Røkke hadde fått alle oljepenga

Av Per-Gunnar Skotåm

2015-04

Hva om olje- og gassressursene som ble funnet fra slutten av 60-tallet og til nå, hadde blitt funnet i dag?

Finnes det noen tvil om at med dagens regime i regjeringskontorene, og da tar jeg gjerne med forrige regjering, ville alt mer eller mindre blitt gitt til Røkke, Fredriksen, Hagen og utenlandske selskaper?

Per-Gunnar Skotåm er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland samt kommunestyrerepresentant for Rødt i Fauske. Han har bakgrunn fra gruveindustrien hvor han startet i 1972, og har siden da arbeidet i gruver og på tunnelanlegg. Fra 1994 drev han et lite tunnelfirma. Han har omfattende erfaringer fra faglig arbeid og internasjonalt solidaritetsarbeid og er bosatt i Sulitjelma.

En får ofte inntrykk av at hele Norges rikdom og industrielle base kun er knyttet til olje- og leverandørindustrien. Det stemmer ikke. Men for byer, regioner og Vestlandsfylker i Norge er oljerelatert virk-somhet så dominerende at nedgangen i oljevirksomheten fører til innskrenkninger og massearbeidsledighet.

Nedgangen i oljeprisen har ført til fall for den norske krona , noe som gir et konkurransefortrinn for de fleste andre eksporterende bransjer som for eksempel fiskeri og oppdrett. Fallet i kroneverdien er så stort at sjøl metalleksporterende bransjer som aluminium går bra fordi prisene noteres i internasjonale valutaer som dollar og pund, samt at energikostnadene er stabilt lavere enn for 6–10 år siden.

Nord-Norge har så langt merket lite til den økte arbeidsledigheten som fylkene på Vestlandet er rammet av,men her kan den nylige nedleggelsen av jernmalmdriften i Sør-Varanger varsle endringer.

Olje- og gassvirksomheten har vært en del av norsk industri i snart 50 år. Sann-synligvis vil den være en del av norsk industri i nærmere 100 til, men altså i mindre grad. Dette betyr at den kompetansen og de innovative ingeniørmiljøene som finnes på dette feltet, må omstilles til nye områder.

Omstilling må til

Det er interessant at både Erna Solberg og Siv Jensens første svar da investeringstakten i leverandørindustrien til oljevirksomheten sank kraftig, var at det må føre til omstilling, innovasjon og utvikling av nye teknologier på andre områder enn olje og gass. Men nå presser deres partier på, sammen med Arbeiderpartiet, for å åpne stadig flere felt både i Lofoten/Vesterålen og i Barentshavet Så omstilling til ny virksomhet er verken hele svaret fra disse eller det vesentligste i svaret. Svaret deres er fortsatt intensivering av leting og boring på nye felter i nord.

Rødt og andre som har stilt krav om nedtrapping av olje- og gassvirksomheten, har også svar på hva ressurser skal brukes til; at det må omstilles til ny virksomhet, fornybar energi, industriproduksjon med betraktelig lavere utslipp av karbon og tilsvarende. Sjøl om det er helt ulike perspektiver fra kapitalkreftenes partier i forhold til de sosialistiske og miljøaktivistiske partier som Rødt, er miljøutfordringene de samme. Vi må engasjere oss i debatten og gi innspill til løsninger som peker en vei til ei bærekraftig framtid. I det ligger også spørsmålet om den industrien vi har i Norge i dag, har noen framtid innafor de løsningene vi ser for oss, muligens ved hjelp av ny teknologi.

Er norsk industri i dag miljøvennlig?

Mitt svar er at ja, i hovedsak er den det i forhold til hvordan industri i andre land produserer tilsvarende produkter. Nøkkelspørsmålet her er energi. Så lenge vi kan bruke rein vasskraftbasert elektrisk strøm, er den miljømessige belastninga til norsk smelteverksindustri bare brøkdeler av hvilken som helst produksjon basert på kull, olje eller diesel. Det betyr at jeg avviser at norsk industri i dag er en miljøversting. Tvert om har kombinasjonen av politisk påtrykk, miljømessig forståelse, skatte- og tilskuddsfordeler samt ikke minst muligheten til å gjøre rensetiltak som en del av tekno-logiutviklinga. Dette har gjort at norsk industri sparer store mengder energi knyttet til produksjonsforbedringer, og gjort at norsk prosessindustri har vært inne i et grønt skifte de siste 20 åra.

