Når marked går foran mennesket
Av Kaia Storvik
I dagens Norge har vi ei akutt boligkrise. Det er ikke så forferdelig mange som ikke har bolig, men det er i overkant av seks tusen boligløse. Men det finnes ingen vilje til å skaffe disse menneskene et sted å bo. Derfor vil de stadig bli flere. Og krisa stadig større. Som vanlig lar det rike Norge de fattigste få det verre.
Det finnes så godt som ingen offentlig styring av det norske boligmarkedet. Vi har ikke lenger så mange borettslag, men selveier- og andelsleiligheter, og regulering av husleie er noe du bare trenger å bry deg om dersom du er en spesielt moralsk utleier. Men før 1980 var norsk boligpolitikk en ganske regulert affære.
Hvor mye en leilighet skulle koste og hvem som hadde lov til å kjøpe den, var det stat og kommune som bestemte. Regulering av boligmarkedet omfattet husleier og priser ved omsetting av innskuddsboliger (borettslagboliger), romnormer ved utleie og hvor mye en utleid leilighet skulle koste. I tillegg var det slik at kommunene i stor grad bare solgte eller festet bort tomter til boligkooperasjonene. Dette gjaldt særlig Oslo, der OBOS var en ekstremt viktig boligbygger. Boligkooperasjonene hadde andre økonomiske og juridiske rammer enn andre utbyggere.
Sosialdemokrater før og nå
Boligpolitikk ble tidligere ansett som et viktig nasjonalt anliggende, særlig på grunn av den akutte boligmangelen etter krigen. I 1997 har regjeringa for første gang lagt fram et langtidsprogram uten et eget kapittel om boligpolitikk. Dette på tross av at det er 6 000 bostedsløse i Norge («Bostedsløshet i Norge» (prosjektrapport 1997 fra Byggforsk av L. M. Ulfrstad). Det finnes altså ingen «naturlig» årsak til det store frisleppet i det norske boligmarkedet. Det er ikke slik at alle problemer er løst og det ikke lenger er behov for noen offentlig styring. Men de siste 15-20 årene har det vært et politisk mål i Norge med et marked som styrer seg sjøl, altså mest mulig markedsliberalisme på boligfronten.
Uten bolig – intet liv
Årsaken til at boligpolitikk i så stor grad har vært et offentlig anliggende, er selvfølgelig at bolig er veldig viktig. Prøv å forestille deg ditt eget liv uten den ramma boligen din setter for det. Det er veldig vanskelig å følge de reglene samfunnet forutsetter at du skal følge dersom du ikke har noe sted å bo. Det blir vanskelig å ha en jobb, det blir nesten umulig å ha ansvar og omsorg for andre, særlig barn, det er nesten umulig å opprettholde det sosiale kontaktnettet de fleste er helt avhengige av for å fungere. Uten bolig faller du utenfor. 6 tusen bostedsløse er derfor svært mange.
Det er sånn at en god del av de bostedsløse har falt utenfor i utgangspunktet, slik at det er problemene som er årsaken til at de ikke har bolig, i stedet for omvendt. Det er flere med alkohol og rusproblemer, flere med alvorlige psykiske lidelser som ikke har bolig, enn det er andre. Men selv om bostedsløsheten i utgangspunktet ikke er hovedårsaken til problemene, gjør den vellykka rehabilitering så godt som umulig. Ved å la folk først bli bostedsløse og deretter forbli uten noen egna bolig, skaper samfunnet mange uløselige problemer for seg sjøl.
