I følge de nyliberalistiske tenkerne kunne bare en kraftig reduksjon av demokratiet forhindre kapitalismens kollaps.
Oscar Dybedahl er med i styret i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Nyliberalismens opprinnelse
Nyliberalismen oppstod som en intellektuell bevegelse i 1938, ved et kollokvium på Walter Lippmanns bok An Enquiry into the Principles of the Good Society. Kollokviet samlet folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Michael Polanyi, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow.
Deltakerne var i stor grad enige om at liberalismen trengte en oppdatering. De tidlige nyliberalistenes misnøye med den gamle liberalismen gjorde at Hayek – ved grunnleggelsen av Mont Pèlerin Society i 1947 – kunne ta til orde for å rense liberalismen for utilstrekkeligheter, blant annet grunnet dens simplistiske mistro til staten.1
I Den liberale utopi bemerker Karl Polanyi at «markedet» – i den liberale forståelsen – blir tatt for gitt som en kilde til frihet. Markedssynet på samfunnet setter likhetstegn «mellom økonomi og kontraktsmessige forhold, og mellom kontraktsmessige forhold og frihet».2 De antok at markedet var «en naturlig institusjon, og markeder ville oppstå av seg selv bare mennesker fikk være i fred». Slike forestillinger dannet det filosofiske grunnlaget for laissez-faire liberalismens statsfiendtlighet.
Dette naturaliserende trekket ved den gamle liberalismen gjøres til gjenstand for kritikk av flere sentrale skikkelser i den tidlige nyliberalismen. Hayek vektlegger at staten er helt nødvendig for å opprette og forbedre rammeverket som fri økonomisk virksomhet kan finne sted innenfor. Walter Lippmann kritiserte laissez-faire-forestillingen om at staten ikke skulle blande seg inn i økonomien som fullstendig misforstått, og betrakter markeder og privateiendom som politiske og juridiske konstruksjoner:
«Det er derfor misvisende å se for seg [selskaper] som noe som på et eller annet vis er utenfor loven, for å så stille spørsmålet om det kan være tillatt å ‘gripe inn’ i dem.»3
Dermed var grunnlaget for liberalistisk statsfiendtlighet plukket fra hverandre. Ola Innset påpeker at en rekke deltakere i Lippmann-kollokviet ga ut bøker som formulerte et dobbeltargument: at «statlig innblanding i økonomien førte til totalitært diktatur og at ikke-intervensjonistisk laissez-faire-politikk hadde spilt fallitt.»4 Friedrich Hayeks The Road to Serfdom, Michael Polanyis The Contempt of Freedom og Wilhelm Röpkes Die Gesselschaftskrisis der Gegenwart, for å nevne noen. Staten måtte brukes for å opprettholde og spre markedsmekanismene – ikke for å begrense dem – og Hayek skilte mellom «planlegging for konkurranse og planlegging mot konkurranse».5 Det må finnes en sterk stat som planlegger for konkurranse, og for Hayek er derfor laissez-faire «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på».6
I motsetning til den gamle liberalismen (i hvert fall slik de leste den), er det sentralt for disse at markedet ikke har noen eksistens uavhengig av staten og andre sosiale institusjoner. Dette poenget delte de i en viss forstand med mer sosialistiske kritikere av liberalismen. Markedet er ikke simpelthen det man finner utenfor statens innflytelse, det er ingen spontan eller naturlig hendelse, men et kulturelt produkt som må opprettholdes, beskyttes og næres.
Dette betyr imidlertid ikke at den nyliberale retorikken var uten naturalistiske vendinger. Det kan skimtes i terminologien som har ledsaget det nyliberale omstruktureringsprosjektet: frigjøring av markeder, liberalisering av økonomien, deregulering av finans, oppsummert simpelthen som økonomisk frihet.
Liberalismen og demokratiet
Denne artikkelen handler om nyliberalismens forhold til staten – og til ulike (demokratiske og ikke-demokratiske) styreformer i staten. Temaet blir likevel vanskelig å utforske dersom man tar for gitt at liberalismen er demokratisk og at demokratiet er liberalt. Hayek påpeker at liberalisme og demokrati er ulike størrelser, selv om det er blitt vanlig å kople dem sammen i liberale demokratier. Liberalisme dreier seg om å begrense myndighetens makt til å vedta lover, enten myndighetene er demokratiske eller ikke, og demokratiet om hvem som skal vedta lovene.7 For Hayek kan derfor et demokratisk samfunn være totalitært og et diktatur liberalt.
