Rasismen, Valen og Marx

Av Morten Falck

1995-03

Denne høsten stilte klart rasistiske og nynazistiske organisasjoner til valg i Norge, samme år som vi feirer 50-års jubileet for frigjøring fra Hitler-Tyskland og slutten på 2. verdenskrig. Rasismen er altså ikke en tilfeldig foreteelse som dukker opp uten sammenheng med samfunnet rundt, og som forsvinner «av seg selv» etter å være slått.

Sven Lindqvist har påvist at rasismen er et bærende tema i den vestlige måten å tenke på, en del av den allmenne tenkninga som vi lett faller tilbake til. Det har sine historiske årsaker, og sine politiske grunner i det imperialistiske systemet. Rasismen er uløselig forbundet med imperialismen.

Det betyr ikke at det ikke fins rasisme og rasistiske holdninger andre steder i verden. Se på de japanske fascistenes holdning til kineserne under krigen. Det finnes rasistiske tradisjoner mange steder i verden, f. eks. i India, hvor rasismen gjerne får en religiøs form. Men den vestlige tenkningas rasisme er vår tradisjon.

Rasismens viktigste effekt er at den splitter arbeiderklassen og de folkelige gruppene som kan bety en trussel mot herskerklassens makt, og gjør dem til herskerklassens nyttige våpen mot hverandre. Derfor er det ikke merkelig at rasismen viser seg under den pågående krisa og borgerskapets hardhendte omfordelingspolitikk. Det er noen som trenger den! Allerede for de romerske herskerne var «Divide et impera» (splitt og hersk) en grunnleggende politikk, en politikk som det britiske imperiet tok så glimrende vare på, og som ingen i Norge forvalter mer bevisst enn Brundtland & co, med den erfarne bondehetseren Yngve Hågensen som et viktig eksempel.

At rasismen i det norske statsapparatet er tydelig, er i og for seg ikke det samme som at regjeringa fører en rasistisk politikk. Men det gjør den, og det er liten tvil om at dette langt på vei er bevisst, for å tekkes innvandrerfiendtlige velgergrupper. Brundtlands regjering sender hjem tamiler i en spent situasjon, den overfaller den pakistanske familien Aftab midt på natta og kaster dem ut av landet med dødssjuke unger og mentalt sjuk mor. Den norske staten holder seg med en svarteliste over visse nasjoner som ikke skal gis besøksvisum engang, og gjett hvor mange av dem som finnes i Europa eller Nord-Amerika! Den slipper inn så godt som ingen flyktninger og asylsøkere, og presterer tilmed å framstille det som generøst at man vil åpne grensene for ynkelige 500 flyktninger fra krigen i det tidligere Jugoslavia. Rødmer regjeringa av skam? Nei, i stedet for å ta opp kampen mot rasismen, presterer Brundtland å si at hun er stolt av norsk innvandringspolitikk!

Den norske regjeringa er tjent med rasismen. Derfor fører den ikke kamp mot rasismen i det norske samfunnet, men sprer den og underbygger den, og fører en politikk overfor innvandrere, flyktninger og asyslsøkere som er klart rasistisk. Dermed skaper den også et klima hvor Carl I Hagen og alt det brune grumset til høyre for ham kan trives. Men et virkelig arbeiderparti må ta kampen mot rasismen på alvor. Det kan i denne situasjonen være interessant å se på Marx’ og Engels’ omfattende analyser av Irlandsspørsmålet og forholdet mellom engelsk og irsk arbeiderklasse.

9. april 1870 skriver Marx som leder av Internasjonalen til sine medarbeidere Sigfrid Meyer og August Vogt i New York:

«Og viktigst av alt! Alle industrielle og kommersielle sentra i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer. Den vanlige engelske arbeideren hater den irske arbeideren som en konkurrent som presser levestandarden ned. I forhold til den irske arbeideren føler han seg som et medlem av den herskende nasjonen og gjør derfor seg selv til et redskap for sine aristokrater og kapitalister mot Irland, og slik styrker han deres herredømme over ham selv. Han bærer på religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Hans holdning overfor ham er grovt sett den samme som de fattige hvite inntar overfor niggerne i de tidligere slavestatene i Den amerikanske unionen. Iren betaler ham tilbake med renter med hans egne midler. Han ser i den engelske arbeideren både den medskyldige og det tåpelige redskapet for engelsk herredømme i Irland.

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og forsterket av pressa, kirken og vittighetsbladene, kort sagt med alle de midler som står til den herskende klassens rådighet. Denne antagonismen er hemmeligheten ved den engelske arbeiderklassens maktesløshet, trass i dens organisering. Det er hemmeligheten ved at kapitalistklassen kan beholde makta. Og sistnevnte er fullt klar over dette.»