Spørsmålet som må stilles, er om norsk industri i dag har en tilstrekkelig størrelse, finansiell styrke, og teknologimiljøer som kan lede an og legge fundament for en bærekraftig industri i Norge med produkter som bidrar til løsninger for de 10 milliarder mennesker som vil bo på denne kloden i slutten av hundreåret. Jeg mener ja, men jeg vil drøfte noen forutsetninger og peke på noen industrielle utviklingsveier.

Norge var et fattig land – og kan bli det igjen

Norsk historie, det som har formet nasjonsbegrepet og identiteten vår, er kampen mot fremmedveldet. Særlig kampen mot danskeveldet og dansk embetsmannsstat. Så kom den svenske unionen og sjølstendighetsbevegelsen for å fri seg fra svenskekongen gjennom kampen for parlamentarismen på 1880-tallet. Det var ikke sånn at svenskene plyndret norske rikdommer slik danskene gjorde. Sannsynligvis kostet unionen, i kroner og øre, mer for svenskene enn de fikk tilbake. Det hjalp ikke på norsk oppfatning.

Vi ville styre sjøl

Norge opplevde ikke sultkatastrofer som Irland. Samtidig var det et fattig samfunn hvor folk klarte seg, men det var lite ekstra. I perioden fra midten av 1800 tallet til rundt 1925 emigrerte nærmere en million mennesker fra Norge. Dette var ikke et uttrykk for direkte nød, men at mange anså at det var større muligheter «over there». Noe tidligere, på 17–1800-tallet var det også en indre emigrasjon fra sør mot nord til Nordland og Troms med sine bedre livsmuligheter. Det var store mengder fisk tett på land og muligheter for et slags jordbruk.

Den nye sjølstendige staten Norge var fattig på penger, men den skulle vise seg å være rik på ressurser, særlig malmer og etter hvert enorme mengder fossekraft. Skogen, de rike fiskeriene og skipsfart kom i tillegg til dette, og de bidro til den nasjonsutviklinga som er Norge.

Jordbruket i Norge har aldri helt klart å fø befolkninga, men innføringa av poteten bidro til mindre avhengighet av kornimport, og tendenser til sult har vi ikke opplevd etter Napoleonskrigene og den engelske blokaden av handelen med Norge. Jfr. Diktet Terje Vigen som rodde til Danmark for å hente korn.

Terje Vigen, utdrag

…..

Den mindste skækte, der var at få,

blev valgt til hans Skagensfart.

Sejl og mast lod han hjemme stå, –

slig tyktes han bedst bevart.

Han mente nok, Terje, at båden bar,

om sjøen kom lidt påtvers;

det jydske rev var vel svært at gå klar, –

men verre den engelske «Man of war»

med ørneøjne fra mers.

 

Så gav han sig trøstig lykken i vold

og tog til årene hvast.

Til Fladstrand kom han i god behold

og hented sin dyre last.

Gud véd, hans føring var ikke stor:

tre tønder byg, det var alt;

men Terje kom fra en fattig jord, –

nu havde han livsens frelse ombord;

det var hustru og barn det gjaldt.

 

Tre nætter og dage til toften bandt

den stærke, modige mand;

den fjerde morgen, da solen randt,

han skimted en tåget rand.

Det var ikke flygtende skyer han så,

det var fjelde med tinder og skar;

men højt over alle åsene lå

Imenæs-sadelen bred og blå.

Da kendte han, hvor han var.

…..

Henrik Ibsen

For å bygge ut både fossekraft, gruver og industri, var det behov for utenlandsk kapital i tillegg til det som var å oppdrive innenlands. Regimet med de norske konsesjonslovene og kontrollen med ressursene som i noen år ble stilt til rådighet for selskapene, norske og utenlandske, sikret utvikling, men også at landet ikke ble kjøpt opp bit for bit. Alle rettigheter falt tilbake til staten etter et visst antall år. Det var hard politisk kamp rundt spørsmålet om nasjonal kontroll knyttet til innføringa av konsesjonslovene. Skillelinjene fulgte til dels de samme linjer som høyre-/venstre-aksen gjør i dag, hvor partiet Venstre, Bondepartiet og en framvoksende arbeiderbevegelse knyttet til Socialdemokratene representerte venstre-kreftene. Partiet Høire var da som nå et agentur for utenlandske kapitalkrefter i Norge.Kampen for Råfiskloven og utviklinga av landbrukssamvirket bidro sammen med framveksten av en sterk fagbevegelse til ei utvikling for en mer lik fordeling av verdiskapinga.

Den kontrollen som ble etablert med ressursene fra begynnelsen av århundret, var en forutsetning for den allsidige industrien som blei utvikla i samme periode. Sosialdemokratiets industriplaner etter 2. verdenskrig bygde videre på dette. Det kulminerte på mange måter med Statoil og hele konsesjonsregimet for oljeutvinning utafor norskekysten. Sett i ettertid var løsninga genial når det gjelder å ivareta norske interesser. En vurdering av at det har vært en altfor hurtig utvinningstakt, står ikke i motstrid til dette.

