Kvinnefrigjøring, likestilling og klassekamp
Av Bodil Christine Erichsen
«Ingen kvinnefrigjøring uten sosialisme – ingen sosialisme uten kvinnefrigjøring». Det er kanskje på tide å reflektere over gamle slagordet, som på ulikt vis har inspirert venstresidens kvinnebevegelse. At kvinnefrigjøring ikke automatisk følger med sosialisme eller kommunisme, er det vel allmenn enighet om. Verre er det kanskje med slagordets første del. I en tid da kvinnefrigjøring og likestilling nærmest framstår som synonymer, er potensialet for feilslutninger stort.
Foto: Claudio Schwarz
Av Bodil Christine Erichsen,
historiker, frilansskribent og utdannet allmennlærer. Hun har skrevet tobindsverket Norske kvinners liv og kamp 1850–2000.
For mange av oss har sosialismens frigjøringspotensiale bleknet litt. Begrepet kvinnefrigjøring er uansett diffust. Også vi på venstresida har ulike ambisjoner. Klassekampen er uansett viktig, også i et kvinneperspektiv.
Det betyr ikke at «Kvinnekamp er (min utheving) klassekamp» eller at « – klassekamp er kvinnekamp!» slik overskriften på feministen Madeleine Schultz artikkel i Agenda Magasin fra mars i år lyder. Underforstått: Kvinnekampen – eller feminismen – er i seg selv en del av kampen for et annet samfunn av mer eller mindre sosialistisk art. Det er en tilsløring av klassemotsetningene, som venstresiden ikke er tjent med.
Klassekamp må forstås som interessemotsetninger mellom klasser, kvinnekamp innebærer i prinsippet interessemotsetninger mellom kjønnene. I det første tilfellet krever vi at overklassen gir fra seg privilegier, i det andre er det menn som må gi fra seg privilegier.
Kvinnekampens klassekarakter
Hva det innebærer for dagens kvinnekamp skal jeg komme tilbake til. Først vil jeg se nærmere på kvinnekampens klassekarakter. I dagens relativt kunnskapsrike samfunn, er det imidlertid ikke nødvendigvis sammenheng mellom klasse og politisk ståsted.
Det klassiske, marxistiske skillet mellom de som eier produksjonsmidler og de som selger arbeidskraften sin er en god beskrivelse av faktiske maktforhold, men sier lite om dagens sosiale og økonomiske skiller og derav følgende interessemotsetninger.
Begrepet klassekamp i dagens situasjon, viser derfor til den politiske venstresiden; til kamp for økonomisk utjamning og forsvar av skattefinansierte, universelle velferdsordninger og infrastruktur tilgjengelig for alle. Mer presist: det handler om å forsvare klassekompromisset, den i prinsippet folkestyrte og regulerte blandingsøkonomien.
Økonomiske og kulturelle forskjeller har påvirket kvinnekampen opp gjennom historien og gjør det fortsatt. Den norske likestillingspolitikken de siste 40 årene, det som gjerne omtales som den kvinnevennlige velferdsstaten, er kjempet fram av velutdannede kvinner. Politikken er godt tilpasset middelklassefamilier med mer eller mindre akademiske yrker. Et eksempel er ordningen med ammepauser, som åpenbart egner seg best i urbane strøk der avstanden mellom jobb og hjem ikke er for stor, og der mor uten problem kan ta pause fra jobben uansett hva som ellers skjer på arbeidsplassen.
Som prinsipp har kvinnekampen bred oppslutning, men i praktisk politikk begynner de sosioøkonomiske interessemotsetningene å vise seg. Det avspeiles i kvinnepolitiske standpunkter. Med økt sosial og økonomisk ulikhet, blir klassekamp og kvinnekamp ikke nødvendigvis sammenfallende. Det tydeligste eksempelet er uenigheter rundt kontantstøtten, som er et økonomisk bidrag til foreldre som ikke benytter barnehage. Det viser seg nå at en del lavinntektsfamilier er blitt avhengige av støtten. For feminister på venstresiden kan det da være problematisk å stå på kravet om å avvikle ordningen.
