Deltakende demokrati – en sosialisme for fremtiden

Av Paul Rækstad

2011-03

Det har vært skrevet mye om hva sosialismen vil og bør være, men ofte altfor lite om hvilke konkrete institusjonelle former som kan realisere disse målene. Modellen her, er ett slikt forslag.

Paul Rækstad har en mastergrad i filosofi.

Ideen om sosialisme som en form for deltakende demokrati har røtter langt tilbake i den frihetlige marxistiske tradisjonen som inkluderer blant andre Marx selv, Rosa Luxembourg, Anton Pannekoek og Antonio Gramsci, samt flere anarkistiske tenkere. Med disse følger også en klassisk kritikk av den mer autoritære tradisjonen som vi ikke skal begi oss inn på her. Jeg er enig med Torstein Dahle (2011: 79) at det vil være et «fatalt feilgrep» av oss å se til de kjente eksemplene for autoritær statssosialisme som «forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge». Heller enn å røske opp i historiske krangler bør vi fokusere på det mye viktigere spørsmålet: Hvilken retning bør vi bevege samfunnet for å sikre planetens overlevelse, tilfredsstille menneskelige behov og legge til rette for alles frie selvutvikling gjennom et samfunn tuftet på verdiene frihet, likhet og brorskap.

En visjon om et fremtidig sosialistisk samfunn bør ta utgangspunkt i de individuelle og sosiale behov som eksisterer i samfunnet vårt, og som dets eksisterende strukturer ikke makter å tilfredsstille. På bakgrunn av dette kan vi stille en diagnose og foreslå en kur. For min del tror jeg, i likhet med Marx og flere andre, at flere av de mest presserende problemene og utilfredsstilte behovene i moderne kapitalistiske samfunn kan løses eller sterkt forbedres ved å underlegge både det økonomiske og det politiske – og kanskje mest det økonomiske – liv deltakende demokratisk kontroll, fra grasrota opp.

Det er vanskelig å bygge noe eller komme seg til et sted uten noen som helst ide om hvordan det skal se ut når det er ferdig, eller om hvor vi skal hen. Selv om vi bør innta en kritisk og pragmatisk holdning til konkrete institusjonelle detaljer når det kommer til det fremtidige samfunnet vi vil være med på å skape, tror jeg allikevel at det vil være svært verdifullt å diskutere noen konkrete modeller for hvordan slike samfunn kan og bør se ut. Vi verken kan eller bør fundere på minimale detaljer ved slike ting, men de brede institusjonelle formene derimot er verdt å tenke på av minst tre grunner. For det første utfordrer det den ideologiske antakelsen om at det ikke fins noe alternativ til moderne samfunnsformer. Dette er spesielt verdifullt for de av oss som mener at både kapitalismen og autoritær sentralstyrt sosialisme – så vel som den sosialdemokratiske blandingen av disse to – er utilstrekkelig. For det andre gir det oss et klarere mål å jobbe mot. Og for det tredje gjør slik en ide det lettere å finne ut av hvilke tiltak som best beveger samfunnet i den retningen vi ønsker.

En sentral utfordring for moderne sosialister er å komme opp med ideer om konkrete institusjonelle former som realiserer den typen deltakende demokratisk substans vi ønsker å se i et kommende etterkapitalistisk samfunn. Jeg har tidligere argumentert for at Marx selv pekte ut fire hovedelementer han mente var mest sentrale i et slikt samfunns institusjonelle substans (Rækstad 2010):

  1. Samfunnet – ikke bare politisk, men også økonomisk – skal styres av deltakende demokratiske råd fra bunnen opp.
  2. Økonomien som helhet må styres direkte av de assosierte produsenter og konsumenter gjennom en deltakende demokratisk plan eller planleggingsprosess.
  3. Et slikt samfunn må si farvel til arbeidsdeling – spesielt den ekstreme formen for arbeidsdeling vi finner i utviklede kapitalistiske (og sentralt planlagte) samfunn.
  4. Økonomisk innsats og produserte goder og tjenester skulle fordeles fra alle etter evne og til alle etter behov.

Jeg ignorerer her det siste punktet da Marx og modellen til Albert og Hahnel her skiller lag. Jeg tror det er de første tre punktene som er klart viktigst å ta fatt i, og det er her modellen til Albert og Hahnel kommer inn i bildet.

