Oljeeventyret

Av Sigurd Allern

Nr 3 1974

Denne artikkelen bygger på foredraget Sigurd Allern holdt i Det norske studentersamfund 20. april i år (1974). Motinnleder var Per Kleppe, finansminister i DNA-regjeringa. I debatten fikk Allern støtte for synspunktene sine fra representanter fra alle de gamle anti-EEC-partiene.

Av Sigurd Allern, AKP(ml)s første leder fra 1973 til 1975 og leder av Rød Valgallianse fra1973 til 1975. Han var redaktør i Klassekampen fra 1969–1975 og 1979–1995.


I utgangspunktet burde det være av positiv betydning at det er funnet store petroleumsreserver på den norske kontinentalsokkelen. Det gir objektivt et grunnlag for økt økonomisk sjølstendighet som nasjon, det burde gi grunnlag for sikring av våre energiressurser i århundrer, det betyr råstoff for en ny petrokjemisk industri.

At lokaliseringa kan skje i nærheten av tradisjonelt næringsfattige kyststrøk er også verdt å ta med i betraktning. Men i dette eventyret bør også tragedien; mulighetene for ressursplyndring, pressøkonomi og miljøødeleggelser, for en kapitalistisk jakt på maksimal profitt uten økologiske eller sosiale hensyn.

Først av alt er det grunn til å minne om at petroleumsvirksomheten i Nordsjøen, seinere også utenfor kysten av Trøndelag, Nord-Norge, Svalbard og Barentshavet, er en dans rundt en virkelig gullkalv. Petroleum, som omfatter både jordolje og naturgass, er en energiressurs og en råvare av enorm strategisk betydning, mest av alt for industrialiserte og militariserte land. Mangelen på slike ressurser er akilleshælen både for Japans og Vest-Tysklands imperialistiske økonomi.

Alt tyder på at internasjonal oljestorkapital satser alt på å vinne kontroll over og få utbytte av den norske petroleumsressursene. Den voldsomme interessen
skyldes ikke noe ønske om planmessig bruk av knappe og forgjengelig energi- og råvareressurser. Monopolkapitalens drivkraft er kort og godt ønsket om maksimal profitt. Politisk betyr det også mye for imperialismen at Norge er betraktet som et tryggere investeringsområde, bl.a. på grunn av araberlandenes kamp for nasjonal kontroll over sine ressurser.

Utvinnings-ekstremisme

Den planlagte petroleumsvirksomheten vil få enorm innvirkning på levevilkårene for arbeidsfolk i Norge. Noen tall kan innledningsvis risse opp perspektivene.
Allerede i år går omlag halvparten eller vel så det av alle investeringene i industri og bergverk til plattformer, forsyningsskip, videreforedlingsanlegg og annen aktivitet knyttet til olje og gass. Det samme skjedde i fjor – og vil etter alt å dømme fortsette i resten av 70-åra. Denne prioriteringa er selvsagt ikke vedtatt av noe folkevalgt organ – den er foretatt i lukkede styrerom og direksjoner. Under monopolkapitalens diktatur forflyttes investeringskapitalen til de deler av økonomien der profittnivået er høyest.

Allerede i 1975 vil Norge ha en større produksjon av olje og gass enn eget forbruk. Etter de nåværende planene er ikke det noen spesiell produksjonsbegrensning, og i 1981–82 vil produksjonen av olje alene være mer enn det tidobbelte av Norges nåværende forbruk. Uansett utbygging vil bare en liten del av gassen anvendes her i landet. I stor utstrekning er det derfor snakk om produksjon for Sentral-Europa og andre utenlandske markeder.

Tempoet i utviklingen er av regjeringa kalt moderat! Vakre ord kommer og går, som Stutum sier. I Nordsjøen er det anslått totalt utnyttbare reserver på
1–2 milliarder tonn olje og 1000–2000 milliarder m gass. For Norges vedkommende er dette energi og råstoff for århundrer. Men etter de nåværende utvinningsplanene vil disse forgjengelige petroleumsreservene være uttappet og forbrukt etter 40 år, muligens lenge før. Dette er kanskje en lang periode sett i
forholdet til høyresosialdemokratiets gjenværende levetid, men for de generasjoner som skal bygge og bo i dette landet etter oss, er tidsrommet svært kort. Utvinningsekstremisme er det – og ingenting annet.