Han går videre med å si at dette forholdet også lammer ethvert forsøk på samarbeid mellom engelsk og amerikansk arbeiderklasse. Og ettersom England er det viktigste kapitalistiske landet, er Internasjonalens viktigste oppgave å påskynde revolusjonen i England: «Den spesielle oppgaven til sentralrådet i London er å vekke den engelske arbeiderklassens bevissthet om at for dem er Irlands nasjonale frigjøring ikke et spørsmål om abstrakt rettferdighet eller humanistiske følelser, men den første betingelsen for deres egen sosiale frigjøring.» (note 1)

Altså: Dersom AKP tar mål av seg til å lede arbeiderklassen i dens frigjøring, må partiet sette alle krefter inn mot rasismen. Skal det være mulig, må det ha en klar analyse av rasismen og ikke tale i tunger eller rote til begrepene. Før rasismen er beseiret vil det aldri bli mulig for det norske folket å nå frihet. Som Marx så treffende uttrykte det: «Enhver nasjon som undertrykker en annen smir sine egne lenker.» (note 2)

«Sammanfattningsvis kan man konstatera att följande sägenmotiv är högfrekventa i samband med invandrare och zigenare i moderna bostäder: de bryter upp parketten och odlar potatis – bryter upp parketten och går en sandlåda åt barnen – borrar hål i parkettgolvet för julgranen – gör hål i väggen mellan två lägenheter och delar på telefon – badar bastu i köket – säger till om tömning av wc – har en saltad gris i badkaret – har höns, getter eller grisar inomhus eller på balkongen – slaktar husdjur på balkongen – gör upp eld på golvet. Det finns en tendens bland berättarna att sammanföra flera motiv i en berättelse; man skulle kunna tala om ett slags konglomeratsägner. När berättelsen bara innehåller ett motiv, framförs den å andra sidan mera detaljerat och för på så sätt ökad trovärdighet.»Fra Bengt av Klintberg: Etnosentriska sägner En bok og en debatt

Terje Valens bok Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv tar opp spørsmålet om rasismen. Han er ikke klar, etter mitt syn greier han ikke engang å finne kjerna i rasismen, og han aksepterer rasebegrepet.

Nå sier han innledningsvis i boka at den ikke representerer noe endelig syn, men at han er åpen for debatt. Denne invitten tok jeg på alvor da boka var forholdsvis ny, med en artikkel i Klassekampen ved juletider 1992. Ut av det kom det en debatt gjennom et par måneder av 1993. Terje Valen svarte som om det var mer om å gjøre å ta livet av en vederstyggelig kjetter enn å komme til klarhet i spørsmålet om rasismen – for såvidt i pakt med de «beste» tyske og russiske tradisjoner, en diskusjonsform vi forhåpentligvis prøver å kvitte oss med.

Mitt svar ble levert Klassekampen, men på trykk kom det aldri. Høsten 1994 oppdaget jeg at Terje Valen har inkorporert sitt innlegg i denne debatten i et hefte med artikler han har gitt ut som supplement til boka. Etter en samtale med Sigurd Allern skrev jeg en kronikk til KK, men på trykk kom aldri den heller. Jeg lurer fortsatt på om en diskusjon om marxismen og rasismen er uinteressant for Klassekampen.

Men spørsmålet er viktig, og diskusjonen trengs. Derfor formulerer jeg nå for tredje gang mitt syn. Det er nødvendig å gå inn på tre emner: Biologien, rasismens opprinnelse og innhold, og marxismen.

l: Hva er en rase?

Rasismen gir seg ut for å ha dekning i naturvitenskapen. Teorien om menneskerasene er liksom en del av den biologiske systematikken. Derfor er det nødvendig å se på biologien.

Verden omkring oss er fylt med et myldrende antall levende organismer, som vi må kunne skille fra hverandre dersom vi skal kunne vite noe om dem og deres sammenheng med hverandre og verden for øvrig. Da er det nødvendig å gi dem navn. Den enheten vi gir navn, kaller vi art. Noen vitenskapsmenn regner med at det kanskje finnes 150 millioner av dem.

System

For å holde orden på så mange arter, må de få navn og ordnes etter et system. Etter den svenske naturforskeren Carl von Linné gir vi alle artene et dobbelt navn på latin: Slektsnavn og artsnavn, som for mennesker: Hans Olsen er personen Hans av slekta Olsen. De latinske artsnavnene snur på flisa, som telefonkatalogen: Vaccinium uliginosum er arten uliginosum av slekta Vaccinium. Det latinske navnet er alltid det samme, uansett språk, så dersom du ikke skjønner hva svenskene mener når de snakker om odon, kan du gå til det latinske navnet Vaccinium uliginosum og tilbake til norsk, da får du vite at det dreier seg om blokkebær (også kalt skinntryte) – som likner fælt på blåbær, men smaker mye mer vassent.

Vi ordner alle artene i slekt, alle slektene i familie, og så stigende i orden, klasse, rekke og rike. Etter darwinismens gjennombrudd har vitenskapen forsøkt å bygge opp et system basert på likheter i vesentlige strukturer, som gjenspeiler livsformenes historiske utvikling og slektskap. Slik blir systemet bærer av kunnskap i seg sjøl.

Men alle enhetene i dette systemet er bare enheter vi lager i vår tankeverden for å holde orden på mangfoldet. Om vi gjør om på systemet f.eks for plantene, endrer det våre ideer, men ikke så mye som et klorofyllkorn på plantene selv. En planteslekt er bare en måte å organisere kunnskapene på, den finnes ikke ute i naturen.

