Marxistisk filosofi – en kort innføring

Av Jon Egil Brekke

1996-03

Heftet er utgitt av studieutvalget i AKP med støtte fra Studieforbundet Ny verden. Det var et bilag til Røde Fane 3/1996

Forord

Dette heftet gir en innføring i noen utvalgte trekk i marxismens grunnleggende tenkemåter, sett i 1996-perspektiv.

Heftet er en bearbeidet utgave av første versjon fra høsten 1995. Det er skrevet på oppdrag fra studieutvalget i Oslo AKP, men utvalg, synsmåter og formuleringer står for forfatterens regning. (Teksten i denne internettversjonen er i all hovedsak lik teksten i heftet som ble utgitt som bilag til Røde Fane nr 3, 1996, men noen små tilføyelser og språklige forbedringer er gjort.)

Forfatteren er ikke fagfilosof – fagfilosofene må gjerne komme med et bedre hefte. Til så lenge foreligger altså dette – et produkt av

interessert, men ufullstendig, lesning av Marx, andre revolusjonære teoretikere, filosofi og vitenskapsteori forøvrig,
spor etter et par tiårs diskusjon i og rundt den nye kommunistiske bevegelsen i Norge, og
egne kjepphester basert på studia av arbeiderkultur og musikktradisjoner i arbeiderbevegelsen.

For å ha det sagt: Teksten skal ikke leses som en fasit eller en samling trossetninger, men som forsøk på anvendelig beskrivelse av grunnleggende trekk ved en sammensatt virkelighet. Du må selv etterprøve hva som duger som grunnlag for tanke og handling, selv om det er krevende. Kritisk vurdering er en vesentlig forutsetning for levende marxisme – marxisme som religion har verden sett nok av.

Den som strekker seg for å gripe de sammenhengene heftet tar for seg, har trolig en og annen aha-opplevelse i vente. Avsnittene som følger kan åpne for mange slags diskusjoner – velg ut noen få av dem til et evt. studiemøte.

Målet har ikke vært å si noe «siste ord» om marxistisk filosofi, men å vise innfallsporter, gi noen tråder å nøste i. Gå til kildene – til Marx, til den materielle virkeligheten osv. – og framstillinga nedenfor vil bli utfylt, nyansert og korrigert på mangt et punkt.

Oslo, 30.9.96
Jon Egil Brekke

P.S. Send gjerne kommentarer!

Marxistisk filosofi – som verktøy i klassekampen

Det første en skal legge merke til ved marxistisk filosofi, er forholdet til – og kravet om – praksis:

«Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det det kommer an på er å forandre den.» (*1) skrev Marx tidlig. Formålet med å studere marxistisk filosofi, er dermed å ordne tankene for lettere å finne ut hvordan verden kan forandres.

Da Marx skrev sine Teser om Feuerbach var han i ferd med å legge filosofien som fag til side, til fordel for økonomistudiene som la grunnlaget for hovedverket hans, Kapitalen. Den som vil studere Marx’ egne filosofiske betraktninger må derfor enten gå til det han skrev før, eller lete i innskutte betraktninger, bisetninger, og mellom linjene i det han skrev senere. Mange av de framstillingene ettertida har brukt som kilde til marxistisk filosofi, er ført i pennen av hans medsammensvorne, Friedrich Engels.

I den kommunistiske bevegelsen har Marx og Engels vært oppfattet som etslags «siamesiske tvillinger» innafor vitenskap og revolusjonær teori. Noen har i ettertid innvendt at på den tida Marx – sammen med Feuerbach og andre – forlot Hegels idealistiske filosofi til fordel for filosofisk materialisme, var Engels fortsatt blant de ivrige unghegelianerne som mente at Hegels reaksjonære standpunkt til spørsmål i samtida bare var et «personlig kompromiss» med den prøyssiske staten, og at Hegels filosofi forøvrig var revolusjonær. Kritikerne (*2) mener at Engels heller ikke 40 år senere, da han framsto som den avdøde Marx’ fremste talerør og tolk, var konsekvent materialist – og at den ufullstendige forståelsen av Marx er en del av forklaringen på den kommunistiske bevegelsens feiltrinn i ettertid. Vi lar dette spørsmålet stå åpent her.

På lignende vis har det (i AKP og ellers) vært diskutert hvilket ansvar Marx’ egne teorier og menneskesyn har for utviklinga i land som har gjennomført revolusjon med kommunisme som erklært mål – og hvor mye av forklaringa som skal tilskrives vilkårene dette skjedde under, de nye lederne, og menneskene som bar de nye lederne fram. Skal diskusjonen bli konstruktiv, er det bl.a. nødvendig å sette seg inn i hva Marx’ (og Engels’) teorier var, og ikke ta risken på å «slå ut barnet med badevannet».

I denne framstillinga skal vi trekke inn både Engels, Plekhanov, Lenin, Mao og andre der vi mener de har bidratt med treffende oppsummeringer av viktige spørsmål, men med Marx sjøl i sentrum.

Karl Marx (Trier 1818 – London 1883) er anerkjent for sitt avgjørende bidrag til å løfte revolusjonær teori opp fra et plan preget av gode ønsker og prosjektmakeri til å gi den et vitenskapelig grunnlag. Marx bidro vesentlig til samfunnsvitenskap og økonomisk analyse og til retningslinjene for den kommunistiske bevegelsen han selv sto midt oppe i. Han rakk ikke å fullføre det vitenskapelige livsverket han hadde planlagt, og var som mennesker flest begrenset av tida han levde i. Likevel er bidragene hans til forståelse av vitenskapens og den sosialistiske revolusjonens oppgaver grunnleggende den dag i dag.

Å ta makta fra kapitalismen og imperialismen, beholde den, og etablere et nytt samfunn som ikke blir et utbyttersamfunn (der overklassen bare har fått nye masker og gallionsfigurer) – forutsetter at makta overtas av en bred bevegelse som vet hva den gjør, som har innsikt både i kapitalismens hersketeknikker og i forutsetningene for det nye samfunnet. Folket må beherske ledelse og lederne. Uten vitenskapelig revolusjonær kritisk teori vet bevegelsen ikke fram og bak på samfunnet, og mister retningssansen. En sosialistisk forfatning må trolig garantere retten til kunnskap og til innsyn i maktsentra framfor retten til næringsfrihet.

Revolusjonær teori koster kamp. Å tilegne seg – og dele med seg – revolusjonær kritisk teori, er en kostbar prosess som motarbeides av sosiale og økonomiske skranker og ideologiske motstrømmer. De som har den økonomiske makta har med den også et ideologisk overtak. Ytringsfrihet er ikke det samme som ytringsmakt.

Revolusjonær teori har også blitt behandlet som dogmer som stenger for undersøkelse og virkelig innsikt. Undertrykking, fremmedgjøring, de kulturelle skjevhetene i samfunnet preger handlingene våre, hemmer oss i forsøkene på å se virkeligheten, følger oss som «blinde flekker» det koster kamp å oppdage og bli kvitt.

La oss ta den utfordringen.

I teksten som følger skal vi ta for oss følgende hovedfelt:

Noter

*1: For de som er interessert i hvor sitatene er hentet fra, kommer vi til å bruke fotnoter som denne. Sitatet her er siste tese i Marx’ Teser om Feuerbach, hentet fra Karl Marx: Verker i utvalg 2 – Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag 217, Oslo 1970, ISBN 82 530 0259 9; side 55.

*2: Se f.eks. Lucio Collettis forord i Marx: Early Writings, Penguin, Harmondsworth 1975, ISBN 0 14 021668 5.

A. Filosofisk materialisme

Marxismen inntar – bygger på – et bestemt filosofisk standpunkt: Filosofisk dialektisk materialisme.

Når vi i filosofisk sammenheng snakker om «materialisme» bruker vi ikke ordet i den gjengse betydningen av «å jage etter materielle goder». Materialisme er et standpunkt til hva som eksisterer, hva som er virkelig. En filosofisk materialist tar som utgangspunkt at materien – naturen – eksisterer uavhengig av vår egen og andres bevissthet, og som forutsetning for denne.

Ifølge marxismen finnes ikke noe annet enn materie i bevegelse. Den «døde» natur, den levende natur og menneskesamfunnet er bare forskjellige organisasjonsformer av materien (*3). For marxismen er en todeling av virkeligheten i ånd og materie meningsløs – også bevissthet er blant materiens bevegelsesformer.

Her må vi skyte inn: En vanlig innvending mot materialismen er at den er reduksjonistisk, at den forsøker å late som om bevissthet bare er et spørsmål om nevroner og synapser i hjernen, om en prosess der glukose reagerer med surstoff osv., og det hevdes at det ikke er mulig å forstå bevissthet som materie i bevegelse. Det er riktig at bevissthet ikke er fullt ut forklart med vår nåværende kunnskap om materiens egenskaper, selv om det eksisterer langt rikere kunnskap om hjernens virkemåte nå enn på Marx’ tid. Men et materialistisk standpunkt forutsetter ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Derimot hevder materialisten at å skille et område som bevissthet fra materien – å erklære det som uforklarlig eller «overnaturlig» – er til fånyttes. Materialismen godtar at noe er uforklart, kanskje også at det kan ligge utenfor menneskets muligheter å finne svar på bestemte spørsmål, men da får man nettopp la dem stå åpne, ikke foregripe grenser som fortsatt kan vise seg å være flyttbare.

Materialistens syn er at bevisstheten tilhører materien, og at mennesket tilhører naturen selv om det idag stiller seg i motsetning til den. Dette betyr ikke at bevissthetens og individets rolle i historien er uten betydning.

Mennesker kan oppvise rikholdige fantasier. Hjernen kan sjonglere med inntrykk og erfaringer og komme opp med originale ideer og ønsker. Å snakke om «frihet» eller om «fri vilje» som noe absolutt er likevel meningsløst: For det første er det vi vil nært knyttet sammen med det vi har kunnet tilegne oss av erfaringer og kunnskap. Og hvor mye av denne viljen som lar seg virkeliggjøre avhenger av samsvaret mellom hva vi vil, hvordan vi går til verks, og hvilke grenser som i handlingens øyeblikk er gitt av de fysiske og sosiale forholdene vi lever under. Frihet er alltid begrenset av betingelser og hensyn, spørsmålet er hvilke hensyn som gjelder og skal gjelde.

Noen hevder at det eneste som er virkelig for den enkelte av oss, er vår egen bevissthet. Hva som gjemmer seg bak sanseinntrykk, og spesielt hva som gjemmer seg i andres bevissthet (hvis den finnes) er bare gjetninger. Og slik kan det se ut, rent teoretisk. Men hva vi kan vite om virkeligheten utenfor oss er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål: At mennesket har overlevd som art, henger sammen med at vi i økende grad har greid å mestre omgivelsene våre i praksis, såpass at vi har greidd å skaffe oss mat, klær, ly, greidd å forsvare oss mot angripere osv. Den som vil klare seg uten denne typen innsikt i «virkeligheten utenfor oss» lever sjelden lenge (hvis da ingen passer på vedkommende…).

Det motsatte standpunktet kalles filosofisk idealisme. Og med det mener vi heller ikke «idealisme» i den gjengse betydninga av «forsakelse av materielle goder for å nå høyverdige mål». Vi snakker om en grunnoppfatning som hevder at idéene, ånden, bevisstheten, gjerne en eller flere allestedsnærværende Gud(er), er det som egentlig finnes, som egentlig er forutsetningen for opplevelsene våre og for de sanseinntrykkene vi tilskriver «materielle» objekter. Fra denne synsvinkelen er mat, klær, hus, kunnskap osv. da gjerne uttrykk for disse guders gode vilje, og menneskene er bare henvist til ydmyk respekt, og til å undre seg – over gudenes uransakelige veier, over hvem eller hva som skapte disse gudene igjen osv. Selv om ikke all idealisme er uttrykkelig religiøs, åpner den konsekvent for at de vesentlige sammenhengene i virkeligheten er unndratt vitenskapelig undersøkelse, overlatt til enkelte personers åpenbaringer e.l.

Både materialistisk og idealistisk tankegods finnes side om side i all tilgjengelig filosofihistorie. Innenfor vitenskapsteoretiske overlegninger er det lett å bruke teoretisk usikkerhet som påskudd til å fremme et idealistisk standpunkt. Men som vist ovenfor: I hverdagens praksis er de fleste av oss materialister.

Marx kom til at holdbar vitenskap og revolusjonær teori måtte bygge på et materialistisk standpunkt. Med dette følger også at menneskenes ytre vilkår og praktiske handlingsmønstre er det viktigste å kartlegge for den som vil forstå samfunnet og bli i stand til å forandre det. Disse vilkårene og mønstrene setter betingelser som ikke kan fjernes ved tankens kraft aleine. Våre idéer om hva vi gjør og hvorfor er derimot tvert om både ufullstendige og fordreide.

Personer eller tidsepoker kan derfor, ifølge Marx, ikke bedømmes bare ut fra hva de mener om seg selv: Se ikke på hva de sier, men på hva de gjør. (Sosialdemokratiets, reformismens, historiske oppgave synes f.eks. være å bevare klassefreden under kapitalismen, framfor alt ved å bruke talemåter fra arbeiderbevegelsen til å rettferdiggjøre kapitalistvennlige tiltak.)

Tilværelsen, det livet hver av oss lever, gir hovedretning for tankene våre, bevisstheten, preger begrepene vi ordner inntrykkene våre etter, og også de ubevisste vanene vi legger oss til. Disse er med å styre handlingene våre, altså hvordan vi forsøker å påvirke tilværelsen.

Likevel – det er mulig å strekke seg ut over disse rammene og tilegne seg forståelse bygd også på andre menneskers erfaringer (indirekte kunnskap). Og det vi greier å oppnå av innsikt om menneskenes ytre vilkår, handlingsmønstre og tankeverdener (selvinnsikt inkludert) er avgjørende: Bare med innsikt i skrankene og betingelsene for menneskenes handlinger kan vi planmessig utnytte de mulighetene som finnes til å endre samfunnet.

