Ukategorisert

Kvinneopprøret i AKP

Av

AKP

av Siri Jensen

Et nøkkelspørsmål for arbeidet i ulike former for mannsdominerte organisasjoner, er at kvinnebevissthet må tilføres utenfra. Gjennom praksis og kvinnepolitisk organisering.

Denne artikkelen er bygd på en innledning holdt på et seminar om organisering på kvinners premisser, arrangert av Kvinneutvalget i Oslo Lærerlag i mai 1993. Hovedvekta er derfor lagt på å trekke ut noen mer allmenne erfaringer, og det er ikke ment som en helhetlig oppsummering av kvinneopprøret.

Kvinneopprøret i AKP førte med seg en kraftig styrking både av kvinners og kvinnepolitikkens plass i AKP. Organisering på kvinners premisser skapes gjennom kamp – fra kvinnene sjøl. Denne kampen må pågå hele tiden, det kan ikke løses med en bestemt struktur; det dreier seg om kamp mot kvinneundertrykking.

Kvinnebevissthet må tilføres utenfra

Grunnlaget for kvinneopprøret i AKP var at svært mange kvinner i partiet hadde deltatt aktivt i kvinnekampen over lang tid, først og fremst gjennom Kvinnefronten. Rundt midten av 1980-tallet var det særlig kampen mot porno og for 6-timersdagen som skapte stor bevegelse og der mange AKP-jenter var aktive. Et kommunistparti som AKP baserer seg på arbeiderklassen som den ledende klassen og står i en lang historisk tradisjon der undertrykking på grunnlag av kjønn er et underordna spørsmål. Kvinnefronten på sin side organiserer på et kvinnepolitisk grunnlag og utvikler stadig politikk på nye områder fra et konsekvent kvinneperspektiv. Samtidig som Kvinnefronten konsekvent har stilt seg på vanlige kvinners side.

Lærdommen gjelder for ulike former for mannsdominerte organisasjoner, ikke minst fagbevegelsen, at kvinnebevissthet må tilføres utenfra, gjennom praksis i kvinnekampen og kvinnepolitisk organisering. Dette er et nøkkelspørsmål.

Å forandre verden

AKPs mål er at arbeiderklassen og folket skal ta makta. Kvinneopprørets politiske grunnlag var at det ikke nytter å basere seg på halve folket eller kjempe for et samfunn for halvparten. Kvinnekamp må være en nødvendig del av partiets grunnleggende oppgave. Men dersom denne målsettinga skal kunne nås, er det helt nødvendig å bekjempe kvinneundertrykking i partiet.

Kampen mot kvinneundertrykking er derfor ikke en ekstra oppgave – eller plage – den er nøye knytta til partiets overordna mål.

Dette er også relevant for andre organisasjoner; betydninga av å forankre kvinneopprør i organisasjonens målsetting og program, dersom de er i tråd med kvinners interesser. Hvis ikke, vil det være nødvendig å omdefinere målsettinga.

Det finnes kvinneundertrykking i AKP

Kvinneundertrykkinga i partiet var lenge et tabuområde, og kvinner som reiste det, ble oversett og dels mistenkeliggjort. Det var et viktig skritt da mange jenter sammen begynte å slå fast at det fantes kvinneundertrykking, slik at det var mulig å begynne å snakke om det. På samme måte sies det ikke rett fram at det fins kvinneundertrykking i LO – og hva med Lærerlaget?

I AKP ble kvinneundertrykkinga tydeligere gjennom diskusjonen om kjønnskvotering. Kjønnskvotering ble først avvist, ledelsen skulle velges utfra «politisk nivå» og dyktighet, det var ikke nok kvinner med erfaring etc. – altså de klassiske motargumentene. Flere kvinner i ledelsen ble bare sett på som et spørsmål om å utvikle kvinnene, istedenfor som kamp mot kvinneundertrykkinga.

