Med tro på arbeiderklasse
Av Astrid Hamre
Astrid Hamre intervjuer Kjell Skjærvø
– Den eneste muligheten for å få til en sosialistisk ideologi er at den blir laga i arbeiderklassen. Og det er stikk motsatt av det Lenin mente. Jeg håper RV kan bli det partiet radikale arbeidsfolk kan finne seg til rette i, sier Kjell Skjærvø, RVer, arbeidsledig tømrer og tidligere AKPer.
Vi treffer Skjærvø på Stortorvets Gjestgiveri i Oslo for å spørre ham ut om hans tanker å RVs framtid og også hvorfor han har gitt AKP fyken.
I AKP har han vært med siden partiet ble startet, men meldte seg ut etter kommunevalget i 1991. Internt i AKP har mannen mer eller mindre vært en legende og går til daglig under navnet Billy. Det var dekknavnet hans før i tida og er blitt hengende ved han. Han har boots, dongerybukse og ei røff jakke kombinert med en grånende manke og kinnskjegg som gjør at du automatisk tenker at «dette må være Norges svar på Clint Eastwood» anno 1992. Akkurat det er han forresten lei av å høre. Kjell er slett ingen kugutt, men en trofast familiefar med et revolusjonært perspektiv på tilværelsen.
Ei tidligere AKP-dame minnes godt første gang hun traff superkaderen Billy tidlig på 70-tallet. Hun var innkalt til møte og hadde fått beskjed om å være på en adresse i Oscars gate i Oslo, stedet var Skjærvøs hybel. En lang, smal tarm av et rom med kun en madrass på golvet, en stensilmaskin og flere kilo løpesedler. På veggen en plakat i fullformat størrelse av nettopp Eastwoods gamle film «For en neve dollar».
– Hva jeg vil med RV? At RV blir et parti som kan få i stand en sosialistisk revolusjonær politikk med breiere gjennomslag i arbeiderklassen enn hva AKP har fått til, sier Kjell kontant.
Han var før kjent som en ihuga leninist og har både før og nå kommet på kant med folk om den grunnleggende teorien.
– Lenin sa at det aldri kunne utvikles en sjølstendig sosialistisk ideologi forma av arbeiderklassen sjøl. Den revolusjonære teorien måtte tilføres utenfra, og det betydde blant de intellektuelle. Det kan være det var sånn da, men det er ikke situasjonen for oss. AKP har stilt det som sin hovedoppgave å tilføre arbeiderklassen et revolusjonært standpunkt i tjue år. De har hatt tilgang på kremen av norsk ungdom, disponert de beste ressursene. Men det har ikke ført til at arbeiderklassen er blitt tilført noen revolusjonær bevissthet. Da må jeg for min del si at vi må prøve å finne på noe nytt. Jeg trur at den revolusjonære teorien må tilføres partiet «utafra». Fra arbeiderklassen. Jeg håper RV kan bli en arbeidsplass der noe sånt kan komme i stand.
Kjell opplever at RV har et stort tilfang av radikale arbeidere som til nå ikke har vært med verken i AKP eller RV. Blant disse folka er det både stor interesse for RV og mye skepsis, som bunner i at en regner med at RV kan komme til å dra med seg for mye fra AKP.
– Jeg er for at RV blir et parti for radikale arbeidsfolk, der et klart flertall både av medlemmene og i ledelsen ikke har bakgrunn i AKP, er hans konsise erfaring.
Et helt parti
Det er stor uenighet blant revolusjonære om hva RV skal bli. På det punktet er Skjærvø og hans meningsfeller krystallklare.
– Det er viktig at RV blir et fullstendig politisk parti, vi må dekke de politiske områdene som er viktige. Det sentrale bør etter min mening være den økonomiske politikken, omfordelingspolitikken, nedlegging av velferdsstaten og massearbeidsløshet som politisk virkemiddel. Vi må utvikle teori på kvinnespørsmål, økologi og antirasisme. EF-arbeidet er sjølsagt også sentralt, det er det brei enighet om på mine breddegrader. For at de jeg vanker sammen med skal bli med, må vi ikke tre politikken ned over ørene på folk. En RVer skal få jobbe med det personen har lyst til, understreker Kjell.
Sjøl er Kjell aktiv i Bygg RV og opptatt blant annet av problemene i bygningsbransjen.
– Jeg brøt politisk med AKP etter massakren på Tienanmen-plassen. Den gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke ville være med i noe leninistisk parti lenger. Det demra for meg at alle overgrepene fra de kommunistiske partiene i de landa de har hatt makta, ikke skyldes avvik fra den kommunistiske teorien. Overgrepene er en konsekvens av den. Jeg tenker på forestillinga om partiets ledende rolle og at partiledelsen forvalter den rette linja. Det går en rød tråd fra den leninistiske partiteorien som ble utforma i Sovjet, og fram til massakren på Den himmelske freds plass.
For Kjell har prosessen fram til det å melde seg ut vært lang. Han meldte seg inn i SUF i 1964, senere ble det SUF(ml) og AKP.
Han var Steinkjers første langhåra og gjorde kontant opprør mot det etablerte og alt som smakte av borgerlighet. Etter å ha vært til sjøs en periode etter avbrutt gymnasutdanning reiste han til Oslo for å studere filosofi. Det var i 1967.
– Så kom -68 og da ble det fint lite studering. Jeg vanka på filosofisk og jobba i Sosialistisk Opplysningsråd under Sverre Knutsen og Sigurd Allern.
