Landrøveri i Nandigram og Singur (India)
Av
«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»
22. juni 2005 ble det inngått en avtale mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm – på beslaglagt land. Den sørkoreanske stålgiganten Posco er verdens fjerde største.
Peter M. Johansen er journalist i Klassekampen og med i Rødts internasjonale utvalg.
«Først tar dere jorda fra oss, og nå kommanderer dere oss til ikke å ta bilder!» Bonden hytter med hakka mot de khakikledde politimennene bak gjerdet med hissig piggtråd. Fjernsynskameraene zoomer inn det dramatiske blikket hans.
Dette er godt fjernsyn, ikke minst i Vest Bengal hvor delstatsregjeringen med Communist Party of India (marxist), (CPM), har lagt beslag på jorda i flere
landsbyer. De gir jorda til multinasjonale selskap eller til indiske giganter som Tata og Birla, nøkkelbedriftene i den staten som Jawalharlal Nehru og India Congress Party bygde opp etter uavhengigheten.
I Singur hvor konfrontasjonen med politiet utspiller seg, er det Tata som har fått bøndenes fruktbare jord som de får bygge en ny bilfabrikk på. Singur ligger ved endestasjonen på Howrah-banen og et stykke videre med leiebil, inn i markens grøde.
Uten forvarsel fikk bøndene i Singur beskjed om at CPM-regjeringen i Kolkata (Calcutta) hadde rekvirert tusen acres, vel 40 000 mål, til en industritomt for Tata, en av Indias mektigste kapitalister. Det skjedde i april 2006.
Bøndene ble fortalt at jorda som ble konfiskert, ikke er fruktbar. Det samme ble bøndene i Nandigram, som slåss en kamp som har fått langt større oppmerksomhet, fortalt av CPM.
Singur ligger i et av de mest fruktbare områdene i Vest Bengal. Jorda gir 4–6 avlinger i året. Mellom landsbyene renner det små elver som samles i dammer hvor det blir satt ut fisk. Andre deler blir vannet.
Forklaringen for Singur, som for Nandigram, ligger heller i at opposisjonspartiet Trinamool Congress Party har flertall begge steder. Slik utøver CPM sin makt i Vest Bengal, som en mafia.
2. september 2006 rykket politiet inn og sikret området sammen med CPM-aktivister som tok oppstilling som vakter, mens det ble reist en høy mur. Bøndene forsøkte flere ganger å bryte ned muren, men ble brutalt slått tilbake.
Tata som skal produsere biler til 1 lakh (100 000 rupies) for den delen av middelklassen som nå gjør penger, kjørte inn sand og sement for å befeste området. Siden kom gjerdet som politiet har barrikadert seg bak. Politioffiserer brukte walkie-talkien til å melde om oppløpet utenfor gjerdet.
De kvinnelige politibetjentene i lange, brune skjørt er synlig berørte av skjellsordene som hagler fra kvinnene på den andre siden av gjerdet og vollgraven med vann, som i middelalderen. De må vite hva de er blitt utsatt for av trakasseringer under arrestasjoner, voldtekter.
Noen tok imot tilbudet om kompensasjon. Det var jordeiere som selv ikke drev jorda, men som bor i Kolkata.
«Jorda er vår mor,» sier Beckasam Marna, leder for Krishi Jami Raksha Committee i Singur.
Singur var det første stedet i Vest Bengal som gjorde opprør mot konfiskeringen av byrdig jordbruksland til «spesialøkonomiske soner» for multinasjonale selskap; industrisoner med gunstige vilkår for eksportorientert produksjon.
Tata og CPM tok jorda fra Prasanta Das. Ikke alt. De lot ham beholde en liten jordlapp som det ikke er mulig å forsørge familien på. Familien levde bra. Huset er romslig og i god stand.
Politiet kom til huset. To ganger. 25. september og 2. desember 2006. Han ble brakt til stasjonen, og banket opp. Alvorlig slått. Han ble innesluttet, frustrert. Hvordan skulle han klare å brødfø familien på seks?