Her følger noen eksempler som kan illustrere materialisme og materielle grenser:

Fra et rent teoretisk filosofisk synspunkt kan vi si at vi ikke vet om steinene vil falle oppover eller nedover i morgen. Det er heller ikke uvanlig å drømme at en kan fly. Men svært få av oss tar sjansen på at vi kan fly på ordentlig bare vi hopper ut av vinduet.
Enhver arbeider vet at han/hun må ha en betalt jobb for å ha noe å leve av. Mange har også erfart at grunnen til arbeidsledighet ikke trenger være at du ikke kan jobben din: Det er forhold utenfor deg som virker inn, uavhengig av hvor mye du vet om dem.
Leonardo da Vinci laget allerede tidlig på 1500-tallet arbeidstegninger til fly og helikopter. Men samfunnet han levde i hadde ingen mulighet for å sette slike innretninger i produksjon, langt mindre å etablere flytrafikk av vår tids dimensjoner. Idéen falt på steingrunn. Kapitalismen i dette århundret har til gjengjeld ikke bare muliggjort flyruter, den har basert viktige sider av sin eksistens (internasjonal arbeidsdeling, just-in-time-prinsippet osv.) på denne formen for transport.
Etablering av de facto-standarder under kapitalismen: Tilsynelatende tilfeldigheter kan føre til at halvgode produkt (f.eks. VHS-standarden innen video, MS DOS som operativsystem for datamaskiner) trenger unna bedre produkter: Når først en «kritisk» omsetningsmengde er passert, opplever nye kunder at de må følge samme standard for å kunne utveksle opptak eller data med de som allerede har kjøpt.
For å ta noe mer hverdagslig: Tenk over hvor mange ganger du har valgt å se en film eller et TV-program bare fordi du vet at mange andre ser det: Menneskers handlingsmønstre setter betingelser for de bevisste valgene hvert enkelt menneske tar.

Noter

*3: Les f.eks. Arbeidernes leksikon (Pax Forlag 1974, ISBN 82-530-0541-5), bind 3, stikkord «Samfundet».

Vitenskap og religion

Vi skal drøye litt ved et viktig område der filosofisk idealisme dominerer: Religion.

Mennesker har jevnlig tumlet med spørsmål det ikke har foreligget vitenskapelige svar på, og søkt å danne seg helhetlige bilder av tilværelsen. Ethvert menneskesamfunn har også hatt behov for å håndheve regler for samhandling og livsførsel. Flere faktorer kunne nevnes, men allerede ut fra disse to forholdene er det mulig å ane hvorfor religion fortsatt står sterkt i de fleste menneskesamfunn, uansett om noen retning er opphøyd til statsreligion eller ikke.

Marxismen oppfatter religion som filosofisk idealisme (*4): Mennesker har fylt ut med rene tankeprodukt der vår kunnskap om den eksisterende materiens egenskaper kom til kort – men også som sperre mot ny kunnskap, jfr. pavekirken overfor Galileo Galileis observasjoner. Sagt med andre ord: Vi har skapt oss system av mystiske krefter – skapt oss én gud eller flere i vårt bilde.

Religion er på samme tid både hjemmelaga trøst og hersketeknikk. Ikke å undres over at religion og maktapparat i de fleste klassesamfunn er tett sammenvevd, kanskje med pavekirken som det historisk mest påfallende eksempel? Selv i land der religion er erklært som privatsak overfor staten (som i USA) framstår statsledere gjerne som om de har Gud som sponsor.

Religion tilbyr en ytre autoritet som erstatning for håndgripelige svar, og som begrunnelse for regler, med «belønning» hvis reglene følges («du kommer til himmelen»). Dette godtar vi – ifølge Marx – for å orke å leve i klassedelte, fremmedgjorte samfunn (derav oppfatningen av religion som «opium for folket»). En sosialistisk revolusjon med en påfølgende samfunnsutvikling som fjerner klassedeling og fremmedgjøring og gjør vitenskap til felleseie skulle sterkt kunne redusere, om ikke fjerne, behovet for religion.

Men selv om religionen har sine begrensninger, gjenstår det å overkomme vitenskapens og menneskesamfunnets begrensninger. De «spørsmålene» religionen utgjør «svar» på vil bare gradvis finne andre løsninger. Det nye samfunnet skapes av mennesker der et stort flertall i utgangspunktet er mer eller mindre religiøse. Som marxister gjør vi derfor klokt i å velge en sammensatt tilnærming som sorterer mellom ulike særegne motsetningsforhold innenfor feltet:

Arbeide for å redusere grunnlaget for konflikt mellom mennesker som har vokst opp i ulike religioner.
Arbeide for å skille makt og religion, skille stat og kirke, fjerne kristne formålsparagrafer, erstatte tvungen kristendomsundervisning med konfesjonsløs livssynsundervisning osv.
Ikke idyllisere noen religion, men betrakte enhver religion som diskutabel i spørsmål innenfor vitenskapens rekkevidde (utenfor denne er enhver henvist til å tro det en vil).
Arbeide for økt oppslutning om materialisme og sosialisme, og for en omgangstone der enhver overbevisning er mottakelig for argument.
Unngå å gjøre marxisme til religion.

Noter

*4: Les f.eks. Karl Marx: Til jødespørsmålet (Verker i utvalg 1 – Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82 530 0258 0; side 55-.) Artikkelen er en kommentar til synspunkter fremmet av Bruno Bauer 1843.

B. Historisk materialisme

Historisk materialisme vil si å se (og framstille) historien fra en filosofisk-materialistisk synsvinkel. Dette temaet vil ta en vesentlig del av plassen i dette heftet, og likevel er det bare en flik vi kommer til å lette på – for å antyde det vesentlige ved denne synsvinkelen.

Å skrive historien er en form for hersketeknikk. Den som har materielle muligheter til å gi ut sin versjon av historien, vil kunne dominere gjengs oppfatning av hva som har skjedd. Historie- bøker langt inn i dette århundret har vært dominert av fortellinger om statsdannelser, konger, kriger og hærførere. (Den tyske dikteren Bertolt Brecht skrev i sin tid diktet «En lesende arbeiders spørsmål»: Hvem hjalp kongene og hærførerne historiebøkene forteller om? Bygget faraoene pyramidene helt aleine?)

Den virkelige, materielt passerte, menneskehistorien er det vi kan kalle en resultant (*5)av menneskemengders handlinger (i samspill med naturen ellers). Det betyr ikke at historien er en endeløs rekke av tilfeldigheter, like lite som at alt er forutbestemt. Mennesker har – innen visse grenser – gode evner til å legge planer, organisere seg, arbeide i fellesskap og nå bevisst valgte mål. Det gjenstår likevel et vesentlig monn av «tilfeldighet» i historien, i form av krysningspunkt mellom uavhengige årsakskjeder, f.eks. mellom planmessig handlende mennesker som ikke vet om hverandre.

Betingelsene som ligger til grunn for menneskemengdenes valg kan være svært forskjellige, men likevel ha viktige fellestrekk. Dessuten gjenstår det et spørsmål om betydningen av ledelse og ledere.

Er det f.eks. Carl I Hagen, partier som Stopp Innvandringen o.l. som skaper norsk fremmedhat med sine uttalelser? Var det individet Stalin som «reddet Sovjet og likviderte sosialismen»? Ja – og nei. Deres handlinger har fått betydning ut fra bestemte spesielle omstendigheter, som også må tas med.

Georgij Plekhanov (som av mange regnes som grunnlegger av den russiske marxistiske bevegelsen) drøfta i sin tid hva som må til for at en personlighet får betydning for historien (*6). En vesentlig betingelse er at de forslag personen kommer med vinner gjenklang i og blir godtatt av en massebevegelse og bygger på materielle forhold og muligheter som allerede er innafor rekkevidde. Plekhanov sammenlignet ledere med skumtopper på historiske bølger: Det er i første rekke bevegelsene som skaper lederne, ikke omvendt. Selv om ledere kan ha stor innflytelse på menneskemengders valg blant tilgjengelige muligheter, må vi også forstå hva som gjør mulighetene tilgjengelige, og hva som avgjør hvilke muligheter den enkelte ser.

Noen spør da: I hvilken grad er da enkeltmennesket (ifølge marxismen – eller herskende revolusjonær teori) ansvarlig for sine handlinger, og for følgene av dem? Dette spørsmålet er ikke så liketil som det ser ut. Hva og hvem er den enkelte ansvarlig overfor? Hvor går grensa mellom det en person burde visst, og det personen ikke kunne ane? På hvilke måter er det aktuelt å stille en person til ansvar i praksis? Svarene på dette skifter fra klasse til klasse og fra kultur til kultur.

Fra et filosofisk materialistisk utgangspunkt kan en likevel gjøre følgende generelle betraktning: Mennesker er – direkte og/eller indirekte – avhengige av de fellesskap de inngår i og de ressurser livet deres er basert på. Mennesker har evnen til å tenke og til å velge mellom kjente alternativ, og kan derfor også stilles til ansvar for det de faktisk gjør. De har samtidig begrensede muligheter til å skaffe seg kunnskap på høyde med de valg de er tvunget til å ta, noe måten å stille en person til ansvar på bør ta hensyn til.

Men det er ikke den filosofiske materialismen som leverer verdiforutsetninger som at «fortsatt liv på jorda er et gode» og at handlinger som truer fortsatt liv derfor er et onde. Det er det mennesker som gjør. Marxismen er utarbeidet av mennesker med et ønske om at menneskeheten som helhet skal nå fram til et bedre liv enn kapitalismen kan by på. Marxismen inneholder derfor til en viss grad verdiforutsetninger av type «solidaritet med arbeiderklassen», og stiller også individ til ansvar for handlinger som strider mot arbeiderklassens interesser. Marxismens hovedærend er likevel ikke å levere et sett moralske leveregler, men å være en innfallsport til vitenskapelig forståelse av samfunnet.

Noter

*5: Resultant: Ved f.eks. tautrekking, der flere mennesker drar i tauet i hver sin retning, er resultanten den retninga tauet da faktisk beveger seg i.

*6: Se Georgij Plekhanov: Om individets rolle i historia (på svensk: Om personlighetens roll i historien). Her henta fra engelsk utgave The role of the individual in history, Lawrence & Wishart, London 1976.

Produksjon

Historien handler om mer enn menneskemengder og ledere. For å overleve må menneskene skaffe mat, klær, ly m.m. – kort sagt: produsere. For å produsere trenger menneskene produksjonsmidler: Råvarer, redskaper og teknologi, energikilder, transportmidler osv. Produksjonsmidlene kombinert med menneskers arbeids- og organisasjonsevne i bruken av dem kaller vi for produktivkrefter.

Menneskene utmerker seg ved sin mulighet til å lære. Mennesker har ikke bare lært seg å lage redskaper, men har over tid gjort dem stadig mer effektive og raffinerte, og blitt i stand til å mestre stadig nye omgivelser. Fra å være sankere og åtselplyndrere har menneskene utviklet fiske og jakt, jordbruk, håndverk og industri. Vi har gått fra enkle slag- og skraperedskaper og oppdagelsen av ild, via pil og bue, pottemakeri, temming av husdyr, dyrking av korn og andre vekster, til konstruksjon av dampkraft, eksplosjonsmotorer, elektronikk og mikrochips. Dette har samtidig stilt stadig nye krav til organiseringa av produksjonen som kreves for å kunne nyttiggjøre seg de foreliggende produksjonsmidlene. Med organisering av produksjonen sikter vi til arbeidsdeling, spesialisering, standardisering, arbeidsledelse m.m..

Avanserte arbeidsmåter tar tid å utvikle, innarbeide, lære videre. En noenlunde vellykket organisering av produksjonen vil derfor snart festne seg som et mønster. Organiseringa av produksjonen skaper samtidig maktforhold mellom mennesker ut fra hvilken rolle de spiller i produksjonen – dette kaller vi produksjonsforhold: Hvem har til sjuende og sist makta over produksjonsmidlene, og dermed over produksjonen og fordelinga av produktet av arbeidet? Sagt på en annen måte: Å ta produktivkrefter på et bestemt nivå effektivt i bruk forutsetter bestemte arbeidsmetoder og tilhørende organisasjonsformer som åpner for bestemte maktkonsentrasjoner som (over tid – især når produksjonen frambringer et noenlunde stabilt overskudd, et merprodukt ut over det som går med til å dekke forbruk av råvarer, vedlikehold av redskaper, reproduksjon av menneskene) kan produsere bestemte klassekrefter.

Da Marx la ut på jakten etter det moderne samfunnets økonomiske bevegelseslov, satte han i «Innledning til Kritikk av den politiske økonomien» fram følgende arbeidshypotese: Det alminnelige resultat som jeg kom til og som, da det først var vunnet, tjente som ledetråd i mine studier, kan kort formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av livet sitt går menneskene inn i bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Til sammen danner disse produksjonsforholdene samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis/grunnmur, som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som det svarer bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer til. Den måten det materielle livet produseres på legger rammene for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i utviklingen kommer samfunnets materielle produktivkrefter i strid med de gjeldende produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for det samme, med de eiendomsforholdene de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være produktivkreftenes utviklingsformer slår disse forholdene over i å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosiale revolusjoner. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning av hele den veldige overbygningen. (*7)

Noter

*7: Til kritikken av den politiske økonomi, forord. Til norsk fra Karl Marx og Friedrich Engels: Udvalgte skrifter i to bind, Forlaget Tiden, København 1973; bind I, side 355-356.

Samfunnstyper

Det kommunistiske manifestet (*8) åpner med å erklære at all skreven historie om samfunn som har eksistert opp til nå er historie om klassekamper. Men klassebegrepet har i vår tid lenge vært trengt til side i samfunnsvitenskap og media. Den engelske historikeren E. P. Thompson (*9) beskriver den herskende oppfatningen av klasse slik:

Sosiologer som har stoppet tidsmaskinen og som, med en god del begrepsmessig fiksfakseri, er gått ned til maskinrommet for å se, forteller oss at de ingen steder har vært i stand til å lokalisere og klassifisere en klasse. Det eneste de finner er en hop mennesker med forskjellige yrke, inntekter, statushierarki og det øvrige. Selvsagt har de rett, siden klasse ikke er den ene eller andre maskindelen, men måten maskinen virker på så snart den er satt i bevegelse – ikke den ene eller andre interessen, men friksjonen mellom interesser – bevegelsen selv, heten, det øredøvende bråket. Klasse er en sosial og kulturell formasjon (som gjerne finner institusjonelle uttrykksformer), og kan ikke bli definert abstrakt eller isolert, men bare i forhold til andre klasser. Og sist, men ikke minst: Klasse kan bare defineres i tid – dvs. ved aksjon og reaksjon, forandring og konflikt. Når vi snakker om en klasse mener vi en svært løst definert menneskemengde som deler de samme knippe av interesser, sosiale erfaringer, tradisjoner og verdisystem, som er disponert for å oppføre seg som en klasse, definere seg klassemessig i sine handlinger og i sin bevissthet i forhold til andre menneskegrupper. Men klasse som sådan er ikke en ting, men et hendelsesforløp.