Det er interessant å legge merke til at når Per Kleppe skal utdype regjeringas ønske om «moderat tempo», stadig snakker som om utvinningstakten fram til
1980 allerede er fastlagt og umulig å gjøre noe med.

Det regjeringa forsøker å skjule er imidlertid at den har legal mulighet til å gripe inn – også vis a vis nåværende rettighetshavere i Nordsjøen og deres
produksjonstempo. Ifølge en kongelig resolusjon av 8. desember 1972, § 38, p.k.t. F kan Industridepartementet gi nærmere bestemmelser om «tiltak med
sikte på en forsvarlig utnyttelse av petroleumsforekomstene», som blant annet omfatter tidsskjemaet for produksjonsplanene. Når finansministeren hopper
elegant over dette, kan det bety en ting! Regjeringa vil ikke nytte slike regler fordi det vil tråkke oljekapitalen på tærne.

Selvsagt er det riktig at tempoet i petroleumsutvinningen etter 1980 i første rekke kan styres gjennom boretillatelser og konsesjonspolitikk. Men hvorfor er da regjeringa så redd for å konkretisere hva (moderat tempo) i praksis betyr? Foreløpig dreier det seg om uforpliktende prat som ingen kan ta alvorlig.
Virkningen av petroleumsvirksomheten for det norske samfunnet blir ikke bare preget av hvor investeringene går og hvor raskt ressursene skal tappes. Også inntektene vil få svært stor betydning. Ifølge stortingsmelding 25 vil det offentliges inntekter nå 8–12 milliarder pr. år allerede i 1978 og 10–15 milliarder pr. år først i 80-åra. (i 1974 priser) Selv om disse inntektene kan komme til å svinge en del etter bl.a. markedsprisene på olje, dreier det seg om meget store beløp. 12 milliarder kroner er f.eks. 20 % av de samlede offentlige inntekter til stat, kommuner og trygder i 1974. Og som det beskjedent heter i Kleppes oljemelding:
Ved siden av de offentlige skatte- og avgiftsinntekter vil også inntektene i utvinningsselskapene kunne bli betydelige.

Det er derfor ikke uten grunn at hele 25 utenlandske selskaper nå er etablert som rettighetshavere i Nordsjøen gjennom norske datterbedrifter.

Grunntanken i denne politikken er i tråd med det gamle slagordet, at det som er godt for General Motors er godt for Amerika. Store inntekter i løpet av kort
tid for store utenlandske storkonserner, norsk monopolkapital og staten skal også bli til velsignelse for den jevne mann og kvinne. Mest rørende er dette formulert av stortingsrepresentant Anne-Lise Steinback, DNA, på et oljemøte i studentersamfunnet i Tromsø i vår:
Solidaritet er et stort ord i arbeiderbevegelsen – solidaritet med alle grupper – også med næringslivet, så de kan skaffe folk levelige vilkår.

La oss da se hvor levelige disse vilkårene vil bli.

NORGE BLIR ET MINDRE SJØLBERGA LAND
Min første påstand er at oljemonopolene og regjeringa har lagt opp til en petroleumspolitikk som vil gjøre Norge til et land med færre ressurser, mer ensidig økonomi og mindre grad av sjølberging enn før.

I utgangspunktet skulle en selvsagt tro det motsatte; at store petroleumsreserver ville bety en verdifull tilvekst til landets langsiktige ressursplanlegging og stimulere en allsidig næringsutvikling. Jeg mener at det i dag kan dokumenteres at statens planer er det rakt motsatte.

Fiskeriene i fare

En viktig motsigelse går mellom petroleum og fiske. Områdene på den norske kontinentalsokkelen er et av de viktigste nærings- og yngle-områdene for fisk i
verden. Årlig tas det 6–7 millioner tonn fisk i de aktuelle deler av Nordsjøen, Nordishavet og Barentshavet, Norges andel er knapt halvparten av dette. Sam-
let er i dag årsverdien av fangsten 5–6 milliarder kroner.

