Nyliberalismens historie i Norge – en begynnelse
Av Yngve Solli Heiret
Ola Innset:
Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge
Fagbokforlaget, Bergen, 2020, 244 s.
Av Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist.
Nyliberalisme er et mye omdiskutert begrep. I den norske konteksten blir det ofte avvist av politikere så vel som samfunnsanalytikere som hevder at de siste tiårenes markedsorienterte reformer har vært en måte å tilpasse det norske sosialdemokratiet til en endret internasjonal kontekst på, heller enn å ha vært et nyliberalt brudd. Det norske samfunnet preges av en fortsatt relativt sterk velferdsstat som aktivt griper inn i markedet, og det hevdes derfor at norsk samfunnsutvikling frem til i dag karakteriseres av en form for kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden.
I sin siste bok, Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge (2020), tar historiker Ola Innset et oppgjør med dette synet på utviklingen av norsk politikk, og viser gjennom en historisk analyse hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet. Men heller enn å vise til en nyliberal revolusjon eller en fullstendig nyliberal samfunnsomveltning, som er vanlig hos begrepets forsvarere, beskriver Innset i stedet hvordan markedsvendingen i den norske konteksten har skapt en «nyliberalistisk velferdsstat». Innset sin intervensjon er viktig og inspirerende, men boken har også sine begrensninger. Markedsvendingen bør derfor leses som en oppfordring til videre analyse av hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet.
Å analysere nyliberalismen
Innset mener at den utbredte tendensen til å hevde at nyliberalisme er et irrelevant begrep for å forklare nyere norsk historie, hviler på en feilaktig forståelse av hva nyliberalismen egentlig er, og ikke minst hvordan den har utviklet seg historisk. For det første er det en utbredt tendens til å definere nyliberalisme som en ideologi som fremmer en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Nyliberalisme sidestilles dermed med den klassiske liberale laissez faire-ideen om at markeder fungerer best om de frigjøres fra statlige inngripen. For det andre, hevder Innset, preges mye norsk forskning av metodologisk nasjonalisme, hvor norsk historie og statsbygging blir analysert som isolert fra utviklingen i verdenskapitalismen forøvrig, og hvor det unike ved norske utviklingstrekk derfor overdrives. Innset tilnærmer seg med andre ord historien om nyliberalismen i Norge med utgangspunkt i en bred og ettertrengt metodologisk kritikk av forskning på norsk statsbygging. En kort gjennomgang av hans metodologiske rammeverk er derfor på sin plass.
Nyliberalisme som ideologi
På bakgrunn av sitt doktorgradprosjekt gjør Innset en gjennomgang av nyliberalismens idéhistorie for å vise at nyliberal ideologi slett ikke er tuftet på tanken om frie markeder, men tanken om en aktiv markedsfremmende stat. Ideologien vokste frem i mellomkrigstiden i opposisjon til den da stadig sterkere arbeiderbevegelsen som kjempet for en demokratisering av det kapitalistiske samfunnet ved å legge økonomien og markedet under politisk kontroll. De tidlige nyliberalistene så på arbeiderbevegelsens mål om å demokratisere økonomien som potensielt farlig, da de anså politisk planlegging av økonomien som iboende totalitært. Slik de så det, kunne rasjonell fordeling av ressurser i samfunnet kun sikres gjennom markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel i et system drevet av konkurranse og profittmotiv. Nyliberalistene mente derfor at arbeiderklassens demokratiske krav om politisk styring måtte vike for det kapitalistiske markedets økonomiske logikk. Innset viser med dette hvordan nyliberalismens idégrunnlag grunnleggende sett står i motsetning til demokratiske idealer om folkelig medbestemmelse.
Nyliberalistenes motstand mot politisk kontroll over økonomien sto imidlertid ikke i motsetning til ønsket om en sterk stat. Tvert imot, det som gjorde nyliberalismen ny, var ifølge Innsett et oppgjør med den klassiske liberale troen på frie markeder. Nyliberalistene anerkjente at markeder bare kunne skapes og vedlikeholdes gjennom staten. For dem var spørsmålet om staten dermed ikke et spørsmål om «hvorvidt staten skal spille noen rolle i økonomien, men om hvordan den kan fremme snarere enn hemme markedsmekanismer». Forholdet mellom stat og marked ble derfor ikke sett på som et kvantitativt forhold, i form av mer marked og mindre stat, men et kvalitativt spørsmål om hvilke hensyn og interesser som skulle ligge til grunn for anvendelsen av statsmakt.
Nyliberalismen som konkret politisk prosess
På tross av at Innset bruker store deler av boken til å diskutere nyliberalismens ideologiske bakteppe, er hans sentrale poeng at markedsvendingen i Norge ikke var en direkte omsetting av nyliberalistisk ideologi til politisk praksis. Han skiller mellom nyliberalisme som ideologi og som analytisk begrep, hvor sistnevnte refererer til en form for styringspolitikk hvor beslutningstakere og økonomisk ekspertkunnskap tilpasser seg praktiske problemer. Mens nyliberal ideologi vokste frem i mellomkrigstiden, gjorde nyliberal styringspolitikk seg gjeldende med den økonomiske krisen som rammet verdenskapitalismen på 70- og 80-tallet. Vi hadde høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon samtidig med høy inflasjon, den såkalte stagflasjonskrisen. Selv om det fantes en gruppering med nyliberale ideologer i Norge i etterkrigstiden, viser Innset at de politiske reformene som kom i kjølvannet av krisen, ikke ble gjennomført av overbeviste nyliberale ideologer. Snarere tvert imot ble de nyliberale reformene utarbeidet og gjennomført av politikere som anså seg som sosialdemokrater som forsøkte å revitalisere sosialdemokratiet i en kontekst av internasjonal økonomisk krise.
