Nirmal Brahmachari fyller 75 år. Liv og diktning er ett
Av Jorun Gulbrandsen og Gudmund Dalsbø
Dette fyndordet, som er brukt om mange diktere, slår meg som usedvanlig passende når det gjelder den indisk-norske poeten Nirmal Brahmachari. Jeg sitter og prater med ham om den siste diktsamlinga hans, Folkets kamp – og det blir like mye en samtale om livet hans. Men også om livet til folkemassene på det indiske subkontinentet.
Av Gudmund Dalsbø,
medlem av Rødt
Jorun Gulbrandsen
medlem av Rødt
Nirmal kom til Norge i 1974, tretti år gammel. Da hadde han tilbrakt flere år i fengsel i hjemlandet, etter å ha vært engasjert i den revolusjonære studentbevegelsen og naxalittenes bondeopprør. Nå – førtifem år og hundrevis av dikt seinere – er dette fortsatt noe som preger ham.
– Jeg skriver fra et indisk perspektiv, ikke fra et vest-europeisk. Men dette er et perspektiv det er viktig å ha også i Norge, om en vil skjønne situasjonen i den tredje verden. Bakgrunnen med årtusener av kultur, med kolonialisme og frigjøringskamp, med nyimperialisme og med folks kamp mot egen overklasse.
– I diktet «På landsbygda i Bengal» skriver du om fattigbøndenes situasjon.
– Ja, det er jo nesten ironisk at disse som dyrker jorda og produserer mat for landet, sjøl går sultne til sengs og havner djupere og djupere i gjeld. Det er situasjonen de lever i.
– Men du skriver også om at de er «tilfredse som var dei i himmelen».
– Ja, det er et paradoks jeg prøver å få fram i dette diktet, et paradoks som viser hvorfor det er så vanskelig å få dem til å kjempe. På landsbygda er det ofte mangel på brensel, så folk koker risen én gang, og de neste dagene spiser de restene oppbløtt i vann. Dette er naturligvis ikke særlig godt, så de få dagene de spiser fersk ris, blir reint himmelsk. Mer skal det ikke til for å gjøre dem fornøyde. I tillegg kommer jo at det lett utvikles alkohol av dette, og alkoholen gjør at de holder ut slitet, men ikke opponerer.
– «De blir pint uten å ha gjort noe galt», skriver du i diktet med den enkle tittelen «Barn». Er barnearbeid fortsatt utbredt i India?
– Ja, det finnes i stor grad, både i India og Bangladesh. Det er kommet en del reguleringer, som gjør situasjonen noe bedre, men det er mange små bedrifter overalt og ikke noe godt system for å kontrollere dem. Og barnas familie trenger de pengene de kan få, så det er vanskelig å få til en kamp mot dette.
– I et dikt skriver du om «diskrimineringens fluer». Hva er det?
– Det er rasismen og den lille diskrimineringen som folk kan møte små stikk av i det daglige. Ja, ikke bare rasisme, men også diskriminering som klasse. Det er slikt jeg stadig kan føle. Det diktet du nevner, hang forresten på t-bane-stasjonene i byen. Kulturrådet og Sporveien hadde et samarbeid, der de valgte ut dikt og trykte dem på plakater.
– Du har flere dikt om kastesystemet. Er det fortsatt utbredt i India?
– Å ja. Særlig på landsbygda. Det har vært mye kamp mot det, men i en del distrikter står det fortsatt sterkt. Framveksten av hinduistisk fundamentalisme har også gjort situasjonen verre mange steder. De kan si at de støtter de kasteløse, men det er mest for å få stemmer fra dem. I praksis er de for å opprettholde dette tusen år gamle systemet.
– Hvordan arter det seg?
– Det er et ekstremt klassesystem. I utgangspunktet står presteklassen øverst, og deretter følger kongens rådgivere, som også er krigere. Under dem er arbeidsfolk som bønder og snekkere, og aller nederst de kasteløse eller ureine. Det er for eksempel de som tar seg av døde kropper. Det «positive» er at om du gjør det bra i den kasten du er i, så kan du komme i en høyere kaste i ditt neste liv. Det er jammen en fin måte å hindre motstand og opprør på.
Systemet har mange utslag som kan virke latterlige i Norge. En kasteløs kan for eksempel ikke gå ved sida av en som har eiendom. Familien min er fra øverste kaste, og om en bonde på landsbygda treffer meg og hører navnet mitt, så vil han bukke dypt og gå minst fire meter unna for å ikke trampe på skyggen min. Det kan nemlig være piskestraff for slik uforskammethet.
På den andre siden kan systemet også ramme høykastefolk. Det har hendt at noen fra overklassen trenger hjelp, men ikke får det fra en av lavere kaste, fordi denne er redd for å bli straffa for å gripe inn. Den indiske nobelprisvinneren Tagore har skrevet en opera, Chandalika, om et slikt tilfelle.
– Dette høres svært gammeldags ut. Det sies jo at også at India er et moderne land med demokratisk styresett. Stemmer ikke det?
– Både og. Det er viktig å være klar over at han som er statsminister i India nå, Narendra Modi, kommer fra det hindu-ekstreme partiet BJP. Han har bekgrunn i RSS, som er en paramilitær halvfascistisk organisasjon. Den har alltid vært reaksjonær – den var mot frigjøringskampen og samarbeida med den britiske kolonimakta, samtidig som lederne under andre verdenskrig uttrykte beundring for Hitler og Mussolini.
Med slike folk ved makta i dag er det ingen opposisjonelle som kan føle seg trygge. Det er farlig å være muslim, for BJP mener at India bare skal være for hinduer. Også de som kjemper for kvinners og barns rettigheter, risikerer fengsel og tortur. Det er diktatur.
