Marx, kriser og reformismen
Av Paul Brosché
Oversatt av Johan Petter Andresen.
Det som er mest interessant hos Marx, er etter mitt syn hans teori om den minkende profittraten, og det at kapitalen setter inn motvirkende krefter for at denne ikke skal minke.
Jeg synes at det trengs mere “grunnforskning” for å vise hvordan denne teorien aldri ble forankret hos sosialdemokratene (den tidens kommunister) på slutten av 1800-tallet, med ett unntak: Russland.
Det som skjedde, tror jeg, var at marxismens hovedstrømning ble formet innen Engels rakk å utgi bok tre av Kapitalen, der loven eller teorien om profittratens tendens til å minke ble offentliggjort for første gang. Ca. 1894-95. Denne første tolkninga av Marx fikk et mekanisk preg. Den var prega av økonomisk determinisme.
Marx teori om profittratens tendens til å minke ble til etterhvert.
En populærframstilling av hans teori gir Marx i “Lønn, Pris og Profitt” fra 1865. Men det faktum at profittratens minkende tendens kan motvirkes, eller rettere sagt, begrepet motvirkende krefter forekommer så vidt jeg vet for første gang i Kapitalens bok 3. Begrepet motvirkende krefter brukes også i verket, “Teorier om Merverdien” fra 1861-63. (Men som ble publisert atskillig seinere enn Kapitalen bok 3).
Derimot finnes jo disse motvirkende kreftene med i Marx sin analyse hvertfall fra “Det Kommunistiske Manifest”, der Marx bl.a. skriver om utvidelsen av handelen i verden. Og første bind av Kapitalen handler jo til stor del om hvordan kapitalistene forlenger arbeidsdagen, intensifiserer arbeidet, innfører ny teknologi, og skaper en mer og mer effektiv arbeidsorganisasjon.
Samtidig viser også Marx at de samla tiltaka som kapitalen tar, får som effekt at arbeiderne organiserer seg, danner fagforeninger og får pressa igjennom lover som beskytter arbeiderne mot at de slites ned for fort. Lovdannelsen beskrives av Marx i Kapitalens bok 1, kapittel 8. Og det som er interesant er at dette lovverket får sitt første gjennombrudd når veksten i den britiske økonomien er god. Siden, fra midten av 1870-tallet og fram til begynnelsen av 1890-tallet, går økonomien inn i en langvarig økonomisk stagnasjonsperiode.
Fabianismen
I den påfølgende langvarige høykonjunkturen ca. 1890 – 1914 skjer nye sprang i kapitalismens utvikling, som også Lenin analyserte. Reformismen fikk også sitt gjennombrudd i denne vekstfasen. Jeg synes sjøl at dette er en veldig spennende periode. I Sverige fikk fabianismen utbredelse ved hjelp av Hjalmar Branting på begynnelsen av 1900-tallet. Særskilt viktig er innføringa av reformismen/fabianismen av en svensk sosialøkonom som het Gustaf Cassel. Han utga to viktige økonomiske verker rett etter århundreskiftet. Cassel var altså forut for tida til den mer kjente sosialdemokraten Ernst Wigforss, som var en del av en større gruppe av økonomer, arkitekter og ideologer som fikk sitt gjennombrudd i begynnelsen av 1930-tallet i Sverige.
Fabianerne, som kan kalles venstresosialliberalere, var den viktigste kilde og gruppering som påvirket sosialdemokratene i England og andre steder på 1890-tallet. Fabianerne var ikke spesielt påvirket av Marx. Engels krittiserte Bernstein for hans fabianismen i årene før han døde.
Stemmeretten
Det var antagelig stemmerettspørsmålet som ble bestemmende for fronten som ble dannet på 1890-tallet og videre. For det var jo fabianerne og sosialdemokratene som dannet kjerna i denne fronten for stemmerett i Sverige. Og historisk hadde man erfaringer fra England som viste at det gikk an å få til progressive lover. Dvs. erfaringene fremfor alt fra 1860-tallet i England. For å si det kort: Det går an å få igjennom gode nasjonale lover så lenge som det er god vekst i økonomien.
Sammenligninger med nåværende stagnasjonsperiode, der nedskjæringer skjer ved hjelp av fremmed makt (EU) ligger klare. Det er ikke rart at vekstargumentet her i Sverige har en slik enestående sterk stilling, når man gransker kjernekraftspørsmålet og EU-avstemninga.