Petroleumsvirksomheten kan skade fiskeriene på en rekke måter. Her skal vi bare kort nevne følgende. Fra alle boreplattformer, lagertanker o.l. vil det være
en permanent, forurensing, selv med de mest vidtgående sikkerhetstiltak. For Ekofisktanken har f.eks. Phillips anslått det årlige utslippet til ca. 50 tonn olje.
Langt alvorligere vil såkalte blow ups (utblåsninger) være. Dersom en under boring støter på oljeførende lag med så stort trykk at en ikke klarer å holde dem
under kontroll, vil fra 50 000–200 000 tonn olje renne ut. For livet i havet vil dette bli katastrofalt. I stortingsmelding 25s vedlegg om miljøpolitikk innrømmes det f.eks. at det permanente utslippet alene vil kunne forstyrre økosystemet i det nærmeste sjøområdet. Viktigst av alt er antakelig virkningene på planktonet, som føres passivt med de øvre lag av vannmassene, dvs. sammen med oljen. Dette planktonet er en del av den marine næringskjeden, og inneholder bl.a. de yngste stadiene av fiskeressursene (egg og larvestadiet.) Disse er meget ømfintlige for oljepåvirkninger, og resultatet kan bli både høy dødelighet og deformering … . Og som det står i vedlegget til stortingsmelding 25. «Langtidseffekter og terskelverdier for oljeforurensingene på det marine liv er ikke kjent.» Derfor vet heller ikke regjeringa hvilke botemidler som skal tas i bruk. De problemene en her står overfor forsterkes også av at de harde værforholdene i Nordsjøen ikke kan sammenliknes med områder der en tidligere har benyttet mobile borerigger. Dette betyr at en i praksis eksperimenterer og gambler med havets fiskeriressurser istedet for å vente til skadevirkningene virkelig er kjent, og kan reduseres til et minimum.

For selve fiske kommer i tillegg virkningene av at selve områdene hvor det er mulig å fiske vil bli innskrenket på grunn av forbudte soner rundt plattformene,
lange ankerfester i havet osv. Både skrot som etterlates på havbunnen, rørledninger o.l. kan føre til ødeleggelse av fiskeutstyret, f.eks. under tråling.

Viktige industrier får dødsdom

Den mest omfattende virkningen av petroleumsplanene både for fisket og
annen næringsvirksomhet som har betydning for norsk sjølbergingspolitikk er
imidlertid knyttet til et annet forhold. Det jeg tenker på da er regjeringas storstilte arbeiderfiendtlige plan om en rask og hardhendt omstrukturering av hele næringslivet og sysselsettingsmønstret.

Ut i fra det en ønsker å investere i petroleumsvirksomhet og tilføre økonomien av inntekter fra denne virksomheten, har Finansdepartementet presentert nokså oppsiktsvekkende prognoser for arbeidsmarkedspolitikken.

Dersom 6 milliarder av oljeinntektene anvendes årlig slik regjeringa vil, skal omlag 70 000 arbeidsplasser i såkalt konkurranseutsatte næringer vekk. Dette gjelder selvsagt ikke en «konkurranseutsatt» næring som petroleumsvirksomheten, det gjelder en lang rekke næringer og industrier som allerede kjemper med ryggen mot veggen; fiske og fangst, skogbruk, deler av næringsmiddelindustrien, tekstil, bekledning og skotøyindustri.

Det er også mulig at tradisjonelt sterke næringer som bl.a. kjemisk, står foran en planlagt nedtrapping. Og som om dette ikke var nok, rekner regjeringa med (merk den uskyldsblå tonen) at 30 000 arbeidsplasser i jordbruket vil gå tapt. Til erstatning for disse 100 000 arbeidsplasser skal det så komme langt flere i oljeindustri, service, bygg/anlegg, handel, offentlig administrasjon o.l.

