Nyliberalismen – Intervju med Ola Morris Innset

Av Stian Bragtvedt

2022-02

Begrepet nyliberalisme trekkes ofte fram når man snakker om kapitalismens utvikling siden 1970-tallet. Men hvor kommer den fra, og går den nyliberale epoken mot slutten? Stian Bragtvedt i Gnist intervjuet historiker Ola Morris Innset om nyliberalismens vei fra møterommene i liberale tankesmier til politiske programmer langt inn i sosialdemokratiet.


Ola Morris Innset er historiker, jobber ved BI og har blant annet skrevet boka Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge. Han har også vært aktiv i Rødt.

Nyliberalismen er et ord som kastes mye rundt, men hva er det egentlig?

– Jeg vil si at det er to ting: For det første er det et ideologisk program som ble utvikla allerede i mellomkrigstida, og for det andre er det en slags epoke i kapitalismens historie som vi fortsatt er inne i. Den epoken kjennetegnes av at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og gir oss en råere kapitalisme. Siden det ideologiske programmet dreide seg om å gjøre det moderne samfunnet til et markedssamfunn, og vi har gått i en slik retning over hele den vestlige verden siden omtrent 1970-tallet, så er denne epoken oppkalt etter den ideologiske bevegelsen. Men det har også vært andre aktører involvert i disse endringene, og den store ironien er at sosialdemokratiske forsøk på å modernisere og skape en slags «tredje vei»-politikk, etter 70-tallets økonomiske kriser, har bidratt til å føre samfunn som det norske i det vi helt fint kan kalle en nyliberal retning.

 

Hvor kommer ideene fra? 

– Selve den nyliberalistiske grunntanken er at markedsmekanismer er det moderne samfunnets og selve sivilisasjonens basis. Det er en variant av tidligere konservative og liberalistiske ideer om at gjeldende maktforhold er riktige, rettferdige og har vokst fram spontant. Derfor må demokrati og arbeidermakt begrenses. Men i møte med en stadig sterkere arbeiderbevegelse og krav om sosialisering ble dette skrudd til noen hakk i mellomkrigstida. Nyliberalismen begynte som et negativt prosjekt, for å vise at en sosialistisk økonomi aldri ville kunne fungere. Det inneholdt dermed også en slags positiv visjon om at markedsmekanismer kunne gjøre omtrent alt det som sosialismen ønsket å få til – det vil si koordinering av en sammenvevd, moderne økonomi og velstand og vekst som alle nyter godt av. Og istedenfor å forsvare kapitalister i seg selv, var det selve markedsmekanismen som ble løftet fram, som en slags spontan koordinasjonsmekanisme som var helt sentral for at økonomien skulle fungere. Men dersom man gjorde statlige «inngrep» i markedsøkonomien slik både sosialister, konservative og andre liberalister gjerne følte at man måtte i møte med mellomkrigstidas kriser, ville man gjøre vondt verre og faktisk skape diktatur og ufrihet. Dermed var det altså ikke bare sosialisme nyliberalistene siktet seg inn mot, men alle mulige slags «inngrep» i markedsordenen, for eksempel sosialliberalisme av den typen John Maynard Keynes stod for. En sentral nyliberalist som Friedrich Hayek skyldte jo faktisk nazismen på tidlige tyske forsøk på velferdsstat, så i etterkrigstida, da omfordelende velferdsstater ble bygget ut over hele Vesten, hevdet han og andre nyliberalister at en ny «totalitarisme» lå rett rundt hjørnet.

 

Et viktig poeng er at selv om nyliberalistene elsket markedet og hatet det de kalte inngrep, så var de likevel ikke imot staten. I tillegg til å være eksplisitte motstandere av sosialliberalisme var de også motstandere av det de kalte «laissez-faire», altså en 1800-talls-liberalisme som ville at staten skulle gjøre minst mulig. Dette er viktig, siden mange har mistolket nyliberalisme til å være det samme som laissez-faire når det egentlig var et oppgjør med det. Der sosialister, og sosialliberalister, ville bruke staten istedenfor markeder, ville nyliberalister nemlig bruke staten for å understøtte, beskytte og spre markeder. En frimarkedsideologi som gikk inn for å aktivt bruke staten for å skape et samfunn basert på markeder, var en ny form for liberalisme.