Riktignok er det vanskelig å finne en renskåren definisjon av klasse hos Marx. (Merk: I dagens herskende vitenskap er man til tider besatt av behovet for å definere, som om virkeligheten frivillig skulle stå stille og respektere de grenser den slik blir pålagt…) I Kapitalen, Tredje bok, Femtiandre kapittel: «Klassene» (*10) hadde Marx tydelig planlagt å rette opp denne mangelen, men så langt kom han ikke (kapittelmanuskriptet gjør noen innledende manøvrer, men stanser brått etter én side). Både Marx og Engels er mer opptatt av å beskrive og analysere klassekamp enn av å definere klasse. I artikkelen «En stor begynnelse» gir Lenin riktignok følgende definisjon av klasse:

Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre gjennom den plasseringen de har i et historisk fastlagt system for samfunnsmessig produksjon. De skiller seg gjennom forholdet deres til produksjonsmidlene (som i de fleste tilfelle er fastlagt eller formulert i lovene), gjennom den rollen de har i den samfunnsmessige organiseringen av arbeidet, og følgelig gjennom hvor stor del av den samfunnsmessige rikdommen de rår over og hvilken måte de skaffer seg denne delen på. Klasser er grupper av mennesker der en gruppe kan tilegne seg arbeidet til en annen, som følge av den ulike plasseringen de har i et fastlagt samfunnsøkonomisk system. (*11)

Lenins tilnærmingsmåte har ofte vært lagt til grunn i arbeid med klasseanalyse av det norske samfunnet. Her skal vi ikke gå inn på det. Vi skal istedet ta et grovt snitt gjennom den historiske utviklinga, og samtidig prøve å forstå mer av hvordan klassekrefter produseres.

Marx og Engels mente å kunne identifisere et antall hovedtyper menneskesamfunn, med utgangspunkt i hvilke produktivkrefter, produksjonsforhold og klasser som har vært dominerende (sjelden enerådende). Av klassesamfunn skilte de mellom slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunnet. Som forløper til disse fantes samfunn der produksjonen ikke ga et overskudd stort nok til å fø på en overklasse. Som eneste mulige etterfølger til kapitalismen skisserte Marx og Engels den sosialistiske revolusjonen, som start på en utvikling fram til et kommunistisk, klasseløst samfunn.

Vi skal forbigående ta for oss noen kjennetegn ved de nevnte hovedtypene samfunn, og noen av faktorene som bidro til at de europeiske variantene av disse oppsto.

Noter

*8: Skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels på oppdrag fra «Kommunistenes Forbund», den første internasjonale arbeidersammenslutning, og utgitt første gang i 1848.

*9: E. P. Thompson: The Making of the English Working Class, Penguin Books, Harmondsworth 1982, ISBN 0 14 021000 8, side 939.

*10: Se f.eks. den svenske utgaven, Karl Marx: Kapitalet. Tredje boken, Bo Cavefors Bokförlag/Clarté 1973. ISBN 91 504 0054 1; side 784-.

*11: Se f.eks. Oktoberutgaven av Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, bind 10, side 241.

– Menneskesamfunn før klassedelingen

Menneskesamfunn før klassedeling oppsto ser over alt ut til å ha vært slektsbaserte fellesskap. Det har vært vanlig blant antropologer å sortere slike «førsiviliserte» samfunn i ulike utviklingstrinn, alt etter hva slags redskaper som er tatt i bruk (fra enkle steinredskaper og ild, via pil og bue og pottemakeri til husdyrdrift og dyrking av nyttevekster m.m.). Mennesker i slike samfunn representerer diverse trinn i produktivkreftenes utvikling – fram til faktorer som bl.a. penger og bedre matkonservering la grunnlaget for et vedvarende merprodukt og en overklasse. Slike fellesskap uten klassedeling er også blitt omtalt som «urkommunisme», uten at det er noen grunn til å idyllisere disse samfunnene.

Samfunn før klassedelinga oppsto organiserte seg etter slektsbånd i «gens» («klan», «ætt»), der slektskap gjerne ble regnet etter mors- eller farslinja, bakover til en kjent eller mytisk felles stammor eller -far. Den enkeltes plass og rettigheter avhang av slektskapet. Angrep på et gensmedlem ble oppfattet som angrep på hele gensen, og gensen garanterte sikkerheten for den enkelte. Arv ble fordelt innen gensen, mens ektefelle fra en annen gens var arveløs. Gensen hadde valgte ledere, som kunne skiftes ut. To eller flere gens kunne være knyttet sammen, via større enheter som «fratrier» (brorskap) eller direkte, i stammer og i noen tilfelle flere stammer i stammeforbund, med valgte ledere på alle plan. Kvinner kunne være ledere, og samfunn der kvinnene generelt hadde lederskapet har også funnes.

Det samme mønsteret er funnet på de fleste kontinent, med lokale variasjoner. (Det norske ættesamfunnet synes ha regnet avstamning både etter fars- og morslinje, men slik at farssiden hadde forrett ved arv. (*12)) Gens, fratrier og stammer ble i tillegg holdt sammen ved felles språk og felles religiøse ritualer. Religionen var oftest dominert av animisme, dvs. en tro på at alt i naturen har sjel og hører sammen – noe som også gjerne innebar forsiktighet i ressursuttaket.

På jakt etter kunnskap om slike menneskesamfunn fattet Marx og Engels spesiell interesse for forskningsresultatene til den amerikanske antropologen og etnografen Lewis H. Morgan (*13). Senere forskningsresultater innenfor antropologi og andre fag har nok både nyansert og korrigert Morgans resultater, men uten å rokke grunnleggende ved den materialistiske tilnærmingsmåten Morgan ga eksempel på.

Engels (*14) tok særlig for seg gens hos grekere, romere og germanere, og skisserte overgangen fra gensordning til Europas første klassesamfunn og statsdannelser ut fra datidas kunnskap. Den greske antikken viser slaveholdersamfunnets framvekst, mens romerriket illustrerer slaveholdets høydepunkt og nedtur som samfunnsdominerende produksjonsmåte og hvordan det føydale samfunnet vokste fram. (At slavehold blomstret opp igjen da europeerne koloniserte Amerika er en annen sak. Her ble slaveholdet iscenesatt i en føydal ramme og fungerte til dels som fødselshjelper for kapitalismens framvekst!)

Noter:

*12: Jfr. Store norske leksikon, stikkord «Ætt» (Axel Sommerfeldt).

*13: Lewis H. Morgan: Ancient Society, or Researches in the Lines of Human Progress from Savagery through Barbarism to Civilization (London, MacMillan & Co, 1877).

*14: Friedrich Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Elan-bøkene Studie Plus ESP 2, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970 [1952]. Boka bygger vesentlig på Morgans bok (nevnt ovenfor) og på Marx’ skrevne kommentarer til denne.

– Slaveholdersamfunnet

Slaven er et annet menneskes eiendom, kan kjøpes og selges, fôres, innkvarteres, settes til arbeid til alle døgnets tider, straffes, mishandles og avlives, alt etter eierens forgodtbefinnende. Slaveri oppsto allerede i genssamfunnet, men var aleine ikke et tilstrekkelig vilkår for å snakke om klassesamfunn allerede da, ifølge Marx og Engels. Muligheten for sysselsetting i stort antall innen jordbruk og fedrift, håndverk og sjøfart m.m., gjorde det lønnsomt å gjøre krigsfanger til slaver, istedenfor å drepe, jage bort eller adoptere.

Med overskudd kunne befolkningen øke, og med det kravene til organisasjon og ledelse. Produksjonen kunne utvides, og større grad av arbeidsdeling utvikles.

Framveksten av vedvarende produksjonsoverskudd i form av f.eks. fe eller jernredskaper la grunnlag for byttehandel, og samtidig for privateiendom (hjorder som familieoverhodets separate eiendom finnes lenge før klassesamfunnet oppstår). Handel og privateiendom, som ble enklere med oppkomsten av pengevesenet, gjorde det stadig vanskeligere å opprettholde en samfunnsordning basert på gens.

For å sitere Engels:

Vi ser altså at den gamle gensordningen enda var en levende kraft i den greske forfatningen i heltetiden, men at den allerede er i ferd med å undergraves: farsrett, hvorved barna arver formuen, begunstiger opphoping av rikdom i familien og gjør at familien blir en makt overfor gensen. Rikdomsforskjell som virker tilbake på forfatningen ved at den skaper de første tilløp til en arvelig adel og kongedømme; slaveri – til å begynne med bare omfattende krigsfanger, men allerede med utsikt til også å gjøre ens egne stamme- og selv gensfrender til slaver; den gamle krigen stammene imellom utarter allerede til systematiske røvertokter til lands og til sjøs for å erobre fe, slaver og skatter – blir en regelrett ervervskilde, kort sagt: rikdommen lovprises og aktes som høyeste gode, og de gamle gensordningene misbrukes til å rettferdiggjøre at man raner til seg rikdommer med makt.Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gensordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stemplet de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse -; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spaltning i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende, og den første klasses herrevelde over den siste.

Og denne institusjon kom. Staten ble oppfunnet. (*15)

I stedet for en samfunnsordning basert på slekt og personlige blodsbånd kom en statsforfatning, som tildelte rettigheter og innflytelse uavhengig av slektskap, men basert på forhold som territoriell inndeling og forskjell i formue. Retten til å bære våpen ble et privilegium: Det fantes dermed en våpenmakt som kunne vendes mot deler av folket som var utelukket fra denne makta.

Slavehold kom ikke til å spille samme omfattende samfunnsøkonomiske rolle i nord-Europa som i Hellas og framfor alt i romerriket. At slavehold («treller») har forekommet i Norge fra Harald Hårfagre samlet riket og fram på 1200-tallet er en kjent sak. Mer diskutabelt er det om slavehold har vært samfunnsdominerende produksjonsmåte her i noen del av denne perioden.

Noter

*15: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 108-109.

Føydalsamfunnet

Romerriket viste en enorm evne til militær erobring av områder, men «møtte veggen»: Krigstjenesten ruinerte bøndene, som måtte overlate jorda til store jord- og pengeeiere. De enorme godsene, «villaene», som oppsto på denne måten ble dyrket ved hjelp av slaver. Fysisk arbeid ble pga. slaveriet ansett som under frie menneskers verdighet. Også byene ble ruinert av krigsutgifter, åger og sviktende handel. Da erobringene stoppet opp, stagnerte tilførselen av slaver, og prisen på slaver steg. Bunnen falt til sist ut av markedet for manufakturen i byene og stordriften innenfor jordbruket. Engels forteller videre:

Den ene villa etter den annen ble delt opp i små parseller og leid ut i arvelig forpaktning til folk som betalte en bestemt sum eller til partiarii, som snarere var forvaltere enn forpaktere og for sitt arbeid fikk bare en seksdel eller helt ned til en nidel av årsutbyttet. Men i første rekke ble disse små åkerparsellene distribuert til koloner, som betalte en bestemt årlig sum for dem, som var bundet til torven og kunne selges sammen med sin parsell. De var riktignok ikke slaver, men heller ikke frie, de kunne ikke gifte seg med frie, og ekteskapene mellom dem innbyrdes ble ikke betraktet som fullgyldige ekteskap, men som tilfeldige samliv (…) likesom tilfellet var for slavenes vedkommende. De var forløperne for middelalderens livegne. (…)I provinsene så det ikke bedre ut. De fleste beretninger vi har er fra Gallia. Ved siden av kolonene fantes det her enda frie småbønder. For å kunne være trygget mot overgrep fra embetsmenn, dommere og ågrere, ga de seg ofte inn under en mektig herres vern – hans patronat, og det var ikke bare enkelte som gjorde dette, men hele kommuner, slik at keiserne i det fjerde århundre flere ganger utstedte forbud mot det. Men hva hjalp det dem som søkte vern? Patronen stilte dem det vilkår at de overdro eiendomsretten til sine jordstykker til ham. Til gjengjeld garanterte han dem bruksretten på livstid – et knep som den hellige kirke merket seg og som den i det 9. og 10. århundre tok etter til gagns for å øke Guds rike og sin egen jordeiendom. (*16)

Det var ikke lenger mulig å returnere til samfunn bygd på gensordningen, selv om rester av skikkene som hørte til kunne leve videre i lokal kultur, innafor rammene klassesamfunnet satte. Økning av befolkningen ga økt etterspørsel etter jord, og dermed økt jordpris og jordrente. Dette gjorde det mulig, dvs. lønnsomt, å erstatte slaveri med en «mildere form», livegenskapet. Den livegne var ikke rettsløs som slaven, men var bundet til et gods eller til en jordherre med sin person, gjerne for livstid, betalte avgifter, utførte pliktarbeid («hoveri»), kunne ikke gifte seg uten jordherrens tillatelse m.m. Livegenskap er typisk for føydalsamfunnet, og har eksistert i Europa, Asia (f.eks. i Kina og Japan), i Afrika og ellers – hovedsakelig i tilknytning til storgods. Avvikling av livegenskap startet i Italia allerede rundt 1000-tallet, og i sør- og vest-Europa på 1300-tallet. I Tyskland og Russland varte livegenskap satt i system helt inn i forrige århundre. Livegenskap ble derimot ikke innført i Norge, Sverige og Island.

Det vi kaller føydalsamfunnet tok for alvor form i Frankerriket på 700-tallet: En sammensmelting av personlig troskap (vasallitet, en herres håndgangne menn) og militær organisasjon med utlån av jord eller embete (len/feudum) slik at vasallen levde av avkastning av jorda eller embetet, dvs. av skatter og avgifter fra de menneskene som drev jorda eller var underlagt embetet. I praksis kunne denne disposisjonsretten gjerne gå i arv innen vasallens/lensinnehaverens familie. Både keiserhoff og pavekirke ga seg ut på denne praksisen. Mest konsekvent utformet var føydalismen der den ble etablert av erobrere (England bærer den dag i dag merker av den adelsstrukturen Vilhelm Erobreren etablerte fra 1066 av!).