Alt dette er for å sikre at alle mennesker virkelig skal kunne styre sine egne liv eller sin egen selvutvikling som sosialt individ – selvfølgelig konsistent med en lik rett og mulighet til dette for alle. Målet er å eliminere alle former for dominans og undertrykking, ikke bare i den «politiske» sfære, men også den som utøves av sjefer og kapitalister på arbeidsplassene, og av upersonlige markedskrefter i økonomien forøvrig. Den økonomiske sfæren er antakeligvis – kontra nyliberal retorikk – det området av moderne samfunn og av våre moderne liv som er minst demokratisk. Og det er også det området som tradisjonelt, og med rette, har vært et av hovedfokusene for sosialistisk og sosialdemokratisk politikk. At dette ser ut til å ha gått ut på moten i enkelte partier og politiske kretser de siste par tiårene er et symptom på de reaksjonære tidene vi har vært gjennom.

Etter min mening er det beste konkrete eksempelet på en slik mulig institusjonell form, som kan realisere den typen substans Marx og andre ser for seg, den som heter «Participatory Economics» eller «ParEcon» utviklet av Michael Albert og Robin Hahnel. Jeg gjør dermed ingen krav på originalitet. Modellen jeg skal presentere og i noen grad forsvare her, er utviklet av Michael Albert og Robin Hahnel i et antall verker (se bl.a. Albert of Hahnel 1978, 1991a og 1991b, Albert 2003, og Hahnel 2005 og 20101. Disse er ikke oversatt til norsk, og modellen ser ikke ut til å være gjenstand for mye debatt her i landet. Forhåpentligvis vil dette endre seg.

Deltakende demokrati-modellen

En deltakende demokratisk økonomi – på engelsk en «participatory economy» eller en «ParEcon» – består av et nettverk av arbeiderråd og lokalråd. Disse utformer og realiserer deltakende demokratiske planer hjulpet av IFBer2. Goder og tjenester fordeles etter innsats og oppofrelse – med unntak for de dette ikke er aktuelt for (f.eks. alvorlig mentalt tilbakestående, uføre, osv.). La oss se nærmere på hva alt dette betyr.

Arbeiderråd og Lokalråd

Modellen for deltakende demokrati som vi her ser for oss, er en økonomi som styres av og for arbeidere og forbrukere, hvor hver person er del av et arbeiderråd og et lokalråd3. Disse møtes kanskje en til to ganger i måneden, alt etter hva som er nødvendig4.

Hver arbeidsplass styres av ett eller flere arbeiderråd som hvert er på rundt 25–50 medlemmer. I disse rådene har alle lik bestemmelsesrett, lik makt og potensiell innflytelse, og likt ansvar. Disse rådene fødererer oppover slik at det fins høyerenivås råd med ett medlem fra hvert av rådene under til man til slutt kommer til det nasjonale nivået. Det nøyaktige antallet nivåer og antallet medlemmer i hvert av disse høyere-nivå rådene vil variere etter befolkningsmessige, geografiske og andre pragmatiske faktorer.

Disse arbeiderrådene har ansvaret for den daglige driften av produksjonsprosessen og arbeidsplassen forøvrig, i tillegg til å stå ansvarlige for å implementere den vedtatte demokratiske planen (se seksjonen under).

Hvert medlem av et slikt samfunn vil også være del av lokalråd. I likhet med arbeiderrådene består disse av 25–50 medlemmer hver og fødererer oppover til man  kommer til det nasjonale nivået. Men i motsetning til arbeiderrådene dannes ikke disse etter individuelle arbeidsplasser, men heller etter geografi – fra nabolag opp til det nasjonale nivået.

Lokalråd fatter demokratiske planer sammen med arbeiderrådene (se under), og står ansvarlige for å sikre relevante offentlige goder og tjenester på det relevante nivået (ting som sykehus, veier, parker, osv.). Det er også disse rådene som lager lover og reguleringer, og dermed konstituerer den lovgivende og, på de relevante nivåene, den utøvende, makten i samfunnet5.

For at et slikt samfunn skal kunne fungere i det hele tatt, trengs det et fungerende system for deltakende demokratisk planlegging. Hvis vi vil forsikre oss aktivt deltakende og effektiv kontroll over økonomien som helhet, samt individuelle arbeidsplasser, er det viktig at de mest behagelige og de mest bemektigende oppgavene fordeles på en slik måte at alle på en gitt arbeidsplass ender opp med de nødvendige evner, ferdigheter og kunnskap for at han eller hun skal være praktisk i stand til å ha en kvalifisert mening. Til slutt bør vi tenke på hvilke kriterier vi skal bruke eller sikte etter, når vi fordeler samfunnets materielle goder. Vi skal gå nærmere inn på hvert av disse punktene nedenfor.

