Markedsmennesker
Av Anja Rolland
Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker
Dreyer, 2020, 224 s.
Av Anja Rolland, redaksjonsmedlem i Gnist
Markedsmennesker er en antologi bestående av 10 tekster fordelt på 12 bidragsytere som på hver sin måte beskriver hvordan markedskreftene har trengt seg inn på stadig flere arenaer, og hva dette har gjort med samfunnet. Redaktører Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson har gjort en god jobb med å samle en interessant gjeng bidragsytere fra ulike deler av akademia og kultur-Norge. Fellesnevneren er en sunn skepsis mot markedsliberalisme, en sterk faglig forankring og en spennende innfallsvinkel til hvordan markedstenkningen har infiltrert akkurat deres område. Bevæpnet med skarpe analyser blir markedsmekanismene gang på gang avslørt, og leseren stadig mer dystopisk.
Å lese denne boken er litt som å gå gjennom de ulike stadiene av sorg. Det starter med fornektelse, og der havner jeg allerede i forordet. Beskrivelsene av Norge stemmer bare ikke overens med måten vi ønsker å se landet vårt, og måten vi vil at andre skal se oss på. I årevis har jeg ironisert over ståa i USA, og lykkelig ignorert utviklingen i min egen bakgård. Ignorance is bliss no longer. Men kan dette i det hele tatt stemme? Kapittelet Når staten skal leke butikk av Linn Herning og Ola Innset er spesielt rystende lesning. Her går man metodisk gjennom nedbyggingen av offentlig sektor, og leseren får seg virkelig en realitetssjekk. Jeg holder fast i håpet om at det skal være en overdrivelse i noen sider til, problemet er bare at den faglige tyngden og de mange meterne med kildehenvisninger enkelt knuser denne illusjonen.
Da tar sinnet over. Hvorfor har vi tillatt dette å skje? Hvordan kan noen synes dette er greit? Det er provoserende å lese om forventningene til «produksjon» selv innenfor sektorer hvor man ikke produserer noe. Man produserer ingenting ved å gi helsehjelp og omsorg til aldrende mennesker på omsorgshjem, og en utdanningsinstitusjon produserer heller ingenting ved å utdanne elevene sine. «Produksjon» av velferdstjenester og «produksjon» av studiepoeng er eksempler på poengløs markedsretorikk. Vi er heller ikke mennesker i nød lenger, vi er «brukere av NAV», og det er til å rive seg i håret av.
Jeg leter desperat etter lyspunkter, og kommer til forhandlingsfasen av sorgprosessen. Kanskje det ikke er så ille likevel? I forkant av hvert nytt kapittel håper jeg, mot all sannsynlighet, at nå kommer det endelig noe hyggelig. Et kapittel som trøster meg litt, sier «det er ikke egentlig så ille som det virker, altså. Det går fint til slutt». For hvert nytt kapittel blir jeg skuffet, og jeg havner på det fjerde sorgstadiet, depresjon. Det føles som om jeg nettopp har sett hele velferdsstatens metaforiske tannkrem bli presset ut av tuben, og jeg står maktesløs tilbake, uten noen mulighet til å endre utfallet. Og apropos psykisk helse er psykolog Joanna Rzadkowskas kapittel Det psykologiske er politisk svært interessant. Her viser hun koblingen mellom sosial ulikhet og dårligere psykisk helse blant dem med lav sosioøkonomisk status, og nyliberalismens rolle i det hele, på en tydelig og konkret måte.
Det så lenge dystert ut, men heller enn å etterlate meg som et tomt skall uten håp for fremtiden klarer boken å gjøre meg kampklar. Jeg nådde altså aldri det femte og siste sorgstadiet – aksept – og godt er det. Forhåpentligvis kan denne boken brukes som et verktøy i kampen mot en kollektiv aksept av markedstenkningen som den nye normalen.