Menneskegrupper og raser
Av Torgeir Skorgen
Denne artikkelen er basert på to artikler som forfatteren har skrevet i nettbaserte leksikonet, Store Norske Leksikon: «Mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper » og «Rasisme».
Nettversjonen finnes på http://snl.no/rasisme. Der finner du ordforklaringer og lenker som er kursivert i denne artikkelen.
Torgeir Skorgen er dr. art., forsker og førstebibliotekar ved Universitetet i Bergen, og har skrevet bøker om rasisme, nasjonalisme og multikulturalisme.
Mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper
Etter at menneskets forfedre spredte seg fra Afrika og utover jordkloden, har mennesker levd i atskilte populasjoner i tilstrekkelig grad til at mange gener viser ulik frekvens i ulike menneskegrupper. Disse genetiske forskjellene gir seg for eksempel utslag i ulike menneskegruppers karakteristiske utseende: østasiatere har en overvekt av glatt, mørkt hår, nordeuropeere en overvekt av lyst hår osv. Det er også f.eks. påvist forskjeller med hensyn til frekvensen av de ulike blodgruppe-genene, for eksempel finnes blodgruppe-genet B faktisk ikke i den opprinnelige befolkningen på det amerikanske kontinent. På den annen side er det ikke lykkes å påvise arvelige psykiske forskjeller mellom folkegrupper; de forskjeller som enkelte psykologer mener å ha påvist, spesielt ved sammenligninger av store materialer fra den hvite og den fargede befolkning i USA, synes dekkende forklart ved kulturelle, sosiale og miljømessige ulikheter.
Forsøk på inndelinger
Vitenskapen har opp gjennom historien søkt å finne system i forskjellene mellom menneskegrupper. Det har til alle tider vært vanlig å klassifisere etter ytre kriterier som statsdannelse, språk, religion og skikker. Det har tradisjonelt også vært vanlig å legge utseendemessige kjennetegn til grunn. Et velkjent eksempel er den tyske psykiater E. Kretschmers omstridte teori om inndelingen i kroppstyper, der det ble skilt mellom den pykniske, leptosome og atletiske type, se kroppstyper.
Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store. Man har forsøkt å bedre inndelingsgrunnlaget ved å innføre trekk med enkel og velkjent arvegang. Spesielt har blodgruppene vært anvendt. En slik inndeling har imidlertid støtt på nye problemer. Således viser det seg at fordelingen av blodgrupper mellom populasjonene ikke kan forklares ut fra slektskapsforhold alene. Av grunner som dette er det allment akseptert at det er meningsløst å tale om distinkte raser hos mennesket.
I nyere tid har man like fullt gjerne regnet med tre hovedraser, den mongolske, den negroide og den kaukasoide, populært kalt henholdsvis den gule, den svarte og den hvite rase. I realiteten representerer de alle bare varianter av menneskets hudfarge, som er lys brun. Den mongolske rase skal være karakterisert foruten ved sin gulige hudfarge bl.a. ved glatt hår, som er rundt i tverrsnitt, og ved en hudfold som får øyespalten til å virke skjev. Den negroide rase skal være kjennetegnet ved mørk hudfarge, kruset hår som er flatt i tverrsnitt, og brede lepper. Den kaukasoide rase skal være kjennetegnet ved sitt sparsomme hudpigment, derav betegnelsen «hvit». Mye tyder på at denne hudfargen er fremkommet ved gradvis tap av arveanlegg for hudpigment, og at de kaukasoide menneskers stamfedre har vært atskillig mørkere i huden. Den mongolske folkegruppe dominerer i Asia. Videre skal den prekolumbiske befolkning i Nord- og Sør-Amerika (dvs. den befolkningen som var der før Columbus kom dit i 1492) samt inuitene høre til denne gruppen. Den negroide folkegruppe regnes først og fremst hjemmehørende i Afrika. Spesielle undergrupper