Kvinner er individer på lik linje med menn

Av

2013-02


Camilla Kitty Karlsen er elev ved teaterlinja ved Fyllingsdalen videregående skole. Artikkelen ble første gang publisert i Radikal Portal 16. mars 2013. www.radikalportal.no

Vi har lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn, en overvekt av kvinner ved universitetet og man merker at mannsbevegelser begynner å danne seg i protest mot den voksende feminismen. Unge jenter blir redd for å kalle seg selv en feminist, fordi de ikke vil oppfattes som noe de ikke er: kvinnesjåvinister. Så hvorfor mener vi feminister at feminismen fortsatt trengs, i et så velutvikla land som vårt gode Norge?

I dag er det nok mange som sitter og rister på hodet. Noen fordi de ikke forstår hvorfor vi skal ha feminisme – jeg fordi jeg ikke forstår hvordan noen kan mene det er unødvendig. Av og til lurer jeg på om alle andre er oppvokst i samme samfunn som jeg, eller om jeg er en del av en utskuddsbevegelse. For et år siden mente jeg at feminismen kanskje ikke var nødvendig som feminisme lenger – og at vi kanskje skulle begynne å kalle oss likestillingsforkjempere i stedet. Kanskje ville folk bedre forstå hva vårt mål var dersom vi forandret vårt navn og rykte. Men jeg ønsker ikke å flykte fra min egen identitet fordi andre legger ord i min munn jeg ikke kan stå til ansvar for. Så framfor å fortelle dere hvorfor jeg er feminist, skal jeg fortelle dere hvorfor feminismen fortsatt trengs i Norge, til tross for at vi på papiret er likestilt.

Arbeidslivet

Først kan vi ta utgangspunkt i dette med lønn. Noen av dere har gjerne fått med dere at for hver krone en mann tjener, tjener en kvinne åttifem øre. Andre har gjerne også fått med seg at dette ikke skyldes at kvinner tjener mindre enn menn for likt arbeid, men at dette skyldes at kvinnedominerte yrker er underbetalte i forhold til mannsdominerte yrker. Det stemmer – men hvorfor er det ingen som setter spørsmålstegn ved dette? Jeg opplever å møte argumenter som «kvinner er omsorgspersoner og hører naturlig hjemme i omsorgsyrker». Og det nekter jeg å tro. En liten del av meg håper du ikke tror det heller. Kvinner blir systematisk presset inn i en kjønnsrolle hvor de lærer å bli omsorgsfulle, søte og snille jenter som en dag skal vokse opp og bli en fantastisk husmor. På barneskolen begynner vi å sminke oss, og allerede før det drømmer vi gjerne om å være prinsesser, maler rommet vårt rosa og danser rundt i store kjoler. Og det må være helt greit.

Samtidig fører dette til at alle de som ikke ønsker å male rommet sitt rosa, ikke ønsker å jobbe i omsorgsyrker, og som ikke ønsker å sminke seg, blir utskudd. Jeg tror de fleste kvinner som ikke når helt opp til forventninga kjenner litt på den vonde klumpen av og til. Hører jeg hjemme her, er jeg ikke kvinnelig nok? Hva er galt med meg? Men tilbake til poenget: Kvinner hører hjemme i omsorgsyrker. Men jeg vet at jeg ikke vil bruke resten av livet mitt på å ta vare på andre mennesker, da jeg så vidt klarer å ta vare på meg selv. Er omsorg da arbeidet jeg vil vie resten av livet mitt til å holde på med? Neppe. Kvinner er individer på lik linje med menn, men blir tvunget inn i en gruppe mennesker. En lavt betalt gruppe mennesker. Tror dere at det å være sykepleier er en dans på roser i forhold til det å være ingeniør? Tenk dere litt om nå. Hva med vaskehjelp? De to yrkene jeg har nevnt nå har enormt stor risiko for senskader – likevel ender de opp lavt på lønnsstigen. Og hvis du skal spørre meg hvorfor? Fordi det er kvinnedominerte yrker. Det som skremmer meg mest er debatten: Hvordan tiltrekke seg flere menn som førskolelærere (for å ta et eksempel). Det samme argumentet kommer om og om igjen: Vi må gi dem høyere lønn så yrket er mer attraktivt for menn. Blir ikke dere litt skremt? Litt fornærma til og med? Vi kvinner er ikke verdt å bruke penger på med mindre det er for å verve menn.

