Obligatorisk lesning

Av Hannah Eline Ander

Bokomtaler Nr 2 2021

Grace Blakeley: 
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism
Verso, London, 2020. 92 sider.

Av: Hannah Eline Ander, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist


I tillegg til å være koronakrasjets år, var 2020 også det store lesesirkelåret. Skal vi gjøre krisa til en mulighet, håper jeg 2021 blir året for strategisirkler. Et fint sted å begynne er å lese The Corona Crash og diskutere hvordan vi kan omsette Grace Blakeleys idéer til handling. 

Blakeley har på kort tid blitt en sentral tenker og kommentator på den britiske venstresiden. Hennes The Corona Crash er en av hittil fire utgivelser i forlaget Versos serie pamfletter som setter pandemien i en bredere politisk kontekst. På skarve 92 sider har økonomen, journalisten og aktivisten Blakeley skrevet en solid kritikk av den globale finanskapitalismen, en overbevisende spådom om en gryende statsmonopolkapitalisme og et løsningsorientert manifest for framtida. 

Koronakrasjet

I pamflettens første kapittel forklarer Blakeley hvordan pandemien traff en verdensøkonomi som allerede lå med brukket rygg etter forrige finanskrise, og hvorfor: Fordi responsen til forrige finanskrise var fokusert på å få verdensøkonomien tilbake til slik den var før krisen, heller enn å ta tak i dens årsak – finanskapitalismen. Som en konsekvens traff korona en økonomi preget av lavere produktivitetsvekst, stagnasjon i verdenshandelen, lav lønnsvekst, enorm og stadig økende stats-, selskaps- og husholdningsgjeld. Og slik ble verdensøkonomien med korona ført inn i den største resesjonen siden andre verdenskrig. 

Staten og kapitalen 

Til tross for at kapitalismens største forsvarere alltid har argumentert for frie markeder, kom nok en krise hvor kapitalen trengte å bli reddet av staten. Da korona kom, falt det private næringslivet om og landet i armene på staten, og 2020 ble året alle selskaper ble statsstøttede selskaper, påpeker Blakeley. Selv om privatkapitalen alltid har vært avhengig av statlige intervensjoner, særlig i krisetid, mener Blakeley at under koronakrisa har stater, de store selskapene og bankene begynt å smelte helt sammen. Og slik blir verden i følge Blakeley ført inn i en ny fase av kapitalismen: Statsmonopolkapitalismen. 

Via Marx, Hilferding og Lenin forklarer Blakeley statsmonopolkapitalisme som en fase av kapitalismen, kjennetegnet av økt markedskonsentrasjon og store selskaper, og et nært forhold mellom store selskaper og finansinstitusjoner som utgjør en forent og sterk maktfaktor i planleggingen av kapitalismen. Denne maktkonstellasjonen har igjen imperialistiske konsekvenser, da interessene til stater og selskaper blir likere, og vi ser en internasjonal konkurranse om nye markeder mellom statsstøttede flernasjonale selskaper. Derfor ser vi under statsmonopolkapitalismen at kapitalistiske monopoler og staten jobber sammen mot samme mål: å bevare og styrke det kapitalistiske systemet og støtte monopolene. 

Hadde vi vært på vei mot denne fasen av kapitalismen lenge, argumenterer Blakeley overbevisende for at dette går fortere med koronakrisa. Verden over ser vi små og svakere næringsdrivende bukke under for eller kjøpes opp av større og sterkere konkurrenter, samtidig som teknologigigantene opplever en monstrøs vekst bl.a. på grunn av økt etterspørsel etter deres varer og tjenester under pandemien. Samtidig har stater og sentralbanker verden over satt i gang historiske økonomiske intervensjoner, ikke for å redde de mest sårbare gjennom krisa, men for å redde kapitalismen fra seg selv. De som tjener på krisepakkene og intervensjonene er store selskaper, banker og mektige politiske interessegrupper. Med korona ble staten offisielt de rikes sikkerhetsnett, påpeker Blakeley. For mens investorer beskyttes og risikoen knyttet til å investere er blitt sosialisert ved at det offentlige tar kostnaden, forblir fortjenesten privat. 

Disse tankene gir gjenklang i Norge, hvor vi også ser vi tegn til en gryende statsmonopolkapitalisme. Mens uavhengige kaféer og butikker i Oslo det siste året har måttet legge ned, har selskapet Askeladden AS vært i vekst og satt sitt preg på byens førsteetasjer med sine standardiserte billig-konsepter som Dr. Dropin, Cutters, Digg, Kopp og Squeeze. Og samtidig som arbeidsledige studenter har fått tilbud om mer lån for å ha råd til husleia, har staten utformet støtteordninger til boliginvestorer som sliter med å få leid ut sine tomme boliger. 

«Er koronastøtten rigget for de rike og mektige?» spør forsker fra NHH, Ole-Andreas Næss, i Dagens Næringsliv. I innlegget ser vi hvem staten prioriterer for sine støtteordninger: Fem selskaper har mottatt én milliard kroner i koronastøtte, like mye som 27 000 småbedrifter til sammen, og eiendomsselskapene ser ut til å være blant de store vinnerne. Selskapet Eiendomsspar, der Christian Ringnes er største aksjonær, har gått med 506 millioner kroner i overskudd, et overskudd som er like stort som den samlede koronastøtten mottatt av 20.000 norske småbedrifter.  

