Marxistisk renessanse innen feminismen
Av Terje Valen
«Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er,» skriver Terje Valen i sin omtale og kommentar til Lise Vogels artikkelsamling, «Woman Questions – Essays for a materialist Feminism».
Lise Vogel: Woman Questions – Essays for a Materialist Feminism. Pluto Press, London, 1995.
I boka si har Lise Vogel samlet en god del av det hun har skrevet fra 1977 av og fremover. Vogel beskriver seg selv og sin feminisme som et produkt av det hun kaller feminismens andre bølge i USA. Denne bølgen begynte på slutten av 60-tallet og vokste seg sterk utover på begynnelsen av 70-tallet. Hun plasserer seg også på en kritisk måte innefor den retningen hun kaller sosialistisk feminisme. En retning som har stått i opposisjon til den såkalte radikale feminisme.
Radikal feminisme
Selv beskriver hun hovedposisjonene i den radikale feminismen slik: De radikale feministene hevdet at kvinneundertrykkingen sprang ut av en seksuell konflikt som gjennomsyrer hele historien, der menn har kontroll over kvinnenes kropper, seksualitet og deres reproduktive prosesser. Ut fra dette synet hadde alle menn som en gruppe makt over alle kvinner og seksualpolitikk var nøkkelen. Ikke mangelen på rettigheter og anledninger, men en struktur som de radikale feministene etter hvert kalte patriarkat, var det som hindret kvinnefrigjøringen. Rase- og klassehierarkier var viktig, men kjønnsundertrykkingen kom først, historisk og teoretisk. Frigjøring krevde at man kastet patriarkatet og gjennomførte en radikal endring av samfunnsmessig organisering og kulturell praksis. Selvstendige kvinnesamfunn og institusjoner skulle være middelet til omdanning av samfunnet. (Se Vogel, s. 1-19)
Sosialistisk feminisme
Også de sosialistiske feministene analyserte kvinnenes underkuing på en radikal måte, men de fant grunnen til den i de strukturelle trekkene i samfunnet. Disse feministene hevdet at kapitalismen, eller det kapitalistiske patriarkatet, som mange kalte det, ikke bare utbyttet kvinnene i arbeidet og i husholdningen, det undertrykte dem også ved hjelp av en utbredt ideologisk og kulturell dominans. Arbeiderklassekvinnen og de fargete kvinnene bar en uforholdsmessig del av den kapitalistiske undertrykkingen. Kvinnefrigjøringen ville derfor kreve at en omstrukturerte samfunnet ut fra et klasse- og raseperspektiv, ikke bare ut fra et kjønnsperspektiv.
På 70-tallet fikk den feministiske bevegelsen en spesiell innflytelse på universitetene. Mens det feministene tidligere hadde skrevet tidligere ble sirkulert på uformelle måter, tok de feministiske tankene mer og mer form som lærde artikler og bøker. De yngre feministene hadde lite erfaring med det nære båndet mellom teori og radikal aktivisme som hadde sporet bevegelsene på 60-tallet. Og det akademiske miljøet var hierarkisk og nesten bare hvitt i toppen. Derfor ble det skrevet mindre om rase- og klassespørsmål samtidig som hele kvinnebevegelsen ble presset inn i et mer defensivt spor på grunn av konservative angrep på retten til selvbestemt abort og andre rettigheter som kvinnene kjempet for.
Kvinnene nådde visse resultater på grunn av kampene under den andre feministiske bølgen, men på 80-tallet økte faktisk likevel mange byrder som sprang ut av rasismen og klassesystemet. Og på 90-tallet har den globale omstruktureringen brakt nye utfordringer som utbredt arbeidsløshet og underbeskjeftigelse, fallende inntekter, opptrapping av konflikter av rasistisk og etnisk karakter og fremvekst av åpne rasistiske og antisemittiske grupper som kjemper for hvitt overherredømme. Sett ut fra hverdagslivsperspektivet er situasjonen for de fleste folk, og særlig for kvinner, dyster og fremtidsutsiktene kanskje enda verre.