Dette illustrerer at oljepolitikken raskt må tas opp som en kampoppgave i fagbevegelsen. De 70 000 arbeidsplassene representerer alene hele 1/5 av nåværende sysselsetting i konkurranseutsatte næringer. Når har regjeringa tenkt å melde fra til de titusener av norske fagorganiserte at dette gjelder at de arbeider i en dødsdømt industri?

Bløff om jordbruket

Jordbruket er verd noen ord for seg. Typisk nok er Landbruksdepartementet et av de få som ikke har levert spesialanalyser til Kleppes oljemelding. Som
nevnt rekner en kort og greit med en nedgang på 30 000 bruk fram til 1980. Men dette er akkurat like mange som regjeringa Korvalds langtidsprogram kom
fram til skulle bort uansett virkningene av den storstilte petroleumsvirksomheten. I stortingsmeldinga innrømmer Finansdepartementet selv at økt virksomhet i industri, bygg/anlegg vil måtte rekruttere en god del fra skogbruk og jordbruk. Akers etablering i Verdal et eksempel på dette. Når Finansdepartementets melding ser bort ifra at hele denne strukturomlegginga vil skjerpe nedlegginga i jordbruket kraftig, fristes jeg til å gjøre Mor Aases ord til mine: Per-du lyver! For Kleppe forsøker bevisst å dekke over at regjeringas oljemelding legger opp til en storstilt likvidasjon av det som ennå finnes av tradisjonelle primærnæringer i Norge.

På bakgrunn av dette kan vi derfor oppsummere: Den norske økonomien vil bli mer ensidig, sjølbergingen vil bli svekket. Kortsiktige petroleumsinntekter er satt foran en strategisk plan som kunne gi en allsidig ressurs- og næringsmessig utvikling. Dette er å gå inn i framtida med hodet under armen, det er å omdanne den norske økonomien til en snvlterøkonomi. Regjeringa planlegger i praksis at Norge skal leve høyt på oljeinntektene, og på billige skjorter fra Portugal og mat fra de store jordbruksnasjonene. Hvorfor i all verden skal vi produsere sko i Norge, skal en stortingsrepresentant fra DNA ha sagt til Der Spiegel.

Dette vil gjøre norske arbeidsplasser stadig mer avhengig av internasjonale konjunkturer, mer utrygge under internasjonale kriser. En økonomi som er
ensidig bygd opp rundt petroleumsinntekter vil få store problemer dersom markedsbetingelsen for omsetting av olje og gass endres! Med den nåværende
gigantinvesteringa i petroleumssektoren kan også en relativ overinvestering og overproduksjon bli resultatet. Oppgangen, boomen, bærer på mange måter krisa i sitt eget skjød.

I tillegg vil Norge stå elendig beredskapsmessig rustet i enhver krigssituasjon. Dette er en alvorlig anklage. Etter min mening gir ikke regjeringas petroleumsplaner – og oljemonopolenes nåværende ekspansjon – grunnlag for noen annen konklusjon, uansett de vakre ordene om et kvalitativt bedre samfunn og balansert vekst.

Bosettingsmønstret

Den andre konklusjonen gjelder bosettingsmønsteret. Hvordan skal en nedlegge 75 000 arbeidsplasser i konkurranseutsatte næringer, mer enn 30 000 i jordbruk og opprette 165 000 helt nye i ulike skjermete næringer uten at dette fører til en forsert sentralisering? Det hjelper ikke å henvise til at dette vil foregå i et kyst-Norge som trenger arbeidsplasser. Kjernen i DNAs avfolkningspolitikk har jo nettopp vært at en skal stanse utflyttinga gjennom å bygge såkalte levedyktige sentra i de ulike regionene. Utviklinga hittil peker jo nettopp på at det er Stavanger, Bergen, Kristiansund N og Harstad som skal bli de nye store hasene for petroleumsvirksomheten. Se bare hvilke løsninger Stortingsmelding 25 anviser for primærnæringenes problemer:
Bedret mulighet for sysselsetting i andre næringer kan gi raskere reduksjon
av sysselsettingen i landbruk og fiske enn forsvarlig. Virkemidlene i landbruks- og fiskeripolitikken vil bli utviklet med sikte på at de kan bidra til å motvirke dette, og til at det nåværende bosettingsmønsteret i hovedsak opprettholdes.

