Høyre om! For en ny konservatisme (bokomtale)
Av Mimir Kristjánsson
Torbjørn Røe Isaksen: Høyre om! For en ny konservatisme
Cappelen (2008)
Det hjelper ikke om han kaller seg nyliberalist, konservativ eller liberalkonservativ. Så lenge Torbjørn Røe Isaksen ikke er villig til å utfordre eiendomsforholdene, blir han bare enda en forsvarer av mindretallets rett til å herske over flertallet.
Torbjørn Røe Isaksen, nylig avgått Unge Høyre-leder, kom i våres ut med boka Høyre om! For en ny konservatisme. Boka er ett av mange forsøk på å gi kapitalismen et humant ansiktsløft. Røe Isaksen angriper Høyres posisjon som nødvendighetspartiet i norsk politikk, og anbefaler de blå å finne tilbake til sine ideer og verdier: «I usikkerheten og forvirringen tydde vi til avideologisert bokholderi, hvor kroner, øre og bunnlinjer spilte hovedrollen, og ikke de ideene, verdiene og prinsippene som partiet er tuftet på.»
Denne reisen gjennom konservatismens fortid (det er nå alltid den konservatives lodd å begynne jakten på framtiden i fortiden) arter seg ganske fort som et slags ideologisk Rocky Horror Show, der vi får stifte bekjentskap med den ene antidemokraten etter den andre. Adam Smith, Edmund Burke, Alexis de Toqueville, Benjamin Disraeli og ikke minst grev Joseph de Maistre er alle pilarer i Røe Isaksens konservative anegalleri. Et sitat fra de Maistres eget forsvar for at selv onde monarker har gudegitt rett til styring, sier det meste om hva slags skurker dette dreier seg om: «Klage, hvine eller forsøke å skrive til Herskeren? Det vil bety pisking eller døden!» Var det noen som sa vi sosialister hadde en frynsete historie?
Røe Isaksen vier et helt kapittel til kritikk av den radikale venstresiden. Eller, det vil si at han vier et helt kapittel til kritikk av en radikale venstreside som han dikter opp. Den avgåtte Unge Høyre-lederen har tre ankepunkter overfor sosialismen: «samfunnet har ansvaret, den radikale frigjøringen og monopoliseringen av fellesskapet». Felles for dem alle er at Røe Isaksen ser på demokratiet og samfunnet som noe fremmed, som med sin kalde hånd griper inn for å styre individenes liv. «Demokrati kan med andre ord ikke måles i kvantitet, det blir ikke bedre jo større deler av samfunnslivet som er underlagt dets kontroll», skriver han blant annet. Dette i kontrast til markedets varme hender, som gjennom sine små fellesskap gir individene mulighet til å realisere sine potensial. At markedet fremmedgjør, og i større og større grad monopoliserer makten sin på færre hender, synes Røe Isaksen i beste fall helt blind for.
Denne statskritikken rammer til en viss grad formene for sosialisme ovenfra som vi var vitne til i forrige århundre. I de nordiske landene er dette hovedsakelig representert av de sosialdemokratiske byråkratelitene, som akkurat som Røe Isaksen hevder har fremmedgjort menneskene fra styringen
over staten. For oss som er revolusjonære, må hovedoppgaven være å formulere en annerledes sosialisme, som legger vekt nettopp på å kvitte seg med fremmedgjøringen i produksjonen, og på å gi menneskene mulighetene til å utnytte sitt fulle potensial som skapende vesener. Vårt demokrati kan ikke være sentrert rundt Stortinget eller toppolitikerne, men må være forankret i at folk deltar aktivt i styringen av sin egen hverdag. En slik sosialisme blir det også mye vanskeligere for Røe Isaksen og kompani å argumentere mot.
Samfunnet har skylda
«Det er aldri gjerningsmannen som har skylden, alltid miljøet: foreldrehjemmet, samfunnet, mediene, de uheldige forbildene. Enhver drapsmann får så å si utlevert et multiple choice-spørreskjema som han skal fylle ut til eget beste: Mamma ville ikke ha meg; jeg hadde altfor autoritære/altfor antiautoritære lærere; pappa kom full/kom aldri hjem, banken ga meg for mye kreditt/sperret kontoen min; som barn/skoleelev/lærling/ansatt ble jeg bortskjemt/forbigått;
mine foreldre ble skilt for tidlig/for sent, i mitt miljø fantes det for få/tilstrekkelig med fritidstilbud; derfor hadde jeg ikke annet å gjøre enn å begå brannstiftelse/ran/attentat/mord. (Stryk det som ikke passer).
Slik bruker Røe Isaksen den tyske essayisten Hans Magnus Enzenberger til å kritisere venstresidens credo om at «samfunnet alltid har skylden» . Det er egentlig ganske fiffig skrevet. Det er bare så synd at det ikke rammer noen som helst. Det er riktig at venstresiden søker forklaring på kriminalitet blant annet i gjerningsmannens sosiale bakgrunn. Men det handler ikke om å unnskylde eller frata gjerningsmennene ansvar, men om å finne gode løsninger på å kvitte seg med kriminaliteten. Og hva er alternativet? En religiøs oppfatning av at det finnes «gode» og «onde» mennesker? Her finner vi igjen Røe Isaksens grunnleggende skepsis til menneskene. Med sin begrensede fornuft, og sin hang til ondskap er mennesket uskikket til å styre samfunnet, er gjennomgangsmelodien hos den unge Høyre-politikeren. Som han skriver om et av sine hovedforbilder, den østerrikske økonomen Friedrich Hayek: «Hayek legger avgjørende vekt på den menneskelige fornuftens begrensninger. Vår fornuft står ikke utenfor eller over samfunnet» .
Dette reiser igjen et langt viktigere spørsmål, et spørsmål Røe Isaksen med vilje unngår å svare på. Hvis ikke menneskene skal styre sin egen hverdag, hvem skal styre hverdagen vår da? Gud? Markedets usynlige hender? Eller normene/verdiene/reglene som er bygget opp gjennom «generasjoner av visdom» ? Og hvilken garanti har vi egentlig for at disse normene/verdiene/reglene, som for eksempel kjønnsroller, virkelig har overled på grunn av generasjoner av visdom, og ikke som et resultat av generasjoner av urettferdighet?
Torbjørn Røe Isaksen har gjort et ærlig forsøk på å skape en konservatisme med menneskelig ansikt. Men før han kvitter seg med de antidemokratiske likene i lasten, og tar inn over seg at markedet ikke er bygget opp av små, uavhengige aktører så mye som enorme, fremmedgjørende institusjoner, blir det bare same shit, new wrapping en gang til fra Høyres Hus.
Mimir Kristjánsson