Når man ser på den graden av samfunnsmessig elendighet som vi finner over hele jorden, så er det kanskje ikke overraskende å finne tegn på fornyet interesse i radikal tenkning og handling og den relevansen dette har for kvinnene. Til tross for at det over alt erklæres at sosialismen er død og sammen med den marxismen, så viser fakta noe annet. I USA, for eksempel, trekkes mengder av mennesker til sosialistiske konferanser hvert år og forleggernes boklister tyder på stadig etterspørsel etter radikal forskning. Nye tidsskrifter lover å gjenopplive marxismen og til å med gjeninnføre slike begreper som klasse, materialisme og sosialisme. Deltakere i en større akademisk konferanse (Den 9. Birkshire konferansen om kvinnehistorie ved Vassar College i Pougkeepsie, New York) svarer ja til følgende spørsmål: Er marxismen fremdeles et nyttig verktøy i analysen av kvinnehistorien?».
Mexico
Under det nye bondeopprøret i Mexico, der mange kvinner deltar aktivt også som soldater, krever de «demokrati, jord og sosialisme». Kort sagt så synes en verdensomspennende bevegelse igjen å reise spørsmålet om sosialismen. Og med det følger ny oppmerksomhet når det gjelder mulighetene for sosialistisk feminisme.
Den første artikkelen i boken er fra 1979 og har tittelen «Spørsmål når det gjelder kvinnespørsmålet» (Se Vogel, s. 23-39.). Her tar Vogel opp to forskjellige retninger innen den sosialistisk feminismen når det gjelder kvinnenes situasjon i samfunnet. Den ene retningen som vanligvis har vært fremherskende på venstresiden og blant sosialistiske feminister, mente at kjønnsdelingen av arbeidet i familien er roten til kvinneundertrykkingen. Den andre retningen, som ligger innebygget i «Kapitalen», prøvde å plassere kvinneundertrykkingen innenfor en forståelse av arbeidskraftens reproduksjon og reproduksjon av det kapitalistiske samfunnssystemet.
I begynnelsen av artikkelen sier Vogel at kvinnebevegelsen og venstresiden må ta på seg en viktig politisk oppgave – å utvikle en teori om kvinneundertrykkingen og kvinnefrigjøringen som både er marxistisk og feministisk. Etter å ha beskrevet og kritisert tidligere forsøk på å klare dette, går Vogel selv løs på oppgaven.
For det første hevder hun at vi ikke trenger noen ny teoretisk syntese mellom marxisme og feminisme. Det er heller slik at den marxistiske teorien må utvikles.
Familie
Så skriver hun at av de mange elementene som finnes innen kvinnespørsmålet, så er det begrepet familie som har den største ideologiske og psykologiske kraft. Hun går så inn på hvordan familien i USA ser ut i virkeligheten. Der fantes (på slutten av 70-tallet) eneforelderfamilier, tregenerasjonshusholdninger, familier spredd på mer enn en husholdning, barnløse parforholdhusholdninger, enslige personer, bare-barn institusjoner og husholdninger og institusjoner som består av voksne som ikke er i slekt. I USA var den såkalte kjernefamilien med far, mor og et par-tre barn statistisk sett en minoritet blant husholdningene allerede fra før 1940.
Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er. Stort sett har tendensen til å angripe den borgerlige familien og forsvare arbeiderklassefamilien dominert. Dette har samfunnsmessige årsaker. Marx og Engels observerte at kvinnene gikk inn i arbeiderklassen under ekstremt ugunstige forhold og dro den konklusjonen at arbeiderklassefamilien allerede var i ferd med å visne vekk. Men mot slutten av 1900-tallet så den sosialistiske bevegelsen for seg muligheten for et stabilt hjemmeliv for arbeiderklassen, og begynte en tvetydig kampanje med to mål: For det første mot den doble undertrykking av kvinnene i både lønnsarbeid og familie og for det andre til forsvar for arbeiderklassefamilien. Ut fra dette arvet sosialistene i det 20. århundre en rotet tradisjon som aldri har klart å plassere familie, klasse og produksjonsmåte i samband med klassekampen.
Sosialister har altfor ofte gått glipp av Marx sin observasjon at «hvor forferdelig og avskyelig oppløsningen av de gamle familiebånd synes under kapitalismen, så skaper den moderne industrien ikke desto mindre et nytt økonomisk grunnlag for en høyere form for familie og forhold mellom kjønnene, ved å gi kvinner, ungdom og barn en viktig stilling i produksjonsprosessen utenfor familien.»