Hva i all verden er en forsvarlig reduksjon i jordbruk og fiske etter årtiers
strukturrasjonalisering? Hvilke virkemidler er det som vil bli utviklet? Riktignok er de fleste av oss vant til mange tomme løfter foran hvert valg, men på dette punktet overgår oljemeldinga det meste.

HELSE OG SOSIALPROBLEMENE VIL ØKE
En trenger ikke være spåmann for å kunne fastslå at »oljeeventyret» også vil kunne føre til meget store helse- og sosialproblemer. Dette blir nokså skarpt
påpekt i et av vedleggene til Stortingsmelding 25 som er utarbeidet i samråd med Sosialdepartementet. Kort oppsummert skal jeg trekke fram følgende
5 punkter:
1. Arbeidet i tilknytning til petroleumsutvinning, bygg- og anleggsvirksomhet er ofte både fysisk og psykisk krevende. Det er derfor svært usikkert om dette egentlig vil bli noe tilbud for ressurssvake grupper blant ungdom, eldre og yrkesvalghemmede.

Erfaringene fra Stavanger-området viser at arbeidstakere fra disse gruppene, som har fått arbeid i oljevirksomheten, ofte har måttet slutte etter en tid. (St.m. 25 s. 61).

  1. Det planlagte tilskuddet av arbeidsplasser vil selvsagt kunne gi andre arbeidstilbud til slike grupper – og det er hevdet at dette gjelder mange av de kvinner som ønsker arbeidsaktivitet. Spørsmålet er da:
    Tar ikke regjeringa nettopp sikte på å nedlegge mye av den industri som nettopp har en høy tradisjonell andel kvinner, f.eks. tekstil, bekledning og ulike former for næringsmiddelvirksomhet? Hvor er de konkrete og forpliktende planene om en storstilt daghjemsutbygging i boligområdene eller arbeidsplassenes umiddelbare nærhet? Joda, det står at barna skal få et sted å være og at alt skal bli bedre. Men jeg synes det er grunn til å stille et spørsmålstegn ved dette av følgende enkle grunn: Konkurransen om arbeidskrafta i bygg og anlegg.

Hvordan skal en samtidig klare å bygge plattformer og brakkebyer, store videreforedlingsbedrifter for petroleum og vanlige boliger/daghjem når en ikke engang klarer det i dag?

  1. Underskudd på boliger er normalt en viktig sosialpolitisk konsekvens av en rask og relativt omfattende vekstprosess. I tilflyttingsområdene kan dette forsterke allerede eksisterende sosiale problemer. Erfaringene fra store byer generelt og Stavanger spesielt gir eksempler på dette. Boutgiftene presses opp til et nivå som ofte tvinger mennesker med vanlige inntekter til å søke sosialhjelp for å klare de faste utgiftene. I denne forstand «skapes» nye klienter» (St.m. 25. s. 62).
    4. Dagpendling og ukependling vil nødvendigvis øke kraftig i omfang. Dette gjelder både i anleggsområdene og i tilknytning til selve oljeproduksjonen i
    Nordsjøen der det vanlige er 7 eller 14 dager på plattformen og tilsvarende i land. Dette betyr redusert familieliv, slitsomme arbeidsreiser, økt isolasjon for
    enslige, kummerlige boligkår i brakkebyer.
  2. Og konklusjonene som dette sosialpolitiske kapitlet reiser er verd å ta med:
    Generelt viser resultater fra samfunnsvitenskapelig forskning at lokalsamfunn i rask utbygging og endring fører til økt sosial avstand og oppløsning av sosiale tilknytninger. Den økning man kan registrere på slike steder i kriminalitet, alkohol- og stoffmisbruk, skilsmisser og andre indikasjoner på sosiale problemer, må sees i sammenheng med denne type endringsprosesser. (St.m. 25 s. 63).

Og videre: En rask og omfattende utbygging innen petroleumsvirksomheten og økt press på arbeidsmarkedet generelt, kan på denne måten bidra til å forsterke den type helse- og sosialpolitiske problemer vi har registrert gjennom 1960-åra og fram til i dag. (St.m. 25 s. 64).