25. mai i fjor fant Prasanta Das ikke lenger noen svar på sine mange, grublende spørsmål. Han tok livet av seg.
Oppstyret ved besøket blir for mye for enken i gul sari. Hun besvimer, og nabokvinnene stimler til for at hun skal få luft og vann i ansiktet. Ifølge faren lever de på den tidligere avlingen.
Politiet brøyt seg inn i nabohuset også. Vinduene og badet ble knust. De kastet to personer ned fra taket. Legen i landsbyen behandlet mange for kraftige slag fra politiets lattis (stokker) og gummikuler. Folk med alvorligere skader ble sendt til hospitalet.
«Folk er blitt fratatt sin rett til å kjempe for sine rettigheter. Politiet får ordre direkte fra administrasjonen. De blir beordret til å opptre brutalt, til å utøve makt,» sier legen.
Shyamali Das forteller at hun satt arrestert i en uke sammen med mannen. Hun ble anklaget for drapsforsøk. På spørsmål om hvem de prøvde å drepe, svarer hun:
«Det var de som prøvede å drepe oss! Det er de som sier at vi forsøkte å drepe politiet.»
19-årige Tapasi Malik ble drept. Hennes far og mor står tynget av sorg med bildet av henne mellom seg. Tapasi ble omringet av en gjeng ikke langt fra hjemmet, voldtatt på rundgang og slått i hjel før liket ble dynket i bensin, og satt fyr på.
Fordi hun var aktivist? «Ja,» bekrefter faren. «Hun var med i komiteen i landsbyen vår, gikk på møter, og var med i demonstrasjoner. Hun rekrutterte studenter til bevegelsen,» sier faren med lavmælt stemme.
Skremsel og terror. Han vet hvem som står bak, og nøler ikke med å peke ut den ansvarlige: Suhrid Dutt, sekretæren for CPM i Singur. Den skyldige er tatt: CPMaktivisten Debu Malik.
Jaydeb og Arun Bag har tatt over huset Bag etter at faren Haradham Bag begikk selvmord. Hele familien var med i bevegelsen mot jordrøveriet fra første dag.
Faren sultestreiket i atten dager. Da Tata tok jorda 12. mars, gikk han og hengte seg.
Familien fortsetter arbeidet i Krishi Jami Raksha-komiteen. De satset på å få hjelp fra rettsvesenet. Det førte naturligvis ikke fram. «Det står om 40 000 mål, og 20 000 mennesker er berørt: 12 000 bønder, 3000 landarbeidere og 5000 innen andre sektorer,» forteller lederen for KJRC. Røveriet av land berører i alt ni landsbyer i Singur. Politiet har laget 28 falske anklager mot ham og andre: Ulovlig besittelse av våpen, drapsforsøk, trusler.
Dette er politisk motiverte trakasseringer som har til hensikt å skremme folk i Singur og Nandigram og andre steder fra å protestere mot myndighetene seinere. Ordrene kommer fra CPM-ledelsen i Kolkata, men det fins medlemmer, i hvert fall tidligere medlemmer av CPM, i komitéledelsen.
Kampen om Nandigram har fått større oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt enn Singur. Nandigram har blitt ensbetydende for kampen om jorda og den hemningsløse SEZ-politikken (ZEP = Special Economic Zone) som brer om seg fra delstat til delstat.
Jordkampen i Vest Bengal har dessuten en særegen dimensjon: Mens CPM gjerne vil plassere seg i spissen for kampen om jorda i andre delstater, som i Andhra Pradesh, styrer CPM etter den samme politikken i Vest Bengal – og med en brutalitet som har vakt oppsikt over hele India.
Delstatsregjeringen kan ikke vise til hvor og når vedtakene om å konfiskere jorda i Nandigram og Singur ble gjort, eller av hvem. Beslutningene ble ikke lagt fram for delstatsforsamlingen i Kolkata. Lokalsamfunnene ble aldri forelagt planene.