Liberalismens ønske om likhet for loven har en viss affinitet med demokratiet, men begrepet «liberalt demokrati» ville vært uforståelig for de gamle liberalistene. Som Benjamin Constant formulerte det: Den antikke frihetsforståelsen baserte seg på en lik fordeling av makt mellom borgerne i staten, men en slik frihet er uforenelig med moderne frihet. Moderne (liberal) frihet er ikke offentlig, men privat, forankret i sikre eiendeler og personlig uavhengighet.8 Norberto Bobbio viser i Liberalism and Democracy at de klassiske liberalistene er skeptiske til demokratiet, til virkningene av at «the common herd» (J.S. Mill) eller den «svinaktige multituden» (Burke) inkluderes i det politiske livet.9
Likevel kan liberalisten påpeke at selv om visse rettigheter og konstitusjonelle forordninger framtrer som begrensninger av demokratiet, så er de i praksis nødvendige i ethvert demokrati. Uten bestemte liberale friheter og rettigheter – som forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet – kan man ikke forestille seg et fungerende demokrati. Demokratiet står på et skjørt grunnlag om disse kan elimineres av et enkelt flertall.
Innvendingen virker rimelig nok, men som Hayek også antyder, stikker problemet dypere. Sterke begrensninger av stemmeretten ble støttet av slike som Benjamin Constant, John Locke og John Stuart Mill, som vanskelig kan rettferdiggjøres fra et demokratisk ståsted.
Ordoliberalismen og massedemokratiet
For nyliberalerne er ikke markedet en selvstendig eksisterende ting, men en ting hvis eksistens er betinget av utenomøkonomiske institusjoner og verdier. Dette perspektivet blir særlig tydelig i den tyske nyliberalismen – ordoliberalismen – anført av skikkelser som Alexander Rüstow, Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Alfred Muller-Armack og Franz Böhm. Ordoliberalerne framhever markedets tendens til å forvitre, at markedet undergraver sine eksistensbetingelser.
Ordoliberalerne hadde ingen illusjoner om at markedstransaksjoner og konkurranse nødvendigvis var fordelaktige for alle involverte parter, i det minste ikke på kort sikt. I en konkurransesituasjon blir noen konkurrert ut. Konkurransen avler misnøye mot konkurransesituasjonen og motiverer økonomiske aktører til å finne måter å unndra seg konkurransens tvang, enten ved sammenslutninger (prissamarbeid, karteller) eller politiske midler (lobbyvirksomhet for tollbarrierer, skatteprivilegier, direkte subsidier, monopolrettigheter). Det oppstår et fangenes dilemma: Alle økonomiske aktører er tjent med å leve i en kompetitiv orden, siden den fører til produktivitetsvekst, men har hver for seg også interesse av å unndra seg de betingelser konkurransen tvinger på dem. Det rasjonelle for hver enkelt fører til en kollektiv irrasjonalitet: når alle unndrar seg konkurransen enkeltvis, blir det kollektive resultatet en proteksjonisme som ingen tjener på eller ønsker seg.
Det ordensteoretiske fokuset gjør at ordoliberalistene ikke simpelthen kan kritisere staten og kreve at den holder seg unna den økonomiske prosessen. Samtidig har ordoliberalerne ingen tillitt til at staten eller politikerne har den nødvendige styrken til å styre på en virkelig fri og konkurransefremmende måte, uten å gi etter for krav og press fra samfunnet. Dermed har de havnet i et dilemma: Staten må planlegge for konkurranse for at konkurransen skal vedvare, men staten ser ikke ut til å være i stand til å utøve en økonomirelatert rolle, uten å bli en slave av samfunnsmessige pressgrupper.
Resultatet av det siste blir det de kaller en reføydalisering av økonomien. Dette er særlig problematisk i demokratier. For Eucken hadde demokratiets framvekst svekket skillet mellom stat og samfunn, og gitt massene og deres interessegrupper en økt innflytelse over økonomisk politikk. Den politiske makten flyttes over til demagoger og karismatiske ledere, i stand til å manipulere den offentlige opinion. «Den parlamentarisk-demokratiske strukturen til noen av de økonomisk ledende statene fikk den økonomiske korrupsjonen til å spre seg».10 Politiske partier omformes til agenter for økonomiske pressgrupper, og finansieres av de samme gruppene.
Det gjelder altså å finne en eller annen måte å distansere staten fra massedemokratiets tendenser – som fører til kollektivisme. Om konkurranseøkonomien skal vedvare må staten – enten den er demokratisk eller ikke – heves over samfunnet og gjøres i stand til å beskytte seg mot særinteresser og pressgrupper.