OLJEMONOPOLENES EVENTYR
Det har vært snakket mye om oljeeventyret. Men det er ikke noe folkeeventyr – det er storkonsernenes og statsdirektørenes finanseventyr. Regjeringas oljeplaner er et omfattende angrep på det arbeidende folkets materielle, sosiale og politiske interesser, det bør sammenliknes med forsøkene på å melde Norge inn i EEC, og fortjener å bli møtt med den samme motstand. Men før vi kan reise denne kampen og stille våre krav, er det viktig at vi analyserer drivkreftene bak oljepolitikken.

Den politiske spydodden er nå som i EEC-kampen – toppsjiktet i DNA. I og med dannelsen av Statoil har dette arbeideraristokratiet hevet seg opp på et nytt
økonomisk nivå. For dette statsselskapet er ikke, som en del tror, noen prinsippfast representant for nasjonale oljeinteresser mot utenlandsk kapital, underlagt såkalt parlamentarisk kontroll.

Politisk og økonomisk er Statoil i dag på vei til å bli et selvstendig statskapitalistisk kjempekonsern, med stor egenrådighet i forretningsspørsmål og et intimt, omfattende samarbeid med norsk og utenlandsk monopolkapital.

På det norske Brent-feltet (Heimebrent) har Statoil i dag sin største andel med 50 %, resten er fordelt mellom Mobile, Conoco, Shell, Esso og Saga-Amoco-
gruppa. I Nordsjøen for øvrig deltar Statoil og noen få norske sammenslutninger med minoritetsinteresser. Ser vi på rettighetskravene til utvinningstillatelser for
petroleum på den norske kontinentalsokkel finner vi en sann flora av oljeselskaper; det ene «norskere» enn det andre:
Esso Exploration Norway, Texas Eastern Norway, Amerada Petroleum Corporation of Norway, Total Marine Norsk A/S, Philips Petroleum Company Norway, A/S Norsk Shell, Norske Fina, Mobile Development Norway osv. osv.

De få selskapene som ikke er slike filialer av utenlandsk monopolkapital, dvs. de som i første rekke representerer norsk monopol og statskapital, opptrer på ingen måte alene. Saga Petroleum og Norwegian Oil Consortium er alliert med det amerikanske Amoco, Statoil med Mobile og Hydro er gått sammen med en
rekke franske selskaper i Petronord-gruppa.

Politisk vil petroleumsaktiviteten få store virkninger for den norske økonomiens utvikling. Her skal jeg begrense meg til å peke på de aller viktigste faktorene.

1.Først av alt har utenlandske kapitalinteresser i løpet av få år sikret seg kontrollen over store ressurser. Spesielt har amerikansk og fransk monopolkapital ekspandert. Dette kommer ikke bare til uttrykk gjennom utvinningstillatelsene i Nordsjøen, men også gjennom økt oppkjøp av norske bank- og industriaksjer. Et eksempel kan være mangemillionæren Paul Getty som i fjor, ifølge Farmand, oppnådde å skru Hydros aksjekurs i været med 100 poeng etter aksjekjøp for 20 millioner kroner.

Denne storstilte utenlandske dominansen i petroleumssektoren gjør bl.a. at norske myndigheter i praksis har overlatt kontrollen av utvinningstakten i Nordsjøen til utenlandsk imperialisme. Og nettopp tempoet i petroleumssektoren har avgjørende innflytelse på investeringenes og inntektenes størrelse, med de ringvirkninger dette får for det norske samfunnet.

2.For det andre er også norsk monopolkapital kraftig i ferd med å styrke sin stilling. DNA har i løpet av våren avvist å ta særlig hensyn til de mindre, nydannede «folkeaksjeselskapene», noe som har ført til ramaskrik fra skuffede småspekulanter og Høyre-politikere. De fortjener selvsagt ingen medfølelse, disse selskapene ville vært et lett bytte for utenlandske selskaper dersom de fikk konsesjoner.