Mot en grønn, global og sosialistisk rekonstruksjon

Konsekvensen av koronakrasjet, skriver Blakeley, vil være at den økonomiske og politiske makten ytterligere konsentreres i hendene på et lite oligarki bestående av mektige politikere og sjefer for store selskaper, banker og andre finansinstitusjoner i den rike delen av verden. Utfordringen for venstresida blir å kapre makten tilbake fra de som under krisa har fått styrket sin makt og velstand. 

Heldigvis peker ikke Blakeley kun på problemene, men løfter gjennomgående saker venstresida må kjempe for om vi, folket, skal greie å ta makten fra topp-politikere, eiere av selskaper og finansfolk, og få fremtida vi ønsker oss. Nettopp derfor mener jeg Blakeley har skrevet en svært viktig bok i floraen av bøker om økonomiske, sosiale, miljømessige og individuelle problemer knyttet til vår turbokapitalistiske nyliberale samtid. For der mange av disse bøkenes «hva må gjøres?»-kapitler ofte gir meg en følelse av å ikke helt vite hvordan jeg kan oversette engasjementet i handling, tilbyr Blakeley overskrifter for konkret politisk engasjement for en grønn, sosialistisk rekonstruksjon av samfunnet etter pandemien. 

Blakeley er en viktig tenker bak og forkjemper for en Green New Deal, som i boka fremmes som paraplyen venstresidas kampsaker nå må forenes under. Til forskjell fra moderate varianter, er Blakeleys versjon både radikal og global.

At massiv statlig styring av økonomien under korona har drept skillet mellom økonomi og politikk – også for de som har tviholdt på idéen om at markedet trives best uten politisk styring – gir oss nå en gylden mulighet til å bevege oss vekk fra diskusjoner om hvorvidt staten skal styre økonomien til å diskutere hva vi vil med den økonomiske politikken. For Blakeley handler ikke kravet om en global ny grønn deal om å kreve at staten må ta en langt større og mer aktiv rolle i den økonomiske planleggingen av hvordan vi kommer oss gjennom klimakrisa, men hvordan staten skal gjøre det. Om man fokuserer på størrelsen på statlige subsidier og styring som mål i seg selv, vil man bare falle i statsmonopolkapitalismefella. I møte med utfordringer knyttet til stagnasjon, pandemi og klimakollaps, må venstresida forstå at man står i en kvalitativ kamp som handler om hvordan man skal drive offentlig planlegging, og for hvem. Blakeley peker mot en radikal ny deal som i tillegg til å ta oss vekk fra fossilalderen og inn i en fornybar æra, også fundamentalt transformerer staten og våre økonomiske og politiske institusjoner. 

Mens debatten om en ny grønn deal i Norge er svært fokusert på norsk industri, infrastruktur og arbeidsliv, er den globale komponenten omtrent fraværende. Maktkonsentrasjon og økonomisk ulikhet i det globale nord, klimakrisa og økonomiske kriser i det globale sør er symptomer på samme struktur. At en grønn ny deal derfor må være global er en rød tråd i denne pamfletten, og er et viktig bidrag til den norske debatten om GND. Det hjelper lite å innføre en ny grønn deal i ett land. 

Blakeley gjør et stort poeng ut av det første grepet må være gjeldsslette for gjeldstyngede land i det globale Sør. Dette er en sak venstresida også her hjemme burde rope mye høyere om i en tid der altfor mange land på randen av konkurs har som eneste alternativ å ta opp enda mer lån for å takle en klima- og helsekrise alle er avhengige av at også land i det globale Sør kommer seg gjennom. I tillegg står direkteoverføring av ressurser og teknologi til Sør, stans i skatt- og kapitalflukt, og en endring i internasjonal handels- og finanspolitikk som lar land i Sør få styre sin egen økonomi og utvikling sentralt i Blakeleys politikk.

I en tid der vi ser forslag til «grønne nye dealer» som verken er spesielt radikale, globale eller sosialistiske, inspirerer altså Blakeleys versjon til å tenke langt større. Særlig med sitt globale perspektiv på grønn nye deal peker Blakeley på en utfordring vi må ta inn over oss: Etter 2008 vant kanskje venstresida kritikken av kapitalismen, men vi tapte kritikken av globalisering til en høyreside opptatt av anti-innvandringskritikk og nasjonalisme. Venstresida må i kampen mot kapitalismen ta tilbake antiglobaliseringskampen.

Pamfletten er kort, og kanskje er den litt for kort. Som ikke-økonom er det flere begrep jeg må google meg til å forstå underveis, som Blakeley kunne forklart enkelt og slik gjort innholdet mer tilgjengelig for et bredere publikum. Men The Corona Crash er uansett en bok alle som ønsker en ny kurs etter korona bør lese. For mens venstresida i stor grad mislyktes med å gripe mulighetsrommet etter finanskrisa i 2008, har vi i lys av den presserende natur- og klimakrisa ikke råd til å la sjansen gå fra oss nå.