Da kampen for kjønnskvotering først ble reist, ble det samtidig gjort en kvinneundersøkelse i partiet. Denne viste at det fantes mange kvinner i partiet som hadde vært med lenge, som hadde allsidig erfaring. Både kvinnene og kvinneundertrykkinga ble synlig.

Diskusjonen om kjønnskvotering førte også med seg økt forståelse for at kvinner og menn ikke»stiller likt», og til kjennskap til en mengde statistikk, over arbeidstid, lønn, omsorgsarbeid etc. som viser hvordan kvinner og menn nettopp ikke har likt utgangspunkt.

Fra 1984 har AKP hatt 50% kjønnskvotering, minst 50% kvinner, til den sentrale ledelsen og til fylkesledelsen.

To perspektiver

Kvinneutvalget i AKP, som var et slags senter for kvinneopprøret selv om det foregikk mange steder samtidig, jobba i forhold til kampen for 6-timersdagen og kampen mot porno. Vi jobba med politiske initiativer ute i den virkelige verden, bl.a. gjennom Kvinnefronten, for gjennom det å sette sakene på den politiske dagsorden også i partiet. AKP har alltid forholdt seg til bevegelser og kamper blant folk, AKPs mål er jo at arbeidsfolk skal forandre verden og gjøre revolusjon. Mange kvinner i bevegelse bak kvinnekrav ville derfor være det sterkeste argumentet for at AKP måtte ta kvinnekampen alvorlig. Vi jobba for at partiet skulle ta kontakt med og støtte andre kvinner som reiste kamp.

Dette kan også kalles å vise styrke, eller å jobbe innad utfra en sterk posisjon i den eksterne kampen. Eller det kan kalles å forandre organisasjonen gjennom å forandre verden.

Vi har slåss for to parallelle politiske perspektiver. Det ene er at kvinneundertrykkinga er vevd sammen med både det økonomiske grunnlaget og maktstrukturen i det kapitalistiske samfunnet. Kampen mot kvinneundertrykkinga er derfor en egen revolusjonær kraft som partiet kan velge å stille seg utenfor eller ta del i.

Det andre perspektivet er at arbeiderklassen ikke kan vinne kampen mot borgerskapet uten å ta utgangspunkt i at halve arbeiderklassen er kvinner med en annen livssituasjon enn menn.

Organisere kvinner på tvers

Kvinner er halve arbeiderklassen – dette var i utgangspunktet et eget stridsspørsmål i AKP, mange tvilte på selve talla. Kvinner som jobber deltid, har tradisjonelt vært usynlige arbeidere. Kvinner skvises i stadig større grad mellom jobb og hjem, med stadig sterkere tilknytning til jobb, men ikke tilsvarende mindre ansvar hjemme. Samfunnet bygger fortsatt på familien som økonomisk enhet, der kvinnene har hovedansvar for barn og hus. Dette er en funksjon pålagt av samfunnet, selv om den tilsynelatende er frivillig valgt. Skvisen er derfor bare tilsynelatende mellom yrkesarbeid og privat ansvar; kvinner er skvisa mellom to samfunnsmessige oppgaver.

Skvisen er en kraft for forandring. Vanlige kvinner, som ikke er rike nok til å kjøpe seg fri, må reise krav som er helt sentrale for hele arbeiderklassen og alle arbeidstakere:

  • Om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for å få livet til å gå rundt
  • Om heving av kvinnelønna for å få ei lønn det går an å leve av
  • Om forsvar av velferdsstaten
  • For økonomisk sjølstendighet

Dette gjør kvinnene fordi de er kvinner, utfra sin særegne situasjon, ikke på tross av det. Derfor blir også kvinnebevisstheten avgjørende for å utløse og videreutvikle kampkrafta. Kvinners dagligliv blir politikk. Og kvinneorgansering på tvers av yrker, bransjer, fagforeninger, heltid/deltid/hjemmearbeidende blir like nødvendig som fagorganisering. Vi kan ta eksempler som oppropet mot Kleppe 2, samarbeid om prøveprosjekt med sekstimersdagen, og nå i 1994: Kvinner på tvers-konferansen. Dette er et helt annet utgangspunkt enn kvinnene som problem – de som ikke kommer på møtene.