Sosialdemokratiets omfordelingspolitikk og mål om full sysselsetting var mulig blant annet på grunn av en høy og stabil økonomisk vekst stimulert av keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Da motkonjunkturpolitikken viste seg å ikke fungere på stagflasjonskrisen, fremsto nyliberale styringsverktøy, som innstrammingspolitikk og liberaliseringer som slapp markedskrefter fri, som et rasjonelt alternativ. Markedsvendingen, mener Innset, skyldtes dermed at økonomer og beslutningstakere opplevde at de ikke hadde andre valg enn å gjennomføre markedsreformer på grunn av den internasjonale krisen, samtidig som at de faktisk anså de nyliberale styringsverktøyene som positive. Med dette viser Innset hvordan nyliberalismen har befestet seg gjennom det den franske idéhistorikeren Michel Foucault kalte politisk rasjonalitet, som Innsett tidligere har definert som «en måte å tenke om politikk og samfunn på som ikke nødvendigvis er bevisst».
Fremveksten av den nyliberale rasjonaliteten, argumenterer Innset, innebar ikke et fullstendig brudd med sosialdemokratiet, men en gradvis prosess hvor sosialdemokratiske institusjoner ble reformert i tråd med det nyliberale formålet om å legge til rette for markedsmekanismer. Innset karakteriserer derfor markedsvendingen som «et historisk lag oppå sosialdemokratiet», hvor utfallet har blitt fremveksten en «nyliberalistisk velferdsstat». Mange opparbeidede institusjoner og rettigheter er opprettholdt, men er blitt omformet av en ny politisk rasjonalitet hvor konkurranse og effektivisering trumfer sosiale behov og formål.
Et startskudd for nye analyser
Innset sitt analytiske fokus på politisk rasjonalitet bidrar med en sårt tiltrengt nyansering av den norske nyliberalismedebatten, som i dag er preget av dualismen mellom brudd eller kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden. Likevel blir bokens analytiske fokus noe ensidig rettet mot politiske eliters idéverden. Maktrelasjoner, og særlig styrkeforholdet mellom klassene, blir i liten grad diskutert i relasjon til markedsvendingen. Fortellingen som blir stående i boken er i stor grad at nyliberaliseringen er blitt gjennomført av politikere som, tross alt, har forsøkt å gjøre det beste ut av situasjonen for folk flest. Dette står i motsetning til hvordan mange marxistiser forstår den nyliberale vendingen som et resultat av endringer i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, hvor stagflasjonskrisen førte til et regelrett angrep – i regi av staten – på vanlige folks opparbeidede rettigheter. Innset sin analyse beskriver derfor hvordan en nyliberal rasjonalitet har overtatt den økonomiske styringen i Norge, men evner i mindre grad å forklare hvordan denne rasjonaliteten har kunnet flytte maktbalansen mellom klassene i kapitalens favør.
Fokuset på idéverdenen gjør også at Innset overser andre materielle faktorer, slik som den norske oljeøkonomien og hvordan den påvirket nyliberaliseringens form i Norge. Med oljeinntekter i bakhånd, har den norske staten hatt en viss form for økonomisk sikkerhet i tider hvor store deler av verden har opplevd økonomisk turbulens. Eksempelvis etter finanskrisen i 2008, da sentralbanksjef Øystein Olsen omtalte den norske økonomien som en grønn øy i et hav av statsgjeld. Hvis fremveksten av en nyliberal politisk rasjonalitet blir forstått som en løsning på kriser, burde faktorer som oljeøkonomien etter årtusenskiftet spille en sentral del i analysen av hvordan den nyliberale utviklingen har utspilt seg i Norge, som tross en krisepreget verdensøkonomi har opplevd relativ økonomisk stabilitet etter årtusenskiftet. Mens Innset er opptatt av å overvinne den metodologiske nasjonalismen som har preget nyliberalismedebatten, tenderer han til å glemme hva som utgjør den spesifikt norske konteksten.
Innset sin analyse av nyliberalismens historie i Norge er basert på et omfattende tolkningsarbeid av norsk historieskriving. På denne måten klarer han å samle det som til nå har vært relativt spredte fortellinger om spesifikke sektorer og sfærer av samfunnet. Han samler også disse fortellingene i sitt eget teoretiske rammeverk og viser hvordan nyliberalismen som en spesifikk form for stat har utviklet seg i Norge. På denne måten er Markedsvendingen et viktig tilskudd til den norske nyliberalismedebatten, ettersom den ser nyere norsk historie i kontekst av en helhetlig vending og i en ny teoretisk drakt. Samtidig utgjør styrkeforholdet mellom klassene og faktorer som oljeøkonomien en mangel i Innset sitt narrativ. Markedsvendingen bør derfor sees som et ufullstendig verk som må inspirere til nye runder med analyse av nyliberalismens historie i Norge.
Litteratur
Ola Innset 2020. Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.
Ola Innset 2016. «Nyliberalisme – filosofi eller politisk rasjonalitet?». I Agora 02–03/2016 (Volum 33).
Einar Lie 2012. Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget, Oslo.