eksemplet på at slik tankegang er feil i forbindelse med det norske jøderegisteret før krigen. Det å være jøde var ikke noe galt, men når registeret kom i nazistenes hender, var ikke galt eller ikke galt spørsmålet. Da var det å være jøde det viktige – og veien til utryddelsesleirene var kort.

Den massive mediaensrettingen i den såkalte krigen mot terror har hatt et enormt gjennomslag.

Boka gir i det hele tatt mye til ettertanke. Som bussjåfør har jeg vært tilhenger av kameraovervåkning på bussene. Det gir mindre vold og tryggere arbeidsforhold, altså noe positivt. Men det kan samtidig gi arbeidsgiver mye informasjon om hvordan du utfører arbeidet ditt, og det kan gi opplysninger om passasjerer, hvor og når og sammen med hvem de reiser. I disse dager monterer NSB 3200 overvåkningskameraer på togene med samme begrunnelse. Bra? Ja og nei.

Oslo sentrum er antakelig verdens mest kameraovervåkede område. Norge er i teten når det gjelder kø-fri eller auto-pass brikker. Disse er basert på RFID-teknologi, en liten brikke uten batteri som svarer på anropsignal – ofte på størrelse med et knappenålshode. Diskusjonen nå går på om dette skal brukes på alle varer som selges – det vil si at man med en anropsenhet kan identifisere alt du har kjøpt, alt du bruker osv. Eksperter advarer mot at dette kan brukes til stadig mer, en slags glidende formålsendring (feature creep).

Andre stikkord i denne boka som nesten er som science fiction når man leser den første gang, er luktgjenkjenning, identifisering ved hjelp av ganglag, biometrisk identifisering, spionvare, Echelon, EUs datadirektiv osv.

Igjen må jeg bare si at boka er så konsentrert og så innholdsrik at den eneste måten å yte den rettferdighet er å lese den. Da kan du også lure på om forfatternes tiltakspakke i 43 punkter er tilstrekkelig – det er punkter som retter seg mot politikerne, og i dag er det milevis unna å kunne bli vedtatt. Men som det også påpekes – disse 43 punktene er neppe tilstrekkelig for å forsvare personvernet.