For å gjennomføre landrøveriet, benytter CPM seg av væpnede gjenger. Vest Bengal framstår som en mafiastyrt delstat.
Posco? Posco?
Rett over grensa ligger delstaten Orissa. Folk snakker oriya, ikke bangla som i Vest Bengal, men folk i Jagatsinghpur drar kjensel på det politiske språket. Jorda som folder seg ut når en drar fra Cuttack (Orissas eldste by) mot kysten, er like fruktbar som den i Nandigram og Singur. Men jorda er ikke fruktbar når myndighetene skal forklare hvorfor den vil legge ut store områder for den sørkoreanske stålgiganten Posco, verdens fjerde største i sin bransje, og demme opp elvemunningen av Jatadhari for å skaffe selskapet og andre utenlandsinvestorer i det indre av delstaten en større utskipningshavn i Pradeep.
Monsunen har forvandlet landskapet til en lagune med småøyer som er forbundet med oppbygde veier. Vinden sveiper vekk varmen, fiskenettene ligger til tørk på stråtakene.
Synet av en utlending skaper mistenksomhet. Blikkene borer seg inn gjennom bilrutene. «Posco? Posco?» Spørsmålet går igjen. Tolken har sitt svare strev med å avkrefte det hele, mens han setter seg telefonisk i kontakt med landsbyen på den andre «øya».
Landsbyen har isolert seg, opprettet et eget vern for å holde politi og myndighetspersoner ute. Det er vaktmannskap ved porten inn til landsbyen Dhinkia. Ingen agenter for regjeringa skal slippe inn.
De har kommet hit tidligere med sitt «tilbud«, eller trussel: Om bøndene ikke selger nå, vil de seinere miste jorda. Ta imot tilbudet nå, for etterpå går prisen ned når salget har startet.
Det er en taktikk som ofte virker, viser det seg fra andre steder hvor myndighetene har anlagt eksportproduserende frihandelssoner. Agenter ute på oppdrag for å overtale hver enkelt bonde.
I motsetning til i Nandigram foreligger det en beslutning på delstatsnivå i Bhubaneswar. 22. juni 2005 ble det inngått en såkalt Memorandum of Understand mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm.
«Jeg kom umiddelbart til Dhinkia etter at beslutningen var tatt,» forteller Abhaya Sahoo, som har benket seg på en rottingseng under et skyggefullt tre på sandplassen foran hindutempelet i landsbyen.
Han er leder for Posco Pratirodh Sangram Samiti (PPSS), komiteen som har tatt opp kampen mot Posco og myndighetenes planer.
Vi satt straks i gang en kampanje i hele distriktet for å forklare hva tvangsforflyttingen og oppdemmingen vil få av konsekvenser for folk og miljøet her i området. Vi tok kontakt med distriktets representanter, og gjorde det samtidig klart at vi ikke ønsket myndighetene inn i området. Delstatsregjeringen er hundre prosent for økonomiske soner, sier Sahoo, mens han tygger betel blandet med tobakk og kalium i samme takt som bøndene som sitter rundt ham.
Betelblader er landsbyens store inntektskilde. Landsbyen rår over fruktbar jord, sandholdig jord og tykk skog langs kyststripa ut mot Bengalbukta. Den sandholdige jorda egner seg for dyrking av betelblader. Det gir en solid inntekt for familiene.
Lenger ut mot Bengalbukta er sanda mer søtlig. Her dyrker landsbyen cashewnøtter, også det en god inntektskilde ved siden av den tradisjonelle risdyrkingen og fisket under monsunflommen.
Dyrkingen av betel gir gjennomsnittlig minst 10 000 rupees i måneden. Drivhusene er luftavkjølte med aggregat slik at gamle kan jobbe der når de ikke lenger kan arbeide med kokosnøtter. En 70-åring kan gjøre 100 rupee om dagen med å plukke betelblader.