De fattige bostedsløse
For en god del mennesker er bostedsløsheten i seg sjøl problemet. I «Bostedsløshet i Norge» utgjør ca. 10% av de bostedsløse en gruppe som verken misbruker rusmidler eller har psykiske problemer. Denne gruppa er bostedsløs først og fremst på grunn av fattigdom. Og denne gruppa består av 55% med fødeland utafor Norden og 36% kvinner. Kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn er de som først og fremst er boligløse på grunn av fattigdom, ikke av andre årsaker. Kvinner er også mer bostedsløse i dag enn de var tidligere, og bostedsløse kvinner er yngre enn bostedsløse menn. Det er viktig at flere bostedsløse kvinner i praksis også betyr flere bostedsløse barn. Dette er en del av den generelle trenden vi ser i Norge og i hele Europa. Den nye underklassen er i stor grad enslige kvinner, og mennesker med minoritetsbakgrunn. Typiske såkalt svake grupper, med dårligere mulighet til å slåss for rettighetene sine enn mange andre.
Eie, ikke leie
Jeg mener at en viktig årsak til problemene på det norske boligmarkedet skyldes at alt er lagt opp rundt å eie – ikke å leie. Det er selvfølgelig mange fordeler ved å eie sin egen bolig. Det er mer stabilt, du bestemmer selv over hvordan du vil ha boligen din, alle investeringer tilfaller deg sjøl. Men dersom du har lite penger, eller er i en litt ustabil situasjon, kan eie framfor å leie fort bli et stort problem. Å kjøpe en bolig er en stor investering. For de aller fleste av oss den største vi gjør i vårt liv. I perioder med lav rente har mange muligheten til å fullfinansiere en bolig ved hjelp av lån. Men dersom renta stiger, får mange store problemer med å betjene låna sine. Og dersom boligprisene har sunket, og du av en eller annen runn blir tvunget til å flytte, blir resultatet gjeldskrise. Slik vi så på slutten av 80-tallet.
Derfor vil det for mange være en fordel å leie i kortere eller lengre perioder. Problemet med det er bare at leiemarkedet er veldig lite, uregulert og veldig uoversiktlig. Det gir et ustabilt og urimelig dyrt leiemarked, der de som trenger å leie bolig har vanskelig for å hevde seg.
Kommunale utleieboliger
En løsning på det kunne vært de kommunale utleieboligene. (Alle mine tall og referanser på dette området kommer fra Oslo.) Oslo kommune eier omtrent 15 tusen boliger. Halvparten av dem er personalboliger. Det betyr at omtrent 7500 boliger leies ut av kommunen til de som trenger det. Problemet med dett er bare at det er altfor få boliger. I realiteten betyr 7500 boliger at det deles ut mellom 2-300 boliger i året. Og det er forferdelig mange flere søkere til disse boligene, søkere som helt klart har krav på et sted å bo.
Det er en del regler for hvem som har krav på kommunal bolig. Du kan for eksempel være enslig forsørger, ha en psykisk lidelse, være arbeidsløs, være sosialklient, rusmisbruker eller noe annet som setter deg i gruppen vanskeligstilt. I tillegg er det sånn at ungdom generelt sett regnes som en vanskeligstilt gruppe i boligmarkedet fordi de i liten grad har egenkapital eller stabil inntekt. Før i tida var det sånn at du faktisk kunne få kommunal bolig hvis du oppfylte ett av disse kriteriene. I dag er det litt annerledes. Du bør helst være arbeidsledig rusmisbruker med en psykisk lidelse, og i tillegg enslig mor og sosialklient. Da kan du få kommunal bolig.
Ikke fattig nok, ikke flink nok
Men du må også kunne bevise at du har boevne. Det vil si evne til å bo – ta vare på leiligheten din, betale husleie også videre. Slik kutter kommunen inn på alle sider. Hvis du ikke har det vondt nok, er det ikke snakk om kommunal bolig. Men har du alvorlige problemer som hindrer deg i å fungere normalt, får du det heller ikke. Dette er en effektiv måte å kutte køene av godkjente søkere til de kommunale boligene på, men det er veldig lite egna til å løse boligproblemene.
Hospits
Løsninga for de som ikke får kommunal bolig, blir i mange tilfeller hospits eller såkalt hybelhus. Det er nemlig sånn at sosialkontoret bare vil betale opp til en viss sum for leie av leiligheter på det private markedet, fordi de ikke vil skyve markedsprisene oppover. I tillegg er det sånn at mange ikke vil leie ut til sosialklienter. Noen fordi de er forstokka, men i alle fall er Oslos sosialkontorer kjent som notorisk dårlige betalere.