Hayek og farene ved ubegrensede demokratier
Hayek hadde tette forbindelser til Walter Eucken, den kanskje viktigste ordoliberale skikkelsen. De møttes i 1928 og opprettholdt kontakten til Euckens død i 1950. Hayek overtok senere Euckens professorat ved universitetet i Freiburg, erklærte at han aktet å videreføre tradisjonen i gangsatt av Eucken og hans venner, og at vennskapet med Eucken var «basert på den tetteste enighet rundt politiske så vel som vitenskapelige spørsmål».11 Til den delen av Hayek som diskuteres her – spørsmålet om staten og demokratiet – virker Hayeks tenkning nærmest som en videreføring av ordoliberalismen.
I trebindsverket Law, Legislation and Liberty gjør Hayek seg til en uttalt kritiker av moderne representative demokratier. Den historiske tendensen – for Hayek – er at demokratier vokser ut av konstitusjonelle monarkier med en begrenset myndighetsmakt, begrensninger som deretter utslettes av dogmatiske demokrater. Dette fant sted i 1766, da det britiske parlamentet utnevnte seg til suveren, ledsaget av en oppløsning av begrensningene mot egen makt. Hayek hevder de eksisterende demokratiene er mer eller mindre ubegrensede. Han omtaler dette blant annet i kapittelet «Ubegrenset makt: hovedmangelen ved den eksisterende formen for demokrati.» Og et annet sted: «Det vi i dag kjenner som demokrati i Vesten, er et mer eller mindre ubegrenset demokrati».12 Som V. J Vanberg fra Walter-Eucken-instituttet skriver: «[For Hayek] er det vestlige demokratiet i praksis et ubegrenset demokrati».13
Hayeks begrep om et ubegrenset demokrati er altså langt mer omfattende enn det virker ved første blikk. Det favnet samtlige eksisterende demokratier, i det minste i 1978. Følgelig kan situasjonen bare reddes ved omfattende politiske omstruktureringer som oppretter virkelige begrensninger mot statlig maktbruk.
Utfra dette må Hayek regnes som en kraftig kritiker av eksisterende demokratier, siden han også hevder at ubegrensede demokratier representerer den antakelig verst tenkelige ubegrensede styreformen.14 Implikasjonen blir at han kunne foretrekke et diktatur framfor det eksisterende (ubegrensede) demokratiet, en implikasjon Hayek ikke nøler med å trekke:
«Jeg må innrømme at jeg foretrekker en ikke-demokratisk myndighet som er underlagt loven framfor en ubegrenset (og derfor lovløs) demokratisk myndighet.»15
Henvisninger til «majoritetstyranni» er noe misvisende her. Det Hayek frykter, er ikke at en – la oss si – rasistisk demagog velges av et flertall og setter i gang med storstilt diskriminering av etniske eller religiøse minoriteter. Argumentet er subtilt og bygger på kritikken av sosialistisk planlegging i The Road to Serfdom. Det som truer eksisterende demokratier er ikke bare at populistiske rasister forbryter seg mot minoriteter. Problemet er heller at moderne regjeringer i disse demokratiene tvinges til å tilfredsstille de spesielle interessene til samfunnsmessige pressgrupper, særlig fagforeninger.16 «[O]rganiserte interesser» får en stadig økende makt.17
I et slikt demokrati kan regjeringer bare besitte makt ved å «tilfredsstille en tilstrekkelig andel av pressgruppene for å sikre majoritetens støtte».18 Regjeringen må skape en majoritet «ved å tilfredsstille kravene til et mangfold spesielle interesser, der hver av dem bare vil tillate bevilgninger til en annen gruppe dersom de selv får den samme omtanken».19 I et forord til The Road to Serfdom av 1956 hevder han – med Storbritannia som eksempel – at totalitære krefter tar overhånd når staten på denne måten beveger seg mot sosialistisk planlegging.20
Den eksisterende formen for demokrati fører til en utvikling i retning av totalitarisme. Roten til denne utviklingen ligger i den ubegrensede og ubetingede naturen til den demokratiske makten som forbinder styrende og styrte. Staten blir svak som en følge av at den er demokratisk og har ubegrenset makt, og den kan ikke annet enn å degenerere til et kjøpslåingsdemokrati som må fri til pressgrupper for å opprettholde makten.