Skjønnhetstyranniet

Det var et stort og vanskelig ord som mange av dere sikkert rynka litt på nesen for når dere leste. Hva i huleste er skjønnhetstyranniet? Høres ut som venstresidepropaganda. På mange måter kan det være det – men betyr det egentlig at det er feil? Se ned på armen deres og prøv å press huden litt sammen. Kommer det litt ruklete hud når dere gjør dette? Den huden er også kjent som appelsinhud. Heldigvis for oss fins det mange fantastiske kremer for å bekjempe dette forferdelige fenomenet. Et fenomen som ikke eksisterte før noen laget en medisin mot det. Høres ikke det litt rart ut? Ingen brydde seg om appelsinhud, før reklamene på TV fortalte oss at dette var forferdelig. Har du cellulitter? Går dette utover din hverdag? Går dette egentlig utover min hverdag, burde kanskje folk spurt seg da. I stedet nikket de iherdig uten å egentlig vite hva cellullitter var. Det eneste de visste var at de ville kvittes med det, og det fort. Når noen på TV sier at det er fælt, må det være sant. Vips, der ble alle oppmerksom på alles appelsinhud. Jeg husker fortsatt til min store forferdelse når jeg så på Victoria’s Secret Fashion Show for noen år tilbake og så flekker av appelsinhud på Heidi Klum sitt lår. En del av meg døde den dagen.

Det er her problemet oppstår i sin helhet: Noe lite som ikke er et problem i det hele tatt, blir et problem fordi noen lager et produkt de skal selge. De gir folk dårlig selvtillit, ber folk om å påpeke sine egne feil for å kunne selge dem produkter for problemer som overhodet ikke eksisterer. Du vet de reklameplakatene du går forbi hver gang du er i byen? Kanskje du titter bort på dem og tenker sørgmodig «jeg skulle ønske jeg var så pen», eller «jeg skulle ønske jeg var så tynn». Da kan jeg trøste deg med at det er heldigvis ikke de heller. De aller fleste reklamer for de aller fleste bedrifter er retusjert – det vil si photoshoppa – til det ugjenkjennelige. Det triste er at dette starta som et problem som kun angikk jenter. Vi ser en økende tendens til at skjønnhets-t-rexen kommer krypende opp bak unge gutter nå også, og forteller dem at de er ikke gode nok de heller. Derfor trengs kanskje feminismen enda mer nå når det gjelder akkurat skjønnhetstyranniet. Menn må gjerne være med i kampen, uten at de trenger å definere seg selv som feminister av den grunn. Men å motkjempe feminismen fordi problemet gjelder noen gutter også, hjelper lite. Det man burde gjøre er å skape en samla front som kjemper for samme sak. Eksempelvis det alltid fantastiske Ungdom Mot Retusjert Reklame.

For å blande litt venstresidepropaganda inn i dette: Skjønnhetstyranniet eksisterer fordi vi lever i et samfunn hvor penger er mer verdt enn mennesker. De som skaper produktene vil heller tjene penger enn å se at du har det godt med deg selv. Les den setninga en gang til. Og så en gang til. Derfor trengs feminismen.

Barn og familie

Jeg lever i en tro om at en dag skal jeg gifte meg å få barn. En dag når jeg er ferdig utdanna og har et trygt og stabilt hjem og en mann jeg elsker, da skal jeg slå meg ned og begynne å produsere avkom. Jeg kan ikke snakke for alle feminister, jeg kan kun snakke for meg selv – men hvorfor er det en selvfølge at kvinner ønsker barn? Når en kvinne responderer med at hun helst ikke ønsker barn, blir hun fortalt at det kun er en fase, eller møtt med regelrett sjokktilstand, alt ettersom hvor gammel hun er. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være 50 og ikke ha lyst på barn. Hvis du hadde møtt en 50 år gammel dame uten barn, hva hadde din første tanke vært? For to år siden hadde min første tanke vært at hun var steril, eller at hun kanskje aldri hadde hatt en mann. Aldri i livet hadde det slått meg at ingen ønska barn. Men slik er det altså. Noen ønsker barn, andre ikke.

Et voksende problem i feminismen i dag er dog at vi ser en holdningsendring som jeg mener er mye til det negative. Ta eksempelvis Inga Marte Thorkildsen sitt meget pinlige intervju på kvinnedagen: ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke.” Til det vil jeg si at det skal være like greit å være hjemme med barna som ikke å være det. Derimot skal det tilrettelegges godt fra staten, slik at de som ikke ønsker å være hjemme med barna skal slippe det. Derimot mener jeg at et stort problem i dag er at kvinner er hjemme med barna fordi det er forventa av dem, og ikke nødvendigvis fordi de har lyst. Derfor reagerer feminister. Men like fullt skal det respekteres at kvinner vil være hjemme med barna, like mye som at kvinner ikke vil være hjemme med barna. Vi feminister er bare litt sinte fordi det ikke respekteres at kvinner ikke vil være hjemme med barna under enhver omstendighet. Jeg går ut ifra at når man får barn, så elsker man dem over alt på jord. Det går jeg ut ifra at pappaer gjør også. Hvorfor kan ikke pappaer ha sykefravær fra jobben sin? Fordi mange menn lever i en illusjon om at det arbeidet de gjør er mye viktigere enn kvinnens arbeid.