av denne skal være bl.a. khoi-khoi (hottentotter), san (buskmenn) og kongopygmeer. Den kaukasoide folkegruppe er knyttet til Europa og tilstøtende del av Sør-Asia, men har ved emigrasjon spredt seg til store deler av verden. I Europa finnes det en gradvis overgang fra mørkere middelhavsfolk til blonde nordboere. Systemene for inndeling i raser varierer betydelig. Således inndeler f.eks. S. M. Garn menneskeheten også i tre hovedraser, men deler disse videre inn i i alt 9 geografiske raser og 32 mindre, lokale raser. Disse 9 er: 1) amerikanske indianere, 2) den polynesiske rase, 3) den mikronesiske, 4) den melanesiske, 5) den australske, 6) den asiatiske, som omfatter kysten fra Japan til Indonesia, det sørøstlige Asia, tibetanere, nordkinesere og mongoler i snevrere forstand, 7) den indiske, 8) den europeiske, 9) den afrikanske. Den sistnevnte skal, i likhet med de øvrige åtte, omfatte tallrike varianter. Foruten disse avgrensede raser skal det finnes en rekke andre grupper fremkommet ved blandinger, f.eks. den «amerikanske neger» og forskjellige populasjoner, spesielt i Latin-Amerika, men også i store deler av den øvrige verden.
Troen på nøytrale og ikke-hierarkiske raseinndelinger har i forbausende grad holdt seg i nyere tid. Tidligere raseinndelinger og -benevnelser som er gitt ut for å være nøytrale vitenskapelige klassifikasjoner, har gjerne vist seg å romme kulturelle normer, vurderinger og maktinteresser.
Genetisk ulikhet
Genetisk forskning ved hjelp av DNAstudier har vist at det ikke er noe biologisk grunnlag for å inndele menneskearten i distinkte raser ettersom det later til å være et kontinuum av genetisk variasjon verden rundt.
Undersøkelser av variasjon i mitokondrie- DNA viser at det er to til tre ganger så stor variasjon i Afrika, der menneskearten først utviklet seg, som i Europa og resten av verden. Dette kan tyde på at den gruppe med mennesker (populasjon) som i sin tid vandret ut fra Afrika og spredte seg videre, var liten. Etter hvert er det likevel blitt forskjeller i forekomsten av mange gener som gjør at mennesker ser forskjellig ut i ulike geografiske områder.
Allerede i 1950-årene fant man at frekvensen av blodgruppegenene varierer mellom grupper av befolkninger. I Europa øker frekvensen av genet for blodgruppe 0 fra øst mot vest. Genet for blodgruppe B finnes ikke i urbefolkningene på det amerikanske kontinent og kan ikke ha vært med i den populasjonen som i sin tid vandret inn fra Asia til Amerika.
I 1991 foreslo populasjonsgenetikeren L. Luca Cavalli-Sforza og hans kolleger ved Stanford-universitetet i USA et omfattende prosjekt (Human Genetic Diversity Project) for å studere den genetiske kontinuitet og genfrekvens-variasjonen mer nøyaktig gjennom DNA-undersøkelser av tusener av befolkningsgrupper jorden rundt. Formålet ville være å vise mer detaljert hvordan frekvenser av gener kan variere i de ulike befolkningsgrupper, men uten at man dermed ville kunne inndele menneskeheten i biologiske raser ettersom variasjonen er for kontinuerlig. Et formål ville dessuten være å belyse menneskehetens vandringshistorie. Prosjektet har møtt motstand på etisk grunnlag, blant annet fra representanter for urbefolkninger som mener det vil kunne skade deres sak, og mangler finansiering. Et annet bredt anlagt prosjekt har vært presentert av Francis Collins ved National Human Genome Research Institute i USA. Prosjektet ønsker å etablere en samling av DNA med mutasjoner i enkelt-nukleotider med sikte på å karakterisere enkelt-nukleotid- polymorfisme (SNP) i ulike populasjoner. Dette prosjektet har hatt problemer med å bestemme hvilke populasjoner man skal undersøke.