Deltakende demokratisk planlegging

Deltakerne i en deltakende demokratisk planleggingsprosess er personer på individnivå, arbeider- og lokalrådene, samt IFBer. IFBer hjelper ved å sette «indikative priser» som oversetter en persons arbeidsrate til individuelle varer og tjenester. Disse er satt kun for å forenkle planleggingsprosessen for aktørene – de avgjør og bestemmer ingenting, og det skjer heller ingen form for bytting eller kjøp og salg av varer og tjenester slik man finner i markedssystemer.

En persons arbeidsrate bestemmes av remunereringskriteriet (se nedenfor) og er avhengig av hvor mye og hvilken type arbeid som utføres. Disse heftes til forskjellige oppgaver eller sammensetninger derav, og hvor nødvendig modifisert til å ta i betraktning relevante individuelle faktorer.

De indikative prisene foreslås av IFBene, men til syvende og sist er forholdet mellom arbeid utført og forbruk inntjent en avgjørelse som hviler hos arbeider- og lokalrådene slik at de reflekterer de virkelige individuelle og sosiale omkostningene ved å produsere noe. Disse inkluderer bl.a. mengden og kvaliteten av arbeid og investeringer (maskineri, transport, osv.), så vel som miljøskader og andre eksternaliteter6 og sosiale goder som markeder som kjent ikke tar hensyn til.

En demokratisk planleggingsprosedyre i henhold til denne modellen vil grovt sett se ut som følger:

  1. IFBene anslår de forskjellige kostnadene (arbeid, investeringer, naturressurser), så vel som de estimerte sosiale kostnadene ved å produsere alle goder og tjenester. Disse er basert på forrige års plan og trenger bare modifiseres til å ta i betraktning nye utviklinger.
  2. Lokalråd og føderasjoner svarer med forbruksforslag, og arbeiderråd og føderasjoner svarer med produksjonsforslag som inkluderer lister over alle outputs de foreslår samt alle inputs de trenger for å produsere disse. Disse er også basert på forrige års plan som individer og råd på de relevante nivåene reviderer slik de selv ønsker.
  3. I lys av disse forslagene kalkulerer IFBene overflødig forsyning og etterspørsel for alle ferdige produkter og tjenester, arbeid, investeringer og naturressurser, og justerer sine anslåtte indikative priser for å produsere mer eller mindre av en vare eller tjeneste i tråd med (blant annet) estimert forsyning og etterspørsel. Vi bør merke at såkalte «indikative priser» kun er estimater IFBene setter for å gjøre planleggingsprosessen lettere. De har ingen makt over selve planleggingsprosessen som sådan, og de fyller ikke den samme funksjonen som «priser» på et marked der man bytter en viss mengde vare for en annen.
  4. Arbeider- og lokalrådene og føderasjonene sender inn reviderte forslag fram til de leverer et som de andre rådene i samme gruppe kan akseptere, slik at enighet nås om en samlet plan.
  5. Planer vil inkludere tilstrekkelige marginer så vel som fleksibiliteten til å imøtekomme en stor grad av revidering etter behov.
  6. I henhold til den planen man kommer fram til, blir arbeidsplasser tildelt en begrenset mengde forbruksrettigheter basert på deres samlede arbeidsrater (dvs. arbeidsraten for alt arbeidet det forventes kommer til å bli utført der). Disse blir så delt ut til individuelle arbeidere avhengig av de spesifikke arbeidsratene til de forskjellige oppgavene de utfører, for eksempel månedlig eller annenhver uke.

Medlemmene av arbeiderråd vil måtte møtes for å bestemme hva de vil foreslå å produsere og hvilke inputs de vil forespørre. Medlemmene av forbrukerråd på de relevante nivåene vil møtes for å bestemme hvilke offentlige goder og tjenester de vil forespørre på de forskjellige nivåene.

Enkelte kollektive goder/offentlige tjenester slik som skole, helsevesen og rettsvesen hører hjemme på høyere nivåer – f.eks. nasjonalt – mens andre goder og tjenester som f.eks. en lokal park hører hjemme på et lavere nivå.