Sosialister som studerer samtidige kapitalistiske samfunn har vansker med å plassere familiene og individene i dem ut fra et klasseperspektiv og et klassekampperspektiv. Noen mener at lønnsarbeidet til (det mannlige) familieoverhodet bestemmer klassetilhørigheten og tillater ikke at de andre familiemedlemmene sin deltakelse i arbeidsstyrken virker inn på familiens klassetilhørighet. Dette gjør den arbeidende kone eller det arbeidende barn usynlig. Dessuten overser en, ut fra dette standpunktet, personer som ikke befinner seg på plasser som ikke ser ut som en vanlig familie. Andre marxistiske forskere setter fokus på den individuelle arbeider, mann eller kvinne, og utvikler kriterier for klassetilhørighet som er uavhengig av at familie er medlemsskap i en husholdning. Dette standpunktet gir kvinnen en klassetilhørighet, men klarer ikke å omfatte den virkeligheten som springer ut av erfaringene i familien og antyder at kvinner og barn og folk i institusjoner, som ikke arbeider heller ikke har noen klasseeksistens.
Hvor er kilden til kvinneundertrykking?
Alt i alt er familie og arbeiderklassefamilie usedvanlig sterke ideologiske antagelser som begge finnes innen den tradisjonen som diskuterer kvinnespørsmålet. Fordi disse begrepene har så alvorlige analytiske konsekvenser og psykologiske overtoner, krever de en grundig kritikk som leder til utviklingen av vitenskapelige begreper. Dette vil gi svar på følgende spørsmål: Hvor ligger kilden til, eller den viktigste grunn til kvinneundertrykkingen?
Lise Vogel diskuterer dette i første del av boka «Woman Questions – Essays for a materialist feminism» (Kvinnespørsmål – essayer om en materialistisk feminisme). I en artikkel fra 1979 sier hun at det innen den sosialistiske tradisjonen alltid har eksistert to adskilte og motsatte tilnærmingsmåter til kvinnespørsmålet. Og hun hevder at de teoretiske røttene til den skjulte debatten mellom disse to standpunktene går tilbake til Marx og Engels sine egne skrifter. De to måtene å nærme seg dette på kan vi skille ut ved å identifisere hvordan de forskjellige tradisjonene stiller seg til spørsmålet om hva som er kjernen i, eller det viktigste utspringet til kvinneundertrykkingen. Hun sier at vi da for det første finner den såkalte «familiebegrunnelsen»: kvinner er undertrykt på grunn av familien. For det andre finner vi den «samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen»: kvinneundertrykkingen har roten sin i kvinnenes plass i den samfunnsmessige produksjonen.
Jeg vil nå gjengi argumentene hennes ordrett. (Se Vogel, s. 34 – 39.)
«Ifølge det første synet forklarer kvinnens situasjon inne i familien hvorfor de er utelukket eller delvis utelukket fra det sosiale liv og produksjonen. Ifølge det andre synet er det forskjellen i plassering av kvinnene i den sosiale produksjonen som ligger i kjernen av deres undertrykking i familien så vel som i andre sfærer. Hvert syn antyder sin særegne analyse av de forskjellige elementene som utgjør den teoretiske kjernen i kvinnespørsmålet: familien, arbeidet og like rettigheter.
Familieargumentet tar utgangspunkt i det som synes å være empirisk innlysende: familien, undertrykkingen av kvinnene og arbeidsdelingen på grunnlag av kjønn. Det behandler dette problemet som analytisk sett adskilt, i hvert fall delvis, fra de samfunnsmessige forhold i produksjonen (produksjonsforholdene) som de ligger innbakt i. Ut fra dette synet er det familien og kjønnsarbeidsdelingen inne i denne som er den grunnleggende kilden til kvinneundertrykkingen, og en prøver ut fra det å forstå utspringet til og utviklingen av dette forholdet i historien. I den grad familien er knyttet til den dominerende produksjonsmåten i et gitt samfunn og varierer ifølge klasse, kommer disse faktorene inn i diskusjonen som essensielle, men mer eller mindre ytre bestemmelser.
