Øst‑Europas økonomi i forandring

Av Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy

1994-01

Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy er østerrikske forskere som har skrevet flere artikler om sosialismen i Øst-­Europa. Komlosy har spesielt skrevet om Ungarn og deltok i 1991 i Budapest på et seminar om gjeldskrisa i Øst­-Europa. Artikkelen er oversatt og forkortet av Pål Steigan.

Fra økonomisk reform til gjenopp­retting av kapitalismen. En økonomisk bak­grunn for omstruktureringa av Øst‑Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst‑Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene ‑ vanligvis omtalt som kommando‑økonomi ‑ oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst‑Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti‑ og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de øst-europeiske landa i stand til å bygge opp sine egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke‑kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings‑ og innhentings‑industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/øst-­europeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

  • Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
  • Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalv­arer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de øst‑europeiske COMECON‑landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden COCOM‑reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst‑Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de øst‑europeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest‑Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

“Reformsosialismen”

Åpninga tidlig pa 70‑tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som tilsammen ga 70‑ og 80‑tallet navnet “reformsosialismen”.

Reformene ble satt i verk i alle de øst‑europeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

  • Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst‑vest handel, joint ventures; vestlige kreditter.
  • Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
  • På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
  • Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
  • Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
  • Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
  • Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti‑ og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

“Reformkommunisme”

“Kommunismen” lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på “reformkommunisme” var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa‑ og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av “joint ventures” fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarskbasert ny teknologi, men også til å  importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nve insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor COMECON. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissident‑fløy som la press pa regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for stats-­sosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige øst‑europeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske ver­denssystemet. Sjøl om de kunne etable­re politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsat­te de å være avhengige av den økono­miske utviklinga i kjernelanda i det ka­pitalistiske verdenssystemet. Ka­pitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykon­junktur og krise i elet kapitalistiske Ves­ten har alltid hatt sin virkning pa de so­sialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter 2. verdenskrig var USA interessert i åomstrukturere Vest‑Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket åisolere det Sovjet‑kontrollerte Øst‑Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med Øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien sorn begynte på slutten av 60‑tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjet‑blokka enn de vest‑europeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst‑vest samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60‑tallet:

  • Slutt pa etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
  • Nødvendig å styrke veksten‑, teknologisk innovasjon forte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
  • Metning av markedene og teknolo~ gisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
  • Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til årealisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970‑åra, som oppmuntret Øst‑Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70‑tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst‑Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst‑Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har COMECON‑landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn sitt vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor åreferere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som,<den reelt eksisterende sosialismen>,.

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst‑Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst‑Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst‑Europa under kommunistisk styre mellom 2. verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst~Europa varet spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter 2. verdenskrig. Øst‑Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst‑Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens øst­europeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokkade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokkade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst‑Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den øst‑europeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under,~den reelt eksisterende sosialismen” ‑foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokkaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest‑Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest‑Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å mote vestlig konkurranse, førte til i‑aske forandringer i det tilbakeliggende Øst‑Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urban­proletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. i øst som tidligere i Vest ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter 2. verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insen^ tiv til vekst basert på sjølberging.

Liberalistene taper

TILHENGERNE av det frie marked taper terreng i Ungarn ) få år etter systemskiftet. Bare en tredjedel av innbyggerne mente i september 1993 at en fri markedsøkonomi er det beste systemet, mot 43 prosent i januar 1991. Det viser en meningsmåling blant et representativt utvalg på 1200 voksne personer som det ungarske meningsmålings-instituttet Median har gjennomført.

Andelen av ungarere som holder sosialismen som det beste systemet har steget fratre til 11 prosent, mens tilhengerne av blandings-økonomi holder seg stabilt på ca. 46 prosent.

Innafor dette generelle bildet finnes flere tilsynelatende motstridende trekk om hva folk vil akseptere innafor en fri markeds-økonomi. Hele 68 prosent godtar at markedet bestemmer lønningene. Halvparten synes det er greit at store bedrifter eies av private, mens bare 41 prosent mener store eiendommer skal kunne være på private hender.

36 prosent av ungarerne i denne undersøkelsen sier de vil akseptere store inntektsforskjeller. Ikke mer enn seks prosent vil finne seg i at jord skal falle på utlendingers hender.

Thomas Vermes