Public choice og tilkarringsvirksomhet
Denne bekymringen overfor demokratiet er blitt videreført i en vitenskapeliggjort variant av public choice-teorien, tett forbundet med nyliberalistisk teori. Public choice ble grunnlagt av James Buchanan og Gordon Tullock, og den anvender prinsipper fra nyklassisk økonomisk teori til politisk analyse. Utfra dette hevder de å påvise en negativ økonomisk dynamikk i demokratiske samfunn. De tar utgangspunkt i at politikerne bevarer sin posisjon ved å sikre seg stemmer, og at velgerne har en interesse av flest mulige materielle goder. Politikerne får derfor sterke incentiver til å gi etter for krav fra elektoratet om velferdsgoder og materiell vekst, noe som fører til en spiralaktig utvikling der politikerne overbyr hverandre i velferdsløfter. Både politikere og velgere ignorerer de langsiktige kumulative virkningene av denne utviklingen og av den sviktende budsjettdisiplinen den ledsages av. Den demokratiske staten gir etter for tilkarringsvirksomhet («rent seeking», på engelsk). Resultatet blir at incentivstrukturene som former entreprenørenes framtreden, blir forstyrret. Uproduktive tilkarringsforsøk blir til regelen heller enn unntaket. Vi får en situasjon der «individuelle forsøk på å maksimere verdi fører til samfunnsmessig sløsing, heller enn samfunnsmessig overskudd».21 Det vies store organisatoriske ressurser til lobbyvirksomhet hvorav en stor andel fullstendig sløses bort.
Carl Schmitt og den svake staten
Statsforståelsen til både Hayek og ordoliberalerne er tydelig inspirert av Carl Schmitt, det tredje rikets kronjurist. Schmitt trekker et skille mellom en kvalitativ total stat og en kvantitativ total stat.22 Den kvantitativt totale stat er en svak stat som, på grunn av press fra samfunnets partier og interessegrupper «tvinges til forsvarsløst at intervenere i alle områder af og på alle nivåer i samfunnet».23 Her utviskes avstanden mellom staten og samfunnet, på grunn av statens manglende evne til å motstå krav og press. Den kvalitativt totale stat er derimot i stand til å opprettholde avstanden til samfunnet, der den kan intervenere selektivt.
I Schmitts framstilling har den liberale (nattvekter-aktige) staten blitt overveldet av massedemokratiets krav overfor staten, som fører til en i prinsippet endeløs utvidelse av statens agenda. Egeninteresserte aktører trer inn i staten og forsøker å omdefinere det politiske. Staten blir samfunnets selvorganisering, samfunnet trenger inn i staten. Staten blir «total i sin svaghed og forsvarsløshed», og løsningen – for Schmitt – er at den ved viljestyrke, kriger og nasjonal mytologi evner å «hæve staten op over de økonomiske interessekonflikters slagsmål».24
Når Hayek i Law, Legislation and Liberty beskriver det ubegrensede demokratiet som en svært svak stat som blir til en kasteball for utenomstatlige grupper, er det Schmitt som er den teoretiske referansen.25 Det samme gjelder for ordoliberalerne når de hevder at den frie økonomien forutsetter en sterk stat og betrakter reføydalisering av økonomien som en konsekvens av statens svakhet. Staten må skjermes og avgrenses fra massene og deres foreninger, om den skal bli noe annet enn en kvantitativ total stat. De trekker imidlertid denne lærdommen uten å omfavne Schmitts strategi for å gjennomføre dette, som var hentet fra den italienske fascismen.