Men hvis du noen gang har vært på et hospits, veit du at det ikke er boliger som er egna for mennesker. Dette er et av de områdene man trygt kan feste sin lit til skandalepressa i Akersgata. Oppslag om møkk og vold og 5 mennesker på 20 kvadratmeter er stort sett sanne. Hit sender altså Oslo kommune enslige mødre, arbeidsledige med minoritetsbakgrunn og folk med alvorlige psykiske lidelser. I tillegg er hospits og hybelhus rådyrt. Man betaler mange tusen kroner i måneden for 10-15 kvadratmeter. Oslo kommune bruker mellom 40-120 millioner i året på dette tilbudet, og noen få bakmenn tjener penger som gress.
RVs ideelle løsning
RV har lenge sloss for at kommunen skal kjøpe inn flere kommunale boliger. Vi mener at det kunne løse mange av de største problemene på boligmarkedet. Men realiteten er at kommunen selger unna kommunal boligmasse for omkring 40 millioner hvert år. Dersom kommunen valgte å kjøpe inn og leie ut flere boliger ville det for det første løst de akutte boligproblemene for dem som ikke har noe sted å bo. I tillegg kunne en forsvarlig prispolitikk fra kommunen hindre private utleiere i å ta blodpris for sine krypinn, og slik skape et leiemarked der prisene ikke var altfor urimelige. Kommunen ville ha spart penger over sosialhjelpsbudsjettet, for med en rimelig leie vil folk i mye større grad klare seg på egen inntekt. Dermed ville vi også sluppet å klientifiserer folk som egentlig ikke trenger noe annet enn et rimelig sted å bo. Man ville i stor grad slippe utbetalingene til hospits. Og dessuten ville vi antakelig hatt en høyere rehabiliteringsgrad blant psykisk sjuke og avvent narkomane som kommer ut fra institusjon. De som bor på hospits, går det veldig sjelden bra med i så måte.
De kommunale boligene
Det er ikke dermed sagt at det ikke har vært problemer i forhold til de kommunale boligene i Norge. Kommunen har ofte vært en dårlig eiendomsforvalter. I tillegg er det sånn at bystyret har pålagt Oslo Kommunale Boligbedrift som driver de kommunale boligene, å gå med overskudd. Dette innebærer å selge unna boliger, og det har også ført til at OKB tar urimelig høye priser for en del av sine egne boliger. Kommunen og staten er unntatt fra det lille vi har igjen av husleieregulering, så de kan fritt ta den husleia de vil. OKB har også drevet byfornyelse på en slik måte at folk har blitt tvunget til å flytte. Men dette er ikke et argument mot at kommunen skal eie boliger, bare mot måten det organiseres på. I det siste har vi også sett en del eksempler på at leietakere i kommunale boliger har satt seg i mot urettferdig behandling og vunnet fram. Dette er verdifulle erfaringer, og tvinger kommunen til å holde seg mer innafor rammene av hva som er akseptabelt og ikke. Slike aksjoner som de vi har sett blant annet i Søren Jaabæksgate i Oslo er utvilsomt viktige skritt på veien for å tvinge kommunene til en bedre eiendomsforvaltning.
Hvorfor fornuft ikke vinner fram
Det er ikke sånn at de løsningene som skisseres opp her, er utopiske og ikke kan realiseres før under sosialismen. Disse løsningene er ikke revolusjonære, de er fornuftige. Men så lenge Arbeiderpartiet vil investere alle oljepengene i utlandet, og Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo er mer opptatt av hvor viktig det er å ikke blande sammen sosialpolitikk og boligpolitikk, enn av å løse folks problemer kommer vi ingen vei. Dessuten mener de alle sammen at det er viktig at markedet får utvikle seg helt naturlig. Selv om det betyr at en del folk må klare seg uten et sted å bo.