 

Akkurat hva det ville si å «planlegge for konkurranse», var ikke alltid krystallklart. På den ene siden hevdet jo nyliberalistene at markedets prismekanisme var nettopp en mekanisme, som gjennom en slags automatikk utenfor enkeltmennesker eller gruppers kontroll likevel førte til koordinering av samfunnet. På den annen side så de at staten behøvde å ta grep for at denne mekanismen skulle få virke på best mulig måte. De syntes rett og slett at markedet var så bra at man måtte bruke staten for å beskytte og spre det. Da blir det mange definisjonsspørsmål om hva som er et inngrep i mekanismen, og hva som isteden er å legge til rette for den, og dette inneholder noen interessante motsetninger mellom ulike nyliberalister som Chicago-skolen, den østerrikske skolen og de tyske ordoliberalistene.

 

Hvorfor ble disse ideene så utbredt? 

– I begynnelsen ble de jo ikke det, selv om de nok hadde større betydning i etterkrigstida i en del europeiske land og i det begynnende europeiske samarbeidet enn hva vi tidligere har trodd. Nyliberalistene var jo ikke egentlig imot planlegging, men de ville at den planleggende staten skulle legge til rette for konkurranse mellom kapitalister. I den grad det handlet om å holde demokratiet og folkelige bevegelser unna makta, hadde de jo også flere allierte på toppene av etterkrigstidas ulike planstyringssystemer. Men det var heller ikke tvil om at de ønsket seg mer kapitalvennlige reguleringer, lavere skatter og så videre, enn det etterkrigstidas system la opp til.

 

Og omsider så fikk de det, og den viktigste bakgrunnen for dette er den økonomiske krisa på 1970-tallet, som var sterkt knytta til lavere økonomisk vekst enn den man hadde hatt etter 1945. Krisa ble ikke drevet fram av nyliberalister, men de greide å bruke den til å hevde at de hele tiden hadde hatt «rett»: Statlige «inngrep» i markedsøkonomien ledet til ineffektivitet, og det var bare et spørsmål om tid (tre tiår) før det ville bli synlig.

 

Interessant nok er jo dette egentlig omtrent den samme analysen mange marxistiske tenkere har av etterkrigstida, nemlig at klassekompromisset bare kunne overleve så lenge veksten var så høy at det var «nok» til alle. For venstreorienterte tenkere viser jo dette at kapitalisme og demokrati egentlig ikke går i hop (og at man dermed må skape sosialisme), men for nyliberalister ble den et bevis på det de allerede mente: at omfordelende velferdsstater var et onde.

 

Hvordan kunne disse ideene vinne fram i Norge, hvor vi hadde sosialdemokrati, norsk modell og sterk fagbevegelse? 

 

– Det forklarer ikke alt, men jeg mener at endringer i økonomifaget har hatt en del å si her, nettopp fordi endringene her har vært så pass tekniske og tidvis nesten har gått litt «under radaren». Det har ikke vært noen krig mot fagbevegelsen, slik Reagan hadde med flygelederne i USA og Thatcher hadde med gruvearbeiderne i England. Likevel har vi hatt viktige økonomiske reformer, som i hvert fall toppene i fagbevegelsen som oftest har gått gode for. Økonomifaget ble veldig sentralt i det norske styringssystemet i etterkrigstida, og er det på mange måter fortsatt. Økonomifaget hadde tidligere vært fiendtlig grunn for nyliberalistene, Hayek så på det nyklassiske økonomifaget som et verktøy for sosialismen, men særlig gjennom Chicago-økonomenes fag-interne angrep på etterkrigstidas tenkemåter, begynte noen av nyliberalismens grunnprinsipper å finne veien inn i det som da var blitt et viktig styringsfag og som ble ansett som vitenskapelig og upolitisk. Da det gamle styringssystemet ble vanskeligere å opprettholde utover 1970- og 80-tallet – blant annet altså på grunn av lavere vekst, problemer i eksportnæringene og økende valutaspekulasjon – skjedde det samtidig med at ideer som hadde sitt utspring i nyliberalismen fikk stadig større gjennomslag i faget. Og når «vanlig» økonomisk politikk ble stadig vanskeligere og mindre vellykka, samtidig som Hayek og Friedman fikk liksom-nobelpriser for å si at alt uansett ville fungert mye bedre uten akkurat disse reguleringene, så er det kanskje ikke så rart at også norske økonomer begynte å tenke i litt nye baner? Det betyr ikke at de starta studiesirkler for å fordype seg i nyliberalismen, men hele faget – også de som krangla med nyliberalistene internasjonalt – endte med likevel å ta inn over seg viktige deler av deres program. Man kan ikke si at norske økonomer ble nyliberalister av den grunn, men hele faget gjennomgikk en slags markedsvennlig høyredreining, og påvirkningen fra den nyliberalistiske bevegelsen er en av grunnene til dette.