Blant bøndene dominerte fortsatt naturalhusholdet. Det de trengte, måtte de lage sjøl. Skatter og avgifter, tiende til kirken osv. ble oftest betalt med naturalia, dvs. av gårdens produkter – korn, kjøtt, egg o.a. I byer – handelssentra – der det var marked for spesialisering, kunne håndverk vokse fram, men da med laugenes strenge egenkontroll av virksomheten: Hvem fikk drive hvilket håndverk der, regler for kvalitet, arbeidsvilkår for svenner og lærlinger, opplærings- og avansementsvilkår osv. Enerett til å drive en viss type virksomhet kunne være gitt en person av kongen, med gyldighet for et bestemt geografisk område. (Et interessant utslag er stadsmusikant-embetet, som fantes i flere norske byer, der stadsmusikanten hadde enerett på spilleoppdrag innen stadens område, men selvsagt kunne leie denne retten ut til andre mot betaling.)

Norge var ikke et rendyrket føydalsamfunn, men samfunnet hadde både før og under kolonitida (under Danmark, senere Sverige) mange føydale trekk, tilstrekkelig til at man i Norges grunnlov av 1814 fant grunn til å presisere at næringsprivilegier ikke måtte tildeles noen for framtida.

Kirken vokste i pavens Europa fram til å bli dominerende grunneier, men reformasjonen på 1500-tallet bidro bl.a. til oppløsning av kirkegodsene og la også på andre vis forhold til rette for borgerskapets senere gjennombrudd.

Erobring var fortsatt måten å vinne større rikdom på under føydalismen, men sperrene mot ny teknologi var ikke like bastante som under slavesamfunnet. Krigene gjorde etter hvert kongene stadig mer økonomisk avhengige av det framvoksende handelsborgerskapet, som på sin side presset på for fjerning av de føydale skrankene for handel og transport.

Noter

*16: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 148-.

– Kapitalismen

I Italia ble livegenskapet oppløst uten at de livegne hadde noe rettskrav på hevd til jorda. Av disse oppsto et eiendomsløst proletariat, som etterhvert fant arbeid i de første tilløpene til kapitalistisk produksjon i de norditalienske byene. Italia dominerte handelen ved Middelhavet, og dro etterhvert nytte av handelsveiene østover til India, men disse ble sperret da det osmanske (tyrkiske) riket vokste fram på 1300- og 1400-tallet.

Dermed kom forsøkene på å finne sjøveien til India, som førte med seg en rekke nyvinninger både vitenskapelig og økonomisk.

Koloniseringa, framfor alt av Amerika, fra 1500-tallet av resulterte i det Marx kaller en revolusjon på verdensmarkedet: Nye varer, plantasjedrift, store mengder edelmetall til betalingsmidler la grunnlaget for en enorm vekst i handel. Dette bidro til økt rivalisering mellom sjømaktene, der England trakk det lengste strået, mens Nord-Italias handelshegemoni ble brutt ned. Handelen skiftet tyngdepunkt fra Middelhavet til Atlanterhavet, og byer som Antwerpen, som erklærte seg som frihandelssone, fikk en enorm betydning for utviklingen av internasjonal handel.

Parallelt med dette foregår i England den såkalte «opprinnelige akkumulasjonen» (*17): Oppsving i manufakturproduksjonen i Flandern økte etterspørselen etter ull, og de engelske føydalherrene svarte på dette med å fordrive både livegne og selvstendige bønder (deres eiendomsrett var på ingen måter «hellig» i dette tilfellet) og legge ut åkerjord og allmenning til sauebeite i stor stil. Reformasjonen og avhending av kirkejord ga samme virkning: Jord ble samlet på, riktignok få, men nå verdslige, hender og klostrenes beboere ble mange steder kastet ut i proletariatet.

Fordrivelsen oppfylte en vesentlig betingelse for utvikling av kapitalismen: Produsentene ble skilt fra produksjonsmidlene. I England framkom slik store mengder fattige som bare kunne overleve ved tigging, offentlig understøttelse, eller ved å selge det de hadde igjen: Sin egen arbeidskraft. På den andre siden fantes en adel av relativt fersk årgang (de store føydalkrigene i England hadde utslettet den gamle føydaladelen), som mer enn gjerne lot penger og adgang til voksende markeder utenlands bestemme kursen videre. Protestantene gikk heller ikke av veien for å gi de fattige valget mellom lønnsarbeid og tvangsarbeid. Grunneiere og kapitalister, jordaristokrati, storfinans og de store manufakturdrivende (som den gang støttet seg til beskyttelsestoll) fant hverandre i etablering av de nye økonomiske spillereglene. Mens franskmennene fra slutten av 1700-tallet gikk linja ut i spørsmålet om borgerskapets politiske revolusjon (*18), startet England den industrielle revolusjonen som seinere la grunnlaget for kapitalismens internasjonale herredømme – en historie vi ikke skal følge i detalj her (*19).

Norges historie er nært beslektet med Englands, men endringene kom seinere til Norge, som fram til 1814 var lydrike og råvareleverandør under Danmark, og deretter underlagt Sverige fram til 1905. Flertallet av befolkningen har likevel vært selvstendige «bønder», dvs. levd av jordbruk kombinert med fiske, skogbruk, jakt, sanking eller andre hoved/attåtnæringer. Uselvstendigheta kjenner vi kanskje best fra husmannsvesenet, som skjøt fart med befolkningsøkningen fra utpå 1700-tallet. Husmannsvesenet nådde toppen rundt 1850, antallet husmenn avtok deretter dels ved emigrasjon til Nord-Amerika, dels ved industrialisering, men varte langt inn i dette århundret (*20).

Sjøfart, fisk, tømmer, mineraler osv. har dominert Norges samrøre med utlandet. «Det store hamskiftet» – der naturalhushold viker for pengehushold – grep om seg for alvor i forrige århundre, og må i vår tid sies å være sluttført – selv om dugnad, produksjon til eget forbruk, og direkte bytte av varer og tjenester ennå forekommer i en viss målestokk.

Norge på 1990-tallet er et kapitalistisk og (etter Lenins kriterier) imperialistisk land. Næringsfriheten hylles i høye ordelag. Et flertall av den voksne befolkningen er avhengige av å selge arbeidskrafta si for å overleve. De rike blir stadig rikere, mens det offentlige sikkerhetsnettet for vanlige folk rakner mer for hver dag. Norske investeringer skjer i økende grad i utlandet (*21).

Likevel kan du ofte støte på folk som hevder at det ikke finnes klasser i Norge i dag. På 1930-tallet fantes det klasser, ja, men ikke nå. Som eksempel trekkes fram enhetsskolen og den midlertidige utjevninga i retten til utdanning, at du ikke ser den samme systematiske forskjellen i klesvei eller bolig mellom fattig og rik, at trygdeordninger fanger opp de uheldige m.m. Vareutvalget har for noen tilsynelatende glattet over klasseforskjellene, og markedsføringsekspertene jobber hardt for å lede oppmerksomheten hen til andre identiteter enn klassebevissthet.

Men eiendomsretten og styringsretten i næringslivet lever i beste velgående. Børsen og profitten likeså. Det finnes småkapitalister og monopolsammenslutninger, produksjonskapital og finanskapital, og kapitalismen sitter med den reelle makta: Med et pennestrøk kan kapitalens organer vedta hundre- og tusentalls arbeidsplasser nedlagt i Norge for så f.eks. å opprette dem et annet sted i verden der de gir større avkastning pr. investert krone – uten at statlige, «demokratisk valgte», organ ser noen grunn til å legge praktiske hindre i veien for det. (Langt viktigere er det da for de statlige organ å dempe lønnsveksten, holde arbeidsfolk i ro, strømlinjeforme utdanninga etter næringslivets behov, bidra til kapitalens organisering i EU, kontrollere innvandring fra fattige deler av verden etc.) (*22)

Så langt om marxismens «idealtyper» av samfunn opp til vår tid. Vi skal supplere denne korte og summariske gjennomgangen med å se nærmere på etpar viktige aspekt ved kapitalismen: Marx’ begrep om fremmedgjøring, og menneskets forhold til balansen i naturen.

Noter

*17: Marx: Kapitalen, Bok 1/Del 4, kap. 24: «Den såkalte opprinnelige akkumulasjonen», Forlaget Oktober, Oslo 1983; side 181-.

*18: Les f.eks. Tom Paine: Rights of Man, Pelican Classics, Penguin Books, 1971 [1791/2]. ISBN 0-14-040011-7.

*19: En interessant framstilling av kapitalismens framvekst finnes hos Leo Huberman: Människans rikedomar, Rabén & Sjögren, Ystad 1983. ISBN 91 29 41769 4. Også utgitt på Pax Forlag.

*20: Les f.eks. Alf Prøysen: Trost i taklampa.

*21: Se f.eks. heftet I østen stiger Norge opp … , bilag til Røde Fane nr 2, 1996.

*22: Kapitalismen i Norge behandles mer utførlig i andre studiehefter fra AKP.

– – Fremmedgjøring

Karl Marx gikk tidlig i gang med å beskrive så presist som mulig hva som karakteriserer det kapitalistiske samfunnet. Han tok for seg rådende sosialøkonomisk teori og påviste hvordan den kom til kort. Vi skal gjengi et lengre avsnitt fra hans Økonomisk-filosofiske manuskripter, der han går inn på hvordan privateiendom i form av kapital gir seg uttrykk i at det arbeideren lager samtidig er fremmed for ham, noe som ikke angår ham. (Faktisk er arbeideren på sett og vis fremmed for seg selv den tida kapitalisten disponerer over arbeidskrafta hans/hennes.) Dette er et sentralt punkt i marxistisk filosofi, og et vesentlig bidrag til forståelsen av marxismens politiske økonomi:

Sosialøkonomien går ut fra privateiendommen som en kjensgjerning. Den gir oss ingen forklaring på den. Den uttrykker privateiendommens materielle prosess, som den i virkeligheten gjennomgår, i almene, abstrakte formler som den så oppfatter som lover. Sosialøkonomien forstår ikke disse lovene, den påviser med andre ord ikke hvordan de fremgår av privateiendommens vesen. Sosialøkonomien gir oss ingen opplysninger om grunnen til adskillelsen av arbeid og kapital, av kapital og jord. Når den f.eks. skal bestemme arbeidslønnens forhold til kapitalens profitt, er det kapitalistenes interesse som i siste instans legges til grunn; man forutsetter altså det som skal utledes. På samme måte kommer overalt konkurransen inn i bildet. Den forklares ut fra ytre forhold. Hvorvidt disse ytre, tilsynelatende tilfeldige forhold bare er et uttrykk for en nødvendig utvikling, sier ikke sosialøkonomien noe om. Vi har sett hvordan den ser på selve varebyttet som en tilfeldig kjensgjerning. De eneste hjul som sosialøkonomien setter i bevegelse, er griskheten og krigen mellom de griske, konkurransen.Nettopp fordi sosialøkonomien ikke begriper sammenhengen i bevegelsen, kunne f.eks. læren om konkurransen settes opp mot læren om monopolet, læren om næringsfriheten opp mot læren om korporasjonen, læren om grunneiendommens oppdeling opp mot læren om den store jordeiendom; for konkurranse, næringsfrihet, deling av grunneiendom var bare blitt utviklet og forstått som tilfeldige, vilkårlige, voldelige, ikke som nødvendige, uunngåelige og naturlige konsekvenser av monopolet, korporasjonen og føydaleiendommen.

Vi må altså nå forstå den vesentlige sammenheng mellom privateiendommen, griskheten, adskillelsen av arbeid, kapital og jordeiendom, av varebytte og konkurranse, av menneskers verdi og nedverdigelse, av monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet.

La oss ikke hensette oss i en oppdiktet urtilstand, slik sosialøkonomen gjør når han vil forklare noe. En slik urtilstand forklarer ikke noe som helst. Den skyver bare spørsmålet ut i en grå og tåket fjernhet. I kjensgjerningens og begivenhetens form godtar den som gitt det som skal reduseres, nemlig det nødvendige forhold mellom to ting, f.eks. mellom arbeidsdeling og varebytte. Således forklarer teologien det ondes opprinnelse med syndefallet, dvs. den forutsetter i historiens form som kjensgjerning nettopp det den skal forklare.

Vi tar vårt utgangspunkt i en sosialøkonomisk nåværende kjensgjerning.

Jo mer rikdom arbeideren produserer, jo mer hans produksjon øker i makt og omfang, desto fattigere blir han. Jo mer varer arbeideren produserer, desto billigere blir han selv som vare. Direkte proporsjonalt med at tingenes verden får verdi, mister menneskenes verden sin verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare i samme forhold som det overhodet produserer varer.

Denne kjensgjerning gir ikke uttrykk for annet enn dette: Den gjenstand som arbeidet produserer, dets produkt, trer arbeidet imøte som et fremmed vesen, som en av produsenten uavhengig makt. Arbeidets produkt er arbeidet som har fiksert seg i en gjenstand, som er blitt en ting, det er arbeidets objektivisering. Arbeidets virkeliggjøring er dets objektivisering. Denne arbeidets virkeliggjøring framtrer i den sosialøkonomiske tilstand som arbeiderens tap av virkelighet, objektiviseringen som tap av og trelldom under gjenstanden, tilegnelsen som fremmedgjøring, som «utvendiggjøring».

Arbeidets virkeliggjøring framstår i den grad som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt inn i sultedøden. Objektiviseringen framstår i den grad som tap av gjenstanden at arbeideren er blitt frarøvet de mest nødvendige gjenstander, ikke bare til livets opphold, men også arbeidsgjenstandene. Til og med selve arbeidet blir til en gjenstand som han bare kan få tak i med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrytelser. Tilegnelsen av gjenstanden framtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere gjenstander arbeideren produserer, desto mindre kan han eie og desto mer kommer han under sitt produkts, kapitalens, herredømme.

I selve det at arbeideren forholder seg overfor sitt arbeidsprodukt som overfor en fremmed gjenstand, ligger alle disse konsekvensene. For ett er klart etter denne forutsetningen: Jo mer arbeideren sliter seg ut, desto mektigere blir den fremmede, objektive verden han skaper som motstykke til seg selv og desto fattigere blir han selv, blir hans indre verden, desto mindre tilhører ham som hans eget. Det er det samme i religionen. Jo mer mennesket flytter over på Gud, desto mindre beholder det for seg selv. Arbeideren legger sitt liv i gjenstanden; men nå tilhører det ikke ham lenger, men gjenstanden. Jo større altså denne virksomheten blir, desto mindre virkelig er arbeideren. Det produktet av hans arbeid er, det er han ikke selv. Jo større produktet blir, desto mindre er han selv. Arbeiderens fremmedgjøring i sitt eget produkt betyr ikke bare at hans arbeid blir til en gjenstand, til en ytre eksistens, men at det eksisterer utenfor ham, uavhengig og fremmed for ham og at det blir til en selvstendig makt overfor ham, at det liv han har gitt gjenstanden, trer ham fiendtlig og fremmed i møte. (*23)

(Vi skal ikke her forsøke å gjenta med andre ord det Marx nettopp sa. Les det heller om igjen, og noter deg spørsmålene som dukker opp undervegs – det er et godt utgangspunkt for diskusjon.)