Schmitt inkorporerer liberalismen i sitt tankesett, men – og dette minner igjen om Hayek – forsøker å distansere liberalismen fra demokratiet. Den liberale frihetens prinsipper kan kombineres med enhver statsform (monarkisk, demokratisk, aristokratisk) så lenge grensene som settes på myndighetene, blir fulgt.26 Schmitts grunnsyn på forholdet mellom stat og samfunn er vanskelig å skille fra den tyske nyliberalismen. Schmitt og nyliberalistene «ga næring til hverandres analyser, brukte de samme begrepene og delte et felles ordforråd» ved begynnelsen av 1930-tallet.27 Schmitts vektlegging av statens styrke hører sammen med hans nyliberale fokus på statlig distanse fra økonomien, siden denne distansen er en forutsetning for en virkelig sterk stat. Schmitts suverenitetsbegrep innebærer med andre ord ikke at «enhver detalj i menneskets tilværelse skal bestemmes og kommanderes av politiske hensyn», eller at en «sosialistisk korporasjon skal eliminere alle andre organisasjoner».28
Hayek er tvetydig overfor Schmitt. Han karakteriserer Schmitt som den ledende nazistiske totalitære teoretikeren, men anerkjenner at Schmitt var blant de skarpeste analytikerne når det kom til rådende politikkformer (især den demokratiske velferdsstaten). Innflytelsespunktene er likevel tydelige. Hayek spiller på en schmittiansk forståelse av suverenen, aksepterer Schmitts distinksjon mellom liberalisme og demokrati, og anvender et skille – igjen inspirert av Schmitt – mellom det totalitære og det autoritære.29
Økonomisk konstitusjonalisme
Liberalismens spenningsartede forhold til demokratiet ble beskrevet ovenfor – en spenning som oppstår med den klassiske liberalismen og videreføres i nyliberalismen. Demokratiet svekker skillet mellom stat og samfunn og fører til en tilkarringsvirksomhet der økonomiske aktører tvinger myndighetene til å innfri spesielle velferdsrettigheter og økonomiske privilegier. Resultatet blir en «forstyrring» av prismekanismen som regulerer fordelingen av sjeldne varer og tjenester. Det forstyrrer også incentivstrukturene som former handlingene til egeninteresserte økonomiske aktører – og gjør at deres handlinger får negative heller enn positive virkninger for samfunnet som helhet.
Men hvilke løsninger har nyliberalistene på demokratiets problemer? Det korte svaret er at demokratiets myndighetsområde må begrenses i betydelig større grad. Buchanan og Tullock forfekter sterke begrensninger av myndighetenes diskresjonære økonomiske makt i en modell de kaller økonomisk konstitusjonalisme. De tar til orde for å regelbinde eller konstitusjonalisere deler av statens makroøkonomiske politikk, slik at politikerne ikke ubegrenset kan tekkes velgerne ved å love dem velferd og velstandsvekst. De hevder at statlig pengepolitikk på grunn av politikernes opportunisme tenderer til inkonsistens over tid. Løsningen består av at pengepolitikken overføres til en uavhengig sentralbank med en delegert oppgave om å garantere lav inflasjon. For at dette skal fungere, må sentralbanken beskyttes fra det politiske presset mot valgte politikere – den må gjøres politisk uavhengig. Et annet middel i den nye konstitusjonalismen ligger i et regelforankret eller grunnlovsforankret prinsipp om statlig budsjettbalanse.
Føderasjon, diktatur og demarki
Hayek utviklet på sin side i hvert fall tre ulike løsninger på det demokratiske problemet, den første i en artikkel av 1939: «De økonomiske betingelsene for en mellomstatlig føderalisme». Her utforskes – betimelig nok – betingelsene for varig internasjonal fred. Dette kunne sikres med en føderasjon, som igjen måtte være sterk nok til å verne mot indre strid og garantere ekstern sikkerhet. Dette ville være umulig om statene ikke også hadde en felles økonomisk politikk, siden bare dette kunne gi næring til en mellomstatlig fellesinteresse. «Hayek viser at et felles økonomisk regime med fri bevegelse av mennesker og kapital, uten tollbarrierer, vil sterkt begrense omfanget og tyngden til den enkelte medlemsstatens økonomiske politikk.»30 Dersom de nasjonale økonomiske betingelsene skiller seg sterkt fra hverandre i medlemsstatene, innebærer dette også at det i tilsvarende grad blir umulig å føre en variert økonomisk politikk i føderasjonen. Negativ integrasjon, fjerningen av slikt som toll, kvoter og begrensninger mot bevegelse av personer, varer og kapital, blir den eneste praktisk gjennomførbare politikken – stikk i strid med tilstanden i eksisterende demokratier, som ifølge Hayek favoriserer økonomisk intervensjonisme.31 For eksempel muligheten for tollgrenser forsvinner, siden det virker usannsynlig at en «fransk bonde vil være villig til å betale mer for gjødslet for å bistå britisk kjemisk industri», osv.32 Øvrige økonomiske reguleringer, som arbeidstidsbegrensning og velferdsrettigheter, blir vanskelige her, siden det ikke er tenkelig at både franskmenn og engelskmenn er villige til å overgi den økonomiske reguleringsmakten. «På samme tid kunne ikke denne makten i føderasjonen overgis til nasjonalstatene – derfor ser føderasjonen ut til å innebære at ingen av regjeringsmyndighetene ville ha makten til en sosialistisk planlegging av det økonomiske livet.»33