Arten

Slekta Vaccinium med sine tre norske arter blåbær, blokkebær og tyttebær utgjør ingen enhet i naturen. Vi grupperer disse artene sammen fordi de har mange strukturelle likheter og fordi vi mener de er nær beslektet.

Men de tre artene finnes. Blåbær og blokkebær (skinntryte) vokser side om side, slik de har gjort i Norge gjennom tusener av år, men de blander seg ikke med hverandre, går ikke i oppløsning, men forblir separate enheter med klare forskjeller.

Å definere art er ikke helt enkelt, dersom vi skal finne en definisjon som dekker alle levende organismer. Det er vanlig å si at en art er en gruppe individer som kan parre seg med hverandre og få fruktbart avkom. Det er en definisjon som holder for våre formål (selv om alle kan se at den f.eks bare dekker flercellede organismer med kjønnet formering.

Dette faller Terje Valen tungt for brystet, han kaller det idealisme «eller nykantianisme i filosofisk forstand». «For viss vi vel eit anna utgangspunkt enn parringa og resultata av den, så oppløyser også arten seg som omgrep,» sier han.

Jasså? Kanskje våre begreper lar seg rote til. Men for en Terje Valen på bærtur vil blåbær og blokkebær være forskjellige arter uavhengig av hvilke begreper han gjør seg. De vil ha de samme distinkte forskjellene som steinalderfolkene i Europa fant da isen trakk seg tilbake for 10.000 år siden, uten å ha begreper om vitenskapelig systematikk, Kant eller idealisme. Smaken var «beviset på puddingen».

Mennesket er også en biologisk art. Det er ikke våre definisjoner som gjør at vi skiller mellom mennesket og så nærstående arter som sjimpanse og dvergsjimpanse, men reelle forskjeller som gjør at mennesket faktisk utgjør en særegen enhet i naturen, en enhet som er stabil og avgrenset gjennom tid og rom.

Enheter på lavere nivå: Rasen

At arten er en reell enhet, forhindrer ikke at artene ofte kan variere ganske mye. Det finnes individuelle variasjoner, og mer eller mindre faste variasjoner av mange slag. Sjiraffen har forskjellige typer mønstre, og de har tilmed navn. Humleblomsterflua Volucella bombylans har to forskjellige fargeformer, som lurte en norsk flueforsker til å beskrive dem som separate arter i forrige århundre. Men det er bare fargevariasjoner ettersom hvilken humleart flua parasitterer. Det fins sommerfugler som har forskjellig farge fra vårgenerasjonen til høstgenerasjonen. Orkideen søstermarihånd opptrer i en rød og en gul form. Mange slike variasjoner er svært utbredt, og volder ofte ekspertene mye hodebry. Men de utgjør ingen fornuftige enheter, og å gi dem systematisk rang gir ingen kunnskap.

Noen former er relativt isolert geografisk eller økologisk, og forholdsvis konstante over tid. Det er former som kan utvikle seg til nye arter. Vitenskapen klassifiserer ofte disse formene som rase, men foretrekker i våre dager betegnelsen underart. Dersom en underart beskrives, får den eget navn på latin, og det føyes til som tredje ledd i det vanlige, to-leddete navnet. Tidligere var det svært vanlig å beskrive avvikende former som rase, men moderne systematikk er svært varsom med dette, av den enkle grunn at det ofte lager mer forvirring enn det gir kunnskap. Man er også blitt strengere med forutsetningene. Store norske leksikon definerer rase slik: «En gruppe innenfor en art som har flere felles arvelige egenskaper (min kursiv, M.F.) som gjør at den kan skilles fra andre grupper …»

Rasene/underartene er ikke stabile. Der de møtes, kan de parre seg med hverandre og få fruktbart avkom, det vil si at grensene ikke er klare. Tenk deg hva som skjer hvis de forskjellige hunderasene overlates til sitt eget initiativ. Etter ikke altfor mange generasjoner ville vi verken ha papillon eller pitbullterrier, men en allmennhund som var en blanding av alle raser.

Rasene er enheter som vi lager for å ordne våre kunnskaper, de er ikke klart avgrensete, stabile enheter i naturen. Derfor sier også leksikonet at «det kan være et rent skjønnsmessig spørsmål om hvor mange raser man vil inndele en art i».

Et navn gir ingen eksistens

Terje Valen sier at dersom det fins arvelige, fysiske forskjeller mellom grupper av «arten moderne menneske (homo sapiens sapiens)», som bor på forskjellige steder, og som gjør at vi ut fra utseende kan se hvor folk kommer fra, «då er dette eit materielt grunnlag for ei klassifisering av arten menneske i undergrupper av arten, eller i rasar». Men biologien krever at hvis vi skal dele en art inn i underarter, skal den være under oppsplitting fordi forskjellige populasjoner lever adskilt. Vi har arvet et sant kaos fra vitenskapsfolk som ikke tok så alvorlig på dette spørsmålet. Om de 11 beskrevne underartene av brunbjørn skriver Verdens dyr: «Det ser ut til at de forskjellige underartenes særtrekk skyldes mer næringsforholdene enn geografisk isolasjon.» Ingen biolog ville drømme om å klassifisere dyreformer etter næringstilgangen.