 

Samtidig er det jo politikerne som har sittet i førersetet og har tatt de faktiske beslutningene. Her finnes det litt vage forklaringsmodeller av typen «vind fra høyre etter murens fall» og «individualisme etter 68-opprøret», som forsøksvis forklarer hele dette «tredje vei»-komplekset – hvor ledende sosialdemokrater omfavnet markedet og kapitalismen på langt mer uforbeholdne måter enn hva som ble gjort i etterkrigstida. Og slike «strømninger» har jo noe å si, en mann som Milton Friedman skrev ikke bare fagartikler for økonomer, men lagde også TV-programmer for folk flest som ble sendt på NRK. Så når det gjelder å påvirke tenkemåter også blant politikere og folk flest, har selve den nyliberalistiske bevegelsen gjort en innsats i Norge også før Civita ble opprettet i 2003.

 

Men det går også an å se mer konkret på at Norge er koblet inn i den samme, kapitalistiske verdensøkonomien som alle andre land. Og det man kan kalle «nyliberalisering» har skjedd, i ulik grad, i alle vestlige land (og på andre måter også i mange andre land). Arbeiderpartiet i Norge har hatt en tendens til å si noe à la «det var ikke oss, og vi hadde uansett ikke noe valg», når de blir konfrontert med sitt eget partis deltakelse i mange av reformene som utgjør markedsvendingen. Det første stemmer ikke, de har til og med ledet an i mange reformer, men det med at de ikke hadde noe valg går det an å ta mer på alvor. Som nevnt så bekrefter det jo egentlig den marxistiske analysen av at det ikke lenger ble mulig å opprettholde så mye demokratisk styring og omfordeling innafor et kapitalistisk system, da veksten uteble og Bretton Woods-systemet som tillot kapitalkontroller og «beskyttet» nasjonale sosialdemokratier, falt sammen.

 

Så da «valgte» på en måte sosialdemokratene kapitalismen, og gikk til høyre, istedenfor å gripe til sine mer radikale røtter og forsøke å utvide demokratiet og stå imot press for dereguleringer og kutt-politikk. Man kan spekulere i om mellom- og etterkrigstidas mer radikale sosialdemokrater, som kom fra arbeiderklassen og hadde opplevd arbeidsledighet og fattigdom, kanskje ville ha foretatt andre vurderinger enn de som hadde vokst opp innenfor «toppfolkenes partnerskap» gjorde. At for eksempel en ung Gerhardsen teleportert til 80-tallet kanskje ville ha skjønt at kampen de tok i mellom- og etterkrigstida nå måtte tas på nytt. Men det blir veldig hypotetisk, og det var uansett verken styrkeforhold eller i det hele tatt ideer i omløp på den tida som tilsa noe sånt. Isteden hadde jo Arbeiderpartiet allerede da for lenge siden vendt seg til å glorifisere klassesamarbeidet i seg selv, istedenfor å se det som et kompromiss. Så det går an å skjønne hvorfor både Ap-statsministre og LO-ledere har tenkt som de har gjort. Da som nå så forstod de den kapitalistiske økonomien som en slags virkelighet som de bare måtte håndtere best mulig, etter råd fra økonomene.

