Politisk skapt ensomhet
Av Rolv Rynning Hanssen
Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre
Utgitt av ResPublica 2020, 379 sider, oversatt av Lene Stokset
Av Rolv Rynning Hanssen, rådgiver i Fagforbundet
Ensomhetens århundre av Noreena Hertz er en tankevekkende bok, som sier mye om hvordan nyliberalismen har påvirket mennesket hverdag. Forfatteren er første og fremst kjent for boka The Silent Takeover: Global Capitalism and the Death of Democracy. Jeg husker Noreena Hertz først fra hennes spådommer etter finanskrisa, hvor hun sa den første fulle globaliseringskrisen betyr starten på et snillere, mer uselvisk økonomisk system. Det sier hun ikke nå.
Ensomhetens århundre er en oppsummering av hvordan nyliberalismen har endret vår hverdag på en måte vi ikke tenker over. Vi er alle blitt mer ensomme. Noen leser boka som en tragisk fortelling om enkeltindivid som blir mer og mer ensomme, uten å sette det inn i konteksten av resten av boka. Selv om forfatteren, som er britisk, mest bruker eksempler fra USA og Storbritannia, er det lett å se norske paralleller.
Ensomheten i Norge
Ja, vi er ensommere. Nesten 40% av husholdningene i Norge er enpersonshusholdninger (SSB). Sentraliseringen har gått fort i Norge, til tross for et ønske om å bremse den. Folk blir brutt opp fra sitt kjente miljø, beveger seg til byen og blir sendt inn i bo-maskiner hvor det å oppnå kontakt med naboer er mye vanskeligere. Tempoet i byene er mye høyere enn på landsbygda, som det fint beskrives i boka. Tida til å ta kontakt og holde kontakt blir mer og mer sparsom. Vi går faktisk fortere og fortere, boka forteller at hastigheten har økt med mer enn 20% siden 1990. Har vi tid til å være menneske?
Arbeidsplassen var det største botemiddel mot ensomhet tidligere. Her traff du kolleger og fikk nye venner. Her gikk diskusjonene heftig og vi hadde felles aktiviteter. Jobben knytta oss sammen.
Men det er verre nå. Oppdragsøkonomien – eller delingsøkonomien som de som tjener på det kaller den – bryter ned arbeiderkollektivet. Det ender med en evig runddans for å få nok vakter, nok timer på jobb til å overleve. Kravet til effektivitet gjør at vi ikke lenger har tid til å prate, til å være sosiale. Men verst er det for de som alltid jakter arbeid – mobilen og uniforma klar til å gjøre en innsats. Kan ikke være med på sosiale ting – må være i beredskap som om det gjaldt utrykningspersonale.
Ja, vi er mer ensomme, det er den urbane ensomheten sammen med krav til alltid å gjøre ting fortere og oppløsningen av arbeiderkollektivene som vi ser begynnelsen på nå.
I boka finner vi den lærerike historien om den ensomme musen. Etter lang tids isolasjon blir den mer og mer aggressiv mot nykommerne. Slike vitenskapelige forsøk kan lett overføres til mennesker. Ensomme bygger ofte et beskyttende skall. Det er sammenheng mellom ensomhet og evnen til å føle empati, å kunne sette seg inn i andres situasjon og til å forstå deres synspunkt eller smerte. Ensomhet skaper intoleranse. Marginalisering, følelsen av at ingen forstår dine problemer, skaper aggresjon og sinne. Ensomheten er grobunnen for mistillitens politikk. Se på det som nå foregår i USA hvor Trumps eneste kort var å spille på mistillit til politikere, og å mobilisere grupper som er marginalisert – og som ikke minst kun kan hevde seg gjennom vold.
Hvem i samfunnet vårt skal vi være mest bekymret for? Helt klart de som faller utenom de beskyttelsesnettene vi har bygd, de som aldri får noen fast jobb, aldri blir del av noe kollektiv på jobben, de som lett kan tro at det er fiender overalt. Likeledes er jeg bekymret for de som faktisk tjener så lite at de – og deres barn – aldri har råd til å delta sosialt. De blir ensomme dersom barna ikke har råd til å gå på trening, delta på skoleturer osv.
Og den store stigmatiserte gruppa av NAV-ere. De som blir tatt for å være late, men som strever på små godtgjøringer som det stadig blir kutta i. De kan fort havne i en veldig ensom situasjon uten mulighet til å leve et aktivt liv. Men jeg er også bekymret for de som havner i musens situasjon og blir aggressive mot alle nye, som synes det er ille at de lenger ned på rangstigen tar jobbene deres – som de faktisk aldri ville ha utført selv. Vi kan se tilløp til slike tendenser med SIAN og de nye nazistene, som bygger på at vi skal føle at de som kommer inn på vårt domene er en trussel.
Utfordrer fagbevegelsen
Boka utfordrer oss i fagbevegelsen. Nyliberalismen har fått oss til å se på oss selv som konkurrenter, ikke samarbeidspartnere; se oss som forbrukere, ikke borgere; som folk som hamstrer, ikke deler; som folk som har det for travelt til å kjenne naboene. Boka viser hvordan vi i stor grad sier «jeg» og «mitt», ikke «oss» og «vårt».
Det er en stor utfordring å bygge fellesskap – men det er det fagbevegelsen alltid har gjort og som er vår store styrke. Det er over 150 år siden begrepet fremmedgjøring ble brukt i arbeiderbevegelsen, hvor arbeiderne som ikke har kontroll over produksjonsmidlene og begrenset belønning for arbeidet, ikke bare føler seg fremmedgjort fra arbeidsprosessen og produktet en lager, men også fra arbeiderkameratene. Nå ser vi en like stor endring i arbeidets art. Vi må sørge for at våre arbeidstakere har innflytelse på alle endringene. At vi ikke kun blir gjort til slaver av algoritmer og et tall i storselskapenes datasamling.
Vi må arbeide hardt for at vi som mennesker skal kontrollere teknologien, ikke motsatt. Vi må fortsette å utvikle beskyttelsesmekanismer selv for folk i de yrkene vi ikke organiserer – det vil i hovedsak si blant oppdragsarbeidere – plattformarbeiderne som i dag bare har en app som arbeidsgiver.
Jeg jobber i Fagforbundet. Der kan vi nå alle de 400.000 medlemmene med en sms på et minutt. Det er fantastisk! Men fagbevegelsen har hatt sin styrke i å utvikle et kameratskap, et fellesskap hvor vi ble sterke, hvor vi følte at vi hørte til, hvor vi fikk venner, ikke bare arbeidskamerater.
I dag forsøkes fagbevegelsen brutt ned, se bare på Wizz Air som kommer til Norge. Vi må rekruttere, vi må organisere slik at vi kan opprettholde arbeiderfellesskapet og tilby det til grupper som i dag er utestengt fra det. Da tilbyr vi ikke bare fellesskap, men styrke, selvtillit og stolthet. Det motvirker ensomhet og utenforskap. Svaret kan virke enkelt, men det er utrulig vanskelig å få til når sterke markedsliberale krefter jobber for å utslette oss og splitte opp folk til nærmest menneskelige roboter som løper som algoritmene vil.
Boka anbefales, den er en tankevekker – den viser hvordan vi alle har blitt sterkt påvirket av nyliberalistisk politikk, kanskje på måter vi ikke var klar over.