Når det gjelder reformismens opprinnelse så trenger man ikke å forklare dette med en bestukket arbeiderklasse eller med oppkomsten av et arbeideraristokrati, men mere utifra at dette var en del av sjølve stemmerettspakka. Fordi, forlengelsen av denne betø at man skulle gripe regjeringsmakta, at dette var målet under kapitalismen, slik at man kunne tvinge gjennom lover som ivatetar arbeidernes interesser. Det var som oftest de mest kunskapsrike arbeiderne som fikk tillitsverv i fagbevegelsen og i kommunestyrene. De ble de skolert til å administrere det kapitalistiske samfunnet på lokalt nivå. Fra dette nivå ble og blir de sentrale kadrerne til sosialdenokraterne rekruttert.
Marx og Engels gjentar flere ganger at kapitalens tiltak og arbeidernes tiltak er kilden til den historiske utviklinga under kapitalismen. Dette er deres helhetssyn og praksisbegrepets egentlige betydning. Samtidig utvikles både kapitalens kunnskaper og arbeidernes kunnskaper om hvordan man skal ivareta sine respektive interesser, og dette gir utviklinga stadig nye former.
Det som savnes i marxismen forut for 1895, er altså de aktive klassene og de aktive menneskene. Kapitalen innfører tidsstudier for å høyne profittraten og arbeiderne reagerer med mottiltak mot tidsstudiene. Det er i siste hand styrkeforholdet mellom disse to kreftene som avgjør kampens resultat.
EU-prosjektet er etter min mening en slags reforhandling, en ny kamp på et nytt nivå for å forandre styrkeforholdet mellom kapitalister og arbeidere.
Kapitalen strever hele tida etter å gjøre arbeidsprosessen billigere, samtidig som de må bruke alt mere penger på den konstante kapitalen som vokser sterkere enn den variable kapitalen. Dette gir samtidig hele det kapitalistiske samfunnet en dynamikk, et forandringstempo som gjør at vanlige folk ikke riktig henger med. Folk skjønner ikke alt snakket om den nye informasjonsteknikken (datakommunikasjon) eller markedets rolle (= frie kapitalbevegelser). Den raske utviklinga stiller oss overfor nye problemer. Kan man si at kapitalismen har utviklet seg videre et skritt de siste 15 årene, at markedet, dvs. den internasjonale kapitalen, har tatt over? Eller skjedde det siste bruddet i kapitalismens trender omkring 1970, og er de frie kapitalbevegelsene et resultat av en minkende profittrate? Eller med andre ord: vi har råd med demokrati så lenge økonomien vokser . . .
Marx sjøl ble drevet fram av krisene, 1848, 1857 og midten av 1860-tallet.
Også dette anser jeg for å være undervurdert av Marx- tolkere. Det var de regelmessig tilbakevendende krisene i økonomien som drev Marx framover i sine økonomiske studier. Det er krisene i økonomien som Marx forsøkte å forklare i Kapitalens bok 3. Og teorien om den minkende profittraren er en helhetlig teori, som Marx skriver i ett brev 30/4-1868.
Mekanisk marxismen
Jeg tror ikke denne teorien ble forstått tilstrekkelig i den tredje internasjonalen, da man tenderte å ha en mekanisk tolkning av Marx. I Sverige gjelder dette for SKP. Dette kommer også av at Marx sine ungdomsskrifter og forarbeiderne til Kapitalen, f.eks. Grundrisse fra 1857-58 ikke ble publisert før 1953, og er fortsatt ikke oversatt i sin helhet til svensk eller norsk.
Lange bølger
Vi bør videre diskutere mere rundt spørsmålet om hvorvidt den kapitalistiske økonomien har gått i lange bølger, med intervall på 20 – 25 år de siste 200 åra.
Ekspansjonsfasene skulle da være: 1815 – 40, 1850 – 70, 1890 – 1914, 1948 – 70.
Stagnasjonsperiodene: 1840 – 50, 1870 – 90, 1914 – 48, og perioden etter 1970.
Den seineste stagnasjonsperioden dekkes av Klassekampen 5/12-91: Kapitalavkastning i næringslivet i 20 OECD-land:
1960 – 1974 : 22,3%
1974 – 1979 : 19,2%
1980 – 1986 : 18,5%
Min fortolkning er at BNP-veksten har vært 4% under ekspansjonsfasene og ca. 2% under stagnasjonsfasene. Men det har vært opp og nedganger under hver lengre fase. Statistisk sett så skal økonomien snu i 1995 og vi skal da gå inn i en 20 – 25 årig lang vekstperiode. Men det tror vi ikke på!
Jeg mener at de ovenstående talla ikke er forklaringa på verken korte eller lange opp/nedganger i økonomien, men at forklaringa må søkes i at det er mennesker og klasser som planlegger, produserer og forbruker i en økonomi.