 

En annen variant som dukker opp noen ganger, er at Ap egentlig ikke ville gjøre alt dette, men at velgerne ville ha det, sånn at de måtte de løpe etter – for å få makt og deretter forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Det avslører jo i så fall et litt merkelig syn på demokrati, og alt i alt er det mange rare og motstridende forklaringer å få på dette fra sosialdemokratisk hold. De har jo også brukt mye energi på å forsvare alt dette som en modernisering og tilpasning som måtte komme – at virkeligheten nærmest dikterte det – og på å sette det i sammenheng med sosialdemokratiets historie og idegrunnlag. Det går det an å gjøre, men jeg mener også det går an å se det som et ganske tydelig brudd som altså har sine årsaker i kapitalismens krise fra 1970-tallet.

 

Magnus Marsdal har hevdet at nyliberalismen som ide og regime er i ferd med å bryte sammen, og at det nå er investeringsstaten som tar over. Er du enig i påstanden? Er det en motsetning mellom nyliberalismen og en sterk stat? Mellom nyliberalismen og en investeringsstat?

 

– Det er nok ikke helt sant, men jeg skjønner at Marsdal kanskje forsøker å bidra til å gjøre det sant ved å si at det er sånn. Og det finnes jo absolutt utviklinger som peker i den retningen, selv om det ikke er noen garanti for at det blir sånn heller. Påstander om nyliberalismens slutt har det vært i mange år nå. Men på den ene siden er det helt riktig at etterkrigstidas planstyringsregimer var basert i nasjonalstater. En viktig grunn til at de ble vanskelige å opprettholde, var at nasjonalstater mistet mye av muligheten til å føre en reelt progressiv og uavhengig økonomisk politikk når de samtidig skulle være knyttet til den overnasjonale kapitalismen. Bretton Woods-avtalens system for kapitalkontroller, merk ordet!, var en viktig betingelse for at den historisk unike kombinasjonen av transnasjonal kapitalisme og nasjonale demokratier lot seg gjennomføre. Dette systemet brøt sammen tidlig på 1970-tallet. Dette var kanskje mer et symptom på de store, underliggende endringene i verdensøkonomien – med lavere vekst og nye uavhengige nasjonalstater i det globale sør som krevde en ny verdensorden – men rent praktisk hadde det mye å si. I norsk debatt har jo alt en tendens til å handle om EU, og på mange måter er tilknytningen til felleseuropeiske markedet gjennom EØS en konkretisering av akkurat den samme dynamikken. Deltakelse i den transnasjonale økonomien skjer i økende grad på betingelse av diktering av regler, også kalt «harmonisering». Man risikerer et misforhold mellom hva folk stemmer for i nasjonale valg, og hva som er mulig å få til politisk så lenge økonomien er mer globalisert.

 

Samtidig synes jeg Marsdal går for langt i å holde opp nasjonalstaten som motgift mot nyliberalismen – bare nasjonalstaten blir mektig, så kommer nyliberalismen til å forsvinne, liksom. Men en nyliberal nasjonalstat er jo ikke akkurat vanskelig å forestille seg – se bare til Storbritannia. Og som du antyder, kan det ligge en misforståelse her i at man tror at nyliberalisme er det motsatte av en sterk stat. Både i teori og praksis handler det ikke om å kvitte seg med staten i seg selv, men om å bruke staten aktivt for å skape og opprettholde en samfunnsorden basert på markedsmekanismer og privatkapitalisme. Så kan man si at forutsetningen for å få til noe annet enn nyliberalisme nettopp er å sørge for at hva man stemmer på i valg har noe å si. Det kan jeg saktens være enig i, men vi vil fortsatt være avhengig av eksport og import, og slik sett vil norske bedrifter reelt sett konkurrere på verdensmarkeder og være nødt til å ha betingelser deretter, og så videre. Derfor kan ikke løsningen ligge på det nasjonale nivået alene, ubalansen i forholdet mellom demokrati og kapitalisme må håndteres internasjonalt.

 

Hvor viktig er næringsnøytralitet i det nyliberale regimet? 

 

– Det er jo bare en av veldig mange ting, men det er mulig at det ligger noe viktig der. Som jeg nevnte så begynte nyliberalismen som en kritikk av økonomisk planlegging, og den kritikken ble utviklet til en ide om at markedet rett og slett vet best og på en måte planlegger for oss. Så når folk langt inn i Arbeiderpartiet nylig har latt seg sitere på ting som at «staten må velge vinnere», er det et brudd med tidligere tenking og potensielt med hele grunnlaget for nyliberalismen som idé. Og egentlig er det jo åpenbart, i møte med klimakrisa, at vi må ta veldig konkrete grep for å kutte utslipp. Så de som har en sånn eksplisitt nyliberal posisjon om at markedet faktisk vet best og det aldri vil være mulig rasjonelt å planlegge konkret politikk for å oppnå konkrete mål – de sliter jo nå.