Mannsdominans i fagbevegelsen

Fagbevegelsen er mannsdominert, bygd opp rundt ideen om og kampen for forsørgerlønn til den mannlige arbeidskrafta. Noen spissformuleringer om LO-ledelsens linje og fagbevegelsens kultur som også gjelder i 1995, på tross av at LO-toppen har plukket opp noen fine ord om kvinnelønn:

  • Det finnes ikke kvinner i fagbevegelsen, bare medlemmer, lønnstakere, lavtlønte etc. Fordi det ikke snakkes om kvinner, blir både kvinnene og deres styrker og problemer usynliggjort. Mange kvinnedominerte forbund har arvet dette. Men det er nødvendig å snakke om kvinner, bryte kjønnsnøytraliteten, ellers er det bildet av den mannlige arbeider som får dominere. Samtidig har det alltid vært sterke kvinner som har slåss innafor fagbevegelsen.
  • Kvinnene er et problem, de jobber ikke for pengene (på vei ut?), årsaken til lavtlønna er at de finner seg i så mye, de kommer ikke på møtene. Spesielt er de som jobber deltid et problem. Problemet er ikke at kvinner i vårt samfunn pålegges ansvar som gjør at deltid blir nødvendig.
  • Kvinnesak er en rød klut. LO er for likestilling, for kjønnskvotering både av menn og kvinner, men bruker knapt ordet kvinneundertrykking.
  • Kvinnelige tillitsvalgte skal helst være som menn – det er et sterkt press i retning av kjønnsnøytralitet og alle «de store spørsmåla» der kjønn ikke har noen plass. Dette fører ofte til at kvinneaktivister som kommer inn i fagbevegelsen ofte ikke får plassert sine erfaringer og sin kunnskap, de tilhører en helt annen verden.

For å demme opp for denne tradisjonen og skape en ny, er det derfor nødvendig med kvinneutvalg/kvinneorganisering også i kvinnedominerte forbund/foreninger. Det er nødvendig med samarbeid kvinneorganisasjoner/fagforeninger på tvers for å skape organisering på kvinners premisser – med hensyn både i politikk og praksis til kvinners liv.Vanlige kvinner må slippe å «velge» mellom å være arbeidere/fagorganiserte eller å være kvinner. Vi vil ha en politikk som tar hensyn til begge deler og lar oss slåss som hele mennesker.

Kvinneorganisering og makt

Det er helt nødvendig både med særegent kvinnearbeid/kvinneorganisering og sentrale posisjoner/makt i organisasjonen. Kvinnene må skape sin egen politikk og organisasjonsformer i et rom for seg selv, og de må slåss dette inn i organisasjonens allmenne virksomhet og sikre at organisasjonen gir rom både nedenfra og gjennom posisjoner.

Dette er samtidig en vanskelig motsigelse, og det kan lett oppstå motsigelser mellom jentene i de ulike posisjonene. Begge sider kan lett føle seg sviktet av de andre. Spesielt når kvinnepolitikken møter motstand. Kvinner i sentrale posisjoner kan lett synes at de som jobber med kvinnepolitikk, ikke engasjerer seg nok i fellessspørsmåla og bidrar til kvinneperspektiv der, men overlater det til dem alene, og da blir politikken mannsdominert. Mens de som jobber med kvinnepolitikk, kan synes at de andre kvinnene glemmer kvinnepolitikken helt og blir som menna. Og at de glemmer at det særegne kvinnearbeidet nettopp må ha rom til ikke å bry seg om alle de store mannsdominerte spørsmåla som hele tiden krever kvinneperspektiv eller «trenger en kvinne».