Selv om Marx her ikke omtaler slike unntaksforhold som har begrensa den fullstendige monopoliseringa (det er gjerne småbedrifter som avdekker nye markeder) og utarminga (oppkjøp av deler av den globale arbeiderklassen), er avsnittet ovenfor en presis beskrivelse av viktige hovedtrekk ved kapitalismen. En overklasse eksisterer på det vilkåret at produktet ikke tilhører den som faktisk produserer det. (Kapitalismen kamuflerer dette klasseforholdet som et «likeverdig» bytte.) Selv om kapitalistiske bedrifter har glidende overgang mellom eierfunksjoner og lederfunksjoner (som kan sies å være nødvendige organisatoriske forutsetninger for produksjon med denne typen produktivkrefter), er hovedmønsteret det samme: Arbeideren er underlagt eierens makt og styringsrett, og produktet tilhører eieren, like «naturlig» som produktet i sin tid tilhørte bonden som eide gården eller håndverkeren som eide arbeidsmidlene.

Noter

*23: Hentet fra Karl Marx: Verker i utvalg 1 – Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82 530 0258 0; side 102-104.

– – Økologi, utvikling og profitt

I en mindre kjent artikkel, Arbeidets andel i apens forvandling til menneske (*24), ga Friedrich Engels en konsentrert skisse av hvordan mennesket etter alt å dømme hadde skilt lag med de andre apene og utviklet det vi i dag forbinder med «menneskelige egenskaper»:

Arbeidet er kilden til all rikdom, sier nasjonaløkonomene. Det er arbeidet som sammen med naturen framskaffer de materialer som arbeidet i neste omgang forvandler til rikdom. Men det er dessuten uendelig mye mer. Det er den første grunnbetingelsen for alt menneskelig liv, og det i så høy grad at vi på sett og vis må si: Det har skapt mennesket selv.

Engels resonnerer videre: Ved at menneskelignende aper for mange hundretusen år siden gikk over til å gå oppreist, ble hendene frigjort til andre oppgaver. Arbeidsdelingen mellom fot og hånd gjorde det mulig å ta redskaper i bruk, og tilegne seg stadig nye ferdigheter og former for målretta virksomhet – arbeid. Med arbeid mener vi her den slags målretta virksomhet som gjorde det mulig for mennesket å framskaffe f.eks. annen mat enn den som kunne plukkes ferdig i naturen, virksomhet som framskaffet og forbedret de redskapene mennesket gjorde bruk av m.m. Nye former for næring (andre vekster, fisk, kjøtt) og vern (klær, ly, våpen mot angripere) ble tilgjengelig, og mennesket kunne innta territorier som før var for ugjestmilde. Nye måter å leve på virket tilbake på resten av kroppen, og endringene ble etterhvert overført nye generasjoner både i gener og kultur.

Sammen med arbeidet – produksjonen – kom også et økende behov for samarbeid, og med det behovet for språk. Utviklingen av produksjon og språk hadde – sammen med bl.a. kjøttkost, mente Engels – avgjørende betydning for utviklingen av menneskets hjerne (klarere bevissthet, evne til abstraksjon og til å trekke slutninger i arbeid og språk), og dermed for den videre utviklingen av menneskesamfunnet. Med utgangspunkt i å utnytte naturen beveget menneskesamfunnet seg over tid langt i retning av å beherske den, gjennom å avdekke og mestre stadig flere grunnleggende lovmessigheter i naturen. Og, for å sitere Engels direkte,

(..) hodet, hjernens utvikling og evner, kom til å bli tilskrevet all ære for den raskt fremadskridende sivilisasjonen. Menneskene vente seg til å forklare sine handlinger ut fra sitt tenkende, og ikke ut fra sine behov (som uvilkårlig avspeiles i hodet og blir bevissthet). Slik oppsto i sin tid den idealistiske verdensoppfatningen. (…)

Men grensene for menneskenes innsikt og beherskelse av naturen har alltid vært der, og er der fortsatt. Engels viser til hvordan dyr kan ødelegge sine egne livsvilkår f.eks. ved overbeiting, og går så over til mennesket:

(..) jo lengre menneskene fjerner seg fra dyrene, desto mer antar deres innvirkning på naturen karakteren av gjennomtenkte, planmessige handlinger innrettet på forutbestemte mål. Dyret ødelegger vegetasjonen i sine omgivelser uten å vite hva det gjør. Mennesket ødelegger den for å kunne så jordbruksavlinger eller plante trær og vinranker på den marken som slik blir tilgjengelig, noe hun vet kommer til å gi en avkastning som er mange ganger større enn innsatsen. Hun flytter nyttevekster og husdyr fra et land til et annet og forandrer på det viset vegetasjon og dyreliv i hele verdensdeler. Og mer enn det. Gjennom kunstig avl forandres vekster og dyr under menneskets hender til det ugjenkjennelige. (…) La oss imidlertid ikke smigre oss altfor mye med vår menneskelige seier over naturen. For hver slik seier hevner seg på oss. Visst er det sant at hver seier i første omgang gir de resultater som var tiltenkt, men i andre og tredje omgang har de andre og uforutsette virkninger som altfor ofte opphever de første.

Verst er det at selv der vi kjenner de langsiktige konsekvensene av f.eks. flatehogst, monokultur og cash crops, hindrer et samfunnsmessig forhold – profittjakten under kapitalismen – oss i å ta konsekvensene av denne innsikten og unngå å ødelegge naturen. (Et kjent eksempel er hvordan planting av trær som kunne motvirke ørkenspredning i f.eks. Egypt ikke blir iverksatt, fordi det koster penger som gir større avkastning for den private eieren ved å stå på konto i en bank.) Marx og Engels var slik tidlig ute med å peke på kapitalens ansvar for naturødeleggelser. I dag er den internasjonale kapitalismen – trass i all svada om «bærekraftig utvikling» – i full gang med å rasere livsgrunnlaget over store deler av kloden.

Men heller ikke en sosialistisk revolusjon garanterer noen umiddelbar stopp for denne utviklingen. På bakgrunn av dokumenterte naturødeleggelser i Øst-Europa og Kina, noen steder grundigere og mer omfattende enn mye av det kapitalismen har å oppvise, må vi si: Så enkelt er det ikke.

Noter

*24: Artikkelen antas være skrevet 1876. Utdragene er oversatt fra Friedrich Engels: Arbetets andel i apans förvandling till människa, i antologien Friedrich Engels: Naturens dialektik, Gidlunds förlag 1975. ISBN 91-7021-008-X; side 107-120.

Revolusjon

Vi er dermed kommet til framtidsperspektivet, til spørsmålet om veien ut av kapitalismen, og hva marxistisk filosofi og historisk materialisme har å si om dette. Også her vil vi bare gå inn på noen utvalgte punkter.

Marx og Engels var overbevist om at konsentrasjonen av kapital og proletariseringen av det store flertallet, kort sagt polariseringen av samfunnet, ville fortsette til et ytterpunkt der det var umulig for borgerskapet å gå videre, og der arbeiderklassen ville gripe makta og starte omdanning av samfunnet fra kapitalisme til en kommunisme basert på høy produktivitet. Om en revolusjon ville rive med seg ett eller flere statsapparat (omfatte ett eller flere land), var umulig å spå, men revolusjonen ville ikke være trygg før de sosialistiske land sammen utgjorde en overmakt overfor de gjenværende kapitalistiske land.

I praksis har historien tatt atskillige omveier. Revolusjoner har ikke kommet i de lengst utviklede kapitalistiske landene, men i «svake ledd» i det imperialistiske systemet som tok form mot slutten av 1800-tallet og fram mot første verdenskrig (*25). De revolusjonære kreftene som kom til makta i Sovjetsamveldet 1917 og i Kina 1949 startet derfor med dårlige sjanser økonomisk sett, noe ettertida har bekreftet (trass heroisk industrialisering i begge land). I de imperialistiske landene – Norge inkludert – har borgerskapet lykkes i å kjøpe seg fred med arbeiderbevegelsen og vinne den over på sine premisser (i Norge i den grad at Det Norske Arbeiderparti er monopolborgerskapets foretrukne regjeringsalternativ).

Kapitalen nyter fortsatt godt av at arbeiderklassen lar seg splitte etter kjønn, nasjon, «rase» m.m. samtidig som store deler av klassen fortsatt mener at risikoen ved en revolusjon er for stor i forhold til det de forventer å vinne. (Riktignok er produktiviteten i Norge høy, men økonomien er samtidig såpass avhengig av leveranser utenfra at en revolusjon også i Norge ville være sårbar på økonomifronten.) Så lenge dette er situasjonen, er sjansen for en revolusjon i Norge forsvinnende liten. Dette er den stående utfordringen for revolusjonære i Norge og i mange imperialistiske land.

Hva innebærer revolusjon i marxistisk sammenheng? La oss i første omgang se bort fra de ytre formene, spørsmålene om vold og overgrep m.m., og starte med å gripe tak i en formulering fra Engels:

Alle revolusjoner hittil har vært revolusjoner til vern om én slags eiendom mot en annen slags eiendom. De kan ikke verne den ene uten å krenke den annen. Under den store franske revolusjon ble den føydale eiendom ofret for å redde den borgerlige. I den solonske revolusjonen måtte kreditorenes eiendom ta støyten til fordel for debitorenes eiendom. Gjeldsforpliktelsene ble ganske enkelt erklært ugyldige. (*26)

Marx forestilte seg at kapitalistisk eiendom ville bli fratatt eierne og omgjort til samfunnsmessig felleseiendom, der det ville være forbudt å anvende produksjonsmidler til å tilegne seg merverdi av andres arbeid.

En revolusjonær situasjon er av Lenin beskrevet som en situasjon der de undertrykte klassene ikke lenger godtar å bli styrt på samme måten, og der den herskende klassen befinner seg i en politisk krise og ikke lenger er i stand til å styre på samme måten (*27). En slik situasjon gir arbeiderklassen og dens allierte en objektiv sjanse til å gripe makta – selv om borgerskapet erfaringsvis ikke skyr noen midler for å beholde den, og derfor må avvæpnes. (Diskusjon om revolusjon kontra statskupp, revolusjon kontra invasjon, revolusjon kontra reformisme, sosialdemokratiets rolle m.m. lar vi ligge her.)

Hvordan en revolusjon forløper i praksis avhenger bl.a. av de revolusjonære kreftenes evne til å organisere seg, forutse mulige utviklingsretninger og beholde oversikt og allianser, men også av hvordan overklassen som styrtes har oppført seg og oppfører seg før og under revolusjonen, og hvor effektivt krefter i andre land kommer revolusjonen eller overklassen til unnsetning.

Noter

*25: Se Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Lenin – Utvalgte verker i 12 bind, bind 6. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976. ISBN 82-7094-124-7.

*26: Se Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 115-.

*27: Lenin: «Venstre»-kommunismen – en barnesjukdom. Lenin, Utvalgte verker i 12 bind, bind 11. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976; ISBN 82-7094-120-4, side 162-.

– Sosialisme/kommunisme

Marx ordla seg bl.a. slik om den samfunnsendringa som skulle følge maktovertakinga:

Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det enes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur. (*28)

I dagligtale kaller vi denne overgangsperioden sosialisme. Marx omtalte den også som kommunismens lavere stadium.

Ordet diktatur er flertydig: Det viser både til at noen har makta (dikterer), til hvordan makta opprettholdes (alle metoder tillatt), men også som her, hvor betydningen først og fremst er: Hva brukes makta til (hva dikteres)? Hvilken klasses interesser ligger til grunn for den politikken som blir gjennomført? Hvordan kan og skal samfunnet omdannes, fra et sammenbrutt kapitalistisk system til et samfunn som er kommunistisk både i navnet og i gavnet? Hvordan skal produksjonsmidlene i praksis gå over i samfunnsmessig felleseie? Hvordan bygge ut produktivkrefter som oppfyller Marx’ visjon – uttrykt bl.a. slik:

I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov! (*29)

Det er dårlig med ajourførte kart over veien til kommunismen. Alle borgerlige krefter er samstemmige om at det slett ikke går noen vei dit. Kinas massakre på den Himmelske Freds Plass, Berlinmurens fall, Sovjetsamveldets sammenbrudd, og markedsliberalismens overtakelse av det «kommunistiske» (*30) øst er forlengst notert som «kommunismens endelige nederlag» og bevis på kommunismens umulighet.

Men historiske tilbakeslag opplevde også kapitalismen, selv om den bare var ute for å erstatte en overklasse med en annen. De verdensproblemer kapitalismen skaper står fortsatt uløste. Etterhvert som grensene for naturens bæreevne blir mer synlige, minker også antallet tenkelige alternativ for hvordan problemene kan løses. «Bærekraftig vekst» framstår i stigende grad som en selvmotsigelse, iallfall på kapitalismens premisser, der vekst i noen sentrale områder gjerne forutsetter utarming, sultedød og naturødeleggelser i andre, eller svekking av mulighetene for senere generasjoner. Dagens produktivitet er også basert på et transportomfang og et energiforbruk som vanskelig kan fortsette som nå.

Revolusjonære har derfor større grunn til å være opptatt av spørsmål som: Hvilke materielle vilkår vil kommende revolusjoner skje under, hvilke alternative utviklingsveier vil dette by på, og: Hva vil den kursen som velges bety – for produksjon eller avvikling av klassekrefter, for muligheten til at revolusjonen videreføres, over hele verden og fram til en samfunnstype verden kan leve med?

Noter

*28: Karl Marx: Kritikk av Gotha-programmet. Dette og etterfølgende utdrag er hentet fra en utgave utgitt av forlaget Ny Dag, Oslo 1951.

*29: Marx: Kritikk av Gotha-programmet.