 

En type nyliberalisme som er hakket mer praktisk, er Stoltenberg-varianten hvor markedet er «en dårlig herre, men en god tjener», og det er jo dette som løftes fram nå som et brudd med nyliberalismen, siden staten visstnok skal planlegge for utslippskutt og velge hvilke teknologier og bedrifter som skal støttes. Men siden det fortsatt er snakk om markedsaktører som vi skal kanalisere offentlige penger til, kan man spørre seg hvor tydelig bruddet egentlig er. Hele grunnen til at vi skal bruke markedet som «tjener», er jo basert på den samme ideen om at markedsmekanismer alltid er mer effektive enn planlegging – men i denne versjonen så tar man ikke konsekvensen av argumentet, man sier «markeder er bedre og mer effektive, men vi skal likevel bestemme over dem». Når dette kommer fra folk som Stoltenberg, som har jobba for å flytte makt fra demokrati til markedskrefter i et par tiår, så kan man jo spørre seg om demokratiet da egentlig har den makta til å være «herre» over markedskreftene

 

Når man forsøker å bruke markedet som et verktøy, bør man i hvert fall være bevisst at det er maktforhold og kapitalisme involvert i dette verktøyet. Når selskaper blir rike, får de makt. Dermed er det en slags inkonsekvens i påstanden om at demokratiet har makta og at vi kan bruke markedet som et verktøy for å nå gitte mål, når argumentet for hvorfor markedet er mer effektivt egentlig innebærer at man ikke kan diktere det uten å ødelegge selve den mekanismen som etter sigende gjør det så effektivt. Og kanskje går det an å utnytte den inkonsekvensen – kanskje åpner det døra for at vi kan drive klimapolitikk som handler om noe mer enn å gi statsstøtte til utvalgte kapitalister. For høyresida vil jo ofte også ha rett i at man risikerer å gi pengene til feil kapitalister, og at man ved å dele ut penger til kapitalister ødelegger hele den insentivstrukturen som skal gjøre dem så veldig effektive. Og hvis man ser på nyliberalisme i et mer materialistisk perspektiv, hvor det handler om at etterkrigstidas klassekompromiss brytes opp og makt og ressurser overføres til kapitaleiere, så er det ikke gitt at det er noe brudd med det å gi en masse statsstøtte til utvalgte kapitalister. Men hvis man kan gjøre det på en sånn måte at det både altså bryter med ideen om at vi ikke aktivt kan styre økonomien og samfunnets retning, og på en slik måte at det reelt sett bygger demokratisk makt over kapitalkreftene, så begynner vi kanskje å kunne snakke om noe.

 

Meritokrati har jo blitt et mantra langt inn på venstresiden, tyder ikke det mer på nyliberalismens dominans enn sammenbrudd?

 

– Ja, mer generelt så er det jo klart at det finnes mye i samfunnet vårt som trekker i retning av en slags «nyliberal kultur». Det at vi sitter mer hjemme på hver vår tue, er ikke nødvendigvis hjelpsomt når vi vet at progressive endringer kommer av at folk treffer hverandre, snakker sammen og etter hvert også organiserer seg sammen. Ideologisk sett så handler også nyliberalisme om en vektlegging av konkurranse som det som gjør at samfunnet kan fungere og drives framover. Her kunne jeg sitert tenkere som var bekymret for «proletarisering» på 30-tallet, som i dette tilfellet var en slags borgerlig idé om at moderne arbeidere ikke tok ansvar for sin egen skjebne og isteden ble klienter av fagforeninger og velferdsstater. Bekymringen for at folk blir late og uten initiativ dersom de ikke piskes hardt nok, og eventuelt også har store nok gulrøtter foran seg, har vel ikke akkurat avtatt på høyresida siden den gang. Her går det an å peke kjapt til New Public Management-reformer i velferdsstaten, som jo handler om å utsette offentlig ansatte for det samme markedspresset man ser for seg at eksisterer i privat sektor – noe man har gjort både gjennom ren privatisering, konkurranseutsetting og opprettelsen av pseudo-markeder internt i offentlige virksomheter. Dette er basert på teorier som mange økonomer bare ser på som vitenskapelige, men som er utviklet av aktive nyliberalister og som ofte bunner i nettopp denne ideen om at demokrati og planlegging bare blir surr og ineffektivt (fordi folk dypest sett er egoister), men at markeder og konkurranse gjør at alles egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere enhet som er til alles beste.