Familiebegrunnelsen har utgjort det teoretiske grunnlaget for mesteparten av de sosialistiske tanker om kvinnespørsmålet. Det gjennomsyrer Bebels bok «Kvinnen under sosialismen» og dominerer Engels ganske motsigelsesfulle fremstilling i «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse». Innefor dagens (1979) sosialistisk-feministiske bevegelse fremtrer ofte familieargumentet sammen med forsøk på å utvikle en teori om patriarkatet. En slik teori vil forklare den spesielle karakteren av kvinneundertrykkingen, særlig innen familien, uten å fornekte klassekampen. Akkurat som marxismen har oppdaget lovmessighetene som styrer den sosiale produksjonen og klassekampen, så vil teorien om patriarkatet avsløre de materielle mekanismer som ligger under kjønnsarbeidsdelingen og kvinneundertrykkingen. Eller, som mange har antydet – ved å ta utgangspunkt i Engels bemerkning at «den bestemmende faktor i historien, er til syvende og sist produksjonen og reproduksjonen av direkte liv». (Fra ovennevnte bok.) Ifølge dette synet forklarer marxismen produksjonsmåten, mens teorien om patriarkatet forklarer reproduksjonsmåten.
Alle versjoner av familiebegrunnelsen inneholder en viss parallellitet mellom klasse- og kjønnsfenomener, enten de nå har en uttalt teori om patriarkatet eller ikke. Ut fra dette fremsetter de, mer eller mindre klart, en rekke par som står mot hverandre: produksjon/reproduksjon; arbeid/familie; offentlig sfære/privat sfære; klasseutbytting/kvinneundertrykking; sosialt produktivt arbeid/privat hjemmearbeid; klassesystem/familiesystem; herskerklasse dominering/mannlige privilegier: marxistisk teori/teori om patriarkatet. Ut fra disse parene er det bare ett skritt til alvorligere slutninger. Logisk sett antyder familieargumentet at en systematisk mekanisme, som er særegen for familien og adskilt fra klassekampen som karakteriserer en gitt produksjonsmåte, utgjør drivkraften bak kvinneundertrykkingen. Kort sagt, ifølge den teorien som ligger innbakt i familieargumentet er det to like kraftige motorer som driver utviklingen av historien: klassekampen og kjønnskampen.
Teorier som fremlegger parallelle kamper i forskjellige sektorer – for eksempel, klasse, kjønn og rase – møter alvorlige problemer når de forsøker å analysere forholdene mellom de forskjellige kampene. Teoretisk sett kan de parallelle kampene aldri virkelig skjære hverandre.
Isteden blir det slik, for å bruke jernbanespråket, at de ganske enkelt synes å møte hverandre langt ute i horisonten, mens de i virkeligheten forblir skarpt adskilte. Følgelig er det slik at en sosialistisk strategi som holder seg til familieargumentet har store vansker med å knytte kampen for kvinnefrigjøringen til den helhetlige revolusjonære kampen. En slik strategi tar enten form av en kvinnebevegelse som må vokte over sin egen uavhengighet med den praktiske innsats som passer med dens teoretiske posisjon; eller så utsetter den kvinnespørsmålet til den revolusjonære fremtid, mens den løpende aktiviteten underkaster såkalte kvinnesaker under klassekampen, forstått på en økonomistisk måte. For å vende tilbake til jernbanespråket er det slik at den første tilnærmingsmåten erkjenner den virkelige parallelliteten av oppgavene, at de alltid er skilt, men dermed blir den sårbar overfor borgerlig-feministiske feil. Den andre tilnærmingsmåten derimot faller som offer for illusjonen om at sporene møtes i den revolusjonære horisonten, mens den slår begge sporene sammen til ett når det gjelder pågående aksjoner: på slike spor kan ikke noe virkelig revolusjonært tog kjøre.
Det samfunnsmessige produksjonsargumentet går ut fra det teoretiske standpunktet at klassekampen innen den sosiale produksjonens område representerer den sentrale dynamikk i den samfunnsmessige utvikling. Ifølge dette synet viser begrepet samfunnsmessig produksjon til hele prosessen som fører til reproduksjon av de sosiale forhold i produksjonen, medregnet bytteprosesser og direkte produksjon.
Før vi diskuterer spesifikke institusjoner – familien for eksempel – i et gitt samfunn, må vi identifisere den særegne produksjonsmåte som dominerer i et gitt samfunn. Innen klassesamfunn har kategorien familie som sådan ingen mening; isteden eksisterer familien bare innen forskjellige klasser. I de dominerende klassene er familien en bærer og overfører av eiendom, selv om den også kan ha andre funksjoner. I de underordnete klassene strukturerer den plassen der arbeidskraften – blir vedlikeholdt og reprodusert.
Vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften er nødvendig for den samfunnsmessige reproduksjonen, likevel finner den sted i utkanten av den samfunnsmessige produksjonen. Historisk sett har kvinner i underklassene blitt tildelt hovedansvaret for de aktivitetene som sikrer vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften. Dessuten er det slik at kvinnens plass i den kjønnsarbeidsdelingen som karakteriserer disse aktivitetene både påvirker og blir påvirket av deres deltakelse i det samfunnsmessige arbeidet som de gjør for den dominerende klassen. I et gitt klassesamfunn er undertrykkingen av kvinnene i underklassene rotfestet i deres spesielle forhold til prosessene med å vedlikeholde og reprodusere arbeidskraften på den ene siden og i sosialt arbeid på den andre siden.
Aktivitet i kanten av den sosiale produksjonen har nødvendigvis noen implikasjoner for de handlende personene som er med på den. Det er for eksempel slik at den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger frem et skarpt skille, på det økonomiske nivå, mellom de fleste sider av samfunnsmessig produksjon og det Marx kaller individuelt forbruk – som inneholder de materielle prosessene til ubetalt hjemmearbeid. I en gitt kapitalistisk sosial formasjon er det slik at individer befinner seg helt eller delvis marginalisert når det gjelder den samfunnsmessige produksjonen fordi deltakelse i disse prosessene opptar en spesiell plass i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, med særegne politiske, ideologiske og psykologiske virkninger.
Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelse tar ikke familien og arbeiderklassefamilien som gitte størrelser, for de har i seg begreper som må lages innen en marxistisk teori. Denne konstruksjonen er en del av arbeidet med å produsere en vitenskapelig teori om arbeidskraftens reproduksjon, en oppgave som jeg ikke kan prøve å løse her. Noen av trekkene i en slik teori er likevel allerede klare og kan antydes skjematisk. Familien representerer et begrep som er spesifikt både med hensyn til produksjonsmåte og klasse. Derfor fungerer begrepets tilsynelatende ahistoriske klasseløshet som en ideologisk maske som skjuler klassekampen. Innen den kapitalistiske produksjonsmåten viser oppfatningen av arbeiderklassefamilien i virkeligheten til det stedet og de handlende personene i den prosessen som fører til reproduksjon av arbeidskraften som en vare, som blir utført i en spesifikk samfunnsformasjon. Denne formuleringen tillater en stor variasjon i sosiale strukturer som fungerer som slike steder. Dessuten gir klasseplasseringen av familiemedlemmene som deltar i lønnsarbeid en nøkkel til å lenke familien til klassestrukturen. Den aktuelle klasseposisjonen – og erfaringene til individuelle familiemedlemmer i en spesifikk sammenheng – utgjør selvfølgelig et annet spørsmål. Særlig politiske, ideologiske og psykologiske faktorer spiller en spesielt stor rolle for et individuelt familiemedlem – for eksempel en ikkearbeidende kone, en eldre person, en skoleelev – som ikke deltar direkte i det samfunnsmessige arbeidet.
Den sosiale produksjonsbegrunnelse antyder at essensen i det såkalte kvinnespørsmålet i kapitalistiske samfunn er tosidig. For det første arver kvinnene, fra en historisk oppstått kjønnsdeling av arbeidet, hovedansvaret for de prosessene som angår i individuelt forbruk og reproduksjon av arbeidskraften som en vare. Derfor trer mye av aktiviteten deres frem som ubetalte tjenester overfor lønnsarbeidende menn, og det skaper et alvorlig potensiale for kjønnsmessig fiendtlige motsigelser. For det andre mangler kvinner, som mange andre grupper i det kapitalistiske samfunnet, fulle demokratiske retter, og kampen deres for å oppnå disse rettighetene gir en annen mulig kilde til kjønnskonflikt. Alt i alt har kvinneundertrykkingen i kapitalistiske samfunn en tosidig opprinnelse i kvinnenes spesielle situasjon med hensyn på samfunnsmessig produksjon og like retter. Av disse to er kvinnenes innestengning i hjemmearbeid den største hindringen for virkelig frigjøring. Som Lenin sa det:
«Den kvinnelige halvdel av menneskeheten er dobbelt undertrykt under kapitalismen. Arbeiderkvinnen og bondekvinnen blir undertrykt av kapitalen, men i tillegg til og ovenpå dette blir de, selv i de mest demokratiske borgerlige republikker, forblir de berøvet noen rettigheter fordi loven ikke tillater dem likeverd med menn; og dessuten – og dette er det viktigste – forblir de «husholdningsslaver», for de er overbelastet med det ensformige slitet som ligger i det skitneste og hardeste og mest nedverdigende arbeid på kjøkkenet og i den individuelle husholdning.»
