Nye perspektiver på maoistpartiet i Nepal
Av Stian Bragtvedt
Aditya Adhikari:
The bullet and the ballot box
The story of Nepal’s Maoist revolution
London: Verso Books, 2015, 246 s.
Boken til den nepalske journalisten Aditya Adhikari forteller historien om maoistopprøret i Nepal. Det finnes mange bøker som har skildret maoistpartiets vei fra illegalt miniparti på 1980-tallet, via borgerkrigen og til den overraskende valgseieren i 2008. Adhikaris bok skiller seg ut ved å løfte frem nytt stoff, i alle fall for denne anmelderen, om hvordan de som ble maoister selv, opplevde bevegelsen. Hvorfor ble så mange fattige ungdommer fra landsbygda i Nepal geriljasoldater? Hvilke muligheter og begrensninger bød en slik tilværelse på? Disse og mange flere spørsmål blir besvart i boka, noe som gjør den til et velkomment tilskudd til litteraturen om maoistpartiet og borgerkrigen i Nepal.
Maoister fra gerilja til regjeringsmakt
Få år etter at kong Birendra ble presset til å innføre demokrati i Nepal, startet maoistpartiet sin geriljakrig med sikte på å gjennomføre revolusjon. Lenge ble partiet og opprøret betraktet som et lov og orden-problem, og politiet var maoistenes hovedfiende. Først etter flere nederlag for politistyrkene, ble hæren satt inn i det som utviklet seg til en borgerkrig. Først mellom maoistgeriljaen og staten, men etter hvert ble dette en kamp mellom tre parter: maoistene med base i de fattige områdene på landsbyga, politikerne med base i overklassen i de store byene og kongen med sin kontroll over den stadig voksende hæren. Lenge stod maoistene alene mot de andre partiene og kongen, men da kongen oppløste parlamentet i 2005, fant maoistene og partiene sammen i en felles front som med Indias velsignelse (på grunn av den egenrådige kongens samtaler med Kina) mobiliserte til en enorm folkebevegelse som presset kongen til å trekke seg. Parlamentet kom sammen med mål om å utlyse valg til en grunnlovgivende forsamling. Da dette valget ble holdt i 2008, ble maoistene, til alles overraskelse, det klart største partiet med 36 prosent av stemmene, dobbelt så mange som de to neste partiene til sammen. Dette valget er bokas sluttpunkt, og sånn sett handler The Bullet and the Ballot Box mer om maoistpartiets vekst enn fall. En kollega av Adhikari, Prasant Jha, har skrevet Battles of the New Republic, som tar opp tråden der denne boka slutter og beskriver maoistenes vei fra valgseieren i 2008 til nederlaget i 2013. Maoistene fikk 17 prosent og ble minst av de tre store partiene.
Geriljahær nedenfra
Det mest interessante med boka er at Adhikari har fått tilgang til dagbøker og brev skrevet av maoistkadre under krigen, og i tillegg har han intervjuet veldige mange mennesker på landsbygda. Boka skildrer i større grad enn noe annet jeg har lest, borgerkrigen i Nepal nedenfra. Vi kan lese om ungdommer som verver seg til maoistenes geriljahær, motivert av muligheten det gir til å reise rundt på landsbygda i Nepal og få rikere erfaringer enn livet i hjemlandsbyen kan by på. Å melde seg inn i partiet representerer for mange fra fattige bondefamilier en mulighet til å gjøre karriere, på en arena hvor dyktighet og arbeidsvilje kan telle mer enn klasse og kastetilhørighet.
Boka gir også en god oversikt over den ideologiske kampen i partiet, som særlig tilspisset seg utover 2000-tallet, hvor partilederen Prachanda og nestlederen Baburam Bhattarai stod på hver sin side. Sentralt var spørsmålet om hvem som var revolusjonens hovedfiende. Nettopp denne debatten fikk avgjørende betydning for at maoistene valgte å alliere seg med partiene mot kongen og det de så som det politiske uttrykket til føydalismen i Nepal. Prachanda stod for linjen som sa at imperialismen og deres agenter var hovedfienden. Den naturlige følgen ble da å søke allianse med patriotiske elementer i kongehuset og hæren. Bhattarai representerte det motsatte synet: føydalismen er hovedfienden. Konsekvensen av dette standpunktet var å søke allianse med de politiske partiene og India for å bekjempe kongehuset. Den politiske utviklingen i Nepal gjorde at Bhattarais linje vant fram til slutt, etter en politisk drakamp som truet med å splitte partiet. Skildringen av dette er veldige gode, spennende som en krimbok.
Hva nå?
Maoistpartiets suksess representerte for mange et håp om en reell demokratiprosess i Nepal, som kunne vise vei ut av de mange og store problemene som finnes i dag. Den ekstreme fattigdommen, bistandsavhengigheten og korrupsjonen blant de politiske elitene i Katmandu. Etter syv år med drakamp i parlamentet uten at partiene har greid å bli enige om en ny grunnlov, har gjort at dette håpet nok har falmet hos mange, undertegnede inkludert. Vi får feste lit til de avsluttende ordene til den fram-stående indiske marxisten Achin Vanaik da han nylig meldte boka i New Left Review (mars -april 2015) – Det er for tidlig å si hvilke følger den politiske prosessen igangsatt av maoistene i Nepal vil få.