Hayek regner demokratiet som et middel, ikke et mål i seg selv, slik at demokratiet kan oppheves dersom det utgjør en trussel mot friheten. En skal ikke glemme at det «ofte har vært en langt større åndelig og spirituell frihet under autokratiske styreformer enn under enkelte demokratier», og det er tenkelig at et demokratisk majoritetsstyre kan bli like undertrykkende som det verste diktatur.34 Vi har også sett at Hayek vurderer det eksisterende (ubegrensede) demokratiet som den verst tenkelige ubegrensede styreformen, og at han kunne foretrekke et begrenset diktatur. Dette tilsier at Hayek ikke er noen ryggmargsdemokrat. Hayeks støtte til Augusto Pinochet er derfor ingen stor overraskelse. Hayek skrev sinte leserinnlegg om den ensidige propagandakampanjen Chile ble utsatt for.35 Han møtte Pinochet i 1977, og fortalte at de hadde diskutert farene ved det ubegrensede demokratiet. Pinochet lyttet med interesse, og fikk et kapittel fra Law, Legislation and Liberty tilsendt som supplerende lesestoff. Hayek satte også sin lit til den portugisiske diktatoren Oliveira Salazar, som mottok The Constitution of Liberty. I dedikasjonen til Salazar skriver Hayek at han håpet boken kunne bistå i utformingen av «en konstitusjon som er sikret mot demokratiets misbruk [the abuses of democracy]».36
Når Hayek ble spurt om hva han syntes om de totalitære styresettene i Latin-Amerika, svarte han med å insistere på distinksjonen mellom det totalitære og det autoritære. Den eneste totalitære regjeringen han kjente til i Latin-Amerika var Chile under Salvador Allende.37 Allendes koalisjonsregjering var demokratisk valgt, men førte en variert, selektiv økonomisk politikk og eksperimenterte med kybernetikk som et middel for økonomisk planlegging. Hayek forklarer også at han støtter diktatur som et nødtiltak i midlertidige perioder, i hvert fall dersom det kan legge til rette for et begrenset demokrati.38 I historien regnet han Oliver Cromwells diktatur som et overgangsdiktatur av en slik type. Han hadde et liknende håp for Pinochet og Salazar.
Støtten til Pinochets og Salazars diktaturer var – som antydet – ikke en posisjon Hayek tilfeldigvis inntok, men en holdning som fulgte av en svært kritisk diagnose av det eksisterende demokratiets problemer. I The Constitution of Liberty skriver Hayek også prinsipielt om nødvendigheten av midlertidig diktatur.
Carl Schmitt analyserte suverenen som «den som bestemmer over unntakstilstanden», som står «utenfor den normalt gjeldende rettsordningen og [likevel hører] til den, fordi han er ansvarlig for beslutningen om forfatningen kan suspenderes in toto».39 Hayek regnet dette som ganske plausibelt, og hevder at man kan bli nødt til å oppheve «selv det frie samfunnets mest fundamentale prinsipper, men bare når det er et spørsmål om å bevare friheten i det lange løp, som ved en krig».40 Diktatur kunne være nødvendig i en overgangsperiode, men det skulle – tross alt – lede til noe annet. Det er ikke ubetydelig at Hayek forfektet diktatur bare som et midlertidig tiltak, men det er problematisk at han i praksis ikke bekymret seg over at det midlertidige diktaturet kunne bli permanent. Hayek åpner for diktatur uten annet enn et håp om at det, av egen godvilje, vil avskaffe seg selv. Analysen av demokratiet er til sammenlikning langt mindre håpefull, Hayek avviser nærmest kategorisk at demokratier er i stand til å begrense egen makt.
Demokratiet måtte begrenses av konstitusjonelle regler som, for å sitere Charles de Smet fra Hayek-instituttet, ikke engang en populær regjering med en «stor majoritet av stemmene» rettmessig vil kunne forandre.41 «[V]i kan begrense makten til de organiserte interessene bare ved å begrense myndighetenes makt».42 Hayek ønsker et system der lovgivingen begrenses til generelle regler, hvilket i praksis vil gjøre det ulovlig å gi bevilgninger til bestemte grupper. Et begrenset demokrati – som ikke kan tvinges til å bli et totalitært demokrati – er her et demokrati som ikke har lov til å gi etter for det organiserte presset. I denne modellen kan staten forbedre det generelle økonomiske rammeverket, uten rett til direkte inngrep. Dersom politikeren ikke kan vise til et lovverk av denne typen, mangler han et prinsipielt forsvar mot pressgruppene.43
Hayeks tredje løsningsforslag blir dermed et forslag til en ideell konstitusjon som kan sikre en sterk stat og et begrenset demokrati. Modellen er designet som et system med en lovgivende og en regjerende forsamling, strengt adskilt fra hverandre. Regjeringsforsamlingen skal velges demokratisk, men statsansatte, offentlig tjenestepersonell, pensjonister og arbeidsløse får ikke stemmerett. Til overhuset er stemmeretten også svært begrenset i den forstand at borgerne får stemme en gang i sitt liv – i året de fyller 45 – på representanter fra sin egen generasjon. Her skal det ikke være tillatt med politiske partier. I tillegg finnes en konstitusjonell domstol, ansvarlig for å kontrollere og løse konflikter mellom de to øvrige forsamlingene. Ved å skape et kontrollerende overhus som ikke styres av særlig demokratiske prinsipper, ønsket Hayek å gjenopprette maktfordelingen som demokratiet hadde avskaffet.
