Marx om teknologi
Av Mathias Bismo
Av alle myter som er skapt om marxismen – og dem er det mange av – er en av de mest eiendommelige den at det til grunn for Marx’ syn på produksjonen skal ligge en deterministisk teknologiforståelse. Analysen av produksjonen skal altså være basert på en oppfatning av at teknologien er noe som ligger utenfor og er uavhengig av menneskene, og at den dermed former samfunnet uten samfunnsmedlemmenes medvirkning. Går man imidlertid nærmere inn på argumentene som gjerne anføres for dette synet, reduseres det ofte til en liten håndfull isolerte sitater, hvorav det kanskje hyppigst anførte er Marx’ uttalelse om at «[h]åndmøllen medfører et samfunn med feudalherrer, dampmøllen gir et samfunn med industrielle kapitalister.»1
Foto: Samuel Zeller
Av Mathias Bismo,
byråkrat og redaksjonsmedlem i Gnist.
Nå er det ikke en uvanlig øvelse, verken blant kritikere eller sympatisører av Marx, å isolere enkeltstående utsagn og gi dem en kanonisert status. Men at noe ikke er uvanlig, betyr ikke at det er en fornuftig eller riktig tilnærming. Påstanden om håndmøllen og dampmøllen får sin konkrete betydning først når man ser den i kontekst. I 1847 ga Marx ut boka Filosofiens elendighet som en polemikk mot den franske sosialisten Pierre-Joseph Proudhon, av mange regnet som anarkismens far, blant annet rettet mot dennes syn på produksjonen. Proudhon, mente Marx, hadde nemlig en ahistorisk tilnærming der han blant annet ikke tok hensyn til at ulikt teknologisk nivå har ulike samfunnsmessige uttrykk. Når så Marx skriver at én måte å produsere på skaper én bestemt type maktforhold, så er ikke det annet enn en spissformulering av dette argumentet.
Egentlig er det nok heller de som hevder det ikke er slik, som er svar skyldig. Den teknologiske utviklingen, både fra annen halvdel av 1700-tallet og frem til Marx tid og siden da, bekrefter nettopp bildet Marx tegner opp. At det bare trengs én person til å produsere det man tidligere trengte hundre personer til å produsere, og at man på bare noen dager eller timer, ja, ofte bare et øyeblikk, kan levere et produkt det tidligere tok uker og måneder å levere, har åpenbare konsekvenser for hvordan vi organiserer produksjonen og varesirkulasjonen, og dermed også samfunnet. Teknologiens stadige fremskritt gjør tidlige tiders samfunnsmessige uttrykk til anakronismer, til noe som rett og slett ikke passer inn.
Det er riktig at Marx i Filosofiens elendighet stort sett tok teknologien og den teknologiske utviklingen for gitt, at han altså bare i liten grad spurte seg hvor teknologien kom fra. Årsaken til dette er nok todelt. For det første så lå dette utenfor bokas tema, altså kritikken av Proudhon, men for det andre så er det nok også god grunn til å anta at dette ikke var et tema Marx hadde tenkt så mye over på dette tidspunktet. Og det er meget forståelig. Ikke bare hadde industrikapitalismen bare så smått begynt å vinne gjennom på kontinentet, der Marx på denne tida hadde sitt virke, dette var også lenge før han virkelig tok fatt på studiene som etter hvert skulle munne ut i en rik litteratur om økonomiske forhold – en litteratur der teknologien fikk stor plass.
