Jens Stoltenberg har sagt at Stortingsvalget 2013 er «et retningsvalg», og Arbeiderpartiets nyeste slagord er «Vi tar Norge videre».
Hvilken retning?
Siden den rødgrønne regjeringa ble valgt i 2005, er antallet milliardærer doblet, og vi har fått over 6000 flere fattige barn. Forskjellen mellom den rikeste prosenten og resten av oss er nå tilbake på samme nivå som på 30-tallet.
Den samlede omsetninga for norsk bemanningsbransje har skutt i været siden de rødgrønne overtok1. Boligprisene har vokst til en historisk høyde, og øker mye mer enn lønna gjør. Det samme gjelder boliggjelda.
Ingen annen norsk regjering har kriget mer i andre land enn de rødgrønne.2 Det er satt norgesrekord i åpning av oljefelt, hvis Arbeiderpartiet får bestemme står Lofoten og Vesterålen for tur. Og det er rekordmange som har private helseforsikringer, og slik kan omgå den offentlige køen. Bare fra 2010 til 2011 økte antallet med 30 %.3 Nesten alle forsikringene er vel og merke tegnet av bedriftsledelser for sine ansatte, ikke av privatpersoner. Konsekvensen blir allikevel flytting av medisinsk kapasitet fra offentlig til privat og et stadig mer markedsstyrt helsetilbud.
Kapitalisme, marked og finans
Vi ser hvordan kapitalismen utvikler seg innenfor stadig flere områder: Som mislykket markedsstyring i offentlig sektor, slik blant annet Gjørv-kommisjonens rapport pekte på. Markedsmekanismer og markedslignende styringsprinsipper i offentlig sektor gir svekkede arbeidsvilkår og mindre medbestemmelse for de ansatte, profitt til kommersielle aktører og et dårligere velferdstilbud til folk flest.
Markedet får rollen som syndebukk når regjeringa sier de ikke kan gripe inn for å redde utsatt framtidsretta industri, og grønne arbeidsplasser legges ned. I tillegg til offentlig sektor og klima- og næringspolitikken er også utallige andre områder overlatt til markedet eller markedslignende prinsipper, og det politiske handlingsrommet begrenses av EØS-avtalen og de fire frihetene for markedskrefter.
En av konsekvensene når politikerne slipper til markedskrefter, der fellesskapet før sto i sentrum, er at det åpnes et stort rom for markedsaktører, som finansbransjen. Privat pensjonssparing, den dramatiske veksten i boliglån og økningen av privat helseforsikring er bare noen eksempler.
Fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge
Vi har fått en elite av politikere og direktører med stadig større forakt for vanlige folk, som ikke møter særlig motstand fra Stortinget. Samfunnsutviklingen preges stadig mer av finansfyrster, konsulentfirmaer og markedsfundamentalister. Konsekvensen er en forandring fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge, hvor avstanden fra gølvet til dem som bestemmer, vokser. Lederlønningene blir høyere og pensjonene for vanlige arbeidsfolk dårligere.
I 1954 ble retten til arbeid grunnlovsfestet i Norge. I dag har vi EØS-avtalen, bemanningsbyråene og 67 000 undersysselsatte – deltidsansatte som har forsøkt å få lengre avtalt arbeidstid, antallet har økt med 5000 på et år, over to tredjedeler av disse er kvinner.4 Deltidsarbeidende i alle sektorer mangler forutsigbarhet for jobb, inntekt, pensjon og fritid.
Vi har fått en pensjonsreform som tar fra de deltidsansatte og vanlige lavtlønte arbeidere med dårlig helse og tunge jobber, og gir til noen grupper som har god helse og en jobb å bli gammel i. I praksis en kvinnefiendtlig klassereform, skapt av og for de som sitter i de mykeste kontorstolene, ikke for sliterne. Under 20 prosent av LOs medlemmer klarer å stå i jobb til de er 67 år.
Profittmarginen for private aktører ligger blant annet i å gi lavere pensjon og lønn. Det var dette streiken på de anbudsutsatte sjukehjemma i fjor, som regjeringa avslutta med tvungen lønnsnemnd, handla om. Vi har fått en regjering som indirekte støtter sosial dumping i offentlig regi.
Vi er i den situasjonen at alle partiene på Stortinget har sagt tydelig i fra om at de vil regjere på grunnlag av EØS-avtalen også de neste fire åra. Det på tross av hva Alternativer til EØS-rapporten fra 2012 sier om å begrense EØS-avtalen:
Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU.
«Vår nye regjering»
I Rødt! 2/2006 skreiv Arne Byrkjeflot, mangeårig RV/Rødt-topp og leder av LO i Trondheim om «Vår nye regjering». Om hvordan «Regjeringen har seiret på en bølge som ønsker forandring» og «lovt forandring, skriftlig og muntlig».