I prosjekter som disse forventer man å påvise at ulike befolkningsgrupper vil ha forskjeller i frekvensen av visse gener, f.eks. for enkelte ytre karaktertrekk. Et enkelt individ har på den annen side ikke noen genfrekvens, slik at en genetisk undersøkelse ikke vil kunne vise hvilken befolkningsgruppe vedkommende tilhører. En person kan for eksempel ha et sett av blodgruppe-gener som er forskjellig fra det hos vedkommendes nærmeste slektninger, men likt det hos et individ i en helt annen befolkningsgruppe.
Inndelingens problem, benevnelser
Få grener innen vitenskapen er så etisk problematiske som den som beskjeftiger seg med klassifikasjon av mennesker. Det pågår en løpende samfunnsdebatt om det i det hele tatt er riktig å operere med ulike grupperinger av mennesker basert på arvemessige forskjeller, og hva slike grupperinger eventuelt bør benevnes. Det er en utbredt oppfatning at betegnelsen rase er uheldig i denne sammenheng, da den innenfor biologien gjerne begrenses til å gjelde distinkte grupper av individer med nedsatt innbyrdes fruktbarhet (se rase), men ikke minst da den nå oppleves som belastende og diskriminerende. I FNs første erklæring om rase og rasisme fra 1950 uttales det at nasjonale, kulturelle, religiøse, geografiske og lingvistiske grupper feilaktig omtales som raser, og at det ville være bedre isteden å bruke termen ’etniske grupper’. Andre benevnelser som foreslås brukt er ’folk’ og ’geografisk variant’. Det er imidlertid grunn til å tro at diskriminering på grunn av fysiske ulikheter mellom menneskegrupper vil fortsette å være et problem også om man avskaffer eller skifter benevnelse. Uansett betegnelse er det en utbredt oppfatning og et grunnfestet prinsipp i norsk lovgivning, politikk og samfunnsmoral at det er ingen som helst sammenheng mellom genetiske forskjeller mellom menneskegrupper og intellektuell yteevne og menneskeverd.
Historiens og samtidens utallige eksempler på overgrep mot mennesker med annet utseende understreker hvor komplisert dette feltet er.
Rasisme
Rasisme er en oppfatning eller sett av holdninger som bygger på forestillingen om at mennesket kan deles inn i distinkte «raser» og at disse kan rangeres som høyerestående eller laverestående på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper. Innen moderne genetikk opererer man ikke med distinkte menneskeraser, men med glidende overganger mellom menneskegrupper; man har ikke kunnet påvise arvelige psykiske forskjeller mellom menneskegrupper.
Man kan i utgangspunktet skille mellom 1) hverdagslige former for rasefordommer og rasediskriminerende holdninger, 2) ideologisk rasisme og 3) vitenskapelig rasisme. Selv om forholdet mellom holdninger og handlinger ikke alltid er like entydig, kan alle de tre nevnte formene være med på å begrunne ulike former for rasediskriminerende praksis eller politisk forfølgelse og utryddelse av hele folkegrupper.
Rasediskriminering
Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger. Til de mest groteske historiske eksemplene hører innføringen av Nürnberglovene i Tyskland i 1935, som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt ariske tyskere, og raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene og Sør-Afrika. Men også i land hvor alle grupper er formelt og juridisk likestilt, kan rasediskriminering foregå i mer skjulte og anonymiserte former, f.eks. i form av utestenging fra arbeids- og boligmarkedet, manglende tilrettelegging av utdanningstilbud eller gjennomsnittlig dårligere levekår. I slike tilfeller snakker man gjerne om strukturell rasisme, som ofte kan betegne ulike former for institusjonell diskriminering uten at disse uten videre kan føres tilbake til rasistiske holdninger på individnivå. Men den hverdagslige troen på at mennesker kan deles inn i «raser» på grunnlag av et «alminnelig inntrykk» av spesielt synlige ytre egenskaper som hår og hudfarge, kan også være med på å bygge opp under og forsterke slike former for diskriminering. Gjennom slike samfunnsskapte mekanismer kan «rase» i en viss forstand oppstå som et sosiologisk begrep, som opprettholdes ved at ulike grupper oppfatter og omgåes hverandre ut fra forestillingen om å tilhøre ulike «raser».
