Sosialisme på Cuba?

Av Mathias Bismo

2010-04

I Rødt! nummer 3/2010 kan man lese Richard Levins’ artikkel Å besøke eit sosialistisk land. Artikkelen har flere interessante og viktige sider, men dessverre går han i den fella så alt for mange på venstresida både har gjort og gjør. Han er ikke villig til å gå inn i noen diskusjon om karakteren til det landet han tar for seg, i dette tilfellet Cuba, men legger heller det myndighetene sier til grunn. Skal man forstå et land er det sjelden lurt.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Verken dualisme eller kulturrelativisme

Utgangspunktet for artikkelen er en kritikk av sjekklistemetoden for å definere sosialisme. Dette er et viktig utgangspunkt som bryter med den stalinistiske dualismen der alt blir svart hvitt og der sosialismens karakter som overgangssamfunn fra et kapitalistisk system til et annet, kall det gjerne kommunistisk, blir erstattet med et måleregime som har sine røtter i en abstrakt begrepsverden. Men samtidig må ikke dette resultere i prinsippløshet. Hvor mange ganger har vi ikke hørt mer eller mindre venstreorienterte krefter forsvare overgrep begått i sosialismens eller antiimperialismens navn med den begrunnelsen at det er helt andre typer samfunn enn vårt eget? Til en viss grad er det selvsagt noe i dette, man kan ikke legge vesteuropeiske samfunnsstrukturer til grunn for å forstå menneskerettighetssituasjonen i Kina eller Iran, men en uhemmet kulturrelativisme kan brukes til å forsvare nærmest hva det skal være.

Selv om vi bør holde oss unna rene sjekklister, må vi ikke bli prinsippløse. Det holder ikke at et land kaller seg sosialistisk, for at vi skal forstå det som dette. Verken den kinesiske markedsliberalismen eller det nordkoreanske eneveldet kan tjene som forbilde mer enn andre markedsliberalistiske eller eneveldige stater – uansett hvor mye de selv benytter seg av betegnelser som «sosialisme» og «kommunisme». Karakteren av en stat eller et system må vurderes opp mot visse kriterier, og den viktigste lærdommen Levins formidler er snarere at det ikke alltid finnes en entydig fasit på denne vurderingen.

Et cubansk demokrati?

For Levins er det særlig viktig å slå tilbake kritikken av mangel på demokrati på Cuba. Han slår fast at spørsmålet om demokrati er avgjørende for sosialismen, og det er helt på sin plass å poengtere at Cuba-kritikerne er selektive i valget av hvilke menneskerettigheter de legger og ikke legger vekt på, noe jeg vil komme tilbake til. Likevel går Levins veldig langt i å forsvare det cubanske demokratiet – i mine øyne alt for langt.

Om valgene skriver han:

«Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar).»

For egen del kan jeg også legge til at kommunistpartiet ikke er det eneste tillatte partiet på Cuba, men hva hjelper nå egentlig det all den tid partiene ikke har lov til å drive med aktivitet der? Levins nevner heller ikke grunnlovens paragraf 5, der kommunistpartiet omtales som

«den cubanske nasjonens organiserte fortropp» og «den fremste og ledende i stat og samfunn, som organiserer og viser vei i de felles anstrengelsene for å nå målet om å bygge sosialismen og bidra til en utvikling i retning et kommunistisk samfunn.» (Oversettelse fra engelsk, MB.)

Jo da, det stemmer at det ikke er partilister til valgene, men Levins underslår like fullt sentrale sider ved det cubanske politiske systemet.

Levins nevner også at fagbevegelsen har formelle rettigheter på Cuba. Men igjen underslår han sentrale sider ved dette forholdet. I statuttene sine erklærer Central de Trabajadores de Cuba (CTC) at kommunistpartiet er den høyeste politiske og ideologiske kraften i landet.1 Resultatet av dette så man tydelig for ikke lenge tilbake, da nyheten om at Cuba skulle kvitte seg med én million ansatte i statlige bedrifter, ikke ble presentert av myndighetene, men av lederen for CTC. I en verden der fagbevegelsen radikaliseres i land etter land gjennom protester mot lignende grep, viser den cubanske fagbevegelsen seg først og fremst som et underbruk av det i realiteten statsbærende partiet og endog den som fronter masseoppsigelser initiert av myndighetene. Ikke engang under Konrad Nordahl var norske LO i nærheten av å opptre så servilt.

«Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem,» skriver Levins. Problemet oppstår når partiet blir selve personaliseringen av denne kollektive intelligensen. Da blir mobiliseringen rettet inn mot partiet og de begrensningene som ligger i et parti, og enhver kraft som ikke blir med på denne mobiliseringen, blir dermed en potensiell trussel. Man trenger ikke grave spesielt dypt i «den virkeliggjorte sosialismens» historie for å finne eksempler på hva dette kan avføde. Levins velger ikke å diskutere dette, mens andre Cuba-venner forklarer, eller bortforklarer, det med Cubas utsatte posisjon internasjonalt. Felles for disse er imidlertid at de ikke ser ut til å våge å diskutere det systemet som faktisk er der. Men hva er egentlig en venn til for om man ikke våger å vurdere den man er venn med kritisk?

Er Cuba sosialistisk?

Innen den maoistiske tradisjonen er det vanlig å hevde at statene i den moderne verden enten er sosialistiske eller kapitalistiske. I tråd med dette ble for eksempel den sovjetiske samfunnsmodellen etter ca. 1950–60 beskrevet som en statskapitalistisk modell. Selv om den cubanske revolusjonen hadde særlige nasjonale røtter, havnet Cuba raskt i den sovjetiske folden, som et statskapitalistisk land. Også andre retninger på venstresida har benyttet seg av tilsvarende logikk for å beskrive enten det ene eller det andre landet som sosialistisk eller ikke. Uten at dette er plassen å gå inn i en diskusjon om karakteren av land som har vært beskrevet som sosialistiske, er det mitt klare syn at dette er en veldig enkel måte å forstå det på, da den ikke forholder seg til sosialismen som et system i utvikling i retning av å realisere målet om det klasseløse samfunn.

Kort tid før sin død leverte Tron Øgrim en detaljert kritikk av Cuba.2 Selv om det også er preget av den ovenfor nevnte maoistiske forståelsen av sosialisme som fenomen, nevner han her flere momenter som ikke akkurat tyder på at Cuba beveger seg i en positiv retning med henblikk på dette målet. Her trekker han frem en rekke eksempler på hvordan kriminalitet, korrupsjon, svartebørs og dollarturisme ikke bare er enkeltstående feil ved systemet, men en del av systemet som sådan, det som holder Cuba gående. Nå er ikke dette noe sentralt punkt i Levins’ artikkel, det nevnes at turisme kan «bli område for korrupsjon og undergrave likeverd,» men han går ikke inn på dette og gjør dermed heller ikke noe forsøk på å møte denne typen kritikk, som Øgrim langt fra er den første som har reist. Noe av det beste ved Levins’ artikkel er at han poengterer at behovsdekning innenfor et sosialistisk samfunn er noe annet enn behovsdekning innenfor et kapitalistisk samfunn. Det er likevel veldig langt fra å akseptere dette til å gå god for det systemet Øgrim beskriver, og det påligger her først og fremst Cuba-vennene å forklare hvor han tok feil.

I september i år kunne BBC melde at cubanske myndigheter, som tidligere nevnt, planla å redusere den offentlige arbeidsstokken med én million ansatte. Med en arbeidsstyrke på 5,1 millioner mennesker betyr dette at de, med fagbevegelsens støtte, går inn for å si opp nesten hver femte arbeider. Myndighetene forsvarer dette med at det vil oppstå andre jobbmuligheter. Når dette skjer parallelt med at Cuba for første gang siden revolusjonen åpner opp for ikke bare privat sysselsetting, men også for at private virksomheter skal kunne ansette andre, tyder dette ikke akkurat dette på en positiv utvikling sett fra et sosialistisk ståsted. Selv om myndighetene uttaler at det ikke er en slik utvikling de er ute etter, gjør de heller ikke noe for å gjøre folk i stand til å bli selvstendig næringsdrivende eller til å danne kooperativer. Sammenholder man dette med utviklingen i Cubas handelsmønster, kan dette fort gjøre Cuba til det samme som for eksempel Vietnam, som, på tross av at de fortsatt kaller seg sosialistisk, har plassert seg godt innenfor den dominerte og avhengige leiren under den nyliberalistiske kapitalismen.