Alle møtene er møter innenfor råd og føderasjoner, ikke mellom disse. Her er det rådene og føderasjonene selv som avgjør hva de vil gjøre. Forslagene deres må til syvende og sist aksepteres av de andre rådene i samme gruppe. At andre råd får stemme «ja» eller «nei» til andre forslag i deres gruppe betyr ikke at de må gå inn i noen langvarig detaljanalyse av de forskjellige forslagene. Alt de trenger å gjøre er å se på forholdet mellom de sosiale godene og kostnadene til et forslag. Generelt har alle god grunn til å akseptere alle forslag innenfor en viss rekkevidde. Siden rådene som sender inn forslagene sine, lett holder styr på dette forholdet, og siden de vil få forslaget sitt gjennom så fort og knirkefritt som mulig, og siden det samme gjelder for de andre rådene i gruppa som sier «ja» eller «nei», har alle sammen interesse av å sende inn akseptable forslag og akseptere disse med mindre det en god grunn til ikke å gjøre det.

Men det viktige er at det er rådene og føderasjonene selv som bestemmer hva de vil foreslå, og også eventuelt hvordan de vil revidere forslagene sine for at disse vil kunne aksepteres. Robin Hahnel har godt uttrykt betydningen av dette:

When worker councils make proposals, they are asking permission to use particular parts of the productive resources that belong to everyone. In effect their proposals say: «If the rest of you – with whom we are engaged in a cooperative division of labor – agree to allow us to use productive resources belonging to all of us as inputs, then we promise to deliver the following goods and services as outputs for others to use.» When consumer councils make proposals, they are asking permission to consume goods and services whose production entails social costs. In effect their proposals say: «We believe the effort ratings we received from our co-workers together with allowances members of households have been granted indicate that we deserve the right to consume goods and services whose production entails an equivalent level of social costs.»

The planning procedure is designed to make it clear when a worker council production proposal is inefficient and when a neighborhood consumption council proposal is unfair, and allows other worker and consumer councils to deny approval for proposals when they seem to be inefficient or unfair. But initial self-activity proposals and all revisions of proposals are entirely up to each worker and consumer council itself. In other words, if a worker council production proposal or neighborhood council consumption proposal is disapproved the council that made the proposal revises its own proposal for submission in the next round of the planning procedure. This aspect of the participatory planning procedure distinguishes it from all other planning models and is crucial if workers and consumers are going to enjoy meaningful self-management. (Hahnel 2010, Hahnels egen utheving)

Balansert arbeid

Balansert arbeid betyr ikke at alle skal gjøre litt av alt. Det er en spesifikk måte å organisere distribusjonen av visse oppgaver og gjøremål som er særskilt viktige for at borgerne i et deltakende demokrati skal kunne delta på en meningsfylt måte i institusjonene sine, samt utvikle og utfolde seg selv som mennesker.

For å gjøre dette vil de resulterende arbeidskompleksene – hvilket vil si de forskjellige klasene med forskjellige arbeidsoppgaver – variere betydelig fra arbeidsplass til arbeidsplass, men de underliggende prinsippene som genererer disse, vil være de samme:

  1. Sikre at alle gjør både noe av det mer utfordrende og givende arbeidet, samt det tyngre og mer kjedelige, slik at alle individer styrkes og utvikles heller enn bare noen få på de andres bekostning.
  2. Sikre at oppgaver og ansvar som involverer kritisk kunnskap om måten bedriften fungerer på fordeles og roteres jevnt blant de som jobber der.

Balansert arbeid forhindrer at en liten minoritet med kritisk kunnskap og kompetanse innen en bedrift ender opp med å styre denne på egen hånd ved at alle de andre medlemmene vil ha lite de skulle sagt, når de vet lite eller ingenting om hva det er snakk om. Dermed forsikrer de også at alle de som jobber på en gitt bedrift, kan delta på en meningsfylt måte i institusjonene til et deltakende demokrati, slik at dets institusjonelle løfte om en deltakende demokratisk samfunnsform realiseres.

Det er en godt kjent og bekreftet problemstilling at fordelingen av arbeidsoppgaver i kapitalistiske samfunn har tendert mot å monopolisere konseptuelle og planleggingsrelaterte oppgaver til et sjikt planleggere og koordinatorer. Resultatet av dette er ikke bare svekking av arbeiderne på jobbmarkedet fordi det minsker krav til kunnskap og kompetanse (og dermed øker antallet arbeidere som kan konkurrere om en gitt stilling) og gjør hver enkelte arbeider lettere å bytte ut. Det er også at en ny form for stratifisering oppstår mellom arbeidere og de som sitter på nøkkelkunnskap og kompetanse og står for den daglige planleggingen og driften av en arbeidsplass.