*30: Hermetegn er brukt fordi disse samfunnene aldri har vært kommunistiske i Marx’ fulle betydning av ordet, selv om ledelsen i de enkelte land har erklært kommunismen som mål for samfunnsutviklingen. Felles for mange av dem har vært et opprør mot føydalisme og mer eller mindre kolonistatus, og forsøk på å «springe forbi» kapitalismen ved intens industrialisering med medlemmer av kommunistpartiet i sentrale posisjoner. I tillegg kommer de landene i øst-Europa som ble «frigjort» av den Røde (sovjetiske) Armé ved slutten av andre verdenskrig, der ledelsen som ble satt inn hadde lojalitet til Sovjetunionen som vesentlig kjennetegn. Fellesbetegnelse for disse landene var lenge sosialistiske, men AKP har også adoptert den kinesiske betegnelsen nydemokratiske om land der revolusjonen i første omgang skjedde i allianse med nasjonalt borgerskap mot utenlandsk imperialisme. Skismaet Kina/Sovjet tidlig på 1960-tallet og Sovjets senere aggressive utenrikspolitikk ga også opphav til omtale av Sovjet (og Warszawapakt-landene) som sosialimperialistiske – sosialistiske i offisiell ideologi, imperialistiske i praksis.

– Klassekrefter

For å forstå mulighetene for tilbakefall under sosialismen, må vi undersøke hvilke faktorer som bidrar til å produsere bestemte klassekrefter. Historien går ikke på skinner, den er en resultant av vedvarende kamp mellom ulike interesser og klasser. Marxister – og Marx selv – har til tider gitt inntrykk av at alt skulle være forutbestemt, at alt bare var et spørsmål om tid. Så er ikke tilfelle. Også her er historien åpen for tilfeldigheter, opp til kosmisk nivå, for den del: Større klimaendringer kan f.eks. forverre menneskenes livsbetingelser drastisk, og sette produktiviteten langt tilbake. Meteorer flyr forbi, og sola varer ikke evig. Atomkatastrofe eller økologisk havari på annet vis er teknisk mulig. Den utviklinga Marx «spådde» bygger på bestemte forutsetninger, og Marx tok selv forbehold – noe vi skal komme tilbake til under kapitlet om metode. Vi skal derfor nøye oss med å ta i betraktning forhold menneskene kan ha innvirkning på.

Hvis produktivkreftene etter revolusjonen ikke er (eller i tide blir) i stand til å «bære» de nye maktforholdene, vil tradisjoner av arbeidsdeling og organisasjon fra tidligere samfunn spontant kunne trenge seg fram i praksis, fra lokale overlevelsesstrategier til sentral praktisk politikk. Slik vil overklassen som falt, kunne vende tilbake – kanskje med nye ansikter, og kanskje en tid på kant med rådende lovverk, men i gamle produksjonsforhold. Når vi diskuterer erfaringene fra de første sosialistiske revolusjonene, bør vi derfor først undersøke de materielle betingelsene, hvilke valg de revolusjonære der og da var begrenset til, og dernest hvilke klassekrefter som ble satt i bevegelse av kursen som ble valgt.

Et paradoks for mange marxister har vært: Når arbeiderklassen griper statsmakta og tar produksjonsmidlene fra borgerskapet, hvor blir det da av klassene? Hvor er borgerskapet når det ikke formelt eier produksjonsmidlene? Er borgerskapet da de som i praksis beslutter om bruken av produksjonsmidlene? Avhenger det av hvilken politikk som styrer bruken av produksjonsoverskudd eller merverdi? Under kulturrevolusjonen i Kina ble fienden definert som de som «vandret på den kapitalistiske veien», ofte konkretisert til hvilket standpunkt den enkelte person hadde til bestemte politiske kampsaker. Men fra et filosofisk materialistisk standpunkt er dette å spenne vogna foran hesten: En persons politiske standpunkt kan være et symptom på vedkommendes stilling i samfunnet, men behøver ikke å være det. (I Norge finnes kapitalister med progressive standpunkt til enkeltsaker, for den del.) Også etter revolusjonen er menneskenes ytre vilkår og objektive samhandlingsmønstre det vi først må studere, uansett hvilke tanker den enkelte har om disse. Først i lyset av denne kunnskapen kan vi vurdere politiske alternativer.

Spørsmålet er: Hvor konsentreres den reelle makta i samfunnet, hvilke produksjonsforhold oppstår og reproduseres? Vi kan f.eks. vanskelig tenke oss et moderne samfunn uten ledelse og valgt representasjon. Men da må vi ha i mente det tvetydige, hvordan mandat og lederposisjon gir en makt som i sin tur lett kan slå over i «de facto» eiendom. Marx’ teorier om fremmedgjøring kan sette oss på sporet: Hvilke mekanismer gjør det mulig for oss å miste makten over produktene av vårt eget arbeid og over selve arbeidet, over våre egne organisasjoner og representanter osv., slik at de står overfor oss som fremmede, «private»? Og hvordan kan dette skje når produksjonsmidlene er gjort statlige eller kollektive, når offisielt lovverk og uttalt ideologi ikke tillater personer og grupper å behandle produksjonsmidler eller organisasjoner som sine, private? Hva må til for å gi det motsatte resultatet? (Husk alltid at materiell praksis ofte springer foran prinsipper, teori og kontroll.)

– Perspektiv

En styrke som samtidig viste seg også å være en svakhet ved sosialismen bl.a. i Sovjet og Kina var den sentrale planlegginga. Den satte store krefter i sving for å dekke grunnleggende behov i befolkninga. Men den kunne også bomme grovt på hva disse behovene var, og feile i håndtering av forholdet mellom ulike ledd i det samfunnsmessige produksjonsapparatet. Det finnes mange historier om hvordan lokale overlevelsesstrategier forvrengte planleggingsprosessen: Feilrapportering for å unngå forhøyde planmål, produktkvaliteten tilpassa lettvint planoppfylling (tynne spiker hvis målet var i antall, tjukke hvis målet var i vekt), osv. Det sosialistiske samfunnet ser ikke likedan ut fra alle kanter. Den sosialistiske staten er på samme tid både «venn» og «fiende». Dette må revolusjonære forstå og ta følgene av.

Det trengs bl.a. forbedrede metoder for å «ta temperaturen» på samfunnsutviklinga. Valg av perspektiv er ett viktig spørsmål: Sektorinndelt statistikk, brutto nasjonalprodukt (BNP), eller skriftlige rapporter fra demoraliserte ledere er tvilsomme redskaper for den som vil styre en kvalitativ endring av samfunnet. Et kommunistparti med alle dyktige medlemmer opphengt i statlige verv er også et tvilsomt revolusjonært instrument.

Kjersti Ericsson, som er opptatt av å forene Marx’ innsikter og kvinnebevegelsens erfaringer, trekker fram hvordan f.eks. sult og sykdom under kapitalismen er et spørsmål om makt-mangel, og skriver videre (*31):

Hvordan kan det skapes en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla», der det er plass til mangfold, der motsetninger og undertrykkingsforhold ikke usynliggjøres, men tas opp, bearbeides og løses? Her vil jeg prøve ut noe jeg kaller «hverdagslivs- perspektivet», som ett bidrag til diskusjonen om hvordan et slikt samfunn kan skapes.Hva ligger i begrepet «hverdagslivsperspektiv»? Slik jeg bruker det, innebærer det et perspektiv på virkeligheten som 1) ser verden nedafra, ikke fra toppen, 2) prøver å fange helheten, slik den leves i dagliglivet.

Når jeg sier «se verden nedafra», så ligger det både et klasseperspektiv og et kjønns-perspektiv i dette. Å «se nedafra» handler om å se fra arbeiderklassens og det arbeidende folkets utsiktspunkt. Og det handler om å se fra det underordna kjønnets, dvs. kvinnenes utsiktspunkt.Å se noe «helhetlig» er et nokså upresist utsagn. Hva er en «helhet»? Det kommer an på hvilken referanseramme en velger. Jeg ønsker å rette søkelyset mot de makt- og utbyttingsforholdene som er innebygd i det vi ser på som en naturlig og selvfølgelig oppdeling i sektorer. Men sektorinndelinga i samfunnet springer ikke spontant fram – den skapes på et bestemt grunnlag. I vårt samfunn er dette grunnlaget den kapitalistiske profittjakta. Det er ingen selvfølge at vi skal ha en egen «helse- og sosialsektor», som om folks helse og sosiale velvære ikke hadde noen sammenheng med måten vi arbeider og bor på, med hvordan samfunnets kommunikasjonsproblemer løses og hvordan kultur og utdanning er organisert. (…)

Å skape et samfunn der det ikke finnes noen «helse- og sosial»-sektor i den forstand som vi er vant til å tenke på det, krever at de sektorene som er utformet rundt kapitalismens makt- og utbyttingsforhold, brytes opp. Helt nye forhold må komme i stedet. Men hvordan skal vi komme på sporet av disse nye forholdene, i et samfunn som er formet av de gamle? Her kommer betydninga av hverdagslivets «helhet» inn. «Hverdagslivet» – det arbeidende folkets umiddelbare og allsidige livssammenheng, er sjølsagt også et resultat av makt- og utbyttingsforholda i samfunnet vårt. Her leves resultatene av at «arbeidslivet» er en sektor, «helse» en annen og «kultur» en tredje. Her leves resultatene av alle beslutninger og tiltak ovenfra. Her skal folk knytte dette i hop og lage seg et sammenhengende og levelig liv. Og nettopp derfor er kanskje problemene og smerten folk strir med i hverdagslivet, signaler om hvilke nye forhold som må skapes. Når kvinnene forskrever seg i en tilværelse der de har «ett bein i hver leir», kan det tas som et signal om at de to leirene må bli én. Å velge hverdagens livssammenheng eller «helhet» som perspektiv på samfunnet og samfunnsutviklinga, gir en mulighet til å se samfunnets «store» strukturer som noe annet enn «selvfølgelige» og «naturlige». Dermed blir det kanskje lettere å få øye på hva som må forandres. Å velge hverdagens livssammenheng som perspektiv betyr også at en må gå inn i folks egen måte å møte virkeligheten på, og forstå valgene de gjør i lys av det. Dette er en helt nødvendig del av en politikk som ser folk sjøl som den viktigste drivkrafta i å forandre verden.

Terje Valen (*32) advarer mot en ukritisk satsing på «hverdagsliv» og «hverdagslivsperspektiv» som analytiske begrep i marxistisk sammenheng: Disse ordene er allerede rotfesta i andre teoretiske tradisjoner der Marx’ innsikt i fremmedgjøringa under kapitalismen ikke hører med. Det er likevel et sprang fra å velge hverdagslivet som et materielt knutepunkt å studere, til å akseptere hverdags-bevisstheten som høyeste sannhet om tingenes tilstand. Innafor rammen av de fleste menneskers hverdagsliv er en rekke avgjørende sammenhenger ikke synlige, de blir først synlige ved systematisk sammenfatning av innsikt og opplysninger fra mange hold. Det jeg oppfatter som Ericssons poeng, er at hverdagens helhetlige materielle virkelighet for vanlige folk (og dernest deres forståelse av denne) som hovedtendens er blitt behandlet med harelabb og inkonsekvens når politikken fastlegges.

Samtidig poengterer hun også her og annensteds nedenfraperspektivet, slik det er framstilt både hos Marx og Hegel: De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv: Tjeneren produserer det herren ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens tanker. For herren er tjeneren sjøl ikke noe sjølstendig subjekt med egne tanker, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet, og forøvrig usynlig sett fra herrens standpunkt. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Men å få dette perspektivet inn i planprosessen og dit makta finnes, er heller ingen enkel sak, skriver Kjersti:

Lenin ville forlange at «hver eneste sliter» stilte opp etter en 8 timers arbeidsdag og deltok, gratis, i administreringa av staten. Det er for det første et ganske tøft krav å stille. Under slike forhold blir det dessuten lett snakk om å «delta» i litt begrenset forstand: En er med på noe andre (de som har styring og administrering som heldagsjobb) har definert og lagt premissene for. Lenins «slitere» som skulle ofre seg for statsoppgaver etter arbeidstid, kunne for det andre ikke ha hus- og omsorgsoppgaver å ta seg av. Kokkepiken må styre staten, sa Lenin. Men når skulle hun få tid til det? (…)Når svært mye av tida til vanlige folk går med til å produsere materielle nødvendigheter og ta seg av de mest grunnleggende oppgavene for at livet skal kunne gå videre, må det skille seg ut et eget sosialt sjikt som styrer og administrerer. Dette sjiktet kan etterhvert befeste seg som en ny, herskende klasse. (…) Mulighetene til å bygge ned staten, og få til et aktivt demokrati der hele arbeiderklassen og det arbeidende folket deltar, avhenger av materielle forhold. Men ikke bare. Det handler også om politisk linje. (…) Kampen for å få hverdagslivsperspektivet inn i planprosess og kunnskapsproduksjon må nødvendigvis bli en kamp for vidtgående, medvirkende demokrati, for et samfunn med lav maktbasis. Denne kampen kan ikke oppheve de grensene de materielle forholda setter. Men innafor disse grensene avgjør den politiske linja hvordan mulighetene utnyttes. (*33)

– og, kunne vi legge til: Om, og hvordan, disse grensene flyttes, hvordan «nødvendighetens rike» systematisk innskrenkes til fordel for «frihetens rike». Og også hvordan endringene etter hvert gjenspegles f.eks. i reviderte forfatninger for den sosialistiske staten – til den siste revisjonen avskaffer staten som sådan.

Noter

*31: Se Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Oktober forlag 1991, side 102-.

*32: Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1; side 138-. Boka er et viktig debattinnlegg om bl.a. AKPs forhold til det teoretiske grunnlaget Marx skapte.

*33: Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, side 166-.

C. Marx og metode

I denne tredje delen skal vi ta for oss noen viktige områder som kunnskapsteori og vitenskapelig metode, språk og kultur, samt dialektikk, uten å støtte oss på noen direkte sammenfatning fra Marx’ side (annet enn i noen enkeltspørsmål). Tvert om er det følgende forfatterens forsøk på å skissere en materialistisk tilnærming til disse feltene, som det er nødvendig for revolusjonære å mestre.

Marxisme er som før nevnt ingen religion, den inneholder ingen gud å tilbe. Derimot gir den en nøktern skisse av kapitalismens egenskaper, og av menneskehetens muligheter i store trekk. Studerer vi Marx, er det for å bli i stand til å ta fatt på de oppgavene Marx og hans likesinnede ikke har rukket å fullføre. Vi må selv sortere ut oppgavene. Derfor må vi også sette oss inn i vitenskapelig metode. Vitenskapelig metode bygger på kunnskapsteori (hva er mulig å vite, og hvordan), som igjen bygger på det filosofiske utgangspunkt vi velger – materialisme eller idealisme.

