FrP-landet (bokomtale)

Av Mathias Bismo

2009-01

Lars Sandvig, Bent Hvale, Øyvind Asbjørnsen: FrP-landet –Norge etter valget i 2009? Fritt forlag 2008, 185 sider

 

Frp-landet er en bok der redaktørene har spurt ulike samfunnsdebattanter om å ta for seg ulike sider ved Frps politikk i en situasjon der det er mulighet for at partiet kommer i regjering. Boka er som sådan høyaktuell – ikke minst i en situasjon der FrP til stadighet forsøker å vri seg unna standpunktene sine. De fleste bidragene, men unntak av Hans Røsjordes innspill om forsvar og Hege Storhaugs innspill om innvandring, bidrar da også til å avsløre hovedsakelig to sider ved FrPs politikk:inkonsekvens og uvitenhet.

 

Et av de feltene FrPs synspunkter møter kraftigst motstand, er i miljøspørsmålet, noe som ikke er merkelig all den tid bidragsyterne er Frederic Hauge, Erik Dammann og Steinar Lem. De er alle skjønt enige om at FrPs miljøpolitikk fundamentalt sett bygger på en manglende forståelse av økologiske sammenhenger generelt og klimaendringer spesielt. Å slå fast dette, er nok i stor grad å slå inn åpne dører, men særlig Lems bidrag, som tar for seg samferdselssektoren, illustrerer både inkonsekvenser, halvkvedede viser og åpenbar antikollektivistisk populisme i partiprogrammet. Her er det definitivt ammunisjon mot FrPs krav om flere veier, mindre til kollektivtransport,billigere bensin og lavere bilavgifter.

 

Et annet felt FrP får kjørt seg kraftig, er på justispolitikken. Selv om utgangspunktet er ulikt, er Odd Einar Dørum og Harald Stabell skjønt enige om at FrPs justispolitikk vil føre oss mange tiår tilbake. Fokus skiftes fra forbrytelse til forbryter, og rehabilitering erstattes av det Dørum treffende omtaler som renovasjon. Stabell tar også opp programpunktet der Frp foreslår å privatisere deler av kriminalomsorgens og politiets oppgaver, og fokuserer på hvilke potensielle farer som dette kan medføre hva angår ansvarsforhold. Dette temaet berører også Ivan Kristoffersen i sitt innspill om forsvarspolitikk, der han blant annet imøtegår FrPs synspunkt om å la militæretutføre enkelte politioppgaver.

 

Av andre innspill som nok kan ha en nytte, kan nevnes Thomas Hylland Eriksens omtale av FrPs selvmotsigende utdanningspolitikk, Stein Evensens gjennomgang av FrPs helsepolitikk fra et medisinsk fagsynspunkt, Jostein Gripsruds gjennomgang av hvordan FrPs kulturpolitikk vil skape en innskrenking av informasjonsfriheten, Ivan Kristoffersens nærmest kåseriaktige innspill om FrPs mangel på vilje til å opprettholde levekraftige lokalsamfunn i distriktene og Olaf Thommesens innspill om innvandring, som, tross alt, står som en fin motvekt til Hege Storhaugs forsvar for kulturell ensretting og en inhuman flyktningpolitikk. Om man skal trekke frem en negativ side ved boka, må det være de aller fleste forfatterne tar det politiske status quo som utgangspunkt. Aller klarest kommer dette frem i Janne Haaland Matlarys innspill om utenrikspolitikk, der den røde tråden er at det er farlig for Norge å endre utenrikspolitisk ståsted, uavhengig av retning. Heller ikke Petter Eide makter å utfordre den etablerte oppfatningen av u-hjelpens fortreffelighet, selv om han har flere poenger rundt årsakene til fattigdom, som med fordel kunne vært utvidet til en kritikk også av status quo. Det mest tafatte av alle innspillene, er imidlertid Paul Chaffeys innspill om FrPs balansegang mellom liberalisme og statskapitalisme som nærmest fremstår som en skolestil i form, selv om han, skal det innrømmes, illustrerer enkelte selvmotsigelser iFrPs politikk.

 

Det er imidlertid også noen forfattere som bør berømmes for at de tør tenke utenfor boksen. Erik Dammann kritiserer ikke bare FrPs vekstideologi, men viser også hvordan denne er en integrert del av hele den etablerte moderne ideologien, og klarer dermed også å forklare hvordan FrP får den oppslutningen de gjør. Også Harald Stabell er i stand til å gjøre dette. For å møte kritikken av FrPs krav om høyere straffer, viser han hvordan dette bare er mer av samme medisin som har vært utskrevet de siste tiårene, og som har vist seg ikke å virke etter hensikten. Martine Aurdal viser også at hun våger å tenke utenfor boksen ved at hun stiller kritiske spørsmålstegn til u-hjelpens funksjon, men i motsetning til Dammann og Stabell makter hun ikke å knytte kritikken av FrP opp mot en kritikk av status quo, og innspillet hennes kan, om man ikke vet bedre, leses som et forsvar for FrPsbistandspolitikk.

 

Like fullt – det er ikke kritikken av status quo som er tema for boka, det er FrPs politiske program. Dette er en hensikt boka lever opp til – den kan med fordel brukes for å minimere faren for at FrP får økt makt etter neste valg. For, som Ivan Kristoffersen så treffende sier det, er FrP «ikke en kode en trenger å knekke for å ta seg inn til partisjela». Det er en helt konkret politikk som, med FrP i regjering, vil gi helt konkretepolitiske konsekvenser.

Mathias Bismo