Nå drar jeg alle under en kam her, men for å oppsummere kort og godt og enkelt: Feminismen handler om at du som kvinne skal få lov å ta de valgene du tar, uten at noen ser rart på deg fordi du er kvinne. Du skal være et individ, på lik linje med alle andre. Dette gjelder også menn – men vi opplever at menn har mye større mulighet til å utfolde seg selv. Jeg vet godt at menn er begrensa i noen saker, eksempelvis at kvinner ofte får foreldreretten – men er ikke det også delvis deres egen feil? Man kan ikke gå rundt og dyrke et bilde av kvinnen som omsorgsperson og seg selv som stor, mandig og viktig for å så trekke det tilbake når ting skjærer seg. Menn må som sagt tidligere gjerne engasjere seg i kampen – men hvorfor tråkke på den kampen som føres? Kompromisser må da være mulig selv om vi er skumle feminister! Jeg lover at vi ikke biter, så lenge dere prøver å forstå. Før heller kampen for deres egen sak framfor å føre en kamp mot oss.

Voldtekt, seksuell trakassering og internetthets

Her kommer kanskje en av mine hjertesaker for tiden. Men hva har voldtekt med feminisme å gjøre? Voldtekt handler om maktfølelse. En kan sitte og fortelle seg selv at å ikke gå i miniskjørt på byen hjelper alt man vil, men voldtekt handler først og fremst om maktforhold og respekt. Det som gjør deg til et offer, er at du er sårbar. Som mulig voldtektsoffer, blir du ansett som svak. Det er et direkte symptom på mangel på respekt. Jeg er fullt klar over at voldtekt også skjer med menn, og det skal ikke bagatelliseres – men i følge politiets statistikk er det flest kvinner – en ganske stor andel kvinner – som blir utsatt for voldtekt. Det forteller meg kun en ting: Kvinner er mye mindre respektert enn menn. Vi er ansett som svake, sårbare og maktløse. Uavhengig av hva vi har på oss.

Har du noen gang opplevd å bli kalt «hore»? Blitt fortalt at du «fortjener å bli såra» fordi du ikke valgte den «snille» gutten når du kunne? Noen gang opplevd at gutter tar og klår på deg mot din vilje, mens alt du kan gjøre er å stå der og le, fordi du ikke vil virke prippen? Still deg i køen. Du er offer for noe som mange andre er offer for, nemlig seksuell trakassering. Gutter mener de har rett på deg og din kropp, og trist men sant, så er vi trent opp til å mene akkurat det samme. Vi blir fortalt at de flørter, og at vi ikke må være så selvhøytidelige. Derfor ender vi opp i en av de mest ubehagelige situasjonene vi kan komme i, når noen legger an på oss på byen når vi ikke er interessert, eller når noen blir for pågående og vi ikke føler vi har muligheten til å si nei. Feminismen trengs fordi det skal være fullt mulig for en jente å si at hun ikke ønsker å bli plukket på mot sin vilje, uten at hun skal oppfattes som selvhøytidelig.
Vi feminister er veldig klar over at menn også blir mobba, vi er veldig klar over at menn også blir konfrontert med sine meninger og vi er veldig klar over at det er kjipt for alle. Men en ting menn aldri opplever, er å bli angrepet kun på grunnlag av deres kjønn når de ytrer seg. Eksempelvis har vi min kjære, fantastiske venninne Tora, som var modig nok til å poste et leserinnlegg om Dreams Showbar (strippeklubb) i avisen. En må mene hva man vil om strippeklubber, der er det også strid innenfor feministiske bevegelser, men når alt kommer til alt er ikke problemet hva hun mener. Problemet er hva hun blir møtt med. Flere, voksne menn, skriver i debattfeltet til en 16 år gammel jente at hun fortjener å bli voldtatt, at hun er stygg, at hun har slapp fitte, at hun er en hore, at hun aldri kommer til å få type – alt som går på hennes utseende og seksualitet for å dempe henne i en debatt, hvor disse mennene tydeligvis føler seg trua. Heldigvis er Tora en sterk og flott jente som forventet noen av disse kommentarene når hun postet innlegget – og vi kan takke feminismen for det. Debatten kunne mistet en fantastisk flott jente.

Hvordan skiller dette seg fra hetsen menn opplever? Har du noen gang sett en mann bli kalt en hore? Per Sandberg er ikke akkurat et syn for øye, men har du noen gang sett noen svare på hans meninger med hvordan han ser ut? Det finnes egendesigna måter å angripe unge jenter som engasjerer seg i samfunnet på, og de brukes aktivt. Ord som er definert som noe kvinnelig, slik at det ikke kan brukes på menn. Det verste jeg noen gang har sett bli brukt mot en mann i en slik debatt er «homo», eller «kvinne». Der har du skjellsorda. Han er en kvinne. Fordi ordet «kvinne» er et skjellsord.