Beyond Capital (bokomtale)
Av Mathias Bismo
Rødt! ga tidligere i år ut Michael Lebowitz’ bok Sosialisme skapes ikke i himmelen!. Mye av det teoretiske grunnlaget for denne boka finner du i Beyond Capital.
Michael A. Lebowitz:
Beyond capital – Marx' Political Economy of the Working Class
Palgrave Macmillan (2. utgave, 2003)
Opprinnelig ble den utgitt i 1992 og ble relansert i ny utgave i 2003. Den avsluttes også med oppfordringen «Build it now!» – som også er originaltittelen på boka Rødt! utga. Der imidlertid Sosialisme skapes ikke i himmelen! er en forholdsvis lettlest og dagsaktuell bok, er Beyond Capital tung og teoriorientert. Det er en fordel å ha forutgående kjennskap til Marx' økonomiske teorier for å få et fullt utbytte av Beyond Capital. Det faktum bør imidlertid ikke skremme folk fra å lese boka, for det han skriver der er absolutt viktig.
Som tittelen antyder er, Lebowitz' hensikt med boka å gå bakenfor eller forbi Karl Marx' hovedverk, mer bestemt for å konfrontere det han omtaler som ensidig marxisme, en marxisme som kun vektlegger den «vitenskapelige» produksjonen hos Marx. Lebowitz trekker i forbindelse med dette særlig frem G. A. Cohen, men det er ikke vanskelig å se at tilsvarende ensidige fortolkninger av marxistisk teori også gjør seg gjeldende utover Cohens krets av «analytiske marxister». Denne ensidige marxismen, mener Lebowitz, er et resultat av at Marx aldri fullførte den opprinnelige planen for kritikken sin av den politiske økonomien. Mer bestemt – han gjorde aldri noe systematisk studium av lønnsarbeidet og dermed heller ikke av arbeiderklassens politiske økonomi.
Det Lebowitz setter seg fore, er ingen mindre oppgave enn å rekonstruere Marx' teori om arbeiderklassens politiske økonomi og de politiske følgene en slik analyse har. Teorihistorisk lener han seg blant annet på Georg Lucáks og Antonio Gramsci ved at han benytter seg av det han kaller «ortodoks marxisme». Dette innebærer ikke, slik begrepet kan forstås, å gjøre ulike skrifter av Marx til en form for teologi, men snarere å forholde seg til den marxistiske metoden som en helhet. Eller, med Lebowitz' egne ord: «Det faktum at Marx på en forbilledlig måte oppdaget et nytt kontinent, betyr ikke at han kartla det uten feil.»
Heldigvis for Lebowitz er imidlertid arbeiderklassens politiske økonomi et tema Marx også var interessert i. Flere steder, både hos den yngre og den eldre Marx, er det mulig å spore ansatser og diskusjoner rundt dette temaet. Dette gjelder også i Kapitalen. Populærfremstillinger av marxistisk økonomisk teori slik man blant annet finner i ulike grunnsirkler, tar utgangspunkt i at verdien av en vare er sammensatt av verdien av innsatsmidler (råvarer, maskineri, lokaler osv.) og verdien av arbeidskraften som er lagt ned i varen. Verdien av arbeidskraften er igjen bestemt av det som trengs for å reprodusere arbeidskraften. Så langt, så greit, men her har det en tendens til å stoppe, og det er jo ikke rart, det var jo dette Marx forholdt seg til i sitt økonomiske hovedverk. Problemet, i følge Lebowitz, er at dette ikke er hele den marxistiske økonomiske teorien, det er bare det reelle innholdet i den borgerlige politiske økonomien. Formulert på en annen måte: En svakhet ved utelukkende å legge Kapitalen til grunn for forståelsen av marxistisk økonomisk teori, er at den kun tar utgangspunkt i produksjonen sett fra kapitalens side. Arbeidskraftens verdi er i Kapitalen en gitt verdi. Dette er noe også Marx selv anerkjenner, og han gjør oppmerksom på at dette er noe som må diskuteres nærmere i en systematisk fremstilling av lønnsarbeidets natur. Men det var altså denne boka han aldri skrev. For å komme nærmere en løsning på dette problemet velger Lebowitz to veier, delvis støtter han seg på ulike kommentarer Marx og Engels knyttet til dette spørsmålet, delvis støtter han seg på en ortodoks marxistisk tilnærming for å analysere problemet som del av en helhet.