Degradering av arbeidet
Men før vi går videre til disse senere arbeidene, kan det være på sin plass å se kort på hva det faktisk var han skrev om teknologien og måten den gjorde seg gjeldende på, i Filosofiens elendighet:
Det som kjennetegner arbeidet i den mekaniske fabrikken, er at det har mistet enhver spesiell karakter. Men fra det øyeblikket enhver særlig utvikling opphører, gjør behovet for universalitet, bestrebelsene etter en allsidig utvikling av individet, seg følbar. Den automatiske fabrikken tilsidesetter spesialister og fagidioti.2
Dette er en påstand som får stor gjenklang i Marx’ senere arbeider, ikke minst i Kapitalens første bok, der han vier over 160 sider (i den norske oversettelsen) til omtale av maskineri og storindustri. «På denne måten,» skriver han her, «blir ikke bare kostnadene som er nødvendige for arbeidskraftens reproduksjon betydelig redusert, samtidig blir også dens hjelpeløse avhengighet av fabrikken som helhet, altså av kapitalisten, gjort fullstendig.»3 Teknologien, som den uttrykker seg gjennom maskineri og i storindustrien, blir «et mekanisk uhyre, med en kropp som fyller hele fabrikkbygninger, og med en demonisk kraft som først er skjult under de nesten høytidelig avmålte bevegelsene til dens kjempelemmer, for derpå å bryte løs i de talløse egentlige arbeidsorganenes febergale hvirveldans.»4
Under den kapitalistiske produksjonsmåten fremstår teknologien i en form som frarøver de umiddelbare produsentene nærmest enhver menneskelighet. Arbeiderne blir underkastet teknologien, arbeidet degraderes til å være et vedheng til maskineriet, og hele forholdet mellom arbeider og maskin – mellom levende og dødt arbeid – snus dermed opp-ned. Der produksjonsmidlene tidligere var den umiddelbare produsentens redskap til å gjennomføre sin vilje, blir produsenten under maskinens dominans redusert til et redskap for å gjennomføre viljen som formidles gjennom maskineriet. Eller som Marx skriver i Grundrisse, mens «arbeideren besjeler [verktøyet] som et organ med sine ferdigheter og sin styrke, som er avhengig av hans virtuositet for å kunne brukes», så besitter maskinen «i motsetning til arbeideren […] ferdigheter og styrke», det er maskinen «som selv er virtuosen, som har en egen sjel i de mekaniske lovene den virker etter».5
Den industrielle revolusjonen
For Marx var ikke den industrielle revolusjonen bare en revolusjon i den umiddelbare produksjonen, den innebar også en revolusjon i måten samfunnet organiseres på. En viktig bidragsyter til denne forståelsen var hans fremtidige nære venn og samarbeidspartner Friedrich Engels som i 1844, etter å ha observert forholdene arbeiderklassen levde under i Manchester med egne øyne, skrev en bok der han oppsummerte den industrielle revolusjonen slik:
Den engelske arbeiderklassens historie begynner i andre halvdel av forrige århundre med oppfinnelsen av dampmaskinen og av maskiner til bearbeidelse av bomull. Disse oppfinnelsene ga som kjent støtet til en industriell revolusjon, en revolusjon som forvandlet hele det borgerlige samfunnet, og som vi først nå er i ferd med å se den verdenshistoriske betydningen av.6
Teknologiens demoniske kraft ligger ikke, eller i hvert fall ikke bare, i dampmaskinen og maskiner til bearbeidelse av bomull som sådan, den ligger minst like mye i forvandlingen av det borgerlige samfunnet, eller nærmere bestemt denne forvandlingens form. Når menneskene tar i bruk teknologi, enten det er i form av enkle redskaper eller avanserte maskiner, mente Marx, så gjør de dette for å måtte jobbe mindre for eller bruke mindre krefter på å produsere det de trenger. «Virkelig […] innsparing,» skriver han i Grundrisse, «består i innsparing av arbeidstid […], en innsparing som er identisk med utviklingen av produktivkraften.»7