Rase kan være en nyttig enhet for oss, når vi skal skille ut former og håndtere variasjonen i naturen. Men rasene oppstår ikke som enheter i naturen fordi om vi gir dem et navn. Det er ikke navnet som skaper det virkelige. Det er en vanlig feil å tro at alt vi gir et navn må ha en reell eksistens, og Terje Valen er ikke den første som gjør den. Men den er idealistisk.

Mennesket

Geologisk sett er vi, Homo sapiens, en helt ny art, ennå ikke en halv million år gammel. Mennesket lever spredt over hele jordkloden, i mange slags miljøer, og varierer iøynefallende. Noen av disse variasjonene ser ut til å være geografisk betinget. Det ser altså ut til å være et klart grunnlag for å dele menneskearten inn i underarter?

Den første innvendingen mot dette er åpenbar: Mennesket er en mobil art, som forflytter seg over store avstander – i våre dager mer enn noensinne. Og med en permanent seksuell lyst som er karakteristisk for vår art parrer den seg hvor som helst, når som helst og aller helst. Det finnes altså ikke grupper av mennesker som kan sies å være genetisk isolert, verken geografisk eller økologisk. Derfor er mennesket under stadig «oppblanding», og slett ikke under oppsplitting i nye arter. Ingenting tyder på at mennesket som art noen gang har vært det heller. Derfor er underartsbegrepet meningsløst.

Den biologiske systematikken deler ikke mennesket inn i forskjellige raser – noe som framgår av den latinske betegnelsen Terje Valen bruker: Homo sapiens sapiens. Første delen av navnet er slektsnavn. Andre delen er artsnavn. Tredje ledd er navn på underart. Når det bare finnes ett, nemlig det samme som artsnavnet, betyr det at det ikke fins noen navngitte raser.

Det har ikke hindret en tradisjonell oppdeling av mennesket i «raser». Men det har ikke vært lett for rasebiologene å finne kriterier som kan rettferdiggjøre en slik inndeling. Ett av de virkelig alvorlige problemene har vært at forskjellige ytre trekk man har brukt til å definere rasene, har vært spredt etter forskjellige geografiske mønstre. Utbredningen av hudfarge, hårtype, øyenform, skalleform, lemmenes proporsjoner, formen på nesa, gir forskjellige mønstre. Og som det står i leksikon: rasen må ha flere felles arvelige egenskaper. Når alle de forskjellige egenskapene er ulikt fordelt geografisk, hva blir igjen av rasene da?

Etterhvert som rnetodene for måling og veiing har blitt mer avanserte, har rasebiologene fulgt med og trodd de kunne komme fram til mer «objektive» kriterier for inndeling av menneskerasene. (note 3)

Fram til slutten av 2. verdenskrig var det vanlig å måle menneskene for å kartlegge «raser». Men nazismens fall og de undertrykte folkenes frigjøring etter krigen har mildest talt brakt metodene i vanry. Etter krigen har noen forskere prøvd å finne mer «objektive» kriterier, uten å forstå at hele prosjektet er grunnleggende feil. Blodtyper var en stund veldig in, men løste ikke problemet. Siste krampetrekning har vært kartlegging av genene som det endelige og uimotsigelig objektive kriterium. Men genene er jo bare «programvaren» som fører til de ytre forskjellene, det er ikke noe magisk med proteinene i arvestoffet.

Genetikerne slår kontra

Det viser seg da også at når man begynner å undersøke arvestoffet systematisk, strander ethvert forsøk på å dele mennesket inn i raser. I boka Not in Our Genes fra 1984 referer Rose, Lewontin og Kamin tre forskjellige, uavhengige undersøkelser. Alle de tre undersøkelsene ga samme resultat.

For det første, viser det seg at 75 prosent av de menneskelige proteinene er identiske fra individ til individ. De øvrige 25 prosent står for alle variasjoner. Av disse 25 prosentene viste det seg at hele 85 prosent av variasjonene var forskjeller mellom individer i samme populasjon, stamme eller nasjon. Ytterligere åtte prosent utgjør forskjeller mellom forskjellige stammer eller nasjoner. Da har vi igjen sju prosent (av den fjerdedelen som varierer) som står for forskjeller mellom de viktigste såkalte «rasene». Det vil si at de forskjellene rasismen vil dele mennesket inn etter, skyldes 1,75 prosent av arvestoffet. Eller for å si det på en annen måte: Forskjellene innad i gruppene er større enn forskjellene gruppene imellom.

Cavalli-Sforza, Menozzi og Piazza har undersøkt og sammenliknet genmaterialet hos forskjellige folk ut fra blodprøver samlet inn gjennom 50 år. Deres enorme og enestående materiale fører til en like klar konklusjon: Alle folkegrupper er bemerkelsesverdig like, variasjonene mellom individene er større enn mellom folkegruppene. «De individuelle forskjellene er så enorme at alle raseteorier blir meningsløse sett fra et genetisk ståsted.» (note 4)

Rasismen kan altså ikke begrunnes i biologien. Likevel er det en bærebjelke i vestlig tenkning. Hvor kommer den fra, hva er det for slags teori?