Det som kjennetegner arbeidere under kapitalismen er at de er nødt til å selge arbeidskraften sin som en vare til en kapitalist. Arbeidskraften er imidlertid en vare av en helt spesiell karakter. Ikke bare er det den eneste varen som skaper verdi, det er også den eneste varen der det er prisen som bestemmer verdien og ikke omvendt. Når prisen settes på en alminnelig vare er det (bytte)verdien, dvs. den gjennomsnittlig samfunnsmessig nødvendig arbeidstiden som trengs for å produsere varen, som ligger til grunn for prisnivået. Selv om tilbud, etterspørsel, reklame osv. spiller inn, er det (bytte)verdien som ligger til grunn for prissettingen.
Men hva så med arbeidskraften? Verdien er bestemt ut fra det som trengs for reproduksjon av arbeidskraften. Så langt går Marx i Kapitalen. Problemet er bare at det egentlig ikke sier noe som helst sett fra arbeiderklassens side. Hva er det som trengs? Er det nok med mat, klær og et tak over hodet? Hva da når man oppnår luksusgoder som fjernsyn, sydenreiser og personbil? Poenget her er at verdien på arbeidskraften ikke kan sees atskilt fra tid og sted. Akkurat som arbeidskraftens verdi, dvs. det som trengs for dens reproduksjon, er ulik i Norge og India i dag, vil også arbeidskraftens verdi endre seg over tid. Gjennom at arbeiderklassens levestandard øker, relativt og/eller absolutt, øker også verdien av arbeidskraften, siden jo denne er bestemt ut fra prisen, og ikke verdien, av de totale behovene tid og sted legger for arbeidskraftens reproduksjon. Dermed er det ikke arbeidskraftens verdi som avgjør prisen, det er snarere den prisen arbeiderklassen til enhver tid får for arbeidskraften sin som avgjør verdien. Også i Kapitalen er det ansatser til en slik forståelse, men siden det er en analyse av kapitalismen sett fra kapitalens side er det ikke noe Marx la vekt på å utdype – med de følgene det har hatt.
Spørsmålet er da: Hva er det som avgjør arbeidskraftens pris og verdi? Lebowitz argumenterer for at dette ikke kan forklares ut fra kapitalens politiske økonomi, men snarere ut fra arbeiderklassens politiske økonomi. Mens kapitalakkumulasjonen er den eneste beveggrunnen for kapitalens involvering i lønnsarbeidet, er arbeiderklassens involvering basert på at dette under kapitalismen er den eneste måten å tilegne seg (deler av) fruktene av sitt arbeid på. Det er altså i produksjonen at motsetningen mellom arbeiderklassens og borgerskapets politiske økonomi blir klar. I det kapitalistiske produksjonssystemet blir kapitalen et nødvendig mellomledd for arbeideren dersom han/hun skal realisere sitt kreative potensial. Selv om dette mellomleddet for arbeiderne fremstår som naturgitt vil arbeiderklassen i tråd med sin samfunnsmessige posisjon forsøke å minske betydningen av dette mellomleddet gjennom å øke prisen på arbeidskraften sin. For Lebowitz består derfor klassekampen i en kamp mellom borgerskapets politiske økonomi, der profitten skal maksimeres og prisen på og verdien av arbeidskraften følgelig minimeres, og arbeiderklassens politiske økonomi, der prisen på og verdien av arbeidskraften skal maksimeres og profitten følgelig minimeres.
Det er for så vidt flere faktorer som spiller inn i forhold til fastsettelsen av arbeidskraftens verdi. For eksempel innebærer produktivitetsveksten også økt behov for avsetning av de produserte varene, men så lenge dette ikke rokker ved profittraten er dette av underordnet betydning i et revolusjonært/kommunistisk perspektiv. Det som virkelig betyr noe dersom man har et systemoverskridende perspektiv, er i hvilken grad arbeiderklassen organiserer seg for å øke prisen på sin egen arbeidskraft. I Kapitalen var det imidlertid bare borgerskapets politiske økonomi Marx underla en systematisk undersøkelse.