Diskriminering av minoriteter kan like gjerne ta utgangspunkt i religion, språk og kultur, og grensene til populære raseforestillinger kan her være flytende. Det er ulikt syn i fagmiljøene på om slik diskriminering også bør sees som en form for rasisme eller om det snarere dreier seg om nasjonalisme, etnosentrisme eller xenofobi . Man har i den forbindelse lansert begreper som «kulturrasisme» eller «nyrasisme» som betegnelse på et sett av kulurelt begrunnede holdninger og verdier som bygger opp om motstand mot innvandring av ikke-vestlige flyktninger og innvandrere. Dette skjer gjerne ut fra tanken om at befolkningen i en nasjon bare kan være i fredelig harmoni med seg selv når den er kulturelt ensartet og at etnisk og kulturelt mangfold nødvendigvis vil medføre økt vold og uro.
Raseideologier
Den spesielt farlige formen for antisemittisme og raseideologi som ledet frem til Nürnberglovene i Tyskland i 1935 var påvirket av den såkalte völkisch-bevegelsen. Etter at de tyske bøndene i 1870-årene ble rammet av en alvorlig jordbrukskrise, oppstod det en reaksjon mot alt det som ble oppfattet som uttrykk for moderne forfall: marxisme, liberalisme og internasjonal storfinans, som i den antisemittiske völkisch-litteraturen ofte ble personifisert ved jødene. Nazistene forsøkte også legitimere sin antisemittiske agitasjon med argumenter fra den antropologiske rasevitenskapen og med rasehygieniske argumenter om jødenes «forurensning av det tyske blodet». De raseantropologiske forskningsmiljøene greide aldri å levere noen overbevisende vitenskapelige argumenter for at jødene utgjorde noen distinkt rase i forhold til f. eks. tyskerne. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble imidlertid deler av den tyske forskningen tilpasset nasjonalsosialismens oppfatning av jødene som en rase som utgjorde «germanernes » arvefiende. Man la vekt på forestillingen om den såkalte jødiske «rasesjelen» og kulturrasistiske argumenter om den jødiske kulturen som en form for «åndelig smitte» – og koplet dette til en oppfatning om at jødene bedrev en medfødt politisk og moralsk undergravningsvirksomhet. Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien som begrunnet utryddelseskrigen på østfronten og mordet på anslagsvis seks millioner jøder i dødsleirene. Til arbeidsleirene sendte man i første rekke krigsfanger, østeuropeere, jøder, homofile og politiske fanger. Til utryddelsesleirene sendte man først bare jøder, siden også rom (sigøynere).
Både rasistiske holdninger og rasevitenskapelige teorier kan således gjøres til instrument for ulike politiske ideologier som søker å begrunne og legitimere en gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe økonomisk, politisk eller militært. På 1800-tallet kunne forestillingen om den hvite rasens siviliserende oppdrag legitimere de europeiske kolonimaktenes undertrykkelse av og overgrep mot kolonifolkene. I land som Sør-Afrika ble raseideologi under apartheidstaten anvendt som begrunnelse for det hvite mindretallets undertrykkelse og utestenging av det svarte flertallet fra politisk deltagelse og fra en rekke andre viktige samfunnsarenaer. Også i Australia ble forfølgelse og overgrep mot aboriginene og utestenging av ikke-hvite innvandrere begrunnet ved hjelp raseideologiske holdninger og synsmåter («White Australia-politikken»).