II: Rasismens opprinnelse

Terje Valen skriver i boka si at en analyse av rasismen krever «at vi finn ut når og korleis rasismen oppstod historisk». Men underlig nok er hans egen analyse av rasismen helt utilstrekkelig. «Den første forma for rasisme sprang ut av slaveriet,» sier Terje Valen.

«På dette grunnlaget (slaveriet) skapte menneska ein ideologi som sa at einskilde folk var overlegne og andre underlegne av biologiske grunnar og ikkje av historisk-kulturelle tilfelle knytte til utviklinga av produktivkreftene.

Då dei kvite europearane erobra verda fra 1400-talet og frametter, og drap eller la under seg svært mange av folkeslaga i verda, breidde denne typen ideologi seg svært mykje. Og med framveksten av den moderne kapitalistiske imperialismen fekk den rasistiske ideologien enda større utbreiing.» (note 5)

Terje Valen vil få problemer om noen ber ham om å vise fram de rasistiske ideologiene fra oldtida og middelalderen. Det kommer av at rasismen er en nyere oppfinnelse. Forskjellige slags sjåvinisme og stigmatisering av grupper på religiøs, nasjonal eller annen bakgrunn er ikke det samme som rasisme. De gamle grekere med sin forakt for barbarene var ikke rasister, og Pizarro og Cortez slaktet ikke indianere under påvirkning av en rasistisk ideologi. For conquistadorene var det nok at indianerne ikke var kristne.

Da den franske historikeren grev Henri de Boulainvilliers døde i 1722, etterlot han seg manuskriptet til sitt hovedverk Histoire de l’ancien gouvernement de la France. Boka ble gitt ut i 1727 og fikk stor innflytelse. Boulainvilliers var motstander av det eneveldige kongedømmet som den ennå umyndige Ludvig XV hadde arvet etter sin oldefar Solkongen, og han ønsket å konstruere et teoretisk forsvar for adelsveldet. For ham var Frankrike bebodd av to skilte raser. Adelen var etterkommere etter frankerne og hersket med erobrernes rett over gallerne, det franske folket. Det er første gang rasismen formuleres teoretisk, rett før den franske adelens dødskamp.

Boulainvilliers formulerte en rasistisk teori for å legitimere den franske adelens herredømme. Men det var allerede på fallrepet, under revolusjonen i 1789 tok tredjestanden makta og Boulainvilliers’ teorier fikk motsatt innhold. For hvis det var gallerne som var det franske folket og adelen egentlig var noen utenlandske røvere og erobrere av fremmed rase, så forlangte gallerne nå sin rett. Sidene bytta plass, men rasebegrepet var like nyttig for tredjestanden som det hadde vært for adelen.

Rasismen formuleres i historievitenskapen ut fra politiske formål. Og den kan ikke skilles fra de politiske målene, den har alltid vært et redskap for å legitimere undertrykkelse og for å splitte de undertrykte. Da Philadelphia-legen Samuel George Morton i første halvpart av forrige århundre samlet og målte skaller fra forskjellige «raser», var det for å skape et holdbart ideologisk forsvar for slaveriet i de amerikanske sørstatene. Rasismen har stått sterkt i USA i mer enn to hundre år, og grunnen til det er det sterke behovet for å begrunne utryddelsen av indianerne og undertrykkinga av de fargede.

Sammenliknet med de politiske raseteoriene er biologenes forsøk på klassifisering av mennesket temmelig famlende. Det tar sågar lang tid før biologien blir endelig klar over at mennesket er en art og ikke flere. Linné bygger f.eks sin beskrivelse på rykter og beretninger fra oppdagelsesreisende, og beskriver flere arter.

Det er derimot tydelig at biologien blir påvirket av de politiske raseteoriene som gjør seg sterkt gjeldende i den allmenne tenkemåten. Ikke fordi det er noe vitenskapelig hold i teoriene, men fordi det fantes et tvingende politisk behov for å rettferdiggjøre den pågående oppdelinga av verden mellom kolonimaktene. Den regelrette nedslaktinga av hele folk i koloniene gjorde det nødvendig med et ideologisk forsvar. Hva kunne passe bedre enn teorier om at det dreide seg om raser som var mindre verdt? Den herskende klassens tenkning preger også vitenskapen. Darwinismens gjennombrudd etter 1859 skapte en krysning mellom den politiske rasismen og en biologisk teori som viste at arter kunne gå under og forsvinne akkurat som nye oppsto. Dermed kunne det framstilles som en naturlov at «mindreverdige raser» døde ut og den «høytstående hvite rase» overtok – det var et ledd i den naturlige «kampen for tilværelsen». Denne krysningen mellom politikk og biologi ble livsfarlig.