Dette er en objektiv motsigelse som en må leve med gjennom å forstå hvordan den fungerer. Presset som vil skyve kvinnepolititkken ut, er enormt, men det er også kreftene som vil suge kvinnepolitikken inn i systemet og ufarliggjøre den der. Det krever både tid og rom å finne nye veier. Og mannsdominansen opphører ikke om kvinner kommer i ledelsen eller blir ledere. Vi har oppsummert det slik:

Kvinner i ledelsen er samtidig både i posisjon og i opposisjon.

Det er vanskelig å være i opposisjon til en organisasjon en sjøl leder, og det er nettopp kvinnebevisste kvinnelige lederes dilemma. Uten et særegent kvinnearbeid som får tid og rom og som jobber i forhold til kvinnebevegelsen er det umulig. Samtidig er det viktig at kvinner i ulike posisjoner blir enige om noen felles tiltak som en kan jobbe for sammen fra ulik posisjon.

Bøllekursene understreker at det er viktig at kvinner går inn i posisjoner i flokk. Vår erfaring er at det også er viktig at kvinnene sammen har noen meninger om hva de vil bruke makta si til kvinnepolitisk, et slags program uten at dette må ikke forstås som veldig omfattende og vanskelig. Noen punkter er nok. Vår erfaring er at det er viktig å ha kvinnepolitiske saker en vil kjøre fram, både for å bruke makta og som et grunnlag for også å prøve å vinne menna politisk.

I AKP hadde vi bl.a. kurs i kvinnepolitikk for menna i distriktsstyrene. Det er lettere å ta opp motsigelsene mellom kvinner og menn når en ser konkret at det hindrer det politiske arbeidet.

Enhet nås ikke ved å tie

Det er kvinnene som er det undertrykte kjønnet, som må legge premissene for enheten, og den oppnås ikke gjennom å tie, men gjennom å ta opp kampen. Dette er kanskje noe av det mest kontroversielle i hele kvinneopprøret. Kjersti Ericsson har understreket viktigheten av å ta opp samhandlingen mellom kjønna som politisk tema og har beskrevet en del av mekanismene som går igjen i boka Søstre, kamerater!.

  • Den uendelige rekken av systematiske tilfeldigheter er beskrivelsen av hva som skjer med kvinnepolitikken i partier, aviser, organisasjoner. Den bare faller ut, ikke av ond vilje, men fordi det akkurat da ikke var tid, plass eller kom noe i veien.
  • Den blinde flekken – beskrivelsen av at kvinnepolitikken er et usynlig politisk område for mange menn. For allsidig skolerte menn er det helt greit å være blanke på kvinnepolitikk. Blant annet dette gjør at det alltid framstår som «masing» når kvinnene tar opp kvinneperspektivet, det framstår som noe utenforliggende.
  • Menn og kvinner forfølger ulike mål i diskusjoner o.l. Menn er opptatt av overordning/underordning, kvinner av å ha det fint sammen. Dette kan lett føre til at menn får gjennom sitt, mens kvinner passer på at ingen blir såret underveis.
  • Menn reagerer spesielt på at kvinner skal bestemme over deres arbeid. Kvinnelige ledere får derfor ofte bare makt til å bestemme hva de skal gjøre sjøl, ikke hva mannlige medarbeidere skal prioritere.
  • Også kvinner ser menn bedre og setter større pris på anerkjennelse fra menn enn fra andre kvinner. Både kvinner og menn viser mest til menns innlegg i diskusjoner.

For å synliggjøre kvinnene på et landsstyremøte i AKP, mest for oss sjøl, kledde alle jentene seg i like grønne «pysjer», det vil si T-skjorte og bukser. Dette førte til at vi ble mer synlige for hverandre, viste mer til hverandres innlegg, og den kvinnelige møtelederen fikk mer autoritet.