Den vitenskapelige rasismen
En tredje form for rasisme, den vitenskapelige, er et forholdsvis moderne fenomen som først oppstod på 1700-tallet og som siden utviklet seg i flere ulike faser. Under inntrykkene av oppdagelser, reiseskildringer, kolonialisme og slavehandel forsøkte datidens europeiske naturforskere, historikere og filosofer å forklare og systematisere det iøyenfallende mangfoldet av folkeslag ved hjelp av rasebegrepet, som før hadde vært forbeholdt husdyr. Med opplysningstidens systematiseringsiver oppstod den såkalt klassiske rasismen, som betegner ulike forsøk på å lage biologisk begrunnede inndelinger av mennesker i raser med et bestemt innbyrdes hierarki. Den første systematiske inndelingen ble lansert av den svenske naturforskeren og botanikeren Carl von Linné.
Mens 1700-tallsrasismen i det store og hele var preget av opplysningstidens visuelle kultur og fascinasjon for formlikheter og forskjeller, var den romantiske rasismen mer opptatt av akustiske og kulturelle fenomener som språklig, musikalsk og åndelig begavelse. Diktere og spåkforskere som Friedrich Schlegel lot seg begeistre av indisk språk og diktning, og ut fra interessen for den nordindiske overklassen, de såkalte arierne, ble ideen om den «ariske rasen» som spesielt original og sivilisasjonsbyggende rase lansert som betegnelse på de folkene som talte såkalt indoeuropeiske språk.
På midten av 1800-tallet vender rasevitenskapen seg mer innover mot befolkningsgrunnlaget innenfor de europeiske nasjonalstatene, hvor såkalte to-raseteorier ble lansert av skribenter som den franske orientalisten Arthur Joseph Gobineau. Til grunn for to-raseteoriene lå forestillinger om at nasjonale kulturformer oppstod som følge av et gunstig blandingsforhold mellom en aristokratisk førerrase og et underdanig slavefolk. Fra midten av 1800-tallet ble skalleformen regnet som det aller sikreste kriteriet for å gjøre raseinndelinger, og man skilte mellom de såkalte kortskallene og langskallene. Skandinaviske raseforskere som Anders Retzius bidrog til å utvikle den såkalte kraniometrien, som er vitenskapen om måling av skalleformer, til en internasjonalt prestisjefylt vitenskap.
Med gjennombruddet for Darwins utviklingslære i andre halvdel av 1800-tallet inntreffer et nytt omslag i rasetenkningens historie. Under inntrykk av Darwins teorier om «survival of the fittest» begynte en rekke politikere, forfattere og vitenskapsmenn å bekymre seg over det moderne storbylivets og de moderne sosiallovenes forstyrrende innvirkning på det «naturlige utvalget», som i naturen sørget for at bare de sterkeste og mest livsdyktige overlever i naturen, mens de svakeste bukker under. Den såkalte eugenikken (arvehygienen) og senere rasehygienen forsøkte å rette opp denne antatte feilutviklingen ved at man forsøkte å hindre de såkalte «minusvariantene », eller uønskede arvebærerne, i å reprodusere seg (negativ eugenikk). Samtidig forsøkte man å legge de sosiale og miljømessige forholdene til rette for at de «verdifulle»» arvebærerne fikk gode formeringsbetingelser (positiv eugenikk). Norske rasehygienikere i kretsen rundt Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen var således aktive pådrivere for steriliseringslovene som ble innført i Norge i 1934. Minst 128 romanifolk (tatere) i Norge ble sterilisert som ledd i denne politikken. I Tyskland overskred man etter hvert også barrieren mellom «retten til å leve» og «retten til å gi liv» da man på Hitlers ordre i 1939 iverksatte det såkalte eutanasiprogrammet som fratok 5000 åndssvake og funksjonshemmede og 70 000 sinnssyke retten til å leve.