På Trondheimskonferansen, arrangert av nettopp LO i Trondheim i januar i år, stilte Aps partisekretær Raymond Johansen opp uten et eneste nytt løfte, kanskje annet enn tydeligere lovnader enn noen gang før om ikke å ta Norges tilknytning til EU opp til vurdering. Situasjonen ser altså ikke like lys ut som for 7 år siden. Spørsmålet blir hvordan det nå kan skapes bevegelse for å oppnå resultater, og snu retninga?
I Rødt! 3/2012 skreiv jeg artikkelen «Ut av krisa» om venstresidas analyse av- og svar på krisa i kapitalismen. Hovedpoenget var at krisa er skapt av den kapitaliske produksjonsmodellen som også gir en konsentrasjon av penger og makt. Krisa har fått et dramatisk uttrykk i finansmarkedet og synliggjort hva høyresidas dogmer om det «frie» marked fører til.
Dette burde gi et grunnlag for å møte samfunnsutviklinga med en annen økonomisk politikk: begrense bank- og finansvesenet og reise kampen for alternativer til markedsøkonomien på flere politiske områder. Ikke minst burde en krise i Europa hvor EU bidrar som bensin på bålet, tale for at Norges tilknytning til dette, EØSavtalen, kuttes.
I dag skjer altså det motsatte. Regjeringa bryter ikke akkurat med eliten ute i Europa når den gir kriselån gjennom Pengefondet, med tilhørende kuttkrav. Bevegelsene som ønsker å dra lærdommer av krisa, møter stengte dører. Enten det er Nei til EU eller sterke krefter i fagbevegelsen som vil skjerme det norske arbeidslivet fra elitenes krisepolitikk og EØS-avtalen, eller det er Attac som stiller krav om hardere skattlegging av bank- og finansvesenet.
Men er det «ett fett for arbeidsfolk»?
Tidligere har partiene ytterst til venstre sagt at regjeringsspørsmålet er «ett fett for arbeidsfolk », man har sagt «Gro + Kåre = Sant» og «Jens og Jan – Samma faen».
På tross av at Arbeiderpartiet tar Norge videre i feil retning, og at mye av det samme uansett ligger i bånn, så er det utvilsomt viktige forskjeller på regjeringsalternativene.
Opposisjonen på Stortinget er helt enige om å gjøre det lettere å ansette midlertidig og gi større rom for utleie av arbeidskraft. En politikk som vil føre til en dramatisk utvikling av løsarbeidersamfunnet og svekkelse av Arbeidsmiljøloven.
Forskjellen er relativt stor på spørsmålet om offensiv bruk av private når det gjelder skole, ytterligere deler av helsesektoren osv. (Selv om Ap på sistnevnte område også har stått i spissen for innføringa av markedsprinsipper, foretaksmodell og banet vei for privatisering.)
Du kan si mye om regjeringa, men opposisjonen på Stortinget har en politikk som vil gi enda sterkere markedsstyring (og som skryter av det!), større armslag for finansbransjen, svekkelse av vanlige arbeidsfolks innflytelse og rettigheter og av folkevalgte organer.
På samme måte virker det helt usannsynlig å få noen som helst form for lydhørhet ovenfor fagbevegelsen og andre radikale bevegelsers krav ved et regjeringsskifte. Selv om det også ofte i dag kan virke ganske håpløst, spiller alle disse nyansene og forskjellene en rolle hvis man skal få til bevegelse for økonomisk omfordeling, et rettferdig arbeidsliv og mot markedstvang. Det trengs ny politikk. Høyrepolitikk er like dårlig uansett hvor den kommer fra, men det betyr ikke at politikken til de to sannsynlige regjeringsalternativene er like ille.
Samtidig har åtte år med rødgrønn regjering på mange sentrale områder vist seg å være et stort sprang i feil retning. At SV har gått inn i regjering, har tilsynelatende bidratt til å temme, ikke fremme radikale bevegelser.
Nå er det på tide å skifte retning. Da er åpenbart ikke svaret Erna Solberg som statsminister. Utfordringa blir hvordan snu retninga, når den rødgrønne regjeringa svarer med lukket dør på sentrale spørsmål.
Ikke til salgs
Kapitalismen viser seg utilstrekkelig når det gjelder å dekke helt grunnleggende behov i hverdagen, som fast jobb, et sted å bo og et bærekraftig miljø. Det trengs alternativer:
- Et alternativ til boligmarkedet, og den markedstvangen det fører med seg. En markedstvang som gjør at dobbelt så mange studenter blir boende hjemme fordi de ikke har noe alternativ, og som hindrer vanlige arbeidsfolk i å kjøpe bolig der de jobber eller i området de vokste opp, samtidig som spekulanter tjener milliarder på boligmarkedet.