Ikke dermed sagt at kontantstøtten bør beholdes, men det er vel på tide å prioritere klassekampen i større grad? Det later til at mange feminister på venstresiden mister den økonomiske politikken av syne og føler mer på kvinnefellesskapet enn på klassemotsetningene. Begeistringen over alle som går i «rosa tog» for eksempel – betyr det ingen ting hva slags feminister de er? Det er jo ikke slik at de, eller de mange som demonstrerer for selvbestemt abort, står på samme side i klassekampen.
I dette uklare bildet av flytende sosioøkonomiske og politiske strukturer, snakkes det gjerne om en elite. Nøyaktig hva som definerer denne eliten er uklart, men når feminismen kritiseres for å være elitistisk, er det mer hensiktsmessig å se på politikkens innhold og hvem som tjener på den, enn på hvem som målbærer den.
Er likestilling og nyliberalisme motsetninger?
Har kampen for likestilling mellom menn og kvinner ført til sosial og økonomisk utjamning? De fleste vil i dag mene at kvinnekampen har gitt betydelige resultater, vi har oppnådd relativt høy grad av likestilling og en ganske kvinnevennlig sosialpolitikk. Samtidig øker de økonomiske forskjellene, avstanden mellom fattig og rik er blitt ubehagelig stor. Middelklassen skvises og velutdannede folk går usikre tider i møte. For oss på venstresiden er det enighet om at det skyldes økonomiske dereguleringer; en villet liberalistisk økonomisk politikk.
Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom de to sidene av samfunnsutviklingen. Ja, hevder blant andre den amerikanske professoren Nancy Fraser: Kvinnebevegelsen var antakelig nødvendig for utviklingen av den globale markedsøkonomien. Var det slik at uten utsiktene til mer likestilling og kvinnevennlige velferdsordninger, ville framveksten av en mer brutal kapitalisme ikke vært mulig? Det er teorier som er vanskelig å verifisere, men som anskueliggjør at kvinnekamp og klassekamp ikke er to sider av sammen sak. Vi må innrømme at liberaliseringen lenge foregikk i skyggen av kvinnepolitiske framskritt.
Mer konkret hevder Fraser at kravene den radikale kvinnebevegelsen har stilt, passet som hånd i hanske med nyliberal kapitalisme. Eksemplene hennes kan diskuteres, hennes kvinnepolitiske ståsted likeså. Men det er et ubestridelig faktum at kvinnekravene og likestillingspolitikken så langt ikke har kommet i konflikt med nyliberalismen.
Den svenske feministen Nina Björk, best kjent i Norge for sin bok Under det rosa teppet fra 1996, argumenterer i dag overbevisende for at kapitalisme og likestilling mellom kjønnene slett ikke står i motsetning til hverandre. Det behøver ikke være kvinnene som fyller kapitalkreftenes behov for billig arbeidskraft, eller for reservearbeidskraft. Billig arbeidskraft kan hentes inn fra andre land, hvor lønnsnivået er lavere eller det er stor arbeidsledighet. Og den kan hentes når den trengs. Dessuten kan stadig mer arbeid også utføres der arbeidskraften og andre produksjonsforhold er billigst.
Historisk er det heller ingen holdepunkter for å hevde at det er sammenheng mellom klassekamp og kvinnekamp. Tvert om, de tidlige feministene fra slutten av 1800-tallet var borgerlige, i all hovedsak tilknyttet partiet Venstre. Arbeiderkvinnebevegelsen hadde andre kvinnepolitiske preferanser og fikk et antagonistisk forhold til Kvinnesaksforeningen. For arbeiderkvinnene var klassekampen viktigst.
At klassekamp og kvinnekamp er to forskjellig ting, betyr ikke at de ikke kan kombineres. Men en sosialistisk kvinnekamp har andre mål, også på kort sikt. Derfor bør den også ha andre krav og en annen forståelse av kvinnekampen, enn de borgerlige feministene har.