Det gjør liten forskjell for våre hensyn her om vi kaller disse en egen klasse (slik Ehrenreichene og Albert og Hahnel vil), om vi insisterer på at de kun er et «stratum» (slik bl.a. Aronowitz vil ha det til), eller om vi insisterer på å klassifisere dem som en av de «contradictory locations» på det moderne klassekartet (slik Wright hevder)7. Det viktige for oss er at dette er en virkelighet et sosialistisk samfunn vil måtte takle – en virkelighet som virkelig risikerer å true de deltakende demokratiske forhåpningene vi har til et fremtidig sosialistisk samfunn. Koordinatorklassen (som jeg herved vil kalle dem) vil, selv med et system av arbeiderråd, ende opp med den virkelige makta på bedriften fordi de både vet og kan mer, fordi bedriften er mye mer avhengig av dem for den daglige driften enn den er av arbeiderne, og fordi de har alt tilrettelagt til å ha kvalifiserte og gjennomtenkte bidrag i en demokratisk debatt i motsetning til arbeiderne der. Dette er et kjent problem for kooperativer som ikke implementer balansert arbeid, blant annet de eksproprierte og arbeiderdrevne fabrikkene i Argentina8.

Vi kan her trekke en linje til hvordan Michael Lebowitz (2010: 40–1) vektlegger – kontra de autoritære regimene i f.eks. Sovjetunionen – hvor viktig det er at arbeidsplassene reelt styres av arbeiderne der istedenfor et mindre sjikt med sjefer. En av de viktigste grunnene til at Albert og Hahnel anbefaler balansert arbeid er nettopp for å sikre den virkelige verdien av de formelle demokratiske formene i arbeiderog lokalrådene.

For skeptikere er det verdt å merke seg at balanserte arbeidskomplekser allerede eksisterer i et lite knippe kooperativer konstruert som best mulig etter denne modellens linjer. Spesielt interessant er tilfellet «Mondragon Bookshop and Coffehouse» i Canada (som ikke bør forveksles med det baskiske kooperativet med samme navn) har greid å rotere alle oppgavene involvert i driften av en bokbutikk og restaurant/kaffebar, noe som er å gå lengre enn det som kreves av balansert arbeid.

Remunerering – hva får vi igjen for arbeidet?

Hvilket praktisk kriterium bør bestemme hvor mye man får for arbeidet sitt av samsfunnet? Generelt i et deltakende demokratisk samfunn kan dette gjøres ved å tillegge forskjellige arbeidsoppgaver arbeidsrater slik at de oppgavene som involverer mest innsats og oppofring (effort and sacrifice) betales best – dvs. at oppgavene eller oppgaveknippene som er tyngst, mest slitsomme, og eventuelt mest skadelige, belønnes mer fra samfunnspotten. Disse ratene kan i sin tur modifiseres til å ta i betraktning relevante individuelle forskjeller slik som effektene av alderdom, funksjonshemming, skader, kronisk sykdom, osv (der de det er snakk om, fortsatt er i stand til å delta i arbeidslivet).

Forsvarerne av denne modellen mener en slik ordning er mest rettferdig fordi innsats og oppofrelse er de eneste faktorene vi har direkte personlig kontroll over, i motsetning til sosial posisjon, styrke, intelligens, osv. som i stor grad er beror på flaks (ofte uansett i hvilken grad dette kan tillegges arv eller miljø). De tror også at det er best fordi det enkelt og greit er rettferdig at de som jobber og sliter hardere, får mer igjen for det, og fordi det kan bidra til å motivere mennesker til å gjøre ellers kjedelige, tunge og slitsomme oppgaver og yrker av de riktige grunnene – fordi de får mer igjen for det, og ikke fordi de har lite eller intet annet valg.

Så, hvis vi ignorerer de forskjellige remunereringskriteriene, hvordan realiserer et deltakende demokrati den sosialistiske substansen som opptok Marx og mange moderne revolusjonære? Til sammen sikrer nettverket av arbeiderråd og lokalråd som former og gjennomfører demokratiske planer – både i samfunnet som helhet og på det dagligdagse plan – at hele samfunnet er underlagt deltakende demokratisk kontroll. Siden arbeiderrådene i modellen er fundert i den enkelte bedrift og føderert oppover, og fordi deltakende demokratisk planlegging eliminerer økonomiens og samfunnets underleggelse til en minoritets vilje eller upersonlige markedsmekanismer, styres økonomien direkte gjennom en allment vedtatt plan. Og til sist representerer ideen om balansert arbeid et – kanskje det viktigste – konkrete tiltaket for å gjøre noe med den arbeidsdelingen vi ser i kapitalistiske, autoritære statssosialistiske og markedssosialistiske land.