Det er denne lesningen av Marx' økonomiske teori som utgjør det teoretiske grunnlaget for Lebowitz' kritikk av ensidig marxisme. Der ensidige marxister legger teknologi og produktivkreftenes utvikling til grunn for sosialistisk strategi, setter Lebowitz klassekampen i sentrum. Han benekter på ingen måte betydningen av de teknologiske argumentene, men disse beskriver bare en del av en større helhet – en krise i kapitalismen vil ikke bli en krise for kapitalismen dersom ikke arbeiderklassen faktisk organiserer seg i henhold til sin egen politiske økonomi. Dette er for øvrig et poeng den observante leser trolig også vil kjenne igjen fra Sosialisme skapes ikke i himmelen!.
Ved å gjøre arbeideren til noe mer enn en gitt økonomisk verdi, åpner Lebowitz også for å overskride ideen om det han kaller den abstrakte arbeideren og å gjenintrodusere det menneskelige aspektet. Som Marx har påpekt i en rekke tilfeller, er det menneskenes samfunnsmessige tilværelse som former deres tilværelse som individer. Men siden medlemmene av arbeiderklassen befinner seg på ulike steder i samfunnet, vil arbeiderne også på det individuelle nivået befinne seg i ulike posisjoner.
Et tema Lebowitz legger særlig vekt på, er familien, der han konkluderer med at familieoverhodet i dagens typiske kjernefamilie i realiteten også er en slaveeier. Dette er for så vidt ingen revolusjonerende konklusjon, men ulikt ulike feministiske teorier er dette en konklusjon Lebowitz når ved hjelp av marxistisk teori alene. Samtidig gjør også dette at prisen og dermed også verdien på arbeidskraften går ned: prisen familieoverhodet betaler for tjenestene og produktene ektefellen og barna står bak er uavhengig av den mengden av arbeid som er lagt ned i det, på den andre siden vil en større del av arbeiderens behov dekkes utenfor den kapitalistiske produksjonssfæren og dermed fungere til å presse lønningene ned. Dette er en radikal konklusjon, men samtidig en konklusjon som er i tråd med det ortodokst marxistiske programmet til Lebowitz – samfunnsmessige fenomener må undersøkes innenfor rammene av marxistisk metode.
Kapitalismen er altså ikke bare et system som bidrar til å frata arbeiderklassen en del av arbeidsproduktet sitt, slik Kapitalen på en glimrende måte illustrerer. Det er også et system som fratar arbeiderklassens medlemmer sitt eget utviklingspotensiale ved at kampen om arbeidskraftens pris begrenser deres samfunnsmessige tilværelse. Et revolusjonært kommunistisk program handler følgelig ikke bare om at arbeiderklassen skal kontrollere hele arbeidsproduktet sitt, men også at den skal kunne realisere sitt potensial. En revolusjon som forsøker å begrense dette, vil følgelig være en mislykket revolusjon.
2003-versjonen av boka fikk Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize i 2004, en prestisjetung pris blant marxistisk orienterte akademikere som tidligere har gått til blant andre Eric Hobsbawm, Ellen Meiksins Wood, Istvan Meszaros og tidligere nevnte G. A. Cohen. Lebowitz' bok er en verdig vinner i dette selskapet. Om ikke akkurat boka pløyer opp ny mark, bidrar den i hvert fall til å pløye opp tidligere pløyd mark som har fått gro igjen.
Skal man påpeke en svak side ved boka er det at det er enkelte sammenhenger han behandler litt overflatisk. Selv om sammenhengen mellom arbeiderklassens politiske økonomi og et revolusjonært program på mange måter er forholdsvis enkel å observere, savner jeg en begrunnelse basert på det omfattende teoretiske arbeidet tidligere i boka. Et eksempel på dette er når Lebowitz spør om hvorfor Marx aldri skrev boka om arbeiderklassens politiske økonomi og svarer at det var fordi den pågående politiske kampen var viktigere for ham. Det er helt sikkert riktig, men som overgang til en diskusjon om den revolusjonære kampen, blir det litt vel enkelt. Det betyr ikke at han ikke har bakgrunn for å skrive det han skriver, men man får til tider følelsen av at det er digresjonene som bestemmer retningene han velger, særlig mot slutten av boka. Selv om han uten problemer er i stand til å knytte sammen trådene i avslutningskapittelet.
Dette er en bok med et innhold mange nok vil kunne ha utbytte av. Samtidig gjør den tunge teorien at en del nok vil falle av. Selv om mange av poengene videreføres i Sosialisme skapes ikke i himmelen!, er likevel det teoretiske innholdet viktig, ikke minst for å møte tendenser til ensidig marxisme på den norske venstresida.