Det finnes en tendens til å fokusere på nazismens jødeutryddelser når man skal studere rasismen, som om den var en nazistisk oppfinnelse. Terje Valen gjør også denne feilen. Skal man skjønne noe av rasismen, er det viktig å være klar over at den var allmenn. Den regjerte tenkninga i alle kolonimaktene. England, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania, Portugal, Italia, USA, Russland osv har alle hatt behov for rasismen for å forsvare sine erobringer og sin brutale framferd mot folkene i landene de erobret. Sven Lindqvist peker med etsende ironi på at feilen Hitler gjorde, var å foreta seg i Europa det de andre imperialistmaktene gjorde i koloniene. Det er ingen forskjell i følelseskald systematikk mellom tyskernes utryddelse av hereroene i Sørvest-Afrika i 1904 og jødeutryddelsene. Men hereroene er beleilig fortrengt, for engelskmennene gjorde det samme i Afrika og India, franskmennene i Sentral-Afrika, belgierne i Zaire, og så videre og så videre.

Det livsfarlige innholdet i rasismen er en biologisk determinisme. Du er mindre intelligent fordi huden din er mørk, det er ingenting du kan gjøre med det. Du er fattig fordi nesa di er flat, det ligger i genene og kan ikke rettes opp. Rasismen måler menneskenes verdi ut fra utseende, den har ingenting med vitenskap eller logikk å gjøre. Du kan like gjerne gå til astrolog eller spå i fuglenes innvoller.

Men om rasismen ikke er logisk, ikke er vitenskapelig, ikke er sann, så er den nyttig. Derfor blir vi ikke kvitt den. Det viser striden i USA rundt den rasistiske boka til Herrnstein & Murray om The Bell Curve, så seint som i fjor. Og det er ikke mange år siden veterinærprofessor Weiert Velles tilsvarende utspill i Norge med boka Arv Miljø Atferd, som riktignok gikk mer på kjønn enn rase.

III: Terje Valen og marxismen

I 1845-46 jobbet Karl Marx og Friedrich Engels med et manuskript om sin materialistiske historieoppfatning. Utgivelsen blei forhindra, og Marx skriver seinere: «Vi overlot manuskriptet til musenes gnagende kritikk, og det så mye heller som vi hadde nådd vårt viktigste mål – klargjøring for egen del.» (note 6) Men manuskriptet har overlevd i form av en bunke gulnet papir som bærer sterkt preg av sine sultne kritikere. I 1932 blei det gitt ut med tittelen Den tyske ideologien.

I boka si fester Terje Valen mye oppmerksomhet ved denne boka, og det har han all ære av. Hvordan skal vi kunne få et fornuftig forhold til Marx og Engels hvis vi ikke leser skriftene deres, og skrifter fra forskjellige perioder som også gjør det mulig å se hvordan de utvikla teoriene sine?

I hele manuskriptet – som i trykk er på over 500 sider – bruker Marx og Engels ordet «rase» på to steder. Det ene er en setning som Valen kaller «svært viktige formuleringar som gir oss gode utgangspunkt for mange historiske analyser». I Valens oversettelse lyder den slik:

«Ikkje berre den opprinnelege, spontane organiseringa av menneska, spesielt raseskilnader, avheng av desse skilnadene, men også heile den vidare utviklinga, eller mangel på utviklinga av menneska fram til notida.» (note 7)

Men vi støter på flere problemer hvis vi skal bygge noe som helst på denne setninga. Det umiddelbart første er at forfatterne har strøket den. Hvor mye kan vi da tillate oss å bygge på denne ene formuleringa? Etter mitt syn svært lite. Vi veit jo ikke engang hvorfor de strøk den. Var det av politiske eller stilistiske grunner? En slik bruk av et manuskript krenker forfatternes rett til å kontrollere sine egne ord.

Marx var ingen guddom som åpenbarte sannheter bare han lot pennen løpe over papiret, men et menneske av kjøtt og blod som skapte sine verker blant annet i kamp med et gjenstridig språk for å få uttrykt det han ønsket.

Særlig når det gjelder begrepet «rase» er det viktig å se at Marx var en historisk person som levde i en periode da dette begrepet var mye mer utbredt og allment akseptert enn i dag. Det påfallende er ikke at Marx og Engels bruker ordet rase, men at de bare gjør det to ganger på 500 trykksider – ja, strengt tatt altså bare én gang.

Men hva sier Marx – og hva sier Valen?

Men det viktigste problemet består i at Valens sitat ikke stemmer med teksten i Marx/Engels Collected Works, bind 5, hvor den strøkne setninga lyder: «These conditions determine not only the original, spontaneous organisation of men, especially racial differences, but also the entire further development, or lack of developinent, of men up to the present time.» (note 8)

Conditions betyr ikke skilnader, men forhold eller vilkår. Det viser direkte tilbake til «the natural conditions in which man finds himself» = de naturvilkår mennesket befinner seg under.

Marx og Engels sier altså at menneskenes opprinnelige, spontane organisering og videre utvikling er bestemt av naturvilkåra. Og de regner raseforskjeller som en form for opprinnelig, spontan organisering av mennesket.