Men under kapitalistiske produksjonsforhold antar denne innsparingen form av merarbeid. Arbeidstida begrenses ikke til det som er nødvendig for å holde arbeiderne i live, «for […] å bygge et forsikrings- og reservefond, [for] å utvide reproduksjonen jevnt i det nivået de samfunnsmessige behov krever, og [for å produsere livsnødvendigheter for] samfunnsmedlemmene som ennå ikke eller ikke lenger er arbeidsdyktige.»8 Riktig nok reduseres den nødvendige arbeidstida, altså den arbeidstida som trengs for å dekke disse behovene, etter hvert som teknologien utvikles, men siden det ikke er arbeideren som disponerer over sin egen arbeidskraft, bruker kapitalisten arbeidstida som går utover dette – den unødvendige arbeidstida, så å si – til å øke sin egen kapital, å berike seg selv. «Det mest utviklede maskineriet tvinger dermed arbeideren til å jobbe lenger enn villmannen gjør eller han selv gjorde med de enkleste, mest primitive verktøy.»9
Kapitalens fange
Den moderne teknologien introduseres altså ikke for samfunnet i sin rene mekaniske og/eller kjemiske form, eller, som vi kanskje ville sagt om dagens teknologi, sin digitale form, men i en samfunnsmessig formidlet form, i en form som er underkastet den kapitalistiske produksjonsmåten:
Det er […] den vitenskapelige analysen og anvendelsen av mekaniske og kjemiske lover som gjør maskinene i stand til å utføre arbeid arbeiderne utførte før. Utviklingen av maskineriet i denne retningen inntrer imidlertid først når industrien har nådd et høyt utviklingsnivå og all vitenskap er blitt tatt til fange i kapitalens tjeneste.10
Det er altså en sammenheng og en vekselvirkning mellom den moderne teknologiens opphav og den samfunnsmessige formen den antar. Teknologien i rent materiell form utvikles av kloke vitenskapsmenn og vitenskapskvinner. Gjennom sitt virke omformer de gjennom vitenskapelig analyse sin kjennskap til naturlovene til håndfaste ting, produkter, som gjør det mulig å bruke mindre tid på å produsere det samme som før, altså å øke produktiviteten:
Naturen bygger ingen maskiner, ingen lokomotiver, jernbaner, elektriske telegrafer, automatiske spinnemaskiner etc. De er produkter av den menneskelige industrien – naturlige materialer forvandlet til organer for den menneskelige viljen overfor, eller dens aktivitet i, naturen. De er den menneskelige hjernens organer skapt av den menneskelige hånden, tingliggjort kunnskapskraft.11
Men når denne kunnskapskraftens tingliggjøring tas til fange i kapitalens tjeneste, innebærer det ikke bare at den benyttes på en bestemt måte, at redusert nødvendig arbeidstid fører til økt merarbeid og ikke redusert faktisk arbeidstid. Det innebærer også at disse oppfinnelsene «blir forretning, og [at] anvendelse av vitenskap på den umiddelbare produksjonen blir et bestemmende og fasiliterende utgangspunkt for vitenskapen selv».12
Ikke bare blir oppfinnelsene forretning, måten oppfinnelsene brukes på, fører i neste omgang til at den videre vitenskapelige utviklingen følger en bestemt retning – teknologien blir stiavhengig, som man gjerne sier. Når oppfinnelser først har blitt butikk, så baller dette på seg. Dette er en tendens som, om noe, har eskalert siden Marx’ tid, med patenter, næringslivsfinansiert forskning, kommersialisering av akademia osv. Det er ikke teknologien som sådan, men måten teknologien tas opp i samfunnet, som bestemmer retningen på den teknologiske utviklingen.
De som snakker om at Marx skal ha oppfattet at teknologien er noe som eksisterer utenfor og uavhengig av menneskene, kan ikke ha forstått denne distinksjonen. Ja, om man i det hele tatt skal kunne bruke determinisme-begrepet på denne måten om Marx, så må det begrenses til antakelsen om at menneskene har en indre drift for å redusere arbeidstida som er nødvendig for å holde seg i live og å bringe arten og slekta videre. Riktignok er ikke dette en ukontroversiell antakelse – både det borgerlig-pietistiske arbeids- og nøysomhetsidealet og visjoner om at det en gang skal bli like gøy å jobbe som å danse (forutsatt at man synes det er gøye å danse), er uttrykk for andre tilnærminger – men det er en diskusjon som ligger langt utenfor rammene av denne artikkelen.