Første bud er å erkjenne de ulike formene for feminisme, at kvinner som mer eller mindre bevisst har helt ulike samfunnssyn, like fullt kjemper for kvinners rettigheter – at feminister står på hver sin side i klassekampen. At kvinner kan stå sammen om konkrete krav med forskjellige begrunnelser og motiver, endrer ikke på det. Det er ikke uvanlig i politikken. EU-saken er et godt eksempel i så måte.
Clemets likelønnsforslag
Noen ganger kan kravene synes mer like enn de faktisk er. Kravet om likelønn er illustrerende. Likelønn er et feministisk felles krav, men ulike strategier avslører ulike mål og ulike politiske utgangspunkt.
På Globaliseringskonferansen i Oslo høsten 2018, satt den tidligere høyreministeren Kristin Clemet i et debattpanel om likelønn. Hun hevdet at det største hinderet mot lik lønn for kvinner og menn, var venstresidens motvilje mot individuell og innsatsbasert lønnsdannelse. Som eksempel trakk Clemet fram lærerne, som i alle år har motsatt seg større lønnsforskjeller på lærerværelsene. Ettersom det ifølge Clemet ikke er økonomisk rom for å løfte store kvinnedominerte lavlønnsgrupper, kunne, stadig ifølge Clemet, høyere lønn til noen lærere – de beste – bidratt til lønnsutjamning mellom kjønnene.
Mange av oss vil nok tvile på at slik prestasjonslønn ville høynet den gjennomsnittlige kvinnelønna, men det er for så vidt ikke poenget. Poenget er at feminister på høyresiden har andre ambisjoner for arbeidslivet, enn oss på venstresiden. I motsetning til sosialister ønsker liberalister konkurranse på arbeidsmarkedet og større økonomisk ulikhet velkommen. Sosialister har ingen interesse av å sette arbeidstakere opp mot hverandre. Poenget er også at dersom kjønnskampen er overordnet klassekampen, er det lett å bite på Clemets agn, selv for feminister som i utgangspunktet definerer seg et sted på venstresiden. Da blir feminismen smøreolje for nyliberal politikk.
Heldigvis har den venstreradikale kvinnebevegelsen relativt stor motstandskraft mot konkret høyrepolitikk, som Clemets forslag. Men er kvinnekravene som framsettes utrykk for klassekamp eller dominerer kvinnekrav som kan støttes på tvers av klasser og politisk ståsted? Jeg vil mene det siste og etterlyser større fokus på, og forståelse for, sammenhengen mellom kvinnepolitikk og økonomisk politikk.
Økonomisk uavhengighet er grunnlaget for kvinnefrigjøring
For selv om kvinnevelferd og ulike ordninger som støtter likestillingspolitikken hittil har latt seg kombinere med markedsliberalisme, vil det ikke være tilfellet på sikt. Gratis – eller nesten gratis – velferdsordninger er jo ikke det, de er avhengig av en økonomisk sterk stat eller kommune. I historisk perspektiv er det for eksempel ikke så forferdelig lenge siden fødselshjelp kostet penger. I nyere tid fikk alle kvinner gratis fødsels- og barselhjelp i fem dager på klinikken. Nå spares det skattepenger ved å korte ned liggetiden, som gjerne skjer på et barselhotell, der barselkvinne og barn i stor grad er overlatt til deg selv – sammen med barnefaren om de nybakte foreldrene har råd til det.
Et opplagt krav for sosialistiske feminister er bedre og lett tilgjengelig fødselshjelp for alle, altså skattefinansiert fødselshjelp. Men slike spesifikke kvinnevelferdskrav er ikke nok. Vi må forstå betydningen den økonomiske og sosiale utjamningen etter andre verdenskrig har hatt for den i verdensmålestokk og historisk ganske imponerende graden av likestilling og kvinnerettigheter vi har oppnådd. Og vi må ta konsekvensen av det i praktisk politikk. Det betyr at kampen for et annet økonomisk regime – klassekampen – må bli en større og integrert del av den venstreradikale kvinnekampen. Dagens klassekamp handler om å gjenopprette klassekompromisset med et regulert næringsliv og universelle velferdsordninger. Det er et politisk prosjekt som bør samle feminister langt inn over midten i norsk politikk.