Kunnskapsteori

I første del presenterte vi det filosofisk materialistiske standpunktet, som forutsetter at det eksisterer en virkelighet utenfor oss og uavhengig av oss, men som også vi er en del av, og som vi kan vinne kunnskap om. «Hvor kommer de riktige tankene fra», spurte Mao Zedong (*34), og svarte slik: «De kommer fra den samfunnsmessige praksis og fra den alene. De kommer fra tre slags samfunnsmessig praksis, nemlig kampen for produksjon, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter.» Ved å bite i eplet erfarer vi smak og konsistens. Ved å produsere ting beviser vi at vi (sammen) har forstått hvordan de er laget. Trefninger i klassekampen gir oss sosiale og politiske lærdommer. «Livet er som en støpejernsbit av dårlig kvalitet: Det er først når man slår til den at man ser hvor sprekkene er», som Fria Proteatern sa det i sangen Min bror och jag.

Godt – men alt dette avhenger av vår evne til å ordne sanseinntrykk. Mennesket er på mange vis prisgitt hjernen (- også kalt «den eneste datamaskin som nesten enhver kan betjene»…). Bedre forståelse av hvordan hjernen fungerer kan også være et viktig bidrag til en mer treffsikker revolusjonær politikk. Synapser og nevroner, hormonproduksjon, hjernens sammensetning av ulike deler med ulike oppgaver og historie bakover til dyrenes ulike utviklingstrinn osv. legger uten tvil bestemte fysiologiske betingelser for hvordan mennesker fungerer (*35). Hvordan selve tankevirksomheten foregår, hvordan vi gjenkjenner, husker, assosierer, danner begrep og formulerer, har vi foreløpig mindre «objektiv» kunnskap om, selv om vi likevel «vet» mye om det på det som kalles et intersubjektivt plan, dvs. vi kjenner oss igjen i det vi tolker ut av andres formuleringer om sine subjektive erfaringer. I hverdagslivets mange valgsituasjoner gjør vi som regel bruk av også denne intersubjektive kunnskapen, sammen med rent individuelle observasjoner og rene anelser. (Det paradoksale er at også den «objektive» naturvitenskapen, med mål og vekt etc., avhenger av det intersubjektive – at mennesker kan bli enige om at de faktisk ser det samme. Styrken ligger der observasjonen kan gjentas og kontrolleres av flere.)

Hjernen mottar, ordner, bearbeider inntrykk – og produserer begreper og ideer: Begreper å ordne inntrykkene etter, ideer om hva som kan gjøres, og forventninger om hva resultatet kan bli. Men også ideer som bare er mulige i tanken: Drømmer, fantasier. Hvordan sorterer vi mellom fantasi og virkelighet? Vi sammenligner med tidligere erfaring, eller skaffer oss ny. Resultatet av praksis virker tilbake på ideene.

Sansene våre er begrenset. Mennesket har lært seg å ta i bruk «tolker» (f.eks. måleinstrumenter) som gir oss begrep om og tilgang til fenomen vi ikke kan observere direkte (f.eks. elektromagnetisme, radioaktiv stråling, svarte hull). En materialist må ta som utgangspunkt at det kan finnes en rekke fenomen vi ennå ikke har observert, og også fenomen vi foreløpig ikke kan observere eller gi noen vettug forklaring på ut fra det vi nå vet. Det betyr ikke at vi behøver å ta f.eks. Erich von Dänikens teorier eller astrologi for god fisk. Et vesentlig poeng med vitenskap er å kunne sortere mellom holdbare og ikke holdbare oppfatninger.

«Vitenskapelig metode» forbindes gjerne med framgangsmåter for å prøve ut om en oppfatning, en hypotese, duger – eventuelt hvilket gyldighetsområde den har. (Newtons teorier om mekanisk bevegelse, treghet osv. ble ikke motbevist av Einstein, men grensene for det antatte gyldighetsområdet ble innsnevret.) Siden vi er på jakt etter kunnskap med overføringsverdi, kunnskap som gjør oss i stand til å planlegge det som skjer videre, vil hypotesene gjerne legge vekt på likhetstrekk mellom hendelser, egenskaper som er felles, abstraherte («abstrahere»: Å trekke ut noen felles egenskaper og velge å se bort fra andre, individuelle eller antatt underordnete egenskaper). Hypotesene søker vi å formulere slik at det er mulig å se følger av at hypotesen stemmer, og deretter å undersøke om disse følgene lar seg påvise i praksis.

Produksjon av hypoteser er et kapittel for seg. Å komme opp med en idé om en mulig sammenheng krever en spesiell type tankeinnsats eller innlevingsevne som er lettere å oppleve enn å forklare. Hvis ordet intuisjon har noen plass i en materialistisk virkelighetsoppfatning, så er det her, som navn på evnen eller prosessen der vi ut fra mengden av enkeltinntrykk danner oss en helhetlig oppfatning eller oppdager en mulig sammenheng. (Vi gjør også bruk av denne evnen i mindre målestokk i hverdagens valgsituasjoner, der valget ikke allerede er gjort og ligger som refleks i ryggmargen …)

I fysikk og kjemi er det mulig å teste en hypotese ved eksperiment. I hypoteser om samfunnet (økonomi, sosialvitenskap, teori om revolusjon osv.) er fysikkens kontrollerte eksperiment ikke mulig. Marx valgte en annen tilnærmingsmåte: Abstraksjon basert på mengden av tilgjengelige opplysninger om historien og samtida. Først stille opp forholdet som skal undersøkes, i rendyrket form, for deretter trinnvis å innføre – og studere – de faktorene som bidrar til unntak fra regelen.

Om Marx’ bruk av abstraksjon når han skriver om samfunnsøkonomi skriver Paul Sweezy: Når vi sier at vi opererer på et høyt abstraksjonsnivå mener vi at vi tar for oss et relativt lite antall sider av virkeligheten; vi mener avgjort ikke at de sidene vi tar for oss ikke kan undersøkes historisk og illustreres med fakta. (*36) Første bind av Kapitalen er preget nettopp av dette, med studiet av vareaspektet (abstrahert fra mylderet av handelstransaksjoner) i sentrum, men med en mengde bakgrunnsstoff. Marx formulerer økonomiske lover på et abstrakt plan, og understreker sjøl at «som alle andre lover blir effekten av dem i praksis endret av en rekke forhold vi ikke tar opp her» – en liten advarsel til dem som vil spå utviklinga på grunnlag av én eller flere av disse abstrakte lovene. Virkeligheten er som oftest mer sammensatt. Elva når havet, men gjør mange svinger undervegs.

Spørsmålet om «fakta» og «tilgjengelige opplysninger» er også et spørsmål om kildekritikk: Hva snakkes det om, hvem snakker, og med hvilke forutsetninger?

Noter

*34: Mao Zedong: Hvor kommer de riktige tanker fra? Essay, mai 1963. Fra: Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober a/s, Oslo 1972; side 368-.

*35: Les f.eks. Carl Sagan: Paradisets drager. Om utviklingen av menneskets intelligens, Aschehoug, Oslo 1980. ISBN 82-03-10345-6.

*36: Paul Sweezy: Capitalist Development.

Språk

Vår bevissthet er knyttet til alle sanser, men særlig til den (mellom-)menneskelige ferdigheten vi kaller språk. Uten språk ingen komplisert arbeidsorganisasjon, ikke noe utviklet menneskesamfunn, ingen teori, ingen Marx. Vi har lett for å ta språket for gitt (*37), enda vi daglig kjemper både med språket som våpen, kjemper for å sette ord på det vi tenker og kjenner, kjemper for å forstå hva andre sier, og kjemper om hva ordene skal bety.

Som eksempel tar vi med et kort utdrag fra Marx’ kritikk av forslaget til program for det tyske forente arbeiderpartiet 1875 (Gotha-programmet, referert tidligere):

… Hva er «arbeidsutbytte»? Produktet av arbeidet eller dets verdi? Og i siste tilfelle – menes det produktets totalverdi eller bare den verdidel arbeidet har tilført som ny til verdien av de oppbrukte produksjonsmidler?»Arbeidsutbytte» er en løs forestilling som Lassalle har satt i stedet for bestemte økonomiske begreper.

Hva er «rettferdig fordeling»?

Hevder ikke bursjoaene at den nåværende fordeling er «rettferdig»? Og er den ikke i virkeligheten den eneste «rettferdige» fordeling på grunnlag av den nåværende produksjonsmåten? Blir de økonomiske forholdene bestemt av rettsbegreper, eller er det ikke omvendt rettsforholdene som utspringer av de økonomiske forhold? Har ikke også de sosialistiske sekterister de forskjelligste forestillinger om «rettferdig» fordeling? …

Språket brukes av venn og fiende for å påvirke hva vi oppfatter av virkeligheten, og hvordan vi oppfatter det vi oppfatter. Det kan være vanskelig å legge merke til hvordan vi påvirkes. Og det er vanskelig for den som snakker å balansere på den smale stripa mellom tullprat og flisespikkeri, mellom omtrentlig hverdagsprat og presist men uforståelig fagspråk. Norge har mange dialekter, kloden har mange språk, og ordet «solidaritet» betyr noe annet for Gunnar Berge enn for oppsagt betjening på SAS-hotellet. Revolusjonære må skjønne mest mulig av hvordan språk virker, og hvordan det kan brukes.

En viktig «regel for begynnere» er å huske forskjellen på begrep og ord. Begrepet har vi inni hodet vårt (*38), mens det som kommer ut er ord. Vi kan bruke forskjellige ord om ett og samme begrep (ett eller flere ord som merkelapp, andre ord for å forklare). Det ligger også mange budskap «mellom» ordene, i form av tonefall, vektlegging, rytme, stemmeklang osv. Men det som skjer med ord som solidaritet, kaller vi begrepsforskyvning: Ordet brukes i en annen betydning, representerer et annet begrep, ikke totalt forskjellig, men vesentlig forskjellig.

Begrepsforskyvning eller det at vi legger forskjellige ting i ord og uttrykk utnyttes i politisk taktikk (studér f.eks. Carl I Hagen eller DNA-toppene), men blant folk flest er oftere grunnen så enkel som at vi har ulik erfaringsbakgrunn: Vi har hørt ordene, men knytter dem til ulike utsnitt av virkeligheten vi kjenner til. Følgende fabel er da en viktig påminning for den som måtte ha hastverk med å sortere venner og fiender:

I et land for lenge lenge siden, kom det en dag en budbringer til kongen med beskjed: «Deres Høyhet, det er kommet et skip til havnen, som har et helt ukjent og merkverdig dyr om bord. Det kalles en elefant!» Kongen syntes dette var interessant, og sendte sine vismenn ned til skipet for å finne ut hva slags dyr dette kunne være. Nå hadde disse vismennene myst så lenge i vanskelige bøker at de var blitt helt blinde. Men de stavret seg ned til havnen, gikk bort til dyret og undersøkte det. Den ene vismannen kjente på sida til elefanten, den neste kjente på det ene beinet. Den tredje vismannen kjente på øret, den fjerde på snabelen og den femte dro dyret i halen. Tilbake på slottet gikk de til kongen for å avlegge rapport. «Nå hva slags dyr er dette, da?» spurte kongen. Den første vismannen sa: «Deres Høyhet, dette dyret er som en stor vegg, flat og høy.» «Du tar fullstendig feil», sa den neste, «det er som en solid trestamme!» «Dere tar begge feil» sa den tredje, «det er som et stort blad!» «Nei, nei!» sa den fjerde, «det er som en slange som henger ned fra oven!» Den siste vismannen vendte fjeset mot kongen og sa: «Deres Høyhet, De vet at jeg har rett – dette dyret er som et stort tau som henger ned fra himmelen, og når du drar i tauet åpner det himmelens avfallsporter!»

Skal den revolusjonære bevegelsen oppnå samordnet handling, trenger den felles språk. Det kan vi bare oppnå ved vedvarende kontakt, felles praksis, og ved å bry oss om hverandres erfaringer, språk og språkbruk. Det går en smal sti mellom manglende avsløring av fiender og mishandling av venner.

Noter

*37: Jfr. Marx i brev til Engels 20. juni 1866 etter et møte dagen før i det internasjonale rådet: «…Engelskmennene lo svært godt da jeg begynte talen min med å si at vår venn Lafargue og de andre, som hadde oppheva nasjonalitetene, hadde snakka «fransk» til oss, dvs. et språk som ni tideler av tilhørerne ikke forsto. …» Her sitert fra Lenin: Om nasjonenes rett til sjølbestemmelse. Lenin: Utvalgte verker i 12 bind. Bind 5. Forlaget Oktober, Oslo 1977. ISBN 82-7094-165-4. Side 193.

*38: Samtidig går det et skille mellom indre forestilling (konkret) og begrep (abstrakt, gjelder trekk felles for flere forekomster).

Kultur

Ordet kultur er omtrent fraværende i Marx’ skrifter, og en smule misbrukt også av revolusjonære. Samtidig viser det til viktige sider av virkeligheten som revolusjonære må mestre langt bedre. Derfor en omtale her.

Det meste av det vi daglig gjør, tenker vi sjelden over. Gjennom oppveksten har hver og en av oss lært måter å håndtere livets og hverdagens rutiner på. Skulle vi hele tida tenke over hver minste bevegelse, ville vi ikke kunne lære oss å gå, sykle, spille et musikkinstrument e.l. Vanene er livsviktige for oss. Uten dem ingen produksjon, ingen kunst, ingen idrettsoppvisning osv. Kreativiteten danser på et underlag av møysommelig innarbeidede vaner.

Tradisjon, overføring av kunnskap og vaner fra generasjon til generasjon, er også livsviktig for oss. Uten den måtte neste generasjon stadig finne opp hjulet på nytt, starte på bar bakke. Mang en revolusjonær organisasjon har tatt for lett på dette.

Mennesker som omgås hverandre jevnlig har en tendens til å utvikle felles særegenheter: Fordi vi støtt er avhengige av hverandre, jenker vi oss til hverandre og blir – bevisst eller ubevisst – enige om felles måter å gjøre en rekke ting på. Disse vanene, disse fellesforrådene av måter å tenke og handle på, måter å leve på, er materielle og objektive fenomen. Først og fremst betyr dette at de for den enkelte er gitte vilkår å forholde seg til, selv om de også kan påvirkes og endres. Antropologene har en etikett for slike fellesforråd eller måter å leve på: Kultur.

Kultur er en hodepine for de definisjonskåte. Kultur er et «stort dyr» man kan nærme seg fra mange vinkler. (Etpar antropologer i USA som på 1950-tallet tok en oversikt over forekomsten av begrepet «kultur» innafor vitenskapen fant over 200 ulike definisjoner i bruk (*39).) Kulturen er som et isfjell: Det meste ligger under overflata, og er tungt å flytte på.