Hayek nøler med å bruke betegnelsen «demokrati» på dette nye systemet, og foreslår «demarki» som et ubesudlet alternativt begrep. For å følge William E. Scheuermans vurdering av Schmitt-Hayek forholdet: Hayek bygger sin kritiske diagnose av demokratiet på Schmitts analyse av velferdslovgivningen i Weimar-republikken. For Schmitts del munnet analysen ut i støtte til autoritære alternativer til det eksisterende demokratiet, en konsekvens det blir åpenbart at Hayek ikke evner å unnslippe, når han foreslår «en rekke institusjonelle reformer med forstyrrende og autoritære implikasjoner».44
Autoritær liberalisme i teori og praksis
Diagnosen av det eksisterende demokratiet som en kilde til irrasjonell økonomisk adferd og totalitaristisk statsutvikling er sentral for det nyliberale prosjektet om en sterk stat, der statens styrke skal sikres gjennom iverksettelsen av ulike tiltak som distanserer den fra eller beskytter den mot de samfunnsmessige interessegruppenes krav. Hayeks midlertidige diktatur, konstitusjonelle orden og mellomstatlige føderasjon, representerer slike forsøk på å etablere en stat med et distansert forhold til økonomien og en evne til å avverge demokratiske «forstyrrelser» av prismekanismen. Jeg har også forsøkt å vise at Hayek ikke er alene om denne generelle innstillingen, men har et inspirasjonsgrunnlag i Carl Schmitt, meningsfeller i de tyske ordoliberalerne, og etterfølgere i public choice-teorien.45 Det virker ikke urimelig å favne denne tendensen med begrepet «autoritær liberalisme», forstått som en liberalisme som arbeider for reformer som vil ufarliggjøre demokratiet ved en drastisk innsnevring av det demokratiske handlingsrommet.
Spørsmålet om forbindelsen mellom økonomisk liberalisme og politisk demokrati er også et aktuelt politisk problem. EUs gjeldskrise håndteres på en måte som ser ut til å aktualisere dette poenget: Europarådet monopoliserer beslutningstakingen på bekostning av Europaparlamentet, Europakommisjonen er blitt degradert til rollen som sekretariat, og nasjonale parlamenter til å godkjenne mellomstatlige traktater, av frykt for sanksjoner. Krisen i EU-systemet førte til en politikkutvikling som fikk selv EU-filosof Jürgen Habermas til å frykte for framtiden. Slavoj Žižeks beskrivelse av Hellas-dramatikken som en testplass for «en avpolitisert teknokratisk modell der banker og andre eksperter får lov til å knuse demokratiet», der politikken drives av eksperter som styrer «postideologisk», på tvers av sekteriske partsinteresser, virker passende her.46 Kanskje vi her er inne på et «valgfelleskap» mellom økonomisk liberalisme og autoritær politikk – dette med tanke på Hayeks foreslåtte reformer, men kanskje også på politikkens utvikling i vestlige demokratier og EU-systemet, som uttrykk for en tilsvarende affinitet.47 For å avslutte med Wolfgang Streeck:
«En strategi for å oppløse spenningen mellom kapitalisme og demokrati lå innbakt i utviklingen mot en regelbasert økonomisk politikk, uavhengige sentralbanker og en finanspolitikk som ikke påvirkes av valgutfall, i overføringen av økonomisk politikk til tilsynsorganer og ‘ekspertkomiteer’ og i grunnlovsfestingen av gjeldstak som er rettslig bindende overfor regjeringer i flere tiår, om ikke for alltid.»48
Sluttnoter:
1 ) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107-118.