Det er i dag et voldsomt press fra kapitalens representanter i regjeringskontorene, NHO, Norges Industri osv. for å reversere den politikken og dens lovgivning som sikret at nasjonal kontroll ble oppretthold på norske ressurser. De samme politiske kreftene som var villig til å gi fra seg nasjonal kontroll for 100–130 år sida, kjemper nå en omkamp for å svekke konsesjonslovgivning, salg av kraftverk, Statskog, Flytoget – «you name it». Med seg på laget har de EU gjennom tvangstrøya EØS og ESA og nå det siste året det som kan bli et tvangstiltak vi ikke riktig har sett omfanget av, TISA og TTIP. De mulighetene vi vil ha til å utvikle et likeverdig, allsidig, sosialt rettferdig, bærekraftig industrielt samfunn med vesentlig sjølforsyningsgrad på mat, avgjøres i vesentlig grad av at vi vinner kampene mot disse kreftene.

Mens jeg skriver denne artikkelen, presenterer regjeringa ved fiskeriministeren fra Høyre oppfølginga fra Sjømat-industriutvalgets NOU den 13. november. Om innstillinga fra stortingsmeldinga blir stående, vil det raskt gi store dramatiske utslag. Meldinga foreslår å avvikle tilbudsplikten til navngitte landanlegg som har bearbeidet landa fisk som forutsetning for verdiskaping på land og grunnlaget for bosetting langs kysten. Fiskerilovgivninga har som formål å skape aktivitet og bosetting gjennom landing og bearbeiding lokalt.

Det er nettopp de mest kapitaliserte trålerne, blant anna eid av Røkke, som nå ikke trenger å overholde den samfunnskontrakten som lå til grunn for at trålerne i sin tid fikk anledning til å beholde kvotene som opprinnelig var knyttet til lokale fiskere og fiskebruk.

Noen trekk ved svensk og norsk etterkrigsproduksjon

De svenske sosialdemokratene gikk etter krigen i en allianse med ledende svenske kapitalgrupperinger knyttet til Svenska Enskilda Banken, Wallenbergerne o.a. for oppbygging av den svenske velferdstaten, det svenske Folkhemmet.

En sentralisert boligbygging med 3–5 etasjers boligblokker ble satt i gang. Alle hadde ferdiginnstallerte kjøleskap, frysere, komfyrer , fellesvaskerier og etter hvert vaskemaskiner i hver leilighet. Det ble bevisst etablert et bilbasert dagligliv hvor hver familie ble avhengig av en familiebil produsert av Volvo og Saab for å gjøre sine innkjøp. Rask utbygging av flere TV-stasjoner bidro til å etablere og opprettholde en TV- og forbrukerelektronisk produksjon. Kjente merker som Electrolux, Beha o.a. nådde kritisk masse for produksjonsvolum som også ga stor internasjonal eksport. Sverige hadde ikke olje, men satset på å bli verdensledende på det de har, en evigvarende fornybar produksjon som skogsdrift og ikke minst de nord svenske gruvene med mest jernmalm, men også andre metaller. LKAB i Kiruna og de andre malmfeltene er i dag verdens mest avanserte underjordsgruve sammen med produksjon på andre metaller som Boliden forestår. Gjennom samarbeidet med AtlasCopco og andre maskinleveran-dører og utviklere er de teknologiske løsningene de fremste i verden. Disse teknologiene fra Nord-Sverige bruker 10 år på å spre seg til Sør-Sverige, og 20 år på å spre seg til resten av verden som gir grunnlag for en stor eksport. Atlas Copco er i dag det eneste varemerket for gruve og tunnel som finnes over hele kloden.

Norge bygde etter krigen opp en allsidig produksjon knyttet til de fleste forbruksartikler. Vi hadde en stor klesmanufakturproduksjon, sko, møbler, brunevarer som radio og TV. Industriproduksjonen var i vesentlig grad råvarebasert innafor gruvesektoren og elektrokjemisk prosess- og smelteverksbedrifter. Det var også avansert produksjon på tung elektro som elektromotorer, kabel, transformatorer, generatorer og vannkraftturbiner. Som en del av dette: produksjon av tog og lokomotiv. Skipsbygging knyttet til leveranser til den norske skipsflåten som var blant verdens største var ledende på sitt felt. Det fantes en rekke skipsverft langs kysten fra Fredrikstad til Kirkenes.