Spørsmål og svar

Jeg tar for gitt at de fleste som leser dette, allerede er overbevist om at kapitalismen som økonomisk system bør kastes til fordel for et annet. Derfor skal jeg ikke bruke mye tid på å argumentere for alle måtene vi kan forvente at et deltakende demokratisk samfunn vil være overlegent kapitalismen. Det jeg skal gjøre istedenfor, er å gjennomgå noen av de mest prominente bekymringene som dukker opp i forbindelse med spørsmålet om et slikt samfunn kan være levedyktig. Hvorvidt modellen eller deler av modellen er mulig eller praktisk. Og eventuelt hvilke andre – potensielt negative – konsekvenser en slik modell også kan risikere å føre med seg. Igjen, det jeg skal gjøre er i all hovedsak å gjennomgå det som allerede fins i litteraturen, men som jeg tror vil være av betydelig interesse for de som møter disse ideene for første gang.

Hvordan sikrer et deltakende demokrati at dets valgte representanter i de forskjellige rådene holdes ansvarlige overfor de de skal representere?

Selv i et deltakende demokrati må en del avgjørelser fattes av mer sentrale organer. Modellen aksepterer dette, og forsøker å sette opp en struktur der disse avgjørelsene i mest mulig grad styres av og er følsomme overfor de menneskene som representeres – i hvertfall der avgjørelsene ikke kan eller trenger å fattes direkte. Et deltakende demokrati har flere trekk for å sikre at de rådene på høyere nivåer forblir ansvarlige for deres handlinger, og for de kan holdesansvarlige av befolkningen. Noen av disse er de følgende:

  1. Hvert medlem av et råd på høyere nivå (tenk fylke eller nasjonalt) må ha blitt valgt inn fra et råd på bakkenivå og oppover. Dette bør blant annet sikre at de fjerneste folka med liten eller ingen forbindelse til vanlige folks situasjon, interesser og bekymringer effektivt vil være utelukket.
  2. Arbeid som representant vil være lønnet, men det vil – i hvertfall på de fleste nivåer – være del av et bredere balansert arbeid, noe som igjen vil sikre at disse må holde kontakten med vanlige folk.
  3. Alle representanter forblir medlemmer av de arbeider- og forbrukerrådene de er medlem av på bakkenivå, hvilket sikrer kontinuerlig tilbakemelding fra og interaksjon med de andre medlemmene.
  4. Alle medlemmer på alle nivåer kan tilbakekalles av velgermassen ved et mistillitsvotum.
  5. En folkeavstemning (på ethvert nivå) kan tvinges gjennom ved enten et tilstrekkelig antall signaturer blant den relevante velgermassen, eller av et krav fra en tilstrekkelig høy minoritet i det relevante rådet. Siden rådene på lavere nivå møtes regelmessig uansett, vil slike avstemninger være svært enkle og lite ressurskrevende: Ved neste møte blant rådene på laveste nivå blir en avstemning gjennomført – eventuelt en debatt og så en avstemning – og de resulterende stemmene samlet inn og telt opp. Dette vil motvirke forsøk på å prøve å presse gjennom avgjørelser som flertallet er klart imot.

Er det noen som helst empirisk grunn til å tro at et system bestående av fødererte råd kan fungere?

Kort fortalt ja. Mindre eksempler på deltakende demokratiske enheter – eller i det minste liknende – fins det mange av, fra kibbutzene i Israel til Chiapas og arbeiderstyrte fabrikker i Argentina og Venezuela. I større skala er det beste eksempelet Spania under den spanske revolusjonen – en økonomi som ifølge alle, til og med strengt konservative, observatører fremsto som lengt mer effektiv enn dets kapitalistiske forgjengere (for et bra overblikk se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969). Forskjellige former for småskala lokalråd spilte en viktig rolle i Egypt for litt siden, og nå deltar rundt 125 000 spanjoler aktivt i en rådsbevegelse som har oppstått kun de siste månedene (se Marti 2011). Det fins også en håndfull kooperativer rundt om i verden som opererer eksplisitt etter modellen vi her har skissert – inkludert remunerering etter innsats og oppofrelse og balansert arbeid9. Alt dette og mye mer er selvfølgelig langt fra definitivt, men det er i hvertfall svært oppmuntrende.

Men vil arbeiderdrevne arbeidsplasser være effektive?

To punkter til å begynne med: For det første, bør det nevnes at bruk av de samme moderne økonomiske metoder som skal vise at markedsøkonomier allokerer ressurser effektivt også, med enda mindre restriktive antakelser, viser at et deltakende demokrati også vil gjøre dette (se Albert og Hahnel 1991b), samtidig som denne modellen kan takle eksternaliteter som markedsøkonomier ikke fanger opp.