2 ) K. Polanyi, Den liberale utopi, Res Publica, Oslo 2012, s. 319.
3 ) W. Lippmann, The Good Society, Transaction Publishers, London 2009, s. 269.
4 ) O. Innset, «Ny liberalisme, ny kapitalisme», Røyst, november 2015, s. 16.
5 ) Ibid.
6 ) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.
7 ) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, The University of Chicago Press, Chicago 2011, s. 166.
8 ) «The ancients aimed at a distribution of power among all the citizens of a given state, and they referred to this as freedom. For the moderns, the goal is security in their private possessions. For them, liberty refers to the guarantees of these possessions afforded by their institutions.» B. Constant i N. Bobbio, Liberalism and Democracy, Verso, London 1990, s. 2.
9 ) N. Bobbio, Liberalism and Democracy (ibid); A. Arblaster, Democracy, Open University Press, Philadelphia 2002; S. Bedi, Rejecting Rights, Cambridge University Press, Cambridge 2009, kap. 1: «The classic conception of rights: the ‘democratic deficit’.»
10) A. Rüstow i W. Röpke, International Economic Disintegration, William Hodge and Company, London 1942, s. 276.
11) F. A. Hayek, The Market and other Orders, The University of Chicago Press, Chicago 2014, s. 214.
12) F. A. Hayek, New Studies in Philosophy, Politics, Economics and the History of Ideas, Routledge, London 1990, s. s. 153. Jf. også F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 471. «In its present unlimited form, democracy has today largely lost the capacity of serving as a protection against arbitrary power.»
13) V. J. Vanberg, The Constitution of Markets, (se note 8), s. 85.
14) F. A. Hayek, «The Dangers to Personal Liberty», The Times, 11.07.1978.
15) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy: Hayek, the ‘Military Usurper’ and Transitional Dictatorship in Chile?», American Journal of Economics and Sociology, Vol. 71, No. 3, juli 2012, s. 521.
16) F. A. Hayek, Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. s. 468; V. J. Vanberg The Constitution of Markets, (se note 8), s. 110.
17) F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 252.
18) Ibid., s. 358.
19) Ibid., s. 435.
20) F. A. Hayek, The Road to Serfdom (se note 15), s. 48.
21) J. Buchanan, F. Tullock, Toward a Theory of the Rent Seeking Society, Texas A & M University Press, College Station 1980, s. 4.
22) C. Schmitt, «Videreudvikling af den totale stat i Tyskland», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002.
23 ) M . Thorup, «Introduktion til Carl Schmitt og den totale stat», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002, s. 8.
24) Ibid., s. 9.
25) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 354.
26) R. Cristi, Carl Schmitt and Authoritarian Liberalism: Strong State, Free Economy, University of Wales Press, Wales 1998, s. 175.
27) W. Bonefeld, Critical Theory and the Critique of Political Economy, Bloomsbury Publishing, London 2014, s. 191.
28) C. Schmitt, Begrepet om det politiske, Vidarforlaget, Oslo 2007, s. 53.
29) Jf. R. Cristi, (ibid.); E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», Constellations vol 4., 1997.
30) W. Streeck, «Heller, Schmitt and the Euro», European Law Journal, vol. 21. No. 3, 2015, s. 367. I det følgende baserer jeg meg særlig på Streecks analyse av Hayeks 1939-artikkel.
31) Ibid.
32) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, s. 262.
33) Ibid., s. 266.
34) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, s. 110.
35) A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. 516ff.
36) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. s. 521.
37) Ibid., s. 513.
38) Ibid., s. 521.
39) Schmitt i H. Høibraaten, «Carl Schmitt, allmakten og nominalismen: To fortolkninger» (hentet: https://www.academia.edu/9713723/Carl_Schmit_nominalismen_og_allmakten_En_skisse_til_to_alternative_fortolkninger), s. 1.
40) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, s. 326.
41) http://s3.amazonaws.com/zanran_storage/www.fahayek.org/ContentPages/
527215195.pdf
42) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 359.
43) Ibid.
44) W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 180.
45) Det er selvsagt betydelige forskjeller mellom Hayek, ordoliberalismen, public choice og Schmitt som ikke bør undervurderes. Her forsøker jeg likevel å få fram noen fellestrekk som favnes med begrepet «autoritær liberalisme».
46) S. Žižek, The Year of Dreaming Dangerously, Verso, London 2012, s. 13.
47) Jf. W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 184.
48) W. Streeck, Buying Time: The Delayed Crisis of Democratic Capitalism, Verso, London 2014, s. 61-62.