En rekke faktorer bidro til å svekke grunnlaget for den allsidige norske ferdigvare og industriproduksjonen.

Klær og sko ble først svekket og utkonkurrert av import fra Sør-Europa. Seinere fra asiatiske land. TV og radio knyttet til Tandberg og Radionette var verdensledende og noen av radiomodellene har sjøl i dag ikonisk status blant entusiaster. Volumene på produksjonen var for små til å klare konkurransen på verdensmarkedet med kravene til å fordele utviklingskostnadene på en stor nok produksjon med de økonomiske krav som var nødvendig for en internasjonal markedsføring. Norsk Datateknologi var ledende til godt utpå 80-tallet med Nord 50, Nord 100, ND 500 og ND 5000 maskinene, men ble utkonkurrert av den personlige datamaskinen.

Den råvareproduserende gruveindustrien tapte kostnadsmessig mot produksjonen internasjonalt. Dette var knyttet til det urettferdige bytteforholdet mellom råvareproduksjon i verden i forholdet til ferdigvareproduksjonen hvor prisutviklinga var til fordel for ferdigvareproduksjon. Det trengtes en stadig større del råvarer for å bytte til seg samme mengde ferdige industriprodukter. Dette skyldes den utbyttinga som ligger i en verdensorden hvor de utvikla, industrialiserte landa utnytter varebyttet med mindre utvikla, industrialiserte land til fordel for seg sjøl. At Norge var et utvikla industriland, forandrer ikke på det når de fleste andre land som produserte malmer og metaller var i den 3. verden. Prisene også på norske råstoff ble bestemt der.

Mulighetene til å kontre en utvikling hvor det trengtes en industriell fornying i de tradisjonelle industriene i Norge, ble forhindret av de store oljefunnene utenfor kysten og det som vi betegner som det norske oljeeventyret. Oljeindustrien trakk til seg det meste av ledig norsk kapital, og de tradisjonelle industriene i Norge ble til solnedgangsindustrier. Som en industrileder formulerte til meg på 80-tallet:

Hvorfor investere 300 millioner på et norsk smelteverk med mulighet for 7 % fortjeneste, når man kan få 13 % i banken og 30 % i olja.

Oppbygginga av norsk oljeindustri krevde omtrent det som var av norsk kapital og for den del betydelige mengder utenlandsk kapital. Sett i ettertid var det et genialt regime som ble etablert, knytta til å opprettholde norsk kontroll og et skatteregime som skulle hindre utenlandsk plyndring av fortjenesten fra produksjonen. Tankegodset fra etableringa av konsesjonslovene 60–70 år tidligere samt tankene bak industrireisinga etter krigen prega fortsatt de ledende strategene i DNA. Hadde olja blitt funnet på 90-tallet, for ikke å si nå, ville de markeds-liberalistiske ideene som da hadde fått feste i DNA og som i dag dominerer H og FrP, gjort at det meste sannsynligvis hadde vært gitt vekk på billigsalg.

Oljeindustrien i Norge er nå på hell. Dette er korrekt å si, samtidig som olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel vil være tilstede i hele dette århundret. Olje og gass er en fantastisk ressurs som gir grunnlag for helt nødvendig avansert produksjon fortsatt knytta til plast, biologisk produksjon o.a. En stadig større utfordring knytta til klimaforverringer med bakgrunn i utslipp av karbon fra fossile kilder som kull, olje og gass understreker at rasjonering på bruk må startes nå. Oljeprisfallet som nødvendigvis ikke vil vare, tvert om kan prisene igjen stige til nye høyder, understreker betydninga av å både rasjonere på videre produksjon samt prioritere de framtidige bruksom-rådene.

Norge har i dag områder hvor vi er teknologisk ledende. Dette dreier i utgangspunktet om de avanserte teknologiske miljøene som i dag leverer til produksjon av olje og gass på store havdyp under krevende klimatiske forhold. Landet har også høyteknologiske miljøer knytta til elektrokjemisk prosessindustri ved en rekke av de smelteverka som finnes for aluminium, ferrosilisium, stål, magnesium, ilmenitt o.a.

Det er av strategisk betydning for landets industrielle utvikling at disse miljøene kobles sammen. Bortsett fra at det er ønskelig med en sånn omstilling, må en spørre seg hvorvidt det i dag finnes indikasjoner på at en omstilling i en bestemt retning er mulig. Og sjølsagt hvorvidt denne retninga er ønskelig fra et klima- og miljøperspektiv.

Jeg mener ja, og at det med utgangspunkt i de store mengdene elektrisk energi basert på rein, fornybar vannkraft er det både mulig og ønskelig å få det til i Norge, og det er avgjørende for framtidige arbeidsplasser at produksjonen finner sted her.