Jobbinga i partiet førte Kjell inn i de innerste sirkler av AKP, der han har hatt ansvar for blant annet utarbeiding av AKPs vedtekter i 1980. Det at han har hatt ansvaret for vedtektene har forresten ramma han sjøl. Som en av initiativtakerne til Arbeiderforum, et forum for arbeidsfolk på tvers av lag og bransjer, ble hans aktivitet der av distriktsstyret i Oslo oppfatta som fraksjonisme og vakte mye forbannelse. En fraksjonsparagraf han sjøl ironisk nok har vært med på å utarbeide.
Løsbart og parykk
Folk som har jobba sammen med Kjell sier at han er en organisasjonsrev som har hatt en svært god oversikt over AKPs organisasjon og stått for den organisatoriske oppbygginga av AKP. En grå eminense og en av diamantgutta, sier mange. Sjøl ser han ikke på seg sjøl som det.
– Jeg var medlem av sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og satt i AU på hele 70-tallet. Jeg leda organisasjonsutvalget, men var ingen grå eminense. Jeg var klarert som djupt hemmelig medlem, strategien var at flertallet av medlemmene ikke skulle være offentlige. De skulle skape inntrykk av at de var noe helt annet enn ml-ere.
– Det er viktig å ha i bakhue at i 1977 frykta vi for en verdenskrig. Fikk for oss at Norge kom til å bli okkupert og AKP massakrert. Vi bygde opp en masse ideologi rundt det, en slags krigspsykose. Vi kjøpte inn ski, soveposer og telt for titusener av kroner. Vi la opp fluktruter helt fram til 1980 og hele pakka ellers. Alt var klart, kamuflasje, forkledning med parykk, løsbart og sminke. Alle mente at dette var fornuftig og avansert og det var det jo og, sier Kjell tørt.
Fremdeles står han inne for denne tida.
– Det er ikke riktig å latterliggjøre sikkerhetspolitikken. Mye av det illegale arbeidet som AKP dreiv med var i myndighetenes søkelys. Det negative er at alt hemmelighetskremmeriet førte til en forkvakling innad. Informasjonen gikk rett opp og rett ned. Det var sånn demokratisk sentralisme blei oppfatta av ledelsen. Diskusjonene skulle føres sentralt, også den politiske debatten gikk rett opp og rett ned.
AKP deprimerende
Kjell er ikke i tvil om at AKP burde lagt ned seg sjøl på siste landsmøte.
– Mange av de folka som er igjen, er personlige venner som jeg har stor respekt for, men partiet som parti er nokså deprimerende. AKP er i dag prega av virkelighetsfjernhet og ligner mest på ei opiumsbule.
Mange mener det var større grunnlag for en revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen på 70-tallet enn det er i dag. Med dem er Kjell sterkt uenig.
– Det er mer grunnlag for å nå fram med en revolusjonær tankegang i dag. Jeg mener sterkt at arbeiderklassen sloss mye hardere på 1980-tallet enn det vi gjorde på 70-tallet. Nå er klassemotsetningene enda hardere, folks levestandard går ned og velferdsstaten blir rasert. På 70-tallet hadde vi enda en sosialdemokratisk politikk med progressive reformer fra Arbeiderpartiet, for eksempel fikk vi arbeidsmiljøloven og velferdsstaten var fremdeles under oppbygging. Alt dette forsvinner nå. Det er blitt akkurat sånn som vi sa at det kom til å bli på 70-tallet. Den kapitalismen vi opplevde da, var bare moroa i forhold til det vi lever med nå. En del av oss har i en god del år hevda at hvis partiet ikke interesserer seg for den økonomiske omfordelingspolitikken og arbeidsløsheta, blir partiet uinteressant for arbeiderklassen. Nettopp det har skjedd. AKP har nå ingen mulighet til å bli et arbeiderparti. AKP er dobbelt konkurs, både som arbeiderparti og ideologisk.
To AKP-syn
Han mener det er to holdninger i AKP vis a vis RV. De som går inn for å slippe RV til, å la dem arbeide utfra prinsippet om et medlem en stemme. Så de som oppfatter RV som AKPs front. De kommer til å pukke på å holde kontroll over partiets organisasjon og slåss mot at RV blir et virkelig eget parti.
– Denne retninga representerer et ultrahøyre i RV. De ønsker minst mulig aktivitet, minst mulig kontingent og løsest mulig organisasjon. Vi andre skal bygge et nytt parti.
– Hvis ikke AKP klarer å la være å ta kontroll i organisasjonen, klarer vi ikke å få folk med. Kanskje på ett eller to møter, så trekker de den konklusjonen at de ikke føler seg hjemme, mener Kjell.
Åpen diskusjon
Oppbygginga av RV må gjøres stikk motsatt av det AKP valgte å gjøre.
– I RV prøver vi å få folk med og diskutere, og de jeg snakker med er opptatt av at korta ikke skal legges på forhånd. RV kan bli stort og få innflytelse, men møter folk et dekka bord, blir de ikke med. Akkurat det frykter jeg.
En het potet i debatten om RV og AKP er om det skal være lov å være medlem i begge organisasjoner.
– Jeg mener det er opp til hvordan AKP ter seg. Hvis AKPerne holder seg til landsstyrevedtaket om å gå inn for å bygge RV som parti, er det greit. Men hvis holdninga er at RV er en front for AKP, mener jeg RV må knesette prinsippet om at det ikke er mulig å være medlem i begge organisasjonene. RV må få utvikle seg på egenhånd både politisk og organisatorisk, mener Kjell.
– Taper vi den kampen, må vi finne andre måter å organisere oss på.