La oss ta et tilbakeblikk til Marx’ arbeidshypotese, der han skiller mellom basis og overbygning. En utbredt språkbruk – også blant revolusjonære – behandler kultur som en del av overbygninga, som ideologi, menneskenes forestillinger om hva de gjør og hvorfor. En slik oppfatning av kultur er snever, og gjør det vanskelig å forstå hvorfor kulturer og kulturtrekk er så seiglivede. Avisenes «kultursider» konsentrerer seg helst om et utvalg greiner av kunstnerisk virksomhet. For å videreføre isfjell-metaforen ovenfor, så er dette omtrent jevngodt med å «late som om isøksa er isfjellet»: Kunst er blant våre redskaper for å synliggjøre, holde vedlike eller endre kulturen (som sådan også del av kulturen – men langtfra hele).

Denne innsnevringen av begrepet har forøvrig en klassebakgrunn. Overklassen har svært gjerne benyttet sitt økonomiske overtak til å skape et kulturelt overtak, skape distanse til andre klasser, og samtidig begrunne sin posisjon med denne distansen: «De undertrykte tilhører ikke overklassen – de er jo ikke tilstrekkelig kultiverte.» Overklassen kunne kle seg fint og variert, importere utsøkt mat og møblement, holde tjenere og etablere omstendelige manerer og etikette, kjøpe opp håndverkere og kunstnere til å skape monument for ettertida. Underklassens kultur og kunst ble og blir enten kjøpt opp, polert og utnyttet, eller stemplet som mindreverdig og usynliggjort.

Kultur spiller en sentral rolle i klassekampen. For de som kjemper er kultur ikke bare et spørsmål om hva som er mulig å gjøre, men også et spørsmål om hva som er mulig å tenke. Den kulturen – eller rettere sagt: den veven av kulturer – vi er vokst opp i, har utstyrt oss med bestemte sett av ferdigheter, reaksjonsmåter, prinsipper og verdier. For mange vil en streik ikke bare være en økonomisk belastning, men også noe vi ikke vet hvordan vi skal håndtere, og kanskje noe det er fullstendig imot våre prinsipper å delta i.

Spesielt viktig er det å forstå hvordan én og samme person på samme tid tilhører flere ulike grupper med delvis forskjellige kulturer: Arbeideren er f.eks. ikke bare arbeider, men tilhører også familie/slekt, kjønn, alder, livsfase, yrkesgruppe, fagforening, bedrift, lokalsamfunn og dialekt, nasjon, parti, trossamfunn, kameratgjeng, fellesskap rundt fritidsaktiviteter/ vareslag/ moter, diverse «skjebnefellesskap» osv. Disse ulike gruppene – som også er materielle fenomen, med samhandlingsmønstre, avtaler, gjensidige avhengigheter mellom mennesker osv. – har slett ikke alltid sammenfallende interesser, og det foregår en vedvarende kamp om hvilken gruppetilhørighet, hvilken identitet, som skal veie tyngst for den enkelte. Klassebevisstheten har mange konkurrenter, og vinnes aldri for godt.

Revolusjonære må kjenne denne veven av kulturer, og kunne håndtere kulturene som ressurser, ikke som «humper i vegen».

Noter

*39: A. L. Kroeber og C. Kluckhohn: Culture. A Critical Review of Concepts and Definitions (1963 [1952]).

Dialektikk

Virkeligheten har som før nevnt liten respekt for definisjoner. Den som vil definere må tvert om ha respekt for virkeligheten.

Marx understreket behovet for et materialistisk utgangspunkt, og rettet samtidig oppmerksomheten mot de innbyrdes stridende tendenser og foranderligheten i alle ting/prosesser/vesener – hvordan det vi kaller en dialektisk oppfatning av virkeligheten er nødvendig for å forstå materiens bevegelse, forstå forandring og mulighetene for forandring.

Ordet dialektikk har samme opphav som dialog, samtale, og kan vise til hvordan menneskers oppfatning endres ved gjensidig påvirkning. Slår du opp i leksikon på ordet, blir du gjerne vist til Sokrates, Platon og andre greske filosofer, der dialektikk dreide seg om kritisk analyse og logikk. Går vi istedet til filosofen Heraklit (kjent for uttrykk som at «alt flyter», er i bevegelse, at du ikke kan gå to ganger ned i samme elv – neste gang er den ikke lenger den samme), kommer vi nærmere Marx’ tankegang.

Hos Marx er ordet dialektikk tatt i bruk i utvidet betydning, for å vise til grunnleggende egenskaper ved materien og materiens bevegelsesformer. Marx fant det nødvendig å skille «dialektisk materialisme» fra «dialektisk idealisme» (som han fant hos den tyske 1800-tallsfilosofen Hegel) og fra «mekanisk materialisme» som han fant i mye tidligere filosofi og vitenskap. Lenin snakket om dialektikk som «studiet av motsigelsen i selve tingenes vesen». Å formulere «dialektikkens lover» er ingen enkel sak. Engels (*40) og Mao (*41) har gjort viktige forsøk, men med begrenset hell. Innsikten i virkelighetens dialektikk forblir hos folk flest på et intuitivt plan, som et blikk for mulige sammenhenger i det vi ser og hører om. Det Marx gjør, er framfor alt å overøse oss med eksempler på hvordan dialektikken ytrer seg i samfunnets materielle historie.

Dialektikk er et samlebegrep, en felles «hatt» for å henvise til forhold som såvel vitenskapen som revolusjonære må ha i tankene når virkeligheten og spesielt klassekampen analyseres. Fordi disse «bevegelsesegenskapene» ennå må sies å være ufullstendig beskrevet, er dialektikk heller ikke klart og presist definert – noe som for mange er et påskudd til å avvise hele begrepet. Vi skal heller ikke framstille dialektikk som en ferdig oppbygd, systematisk analysemetode, men som en retningsviser for tanken – en påminning om forhold vi bør vie oppmerksomhet i studiet av samfunnet.

Vi har med vilje skjøvet presentasjonen av dialektikk som teori sist i framstillinga. Grunnen er at dialektikk som teori lett kan fortone seg som et sett med formler man skal presse virkeligheten inn i. (Slik får man gjerne «den dialektiske halen til å logre med den materialistiske bikkja», som en amerikansk antropolog (*42) sa det.) Prøv ikke å presse en bevegelsesegenskap på et fenomen uten å avdekke egenskapen i konkrete studia av fenomenet – det kan gi resultater fra det latterlige til det katastrofale.

Marxismens kjerne er sagt å være konkret analyse av konkrete forhold, samtidig som marxismen ønsker å gjøre synlig hvilke allmenne egenskaper ved virkeligheten/materien som styrer forandringen vi studerer. Dialektikk som teori er et forsøk på å beskrive grunnleggende bevegelsesegenskaper ved materien – et forsøk der språket lett kommer til kort. Vi har derfor ønsket å la konkret beskrivelse av virkeligheten komme før vi forsiktig begir oss inn på å gi virkelighetens dialektikk en teoretisk framstilling.

Det som følger er noen eksempler på dialektikk, en liste som uten tvil både kan utvides og diskuteres (legg bl.a. merke til tidvis bruk av ordet «kan»: Egenskapen vi beskriver opptrår ikke hvor som helst; vi er også klar over at ikke alle eksemplene er like treffende, men vi håper likevel å sette dere på sporet):

– Hvordan det som er styrke i én situasjon under endrede forhold kan bli en svakhet:: Eika som kan bære mange ganger mer enn et grasstrå, men som knekker under stormen – mens grasstrået bare bøyer seg. Det riktige standpunktet som blir feil når virkeligheten har endret seg. Hvordan A-vitamin styrker kroppen i små doser, men er giftig i store doser.
– Hvordan gradvis endring kan resultere i kvalitative sprang:: Vannet som blir damp ved 100°C og is ved 0°C. Irritasjon og desperasjon som slår over i opprør. Økende trøtthet som senker immunforsvaret og gir forkjølelsesvirus fritt leide. Utvanning av saltinnholdet som får leira til å bli kvikkleire. Hvordan gradvise sjakktrekk kan ende med sjakk matt. (NB. Kvalitative sprang kan også skje indirekte, på andre plan: Forskjellen mellom en sandhaug og en ørken ligger ikke nødvendigvis i sandkornene, men f.eks. i mulighetene for organisk liv til å krysse dem…)
– Hvordan ytre forhold virker gjennom indre forhold:: Hammeren knuser ei glassrute, men slår spikeren inn i veggen. En god vits på urdu kan være fullstendig bortkastet på en som bare forstår swahili. Hvor godt en organisasjon takler en oppgave eller en påkjenning avhenger av hvor godt organisasjonen er forberedt, hvilke ressurser den har osv.
– Hvordan én tendens kan dekke over en annen:: F.eks. hvordan økningen i Norges oljerikdom dekket over forfall i landbasert industri. Hvordan magikerens fakter trekker oppmerksomheten din vekk fra hvordan tricket utføres. Hvordan Hitler kunne bli valgt demokratisk, for deretter å avskaffe demokratiet.
– Hvordan de to sidene i en motsigelse påvirker hverandre gjensidig:: Hvordan vi forandrer gjenstander, og denne erfaringen forandrer oss – arbeidet skaper mennesket. Hvordan en kvinnes roller som f.eks. mor og arbeider påvirker hverandre. Hvordan barn og foreldre oppdrar hverandre. Hvordan klassekreftene slåss om å «sette dagsorden» for klassekampen, og uansett påvirkes av motpartens handlinger.
– Hvordan ett og samme fenomen samtidig kan spille motsatte/paradoksale roller:: Hvordan kapitalistisk produksjon på samme tid både er samfunnsmessig og privat. Hvordan interesseorganisasjoner også fungerer som et middel for lederne og (gjennom dem) motparten til å kontrollere medlemmene. Hvordan lys kan framstå både som bølger og som partikler. Hvordan en kommunist kan være aksjonær i Klassekampen eller direktør i en partibedrift.
– Hvordan det på samme tid kan være identitet og kamp mellom to sider i en motsigelse:: Hvordan nasjonen omfatter både borgerskap og proletariat, og klassekampen fortsetter selv om nasjonale interesser står i fokus. Hvordan det internt i Nei til EU var strid om standpunktet til EØS. Diverse motsigelser i arbeiderklassen.
– «Ett deler seg i to» – «Alt henger sammen»:: Dialektikken kombinerer blikket for indre motsigelser i alle prosesser og fenomen (Mao snakker om motsigelsens allmenngyldighet) med blikket for vedvarende avhengighet og gjensidig påvirkning mellom alt eksisterende.
– Hvordan det allmenne finnes i det særegne (dette er det elementære grunnlaget for all begrepsdanning):: Alle mennesker er forskjellige, likevel er de alle mennesker. Historien gjentar seg ikke, likevel nikker vi gjenkjennende til det som skjer. Naturlovene er formulert på grunnlag av fellestrekkene i en rekke enkelttilfeller. Klassekampen er bare summen av alle enkeltgnisninger mellom klasseinteresser. Kunnskap avhenger av menneskets evne til å abstrahere, se fellestrekkene i den eksisterende virkeligheten. Begrepet dialektikk er abstrahering av egenskaper ved materiens bevegelsesformer.
– Negasjon (fornektelse/endring til sin motsetning) og negasjonens negasjon:: Hvordan kapitalismen oppstår ved at småprodusentene blir fratatt eiendommen, blir ekspropriert – og videreutvikles ved at noen kapitalister eksproprierer mange andre kapitalister – for så å ende med at kapitalistene selv blir ekspropriert i og med den sosialistiske revolusjonen, til fordel for demokratisk samfunnseie av produksjonsmidlene.
Hovedmotsigelse og hovedside i motsigelsen.: Hvordan f.eks. hele samfunnet preges av motsigelsen mellom arbeiderklassen og borgerskapet, eller mellom en okkupant og undertrykte nasjoner, og i hvilken retning kampen utvikler seg.

(En misforstått oppfatning av hovedmotsigelse er at de underordna motsigelsene kan oversees eller undertrykkes. Tvert om vil håndteringen av de underordna motsigelsene påvirke utviklingen av hovedmotsigelsen. Mao uttrykte seg en gang omtrent slik: «Vil du ha hesten til å løpe fort og langt, må du sørge for at den får nok havre». Eksempelvis finnes det idéer som tilsier at hvis hovedmotsigelsen i det kapitalistiske samfunnet går mellom arbeiderklassen og borgerskapet, må de som ikke er «typiske» arbeidere (tilhører sjablongen, gutta med hjelm) gi tål med sine «særtilfelle»: Kvinner og barn, samer og andre nasjonale minoriteter, utsatte for rasisme, homofile osv. Dette er, om ikke annet, en enkel og grei måte å innsnevre arbeiderklassen på – som om det skulle gi større slagkraft. Erfaring tyder på at viljen til å endre samfunnet er større hos de som øyner utsikt til – gjennom sin innsats – å få leve som hele mennesker og få oppleve respekt for slike forskjelligheter som ikke skader andre.)

Dette utvalget av dialektiske «lover» med eksempler skulle i det minste gi en aning om hva tenkemåten går ut på, men på dette feltet er mye ugjort både i teori og praksis.

Slik sjåføren «leser» trafikken, slik en styrmann «leser» hav og vær, må revolusjonære «lese» verdenssamfunnet og samfunnsutviklinga for å kunne «navigere» sikkert. Marx’ skrifter gir fortsatt et godt og nødvendig bidrag til grunnforståelsen en slik «leseevne» forutsetter.

Sjøl om revolusjonære i dag synes ha dårlige odds, er det fortsatt mulig og nødvendig å si som Bertolt Brecht i sangen Lovord til dialektikken (*43):

Den som ennå lever, sier ikke «Aldri!»

Noter

*40: Friedrich Engels: Anti-Dühring, eller Herr Eugen Dührings omvälvning av vetenskapen, Arbetarkulturs Förlag, Stockholm 1970. Kapittel XII og XIII om «Dialektik».

*41: Mao Zedong: Om motsigelsen. Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972, side 63-99.

*42: Marvin Harris: Cultural Materialism. The Struggle for a Science of Culture, Random House, New York 1980. ISBN 0-394-74426-8. Preface – xi.

*43: Lob der Dialektik, sluttsang i teaterstykket Die Mutter (Moren) av Bertolt Brecht, basert på romanen med samme navn av Maxim Gorki. Originalmusikk av Hanns Eisler, senere tonesatt av Stefan Ringbom i Fria Proteatern.