I Terje Valens oversettelse får denne setninga et helt annet innhold. (Hvis den overhodet får noe innhold! Det skal en del godvilje til å unngå å betrakte den som meningsløs.). Han trekker vidtgående konklusjoner: «Ut frå dette seier eg at noen skilnader mellom menneska som framleis finst, oppstod før den materielle framandgjøringa (…) Desse skilnadene var fysisk/kroppslige og «geografiske». (…) [Vi må] ta omsyn til dei i analysa av samfunnet. Det gjeld kanskje særlig for analysa av rasisme og sexisme.»

Terje Valen bruker altså en feilaktig oversettelse av en strøket setning i et manuskript Marx og Engels aldri ga ut til å slå fast at mennesket er delt inn i raser, og at dette er noe vi må ta hensyn til når vi skal analysere samfunnet!

Jeg tror de to ville synes dårlig om en slik måte å bruke ordene deres på. Det var ikke uten grunn at Engels skrev til Conrad Schmidt den 5. august 1890: «Men vår historieuppfattning skall fremst tjäna som en vägvisare för ytterligare studier – inte som någon grundval för hypotesbyggande i Hegel-skolans anda.» (note 9)

Det er til og med fullt mulig å stille sammen alle de avsnittene hvor Marx og Engels bruker ordet rase eller skriver om menneskeraser, og utgi det for «marxismens raseteori». Men da er man skolastiker, ikke marxist, og teorien forvandles til sin motsetning, den blir religion, bånd for tanken. (Det har faktisk skjedd. I Tyskland, to knappe år før Hitler kom til makta. Jan Myrdal skriver lærerikt om denne historien, og om rasismens historie, i boka Den onödiga samtiden.)

Sånn som kapitlet er etterlatt oss fra forfatterne, dreier det seg overhodet ikke om fysiske forskjeller mellom menneskene. Tvert imot handler det om hva som er felles for alle mennesker, nemlig at produksjonen er det som skiller dem fra dyra, og at den er avhengig av de gitte naturvilkåra. Dermed bortfaller Valens ideologiske/teoretiske grunnlag for å insistere på at det fins raser. Men da blir det kanskje endelig mulig å se rasismens ideologiske innhold.

En deterministisk ideologi

Kjerna i alle rasistiske teorier er den determinismen som allerede grev de Boulainvilliers baserte sin teori om den frankiske rasens overlegenhet på: Den plassen du har i samfunnet er bestemt av den rasen du tilhører, og det er nytteløst (naturstridig) å kjempe for noe annet. Arven bestemmer livet. Din plass i samfunnet, din situasjon som behersket eller herskende, undertrykt eller undertrykker, er bestemt av blodet, genene, rasen. Denne determinismen er en variant av den gamle skjebnetroen, og står i motstrid til ideen om at mennesket har en fri vilje.

Dette er jo den virkelige grunnen til at rasismen er i strid med marxismen, viktigere enn «Marx sine antirasistiske kommentarar i margen på bøker han las» (note 10). Marx og Engels mente jo nettopp at verden ikke var styrt av skjebne eller arv. Den kan endres! Marx’ 11. tese om Feuerbach er virkelig et sentralt punkt i hele marxismen: «Filosofene har bare tolket verden forskjellig; men det det kommer an på, er å forandre den.»

Mennesket har en fri vilje. Marx og Engels var hegelianere på dette punktet, og Engels sier i Anti-Dühring: «Hegel var den første som riktig beskrev forholdet mellom frihet og nødvendighet. For ham var friheten innsikten i nødvendigheten (die Einsicht in die Notwendigkeit). ‘Nødvendigheten er blind bare i den utstrekning den ikke er forstått (begriffen).’ Friheten består ikke av noen drømt uavhengighet av naturlovene, men i kjennskapen til disse lovene, og den muligheten dette gir til systematisk å få dem til å virke mot bestemte mål. (…) Viljens frihet betyr derfor ingenting annet enn evnen til å fatte beslutninger med sakkunnskap.» (note 11) Derfor er det nødvendig å komme til klarhet om de lovene som gjelder naturen og samfunnet, og handle på grunnlag av kjennskap til dem. I brev til den senere opportunisten Joseph Bloch skriver Engels den 21.-22. september 1890: «Det är vi själva som skapar vårt historia, men vi bör inte glömma bort att detta (…) sker under mycket bestämda villkor och förutsättningar, av vilka de ekonomiska ytterst blir avgörande.» (note 12) Han gjentar dette standpunktet, for eksempel i brev til Heinz Starkenburg 25. januar 1894.

Denne motsetningen er grunnleggende. Marxismen går inn for å endre verden. Det fins ingen skjebne som er forutbestemt, det fins ingen stor bok der alt som skal skje står skrevet. Rasismen er en deterministisk teori, der framtida er bestemt og mulighetene låst.

Det er to ting som gjør at denne kjerna i rasismen ikke kommer til syne i Terje Valens framstilling. Den ene er at han aksepterer myten om at rasismen har et biologisk grunnlag, og deler mennesket inn i raser. Men når man ikke ser at rasismen er en politisk teori, blir det også vanskeligere å se det deterministiske innholdet.