Toyota frigjorde i begynnelsen av 2015 nærmere 6000 patenter knyttet til brenselcelleproduksjon for hydrogen og bruk på biler. Bakgrunnen er et ønske om å få tatt i bruk hydrogen som drivstoff for kjøretøy og for lagring og omsetting fra kjemi (hydrogen) til energi (strøm). Ved å slippe patentene fri signaliseres det at man ønsker at andre skal forske og produsere dette i tillegg til en sjøl, samt at man da i felleskap vil komme over kritisk masse for økonomi i å erstatte tradisjonelle bensin og dieselmotorer. Hydrogen som energibærer gir uante muligheter for å lagre og transportere hydrogen med omsetting til elektrisk strøm der man ønsker og når man ønsker. Produksjonen av hydrogen er 100 % reint og foregår som elektrolyse av vann noe som gir produktene hydrogen og oksygen. Omforming av den kjemisk bundne energien i hydrogen i brenselceller gir sluttproduktet energi i en annen form (elektrisitet og varme) samt vanndamp.

Med sine store vannkraftreserver er Norge i en unik posisjon i utgangspunktet. Sjøl vann som i dag går til spille på eksisterende kraftverk ved overløp i flomperioder ved lavt strømforbruk, kan benyttes til produksjon av hydrogen som lagringsmedium og omsettes til strøm ved behov seinere.

Med bakgrunn i et sånt mulig scenario er dagens fortsatte satsing på videre utbygging av strømkabler til utlandet galimatias. Det strømoverskuddet Norge i dag har på i gjennomsnitt 8 twh per år økende til 15 twh per år når planlagte utbygginger kommer til utførelse, vil bidra til å presse fram en energieksport som vil bli markedsmessig prisdanner for prisen på elektrisk strøm i Norge. Får man anledning til en stor grad av strømeksport, vil resultatet bli at den europeiske energiprisen vil bli normen i Norge.

Den norske vannkrafta skal ikke utnyttes som batteri for resten av Europa i form av strømeksport. Derimot kan energien brukes til produksjon av nødvendige metaller og annet som er energikrevende i Norge. Disse varene kan eksporteres. Dette skaper arbeidsplasser lokalt der vannkrafta finnes. Det bidrar til en miljømessig forsvarlig produksjon på basis av rein energi. Det gir minimalt energitap i motsetning til energi-tapet ved lange avstander, først i Norge deretter gjennom oversjøiske kabler. Det reduserer bruk av annen forurensende energikilder som kull og olje ved produksjon av en større andel av Europas behov for metaller ved bruk av rein elektrisk energi.

Alt dette og mere til er truet av ei regjering per dato som nå starter på tredje året med markedsliberalistiske tilpasninger av energisektoren. Det dreier seg både om bygging av overføringskabler, tilpassing til sammenslåing av kraftverk til større enheter og driftsmessig skille mellom nett og energi-produksjon som en del av denne tilpasninga. Liberaliseringen av energisektoren er ikke begrenset til den sittende regjeringa, men har pågått i over 25 år sida Energilova blei vedtatt i 1990. Nå intensiveres angrepene på de forsvarsverkene de folkelige kreftene i Norge har. Det dreier seg om energisektoren, fiskeriforvaltning og -lovgivning, salg av statseiendom, innlemmelse av Norge i nye slavelignende avtaleformer som TISA og TTIP i tillegg til EØS avtalen som i mer enn 20 år har dreid det markedsliberalistiske hjulet i Norge.

Norge evnet gjennom en kombinasjon av naturgitte forutsetninger, egalitære folkelige bevegelser som arbeiderbevegelsen, bonde- og småbrukerbevegelsen og fiskerorganisasjonene og deres politiske uttrykk, å forme et rammeverk rund det økonomiske livet i Norge. Dette rammeverket bidro til prosessene som evnet å løfte befolkninga fra et nøkternt liv uten nevneverdig overflod til et rikt land med høy velferd og velstand i breie grupper. Prinsippet for ramme-verket var at ingen enkeltperson, selskap eller gruppering skulle kunne tilegne seg felleskapets verdier i havet eller på land på bekostning av andre. De fornybare ressursene er alltid til låns. De ikkefornybare ressursene skal utnyttes forsvarlig og balansert ut fra samfunnets langsiktige behov.

Om rammeverket eller samfunnsveven nå rakner kan Norge igjen om 100 år befinne seg blant de fattigere land i Europa. Desto viktigere er det å ta de politiske kampene nå før rovet fra de største kapitalgrupperingene virkelig skyter fart.