Vitenskap
Men hvor kommer så denne vitenskapen eller kunnskapskraften fra? Det er ikke kapitalistene som frembringer den – deres rolle i produksjonen er begrenset til å eie produksjonsmidler og til å tilegne seg merarbeid.
Vitenskapen koster kapitalisten overhodet «ingenting», noe som imidlertid slett ikke forhindrer ham i å utnytte den. «Fremmed» vitenskap blir innlemmet i kapitalen liksom fremmed arbeid. «Kapitalistisk» tilegnelse og «personlig» tilegnelse, enten det gjelder av vitenskap eller av rikdom, er to helt forskjellige ting.13
Vitenskapen kapitalistene benytter seg av, er altså fruktene av en annens arbeid. Han går imidlertid ikke nærmere inn på hvem denne andre er, selv om det finnes hentydninger, særlig i Grundrisse. Grunnen til dette er antakelig at naturvitenskapen som en egen profesjon var svært uutviklet på Marx’ tid sammenlignet med i dag. Innovasjon og oppfinnelser var fortsatt i stor grad en integrert del av produksjonen, utviklet av dem som var en del av denne. At dette har endret seg senere, at vitenskapen i dag har blitt en egen profesjon, forandrer ikke på selve dette arbeidets karakter. Derimot er det liten tvil om at det vitenskapelige arbeidet fremstår som noe annet for dem som driver med det, og at vitenskapsmennesker dermed har en annen inngang til selve arbeidet. Selv om de bidrar til produktiviteten, er de ikke umiddelbare produsenter, og mens det som kjennetegner de umiddelbare produsentene – «kjerneproletariatet» – er deres mangel på «fagidioti», er det nettopp denne «fagidiotien» som kjennetegner vitenskapsfolk. Mens de direkte produsentene altså er preget av generell kompetanse og universalitet, er vitenskapsfolk preget av spesialisert kompetanse, med tilhørende markedsverdi for arbeidskraften sin og en tilsynelatende uavhengighet fra kapitalen.
Men denne uavhengigheten er i stor og økende grad illusorisk. Stadig mer av forskningen finansieres av næringslivet, en aktivitet de selvsagt ønsker å få noe igjen for, enten det er i form av patenter de kan selge videre eller resultater de kan bruke direkte i egen produksjon. Også innenfor offentlig finansiert forskningsvirksomhet, er «kommersialisering» et stadig viktigere nøkkelord, og også innenfor akademia opprettes det derfor egne virksomheter i institusjonenes grenseland med kommersialisering, forretning, som uttrykt formål. Illusjonen om uavhengighet er likevel sterkt medvirkende til at vitenskapen lar seg fange i kapitalens tjeneste. Ja, innenfor enkelte bransjer, ikke minst innenfor IKT-sektoren, velger til og med mange å leve fra hånd til munn, påta seg såkalte drittjobber for å finansiere tilværelsen, samtidig som de bruker all sin ledige tid på å gjøre seg attraktive for næringslivet.