For det andre er det viktig å være bevisst på at «effektivitet» ikke er et verdinøytralt konsept, selv om det ofte fremstilles som om det var det. En institusjons eller politikks effektivitet er alltid noe relativt til de målene vi vil de skal oppfylle. Dette punktet er viktig fordi produksjonsprosessen ikke bare produserer varer og tjenester, men også menneskene som er en del av den. Og effekten på disse reflekteres ofte ikke i prisforholdet mellom kjøper og selger. Hvis vi har et mål om menneskers frie selvutvikling, kan vi godt akseptere – hvis det i dette hele tatt skulle væte nødvendig – at produksjon per arbeider er noe lavere enn i en tilsvarende kapitalistisk arbeidsplass. Hvorfor? Fordi viktige faktorer som frihet, selvstyre, og demokratisk kontroll over våre egne liv vil veie tyngre når det kommer til alles frie selvutvikling.

Men, selv om vi forholder oss til en mer begrenset forståelsene av effektivitet – for eksempel produktivitet – finner vi at økt arbeiderstyre kommer svært godt ut, både når det kommer til det private og det offentlige. Empiriske data viser at arbeiderstyrte bedrifter har betydelig bedre produktivitet enn sine rene kapitalistiske konkurrenter10. Dette kan virke overraskende for mange – spesielt de som er opplært langs linjene til rational choice-teori og nyklassisk økonomi der aktører kun motiveres av egen vinning. Empiriske studier av menneskelig motivasjon og produktivitet – i motsetning til denne teoriens á priori antakelser – kan derimot si noe mer fruktbart om hvorfor dette er tilfelle.

Empiriske studier på menneskelig motivasjon har funnet at faktorer som autonomi, mestring og mål og mening er mektige, over et ganske lavt minimumsnivå av materiell velstand, mye sterkere faktorer (se Pink 2009) enn tradisjonelle økonomiske insentiver. Faktisk har tradisjonelle gulrøtter og pisker bare svært begrenset virkning11, mens disse tre viser seg å være langt viktigere12. Med sitt fokus på arbeiderselvstyre, og sin deltakende demokratiske struktur, og dermed fravær av hierarkiske kommandostrukturer vi i dag er godt kjent med, vil arbeidstakere i et deltakende demokrati ha betydelig mer autonomi enn det som noen gang vil være forenlig med kapitalismen. Med fraværet av markedspresset til konstant å minske kostnader og maksimere profitt vil det være bedre rom for idealer og normer om mestring og å produsere og yte best mulig for de som drar nytte av arbeidet man gjør.

Disse faktorene kan forklare i hvertfall noe av den høyere produktiviteten vi finner med økt arbeiderstyre, enten det er i privat eller statlig sektor. Vi har god grunn til å tro at de alle vil være til stede, og til stede i mye større grad, i et deltakende demokrati slik jeg har skissert her. Til og med med en svært restriktiv forståelse av effektivitet og produktivitet er det derfor god grunn til å ha tro på modellen.

Konklusjon

Målet bak utviklingen av en modell for et deltakende demokrati er å prøve å gi et konkret innhold til ideen om et sosialistisk folkestyre som noe annet enn den velkjente kapitalismen, statlig sentralstyre, markedssosialisme, eller en blanda hybrid. Når vi sier at en annen verden – og, spesielt, et annet økonomisk og politisk system – ikke bare er mulig men noe vi bør foretrekke og noe vi bør sikte samfunnsutviklingen mot, har vi nå noe konkret å vise til.

Hvis vi virkelig ønsker et friere, åpnere og mer demokratisk samfunn, et samfunn der det ikke er en rik og privilegert elite, ikke en eller flere private autokratier i form av aksjeselskap, og heller ikke upersonlige markedskrefter som styrer, men folk selv, sammen, er dette veien å gå.

Kilder

Albert, M. 2003. ParEcon: Life After Capitalism. London: Verso.

Albert, M. 2005. «Argentine Self-Management». [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www. zcommunications.org/argentine-self-managementby- michael-albert

Albert, M. og Hahnel, R. 1978. UnOrthodox Marxism: An Essay on Capitalism, Socialism and Revolution. Boston: South End Press.

Albert, M. og Hahnel, R. 1991a. Looking Forward: Participatory Economics for the Twenty First Century. Boston: South End Press.

Albert, M. og Hahnel, R. 1991b. The Political Economy of Participatory Economics. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Chomsky, N. 1969. American Power and the New Mandarins. New York: The New Press.