Av historiske grunner er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen enda mindre utviklet på det teoretiske plan enn familiebegrunnelsen. Dessuten har en sosialistiske tradisjonen utviklet en merkelig polarisering mellom praksis og teori i kvinnespørsmålet. Praksis er vanligvis grunnet på en trang mistolkning av det samfunnsmessige produksjonsargumentet, mens teorien hviler på eklektiske og forvirrete versjoner av familiebegrunnelsen. Sosialister har bare sjelden erkjent eksistensen av disse motsetningene og enda mindre forsøkt å løse dem. Likevel er det slik at det er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen som samsvarer best med Marx sin analyse av hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fungerer.
Familiebegrunnelsen og den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen har forskjellige politiske og strategiske følger. Spørsmålet her er forholdet som den feministiske kampen har til utviklingen av den samfunnsmessige revolusjonen. Med sin implisitte antakelse at det finnes likeverdige undertrykkingsmekanismer, støtter familiebegrunnelsen rent logisk en strategi med parallelle bevegelser: kvinnebevegelsen, den svarte bevegelsen, fagforeningsbevegelsen. Mens forskjellige dagsordener kan foreslåes for å integrere disse kampene i løpet av den revolusjonære utviklingen, vil den grunnleggende karakteren til kvinneundertrykkingen medføre at autonome kvinnepolitiske grupper skal fungere permanent, som en prinsippsak, i alle ledd i organisasjonene.
Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen mener at klassekampen er sentral, noe som gjør enheten i den revolusjonære styrken til en hovedsak. Fagforeninger så vel som masseorganisasjoner bygget rundt spesielle saker – kvinneundertrykking, undertrykking av fargete, støtte til den antiimperialistiske frigjøringsbevegelsen og så videre – vil alltid spille en kritisk rolle, men deres eksistens og karakter vil være et spørsmål om strategi og taktikk, basert på konkret undersøkelse av den særegne situasjonen. Innen et revolusjonært parti vil problemer som springer ut av den utbredte kvinneundertrykkingen og mannlig dominans bli tatt opp som alvorlige spørsmål i utviklingen av kadrene, den politisk linjen og organisasjonsstrategien. Det er klart at den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen er i samsvar med den generelle marxist-leninistiske tradisjonen, selv om en gjennomgående og entydig praksis når det gjelder kvinnespørsmålet ikke har karakterisert marxist-leninistiske partier tidligere.
Skillelinjen mellom de to begrunnelsene når det gjelder kvinnespørsmålet, har aldri blitt klart trukket opp. I den nåværende perioden er det mange kvinner i Nord-Amerika og Europa som identifiserer seg med den sosialistisk-feministiske bevegelsen eller holder seg på siden av eksisterende sosialistiske organisasjoner, fordi de mangler et bedre alternativ. Samtidig angriper de fleste marxist-leninistiske grupper, som er ridd av manglende erfaring og avsky mot kvinnebevegelsen og frykt for borgerlig-feministiske feil, den sosialistiske feminismen uten å analysere dens innhold. De stoler på den forvirrete tradisjonen som de har arvet fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen som teoretisk veiledning, og gjentar hele tiden forskjellige formuleringer fra Marx, Engels og Lenin, mens de overser motsetninger og mangler. Men til syvende og sist står vi overfor valget mellom det som nå kalles sosialistisk feminisme og en utviklet marxistisk posisjon når det gjelder kvinnen. Ansvaret vårt er da å møte dette valget på en ærlig måte. Det det gjelder, er ikke annet enn samfunnsmessig revolusjon og frigjøring av kvinnene.»