- Et rettferdig arbeidsliv krever rett og reell mulighet til hele, faste stillinger. Det trengs et oppgjør med bemanningsbransjen gjennom en avvikling av arbeidsformidling gjennom private vikarbyrå, slik det også var fram til år 2000, med minimale unntak. Kravet om en arbeidstidsreform og spørsmålet om sekstimersdagen er et sentralt virkemiddel som kan få en slutt på deltidsfella, og gjøre at en kabal av blant annet tidspress, ulik grad av arbeidsførhet, skift- og turnuser kan gå opp.
- Når politikere flest drømmer om norsk EU-medlemskap, trenger vi en folkeavstemning om å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik at vi beholder markedsadgangen, men slipper en markedstvang som presser fram privatisering og brutalisering av arbeidslivet.
- Vi må sette en aktiv statlig næringspolitikk og hensynet til miljø og arbeidsplasser foran den markedstvangen som gjennom EØS-avtalen og såkalt næringsnøytralitet har rammet flere norske bedrifter og et tusentalls arbeidsplasser hardt, og som bremser utviklinga til en fornybar framtid.
- For å hindre at offentlig sektor markedsstyres og velferd blir til butikk for kommersielle aktører, må vi bli av med New Public Management, foretaksmodeller og annen byråkratisk markedstvang. Vi må sette krav om profittforbud for private aktører også innenfor helsevesenet og barnehagene, slik det er i skoleverket. I dag foregår en systematisk klassemessig omfordeling av verdier oppover. Den nevnte pensjonsreformen er et eksempel på dette. Innenfor boligsektoren ser vi en slik effekt av den mye omdiskuterte BSUordninga (Boligsparing for ungdom) – i virkeligheten en skattefradragsordning for bedrestilt ungdom, omplassering av allerede oppsparte midler subsidiert av vanlige arbeidsfolks skattepenger, som koster nærmere en milliard over statsbudsjettet. Denne utviklingen følger av en politikk hvor alt er til salgs, og finansbransjen villig stiller opp for at salget skal gjennomføres.
Motmakt
Skal vi hindre omfordelinga oppover, krever det trøkk nedenfra. Hvor parti(er) spiller på lag med den radikale delen av fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, helse-tjeneste- og boligaksjoner og sterke antikrigsstemmer, og skaper bevegelse mot klasseforskjeller, for vanlige arbeidsfolks interesser, demokratisk kontroll over økonomien og frihet fra markedstvang. Gjennom en slik krysning av «no sellout» og «non-profit» kan også styrkeforholdet mellom klassene på sikt endres.
First House er en del av det internasjonale Fipra nettverket |
I dag kan PR-byrået First House være med og forandre Norge uten engang å være representert på Stortinget. (Selv om de i nyere tid også har huka inn vararepresentanter på Tinget fra både Frp og Senterpartiet.)
Det trengs motmakt mot dette. For alle de som er skuffa over eller lei av regjeringa, men ikke vil, eller ikke har noe å tjene på, at Siv og Erna skal styre landet.
Ikke minst beviser eksemplet First House med all tydelighet (om enn med negativt fortegn) at det går an å forandre Norge også på andre måter enn under avstemninger i Stortingssalen.
For de som ikke har First Housenettverk, eller penger til å kjøpe seg det, krever det en godt organisert og sterk bevegelse. Da ville det også gjort seg med et parti på Stortinget som igjen lar politikerog direktøreliten møte litt skikkelig motstand, som konsekvent står opp for vanlige arbeidsfolks interesser, som sammen med fagbevegelsen og ulike interesseorganisasjoner utgjør en sprengkraft.
Med en kapitalistisk krise som herjer i Europa og presser fram høyrepolitikk, som også får følger for Norge, trengs det et tydelig retningsvalg, i motsetninga mellom arbeid og kapital.
Dette må følges opp av konkret antikapitalistisk politikk og interessekamp for vanlige arbeidsfolk som rammes av Forskjells-Norge, enten det handler om den økonomiske politikken, arbeidslivet, boligmarkedet eller den manglende klima- og næringspolitikken. Her ligger det virkelige retningsvalget.
Noter:
- Bemanner seg opp, DN 28. januar 2013.
- http://www.dagbladet.no/2011/12/29/nyheter/politikk/ utenriks/forsvaret/innenriks/19590457/
- http://www.dagsavisen.no/samfunn/frykter-et-klassedelthelsevesen/
- Arbeidskraftundersøkelsen 4. kvartal 2012, SSB.