Fra arbeid til fri tid
I den grad storindustrien utvikler seg, blir dannelsen av virkelig rikdom mindre avhengig av arbeidstida. […] Så snart arbeidet i umiddelbar form har opphørt med å være hovedkilden til rikdom, opphører arbeidstida, må arbeidstida opphøre, å være rikdommens målestokk, og dermed bytteverdien å være bruksverdiens målestokk.14
Selv om teknologien fremtrer i en samfunnsbestemt form, så er ikke denne formen avgjørende for dens naturbetingede eksistens. «Selv om kapitalen først antar adekvat skikkelse av bruksverdi innen produksjonsprosessen […] så betyr det på ingen måte at denne bruksverdien – maskineriet i seg selv – er kapital, eller at dens eksistens som maskineri, er identisk med dens eksistens som kapital.»15 Det er jaget etter merverdi – etter profitt – som gir teknologien sin demoniske karakter. Men uten teknologisk utvikling, vil det, motsatt, heller ikke være mulig å kombinere redusert nødvendig arbeidstid med utvidet reproduksjon. Innsparing av arbeidstid ned mot «produksjonskostnadenes minimum (og reduksjon mot et minimum)» er på ingen måte forsakelse av nytelse, men utvikling av makt, av produksjonsevne, og dermed også evner og midler til nytelse. Evnen til nytelse er en betingelse, altså et middel, for denne, og denne evnen består i utvikling av individuelle anlegg, produktivkraft. Innsparing i arbeidstid er lik økt fri tid, dvs. tid til individets fulle utvikling, som selv igjen virker tilbake på arbeidets produktivkraft som den største produktivkraften.16
På sett og vis kan en overgang fra den kapitalistiske produksjonsmåten til en produksjonsmåte basert på assosierte produsenter – Marx’ betegnelse på den kommunistiske produksjonsmåten – forstås som en frigjøring av teknologien fra sitt fangenskap under kapitalen. Da vil vitenskapen kunne gå fra å tjene kapitalens interesser til å tjene de direkte produsentenes interesser. I hvilken grad dette gir seg uttrykk i de ulike næringene, vil nok kunne variere – ja, det vil kanskje vel så mye gi seg uttrykk i hvilke næringer ressursene konsentreres rundt. Samtidig er det ikke tvil om at stiavhengigheten teknologien er belemret med, også vil være til stede i et slikt samfunn, i hvert fall i starten, men det gir uansett en mulighet til å velge en annen vei.
Men Marx har også et annet poeng, nemlig at individets fulle utvikling er arbeidets største produktivkraft. Fri tid må altså ikke forstås som fritid, men som en disponibel tid til «[ø]velse, eksperimentell vitenskap, materielt skapende og selv tingliggjort vitenskap.»17 Først når den nødvendige arbeidstida er redusert til et minimum, vil menneskene ha tilgjengelig tid til å realisere vitenskapens egentlige potensial, men i motsetning til under før-kapitalistiske samfunnsformer, vil det nå være på en kvalitativt ny grunnvoll, skapt av og under den kapitalistiske produksjonsmåten. Antakelsen om at menneskene vil utvikle teknologien mer, ikke mindre, i et kommunistisk enn i et kapitalistisk samfunn, er en antakelse som virkelig har blitt utfordret, ikke minst på bakgrunn av erfaringene fra Sovjetunionen. Men man kan jo snu på det og spørre om det virkelig er slik det å dele arbeidet mellom et lite sjikt av kloke hoder og en stor masse arbeidere som frarøves den frie tida disse kloke hodene gir dem anledning til å frigjøre, er nødvendig for at teknologien skal utvikle seg. Om vi ser på de mange rundt omkring på gutterom og hybler som bruker store deler av den frie tida de faktisk har, til å utvikle teknologi for sin egen skyld, så er nok ikke det helt sikkert. En nærmere diskusjon om dette, vil imidlertid sprenge rammene for denne artikkelen, selv om det er en svært viktig debatt.
Det Marx ikke skrev noe om
Nå har det selvsagt skjedd mye siden Marx formulerte disse tankene. For eksempel er så godt som alt det han skriver om teknologi, omtaler av teknologi slik den blir brukt i produksjonen. Dette er ikke overraskende, all den tid den forbrukerteknologien som faktisk fantes på Marx’ tid, i liten grad skilte seg fra den som fantes før den industrielle revolusjonen. Energikildene som ble brukt i produksjonen, befant seg fortsatt på et nivå som gjorde at de ikke kunne benyttes av forbrukerne, og oppfinnelsene forbrukerteknologien har utviklet seg på grunnlag av, lå fortsatt langt frem i tid.