Men det er grunn til å arrestere industriministeren når han i St.m. nr. 30 forsøker å trekke et skille mellom slike «spekulative» selskaper og såkalte «veletablerte»
selskaper. De siste ser nemlig departementet positivt på. I praksis dreier dette seg om at DNA er mot all norsk småkapital og mellomstor kapital, og for all
virkelig monopolkapital. Når småkaksene spekulerer er det ekkel spekulasjon. Når Astrup og Fred Olsen hiver sine ressurser inn i Saga Petroleum, når Hydro går inn i Petronord, så er det naturlig og hensiktsmessig tilknytning til eksisterende næringsvirksomhet eller en positiv pengeplassering. Men regjeringa har et tilbud. Dersom de små fusjonerer med de største, dvs. lar seg spise, skal de også få være med på eventyret. Det er denne politikken Willoch & Co. kaller sosialisme!

3. Mitt tredje moment er at det i stadig sterkere grad er riktig å snakke om
statsmonopolkapitalismen i Norge. Oppbygginga av Statoil som samarbeidspartner med monopolene betyr på ingen måte noen styring eller kontroll fra myndighetene eller Stortingets side. Tvert om, både utenlandske og norske storkonserner foretrekker utvilsomt et slikt integrert samarbeid 100 % mer enn truslene om reell nasjonalisering og statsmonopol over petroleumssektoren som de møter i en del av OPEC-landa. Denne utviklinga illustrerer også betydninga av å studere utviklinga av et nytt, byråkratisk
statsborgerskap i Norge, med mektige, toppgasjerte direktører av Arve Johnsen-
typen i spissen.

Planer for norsk imperialisme

4. Det fjerde og siste forholdet jeg skal peke på er styringa av norsk imperialisme. Et av de viktigste kjennetegnene på en imperialistisk økonomi er kapitaleksporten. I Lenins klassiske verk om imperialismen heter det følgende:
Så lenge kapitalismen er kapitalisme, blir kapitaloverfloden ikke brukt til å heve massenes levestandard i vedkommende land – for det ville bety en
minsking av kapitalismens profitt – men derimot til å øke profitten ved kapitaleksport til utlandet, til de til bakeliggende land. I disse tilbakeliggende lande er profitten i alminnelighet høy, for her finnes det bare lite kapital, jorden er forholdsvis billig, lønningene lave og prisen på råstoffer lav.
(Ny Dag utgave s. 79)

Tidligere har vi hatt en relativt begrenset kapitaleksport fra Norge, med Borregaards mislykkete Brasil-prosjekt som det mest kjente eksempel. Oljealderen vil endre dette radikalt, norsk imperialisme vil ekspandere.

Det er selvsagt ikke overraskende at f.eks. Saga Petroleum engasjerer seg rundt om i verden sammen med Aramco. Men mye viktigere er DNA-ledelsens planer om en norsk statsimperialisme.

6 milliarder rekner Per Kleppe å plassere i Norge årlig rundt 1980. Men akkurat like stor er den statlige kapitaleksporten planlagt å være. Og begrunnelsen er enkel, bare hør hva finansministeren uttaler i et intervju med tidsskriftet NOROIL, nr. 2-74:

Vi må også vurdere direkte eksport av kapital i form av finansinvesteringer eller realinvesteringer i utlandet. En grunn til å gjøre slike investeringer er at oljen er en forgjengelig ressurs. Ved investering i utlandet kan en dessuten få spredt inntektene over et lengre tidsrom. (s. 10 og 11)

I Rockefellers fotefar vil finansministeren skritte. Og midlene er ikke ubetydelige. Målt i kapitaleksport vil Norge nærme seg Vest-Tysklands nivå. Konsekvensene er selvsagt at Norge som stat blir stadig mer knyttet til den imperialistiske verdensøkonomiens økonomiske og militære interesser vis a vis undertrykte nasjoner og folks kamp for sine interesser.