Levins skriver:

«Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen.»

Hvor Cuba befinner seg i dette landskapet, om det er et sosialistisk land, skal jeg ikke uttale meg om, men at Levins ikke følger opp dette også når han går inn på situasjonen på Cuba, virker merkelig. Er det virkelig slik vi skal besøke sosialismen?

Farvel til fyrtårnene

Den radikale venstresida har en forferdelig hang til fyrtårnspolitikk. Etter at revolusjonsforsøkene i årene 1918 til 1923 mislyktes tok det ikke mange år før Komintern-partiene ble redusert til heiagjenger for Sovjetunionen. Heller ikke mlbevegelsen ser ut til å ha vært i stand til å rive seg løs fra denne tradisjonen, med det resultatet at bevegelsens suksess i hovedsak ble bestemt av utenforliggende faktorer. Selv for Vest-Europas sterkeste ml-parti, AKP(m-l), som i langt større grad enn mange søsterpartier var fundert i en hjemlig tradisjon, ble utviklingen vekk fra sosialismen i Kina – på motsatt side av jorda – en bekreftelse på at det partiet sto for, ikke lot seg realisere i Norge. Denne måten å tenke på, fyrtårnstankegangen, bør være et tilbakelagt stadium for en venstreside som faktisk vil noe.

Cubas aktualitet de senere årene har nær sammenheng med utviklingen i andre latinamerikanske land, ikke minst i Venezuela og Bolivia, men også i andre land. Etter et tiår med nyliberalistiske fantasier om historiens slutt viste først de venezuelanske, senere de bolivianske, brasilianske, ecuadorianske osv. velgerne at de ikke var fornøyde med dette historiske endepunktet, at de ønsket noe mer, et alternativ. Selv om utviklingen i disse landene har vært ulik, der Venezuela og Bolivia, kanskje også Ecuador og Paraguay, representerer en radikal retning, mens Brasil, Argentina og Uruguay representerer en mer moderat retning, har det igjen ledet oppmerksomheten blant revolusjonære og radikalere internasjonalt mot Latin-Amerika.

Levins’ artikkel handler i all hovedsak om Cuba, men han viser også til flere land i regionen. Det er heller ikke min hensikt her å si verken det ene eller det andre om utviklingen i disse landene. Som venstreside må vi imidlertid være i stand til å se kritisk på land og bevegelser – også de som er våre venner. Er for eksempel personifisering av sosialismen særlig lurt? Hva gjør egentlig reformene med folks muligheter til å ytre og organisere seg på et myndighetskritisk grunnlag? Hvordan harmonerer myndighetenes opptreden internasjonalt med en sosialistisk strategi? Sammenligningsgrunnlaget her kan ikke være hvordan det var før, eller for den saks skyld hvordan det er i andre land som ikke tar begrepet sosialisme i sin munn – sammenligningsgrunnlaget må ta utgangspunkt i vår egen forståelse av sosialisme og hvorvidt samfunnsutviklingen peker i retning av arbeiderstyre og, på lang sikt, et klasseløst samfunn.

Rødt er et av svært få partier av sin type internasjonalt som ikke ubetinget stiller seg bak Cuba, og som ikke deltar aktivt i vennskapsforeninger. Og det er nok sunt – vi snakker tross alt verken om forsvar av cubansk suverenitet eller om hva som er alternativet til en uhemmet nyliberalisme her, vi snakker om hva som er alternativet til kapitalismen.

Noter

  1. Debra Evenson (2003), Workers in Cuba, Institute of employment rights, s. 7
  2. Tron Øgrim (2007), Et politisk ukorrekt svar om Cuba, http://roedt.no/nyheter/2008/03/togrim-cuba/