Den rivende utviklingen som har skjedd siden, har gjort teknologien til en integrert, nærmest uunnværlig, del av hverdagen, i hvert fall i vår del av verden. Det gjør likevel ikke at Marx’ tanker og ideer er foreldet – at teknologien har invadert hele livet vårt, og at teknologien i dag befinner seg på et helt annet nivå i produksjonen, betyr ikke at rollen den spiller i produksjonen, som jo var det Marx var opptatt av, er en annen. Derimot har introduksjonen av teknologi i hjemmet, og da særlig teknologi av samme type som også brukes i produksjonen, skapt nye problemstillinger, noe som særlig gjør seg gjeldende på IKT-feltet. Enkelte har i denne forbindelse tatt i bruk begrepet «forbruksarbeid» som betegnelse på tidligere betalt produktivt arbeid som nå utføres ubetalt av forbrukeren, i stor grad muliggjort av teknologien.18 Dette er en viktig problematikk, og diskusjonen rundt den er fortsatt bare i startgropa.
Når Marx skriver om arbeid, så er det også underforstått at det er snakk om produktivt arbeid, altså arbeid som skaper merverdi. Men så lenge arbeidslivet ikke er begrenset til den produktive sektoren, kan heller ikke spørsmålet om bruken av teknologi i arbeidslivet begrenses til denne sektoren. I dagens offentlighet er det minst like brennende i den uproduktive sektoren, ikke minst i offentlig sektor. Også i offentlig sektor er det en rekke arbeidsoppgaver som vil kunne utføres minst like bra med mindre bruk av arbeidskraft, takket være teknologien. Men det er minst like mange arbeidsoppgaver der dette er mer problematisk, kanskje særlig i helse-, omsorgs- og undervisningssektorene. Naturvitenskapen har gode muligheter for å øke produktiviteten så lenge arbeidsobjektet virker etter naturvitenskapens lover. Men med en gang arbeidsobjektet virker etter sosiale og/eller psykologiske lover, forholder det seg helt annerledes. Hva dette har å si for i hvilken grad teknologien kan utvikles, også utenfor rammene kapitalen setter, i et samfunn der en stor og voksende andel av arbeidskraften nettopp brukes til å dekke slike behov, det er et åpent spørsmål.
Noter
1 Karl Marx, Verker i utvalg 2, Oslo: Pax Forlag 1970, s. 128.
2 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 4, Berlin: Dietz Verlag 1988, s. 157. Alle utdragene fra Werke er oversatt av undertegnede.
3 Karl Marx, Kapitalen, Oslo: Forlaget Oktober 1983, bind 3, s. 66.
4 Samme sted, s. 18.
5 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 42, Berlin: Dietz Verlag 1983, s. 593.
6 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 2, Berlin: Dietz Verlag 1962, s. 237.
7 Marx/Engels 1983, s. 607.
8 Karl Marx/Friedrich Engels, Werke Band 25, Berlin: Dietz Verlag 1964, s. 883.
9 Marx/Engels 1983, s. 604.
10 Samme sted, s. 600. Det kan nevnes at de to engelske oversettelsene av Grundrisse oversetter «gefangengenommen» (tatt til fange) med hhv. «pressed» (presset) og «forced» (tvunget). Begge oversettelsene kan altså gi inntrykk av at det her kan finnes en utenforliggende kraft, utenfor kapitalens herredømme. Siden en betydelig del av debatten om Marx’ forhold til teknologien har foregått på bakgrunn av de engelske oversettelsene, kan dette ha bidratt til å gi Marx et mer deterministisk preg enn det er grunnlag for.
11 Samme sted, s. 602.
12 Samme sted, s. 600.
13 Marx 1983, s. 24.
14 Marx/Engels 1983, s.604–5.
15 Samme sted, s. 595–6.
16 Samme sted, s. 607.
17 Samme sted, s. 607.
18 Se f.eks. Ursula Huws, «Å løyse opp knuten», Tidsskriftet Rødt 2/2014.