Landsbyen dyrker okra og «trommestikker«, en protein- og jernholdig grønnsak. Hver familie har en selvforsørget økonomi, men mottar statlig subsidiert brensel, sukker, ris, hvete og dal (linser).
Landsbyen gir det samme inntrykket som Nandigram og Singur: Dersom myndighetenes påstander om at jorda her ikke er fruktbar, er undertegnede ikke feit, men gravid.
«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»
» Vi kan ikke ofre rik, dyrkbar jord, slik som her i Dhinkia. Det er mange andre steder hvor det ikke drives jordbruk, å legge industrien,» svarer Sahoo på de ofte brukte påstandene fra delstatsmyndighetene og regjeringen i New Delhi om at bøndene står i veien for landets industrielle utvikling.
471 familier vil bli flyttet for å rydde land for Posco, ifølge myndighetene. De regner selvsagt bare med de som mister jorda til selve stålverket. Men alle de 4000 familiene i distriktet vil bli berørt på mange måter, en samlet befolkning på rundt 22– 25 000 mennesker, fastholder komiteen.
Dette er bare første del av regnestykket. Når munningen av Jatadhari blir demmet opp, vil hele distriktet havne under vann. Dermed vil flere hundre tusener bli berørt.
«Hele distriktet blir truet, dersom Jatadhari blir truet,» sier Sahoo. Dyrket mark og skogområdene forsvinner, hele beltet ut mot Bengalbukta.
«Dette er å gå lange omveier rundt loven,» anklager han.
Delstatsmyndighetene og regjeringen har forsøkt å opprette grupper som er for Posco-prosjektet. De har bare fått noen få med seg. Til tross for framgang og tilbakeslag har folk klart å stå imot myndigheter og politi.
«De har ikke fått en tomme land, men de vil fortsatt ta jorda fra oss. Vi er like oppsatte på å lede kampen om jorda og utvikle den demokratiske kampen sammen med andre i Orissa mot dette og andre multinasjonale selskap som tvinger seg inn her i delstaten.
Myndighetene går hardt til verks. Minst 80 falske anklager er anlagt mot Posco-aktivistene, men organiseringen opprettholder moralen.
«Vi kjemper med nebb og klør for å redde jorda. Vi er jordas sønner mot regjeringen og selskapet. Regjeringen sier at den har rett til å selge området fordi den er hovedeier. Vi mener at de som har drevet og levd av jorda i århundrer, er de reelle eierne. Intet salg eller utleie uten de rettmessige eierne!»
Motstanden har tvunget myndighetene til å foreta 4–5 nye gjennomganger av Posco-prosjektet. Myndighetene har gitt Posco tillatelse til å henvende seg direkte til folk for å overtale dem til å selge, og lokke med framtidig arbeid på stålverket.
«Dette er vi imot. Dette er en kamp mellom oss og regjeringen. Ingen tredjepart skal inn. Posco har stilt ultimatum. Derfor tillater vi ingen å komme inn i Dhinkia. Vi vil slåss langs disse linjene og har stått samlet.»
«Dette er bare en kamp om jorda. Intet annet, selv om regjeringen beskylder oss for noe annet. Det er bare Bharatiya Janata Party (det ultrasjåvinistiske hindupartiet, red.) som står bak. De andre partiene har toget ut av delstatsforsamlingen i protest.
Som i Nandigram og Singur skorter det ikke på trusler fra myndighetenes side. Sahoo og andre ledere er truet med arrest. Myndighetene truer med å stanse vareleveransene til landsbyene.
Asosiale gjenger banker opp Posco-aktivister i byene Kujang og Jagatsinghpur. Minst fem ganger er det blitt kastet dynamittgubber mot porten hvor vaktene er. Myndighetene i Orissa har kommet med de samme anklagene som CPM i Vest Bengal: Det er maoistene som står bak, bevæpnede