 

Det er lett å tenke at summen av alle sånne ting har gjort ideen om egoistiske enkeltmennesker i evig konkurranse med hverandre til en slags sannhet, fordi vi hele tida ledes inn i strukturer hvor det forventes at vi oppfører oss på den måten, og så blir det en selvoppfyllende profeti som igjen gjør sosialistisk organisering vanskelig. Og for eksempel så er nok en av grunnene til at vi ikke får en bedre boligpolitikk, at de siste tiårenes utvikling har gjort såpass mange til boligspekulanter som konkurrerer på boligmarkedet, at de ikke oppfatter det som å være i deres interesse å stemme for endringer. Men akkurat det er jo egentlig materielt mer enn det er kulturelt, og jeg har en viss tro på at kulturelle forestillinger kan endres seg ganske raskt.

 

Hva er viktig for venstresida å fokusere på for å komme videre fra nyliberalismen? 

Er det snakk om å gå tilbake til det som var før (hva ville Gerhardsen gjort), eller må vi tenke grunnleggende nytt? 

 

– Det er umulig å gå tilbake i tid, og mer konkret så er det slik at den eksepsjonelt høye økonomiske veksten som var forutsetningen for etterkrigssamfunnet, ikke eksisterer i dag og kanskje aldri kommer tilbake.  Det siste er mest sannsynlig en god ting med tanke på at økonomisk vekst og menneskehetens økologiske fotavtrykk har en veldig klar sammenheng, i hvert fall historisk. Men man kan se til etterkrigstida og hele det forrige århundrets historiske utvikling for både økt forståelse av vår egen tid og også en viss grad av inspirasjon. Utvidelse av demokratiet ble drevet fram av arbeiderbevegelsen, som først fikk stemmerett for alle og så greide å ta den parlamentariske makta. Det var mange kompromisser involvert i dette, men jeg holder fast på at etterkrigsordenen var unik på den måten at det var første gang stater med en viss demokratisk basis utøvde betydelig makt over økonomien. De fleste kapitaleiere kjempet mot dette allerede da, og finansierte utviklingen av nyliberalismen som en ideologisk motoffensiv. Etterkrigstidas veldig ufullstendige sosialisering av økonomien har delvis blitt slått tilbake, men det er mye å bygge videre på også – ikke minst den utbredte oppfatningen om at samfunnet faktisk bør være demokratisk organisert.

 

For samtidig som markedsvendingen har medført en masse prat og teorier om at staten har trukket seg tilbake og ikke har makt lenger, så viser jo pandemien at staten, i samme tidsrom, har blitt mektigere enn noensinne før. Og det er på en måte skremmende, men det viser også hvilke muligheter som finnes. Plutselig hadde vi for eksempel ubegrenset med penger, og dersom vi kan styrke demokratiet i den staten, er det mye som kan utrettes. En av de viktigste lærdommene jeg har fått av å studere tidlig nyliberalistisk tenking, er at markeder ikke er naturlige eller oppstår av seg selv. De er en type sosial organisering, som henger tett sammen med kapitalismen og ofte står i en viss motsetning til demokratisk organisering. Så økonomien er organisert gjennom regler, og vi har en mektig stat som presumtivt er demokratisk, og kan endre på disse reglene, og dermed gjøre samfunnet bedre. Disse realitetene tror jeg er blitt litt tydeligere i løpet av pandemien, og jeg tror det er et stort potensial for venstresida nå i å vise fram dette og mulighetene for forandring som ligger i det. Den «kapitalistiske realismen» kan utfordres, fronter kan flyttes og venstresida kan vise fram konkret hvilke hindringer i form av institusjoner, tenkemåter og motkrefter som står mellom oss og et bedre samfunn.