Den andre tingen er den sterke fokuseringa på Nazi-Tyskland og Hitlers jødeforfølgelser. Framstillinga inneholder mye bra, men det blir allikevel for spesielt. Det sier lite om rasismens generelle karakter, og forklarer f.eks ikke hvordan rasismen kunne være så allmenn. Det påfallende med den sterke fokuseringa på Hitler-Tyskland (og Terje Valen er ikke aleine om den!), er at den engelske rasismen forsvinner, den amerikanske rasismen glir ut av bildet, enda USA har vært et arnested for rasismen både praktisk og teoretisk, fransk og belgisk rasisme fordunster. Rasismen har hatt sitt største og blodigste virkefelt i koloniene – hele folk er blitt utryddet under rasismens banner. Bare prøv å finne en tasmaner i dag! I dette bildet hører nazistenes jødeforfølgelser selvfølgelig hjemme men de er bare en del av bildet, en del med mange særegne trekk.

Alt det særegne ved Hitlers antisemittisme sperrer lett for de generelle sidene ved rasismen. Jødeforfølgelsene har vært vanlige gjennom historien, men ikke på bakgrunn av rase. Jødene har vært forfulgt gjennom mange århundrer, som religiøs gruppe, som minoritet, som folk. Men rase ble de først gjort til i Tyskland ved slutten av forrige århundre. Fram til da kunne en jøde konvertere til kristendommen, og ble dermed «rein», dvs. kristen, «en av oss», medlem av samfunnet. Som f.eks Heinrich Marx, rabbinersønnen, som konverterte til kristendommen i 1824 og var embetsmann i Trier, der sønnen Karl vokste opp. Men i det øyeblikk jødedommen blir gjort til en rase, kan ingen jøde slippe unna – det er genene som bestemmer hans mindreverdige karakter, og genene kan ingen kvitte seg med eller endre. Determinismen har ingen utgang, verken i biologisk eller annen form. Dette er rasismens karakter. Men det er også dens svake punkt. På dette punktet er rasismen sårbar, her kan den latterliggjøres, isoleres og knuses, for her skiller den seg fra alle menneskers konkrete erfaringer, fra all kunnskap, fra alt vitenskapen lærer oss om biologi, om samfunn og historie.

Som seg hør og bør for et av de viktigste symboler i nasjonens liv, omtales Grunnloven av 1814 som en av de mest liberale og frisinnede i hele Europa. At den også inneholdt bestemmelser om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket, er forlengst glemt, også at jødene først fikk adgang i 1851, og jesuittene så sent som i 1956. Men la gå, den norske grunnloven var inspirert av den franske revolusjonens menneskerettighetserklæring og av den amerikanske uavhengighetserklæring. Den norske nasjonen ble følgelig født i den liberale og frigjørende nasjonalismens ånd.Likevel skader det ikke å huske at eidsvollsmennene var barn av sin tid. De norske fedre var ikke nødvendigvis moderne humanister, selv om nordmenn er stolte av grunnlov og uavhengighet. Ifølge en av guidene i Eidsvollsbygningen forløp kveldene under forhandlingene på følgende måte: Man samlet seg i et røkeværelse der det i tillegg til bord og stoler også fantes et lite hjørneskap med en lav dør. Hver gang en av de forsamlede embetsmenn ringte i en liten bjelle, kom en negergutt ut fra skapet med et brett røkesaker i hendene. Han serverte sigarer, piper og hva det var vedkommende måtte ønske seg, tente sigaren, og fortrakk deretter stille tilbake til sin plass i skapet. I time etter time sto han der i mørket, hver dag inntil forhandlingene var over. Hva som da skjedde med ham, er uklart, men noen år senere begikk han selvmord ved å kaste seg i elven. Da hadde han lenge lidd av angst og dype depresjoner.»

Fra boka Jeg, vi og de andre av Peter Normann Waage, Cappelen 1993

 

Noter
  1. Understrekningene er på engelsk i originalen. Marx/Engels: Collected works, bind 43, side 474-475. [Tilbake]
  2. Sitert etter Sandegren: Arbetarklassen och de förtryckta folken, Uddevalla 1974, side 22. [Tilbake]
  3. Om måling og veiing av menneskene for å gi en vitenskapelig begrunnelse for den hvite rasens overhøyhet, og de intellektuelle krumspring idretten krever, har Stephen Jay Gouid skrevet glimrende i boka The Mismeasure of Man. Det er ei bok som alle antirasister burde lese. (Den er gitt ut på svensk.) [Tilbake]
  4. Aftenposten, 2. mars 1995, side 13. [Tilbake]
  5. Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok 1992, side 58-59. [Tilbake]
  6. Marx: Forord til «Til kritikken av den politiske økonomien». Collected Works, bind 29, side 264. [Tilbake]
  7. Valen, side 57. [Tilbake]
  8. Manuskriptet er på tysk. Jeg har kontrollert at den engelske oversettelsen stemmer med originalen. [Tilbake]
  9. Sitert etter Karl Marx/Friedrich Engels: Brev i urval, Gidlunds 1972. [Tilbake]
  10. Valen, side 58. [Tilbake]
  11. Marx/Engels: Collected Works, bind 25, side 105. [Tilbake]
  12. Brev i urval, side 190. [Tilbake]