Under Kongresspartiets styre var det i alle fall et tilsynelatende demokrati. Det er heilt borte nå. De ville til og med ta Tagores diktning ut av pensum, ettersom han skreiv at India var ett land for alle religioner. Men da blei det protester, han har tross alt skrevet nasjonalsangen til India – og til Bangladesh og Sri Lanka.
– Det er likevel kommunistpartier i India, ikke sant? Faktisk ganske mange. Jeg ser at engelskspråklig Wikipedia ramser opp minst hundre.
– Ja, det er i alle fall mange som kaller seg kommunistiske, og til og med marxist-leninistiske. Ikke alle er det i virkeligheta. Det er også mange splittelser, og til tider er det ærlige kommunister som blir skuffet over egen ledelse og starter nye partier.
– Ja, det er vel korrupsjon og slikt du skriver om i diktet «Gribbene i rangel»? Der skriver du at en ikke trenger å dra ut i jungelen for å finne glupske gripper.
– Ja. Jeg skriver også om dette i «I forandringens tid». De som kjenner for eksempel til moderne historie i Vest-Bengal, vil straks kjenne seg igjen i det diktet.
I Vest-Bengal leda Communist Party (Marxist) i 34 år ei venstreorientert koalisjonsregjering. I 2011 mista de makta. Det skyldtes i stor grad at det etter hvert var mye korrupsjon og vanstyre knytta til CP(m). For eksempel ville de tillate at et av delstatens mest fruktbare landområder blei annektert av Tata, et av Indias største industrikonsern, slik at det kunne bygges bilfabrikk der. Det blei naturligvis store protester blant bøndene, mens medlemmer av CP(m) beskytta fabrikkområdet og begikk drap og voldtekter.
Så, ved valget i 2011, var folk lei og CP(m) mista makta. Da fikk All India Trinamool Congress (TCM) flertall. TCM er en utbryter fra det store, nasjonale Kongresspartiet. Det er leda av Mamata Banerjee, og hun blei som første kvinne statsminister i Vest-Bengal. Hun er en idealist, men har absolutt sitt å slite med.
– Jeg skjønner at mange av dikta dine springer ut av kjærlighet til vanlige folk. Diktet «Jeg elsker» handler for eksempel om kjærligheten til arbeidet og arbeiderklassen.
– Det diktet skreiv jeg i 1965. Det var det første diktet jeg skreiv etter å ha kommet ut av fengsel. Det er faktisk satt melodi til det diktet også. Det var en venn av meg, en komponist, som valgte ut noen av mine dikt som han likte godt og satte tone til dem.
– Hva med «Snakk lavt» («Si sannheten lavt / si hva som er virkelig / si drømmen om i morgen») – hva handler det om?
– Det er det dikt om fattigfolks kamp i ei tid med undertrykking. De kan ikke rope ut sine tanker høyt – det er for farlig. Men de kan heller ikke gi opp den revolusjonære kampen. De må viske til hverandre. Fienden, makthaverne, må ikke høre noe. Det trengs undergrunnsorganisering, rett og slett. Diktet er skrevet på ei tid da det var unntakstilstand i Vest-Bengal.
– Et annet dikt jeg liker, heter «Ikke bind meg». Fortell om det.
– Det viser til en indisk tradisjon med at gamle folk dro ut i skogen for å leve sine siste år i stille meditasjon. Det igjen knytter an til historia om gudeskikkelsen Ram som blei pålagt å leve i eksil i skogene i fjorten år. Han protesterte ikke, for han hadde ikke ønsker om materielle gleder.
Men jeg-personen i diktet vil ikke ut i skogen for å meditere, og heller ikke for å jakte, men for å delta i den revolusjonære geriljakrigen.
Det er også et veldig personlig dikt. Navnet mitt, Brahmachari, viser nettopp til en person som går ut i skogen for å meditere. Brahmacharier var også lærere og hadde disipler de underviste på skoler ute i skogen. De var vegetarianere – og levde som ungkarer.
Det er ikke en slik person jeg vil være. Jeg vil ikke gå ut i skogen for å tenke på mine gamle dager. Jeg vil gå ut som ung, som en folkets soldat.
– Og du har sannelig vært en trofast folkets kultursoldat, Nirmal. Gratulerer med 75-årsdagen.
På landsbygda i Bengal
Dersom fattige bønder
på landsbygda i Bengal får ete kokt ris ·
bløytt i vatn, vert dei
så tilfredse som var dei i himmelen.
Men dagane deira, og nettene
kjem med svolt.
Ironisk er det, dei dyrkar jorda
og produserer mat for landet
Men gjelda deira vert aldri nedbetalt.
(Gjendikta av Kalpana Brahmachari)
Barn
Hvor går statistikken
hvert minutt dør et barn i India!
Millioner av barn blir utnyttet som arbeidere –
de arbeider hardt i fabrikker og butikker, på åkrene
for et magert utkomme, og eierne
torturerer og utnytter dem,
barnearbeiderne lever i et mørke!
De er utsatte fra fødselen av, og ulykkelige
de blir pint uten å ha gjort noe galt.
(Gjendiktet av Tone Elisabeth Hødnebø)
Snakk lavt
Si sannheten lavt
si·hva som er virkelig
si drømmen om i morgen
Tving demringens håp
ut av det forferdelige marerittet fra i går
Søk et gjeldfritt liv
for å fortsette og leve
Opplyst sosial bevissthet
og vitenskapelig tankegang er måten
å seire over gammeldags ondskap og fortvilelse
Si sannheten, si drømmen din lavt
selv lufta har ører
veien er kronglete
en lang vei må vi gå
for å kunne snakke om virkelig frihet
på offentlige møter i nær framtid –
å kamerat, den lange marsjens vei er full av torner!
(Gjendiktet av Tone Elisabeth Hødnebø)