Dahle, T. 2011. Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit. Rødt!: Marxistisk Tidsskrift. 40(2), ss. 76-83..

Hahnel, R. 2005. Economic Justice and Democracy: From Competition to Cooperation. New York: Routledge.

Hahnel, R. 2010. «Anarchist Planning for Twenty-First Century Economies: A Proposal». [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications. org/anarchist-planning-for-twenty-first-centuryeconomies- a-proposal-by-robin-hahnel

Lebowitz, M. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press.

Marty, D. 2011. «Indignant and Organized: from 15-M to 19-J» [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications.org/indignant-andorganized- from-15-m-to-19-j-by-david-marty

Pink, D. H. 2009. Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. New York: Riverhead Books.

Rækstad, P. 2010. Marx fra demokrati til kommunisme. Rødt!: Marxistisk Tidsskrift. 39(4), ss. 90-9.

Shalom, S. 2005. «ParPolity: Political Vision for a Good Society» [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications.org/parpolity-politicalvision- for-a-good-society-by-stephen1-shalom

Spannos, C. (red.). 2008. Real Utopia: Participatory Society for the 21st Century. Oakland, CA: AK Press.

Walker, P. (red.). 1979. Between Labor and Capital. Boston: South End Press.

Wright, E. O. 1980. Varieties of Marxist Conceptions of Class Structure. Politics & Society 9(3), ss. 323- 70.

Noter

  1. For nye lesere er antakeligvis Albert 2003 eller Hahnel 2005 de beste stedene å begynne.
  2. På Engelsk står IFB for «iteration facilitation boards». Jeg fant ingen/kom ikke opp med noen tilfredsstillende oversettelse så jeg beholder originalforkortelsen.
  3. Albert og Hahnel bruker termene «workers council» for arbeiderråd og «consumers council» for lokalråd. Jeg har valgt å bruke «lokalråd» fremfor den mer bokstavelige oversettelsen «forbrukerråd» siden sistnevnte er navnet på noe helt annet i Norge, og fordi jeg tror «lokalråd» fungerer like greit.
  4. Enkeltmannsforetak slik som individuelt drevne gårder, butikker m.m. vil danne sine egne råd alt ettersom hvordan dette er praktisk og på liknende måte føderere oppover slik som alle andre arbeidsplasser.
  5. Et fyldigere bilde av hvordan de spesifikt politiske aspektene kan fungere – bl.a. et juridisk system – er utviklet i Shalom 2005.
  6. En eksternalitet – på engelsk «externality» – er en ikke-priset samfunnsøkonomisk gevinst eller kostnad som ved produksjonen ler konsumet av en vare aller tjeneste. De samfunnsmessige kostnadene eller gevinstene ved en slik vare eler tjeneste blir dermed høyere eller lavere enn det som registreres av prisene på markedet. Klassiske eksempler på viktige eksternaliteter er ting som ren luft, barnearbeid, global oppvarming, og systematisk risiko (tenk finanskrisen).
  7. Se essayene samlet i Walker 1979 og Wright 1980.
  8. Se Albert 2005, samt intervjuet med Ezekiel Adamovsky på Znet, URL: http://www. zcommunications.org/argentina-and-parecon-bymichael- albert.
  9. Disse inkuderer Arbeiter Ring Publishing (http:// www.arbeiterring.com/), Blue Space Adventure Travel Guides Cooperative (www.thebluespace. com/index.shtml), G7 Welcoming Committee Records (http://www.g7welcomingcommittee.com/), Mondragon Bookstore and Coffeehouse (http:// mondragon.ca/), Natural Cycle Bike Courier and Bike Repair (http://www.naturalcycle.ca/), OAT (Formerly TAO), Communications (http://www.tao. ca/), Reverse Garbage (http://www.reversegarbage. com.au/about.htm), South End Press (http://www. southendpress.org/), splatIT Webworks (http://www. splatit.ca), ParIt (http://parit.ca/), Koumbit (http:// www.koumbit.org/en), og Z Communications (http:// zcommunications.org) (an overarching project that includes Znet, Z Magazine and Z Education Online).
  10. For en liste med referanser til empiriske studier se http://home.comcast.net/~romccain/productivity. html.
  11. Det vil si, de slutter å fungere slik de «skal» med en gang en oppgave involverer noe over rudimentære kognitive evner – noe de aller fleste jobber gjør. Faktisk ser de ut til å ha motsatt virkning.
  12. Det fins også en veldig underholdende video/ foredrag som oppsummerer disse funnene her: http://www.youtube.com/watch?v=u6XAPnuFjJc.