HVA MÅ GJØRES?
Politisk, økonomisk og sosialt er regjeringa og oljeselskapenes petroleumsplaner et eventyr for imperialismen. Jeg mener å ha påvist at de vil bli en tragedie for det norske samfunnet, for flertallet av folket. Dette skjer på tross av at petroleumsressursene utvilsomt kunne blitt en kilde til bedre materielle kår, til å løse store sosiale problemer, til større nasjonal sjølstendighet og uavhengighet. I et sosialistisk samfunn, i en virkelig arbeiderstat, ville en slik samfunns- og ressursplanlegging vært umulig. Det ville prinsipielt ikke være noen plass i økonomien for utenlandsk monopolkapital, ressursene kunne utvinnes i en takt og et omfang som gavnet det arbeidende folkets interesser.

Vårt politiske utgangspunkt i dag er et annet. Vi står overfor en utvikling dirigert og lagt opp etter behovene til utenlandske og norske storkonserner. Vi står overfor en stat som – for å få den nåværende økonomien til å fungere og ekspandere – objektivt må føre en imperialistisk politikk.

Det betyr ikke at alt er avgjort på forhånd, at kamp er fånyttes. Men det stiller klare begrensninger i hva som kan oppnås uten en endring av statens klassegrunnlag, uten en sosialistisk revolusjon. Jeg skal her peke på tre hovedkrav som jeg mener må stilles i dagens situasjon i kampen mot de aktuelle oljeplanene.

Disse kravene er ikke sosialistiske – selv om de selvsagt stemmer overens med en sosialistisk strategi – og bør kunne støttes av omtrent den samme folkefronten som i 1972 vant en viktig seier i kampen mot EEC.

  1. Det første kravet er en langsom utvinning av petroleumsressursene. All leting nord for 62. breddegrad og rundt Svalbard bør avblåses for lang tid. Tillater en
    prøveboring er veien til utvinning kort. En foreløpig stopp på alle konsesjoner og blokktildelinger, også i Nordsjøen, må være konsekvensen av dette. I den grad staten kan iverksette produksjonsbegrensninger på tildelte blokker i Nordsjøen, må vi kreve at dette benyttes.
  2. Det andre kravet henger sammen med dette, og må være at statsinntektene fra
    petroleumsvirksomheten skal brukes i Norge. Vi bør kjempe for at de i størst
    mulig grad bindes til kollektive formål som daghjemsutbygging, bedre offentlige kommunikasjoner, boligreisning og nyttes til å redusere skatteplyndringa av
    vanlige arbeidsfolks inntekter.

Norsk statlig kapitaleksport bør avvises, også når Kleppe vil hevde at den er u-hjelp.

  1. Det tredje kravet er full statlig nasjonalisering av hele petroleumssektoren.
    Dette er minst av alt sosialisme, men det vil avskjære utenlandsk imperialisme fra kontrollen over petroleumsreservene. Det er viktig å understreke at Statoil ikke er noen slik nasjonalisering, i praksis er dette selskapet i dag en nødvendig og viktig samarbeidspartner for utenlandske oljeinteresser. En slik nasjonalisering vil gjøre fienden lettere å kjempe mot – og muliggjøre en større offentlighet rundt regnskaper og investeringer.

Jeg har i dette innlegget forsøkt å peke på konsekvensene av regjeringas og monopolenes petroleumspolitikk. Enkelte viktige saker har jeg ikke rukket å ta opp, bl.a. gjelder dette diskusjonen om Mongstad- og Rafsnes prosjektene, og virkningene disse vil ha miljømessig og sosialt. Likevel burde perspektivene være klare. Regjeringa inviterer oss i St.m. 25 til å være med på å diskutere og legge opp norsk oljepolitikk! Det er som å bli invitert til å diskutere menyen på et restaurantbord der eieren er i ferd med å spise opp rettene. Men mye kan ennå gjøres. Oljebyråkratene og oljekapitalen skal ikke bli latt i fred.

Foreløpig er de aktive på venstresida i diskusjonsfasen. Snart bør vi begynne å komme ut til folk, forklare de farlige perspektivene, redegjøre for kampoppgavene. La oss i denne kampen huske EEC-kampens lærdommer – avvise partisjåvinisme og sekterisme. La oss forme en brei front mot propagandaen om «oljeeventyret», mot imperialismens politiske, økonomiske og sosiale angrep!