Ukategorisert

Kontantstøtte – et tilbakeslag for kvinnefrigjøringa

Av

AKP

av Chris Hartmann

Regjeringas forslag om innføring av kontantstøtte bygger på tre hovedargumenter:

  • familiene skal få mer tid sammen
  • større valgfrihet når det gjelder barneomsorg
  • det skal gis mer likhet i overføringene til barnefamiliene.

Kontantstøtte er feil svar på alle disse ønskene.

1. «Familiene skal få mer tid sammen»

Mange småbarnsfamilier løser i dag dilemmaet «tid og penger» ved at mødrene jobber deltid og fedrene overtid.

I kontantstøtteordninga ligger det ingen garantier for ei jevnere arbeidsdeling mellom foreldrene, og heller ingen garanti for at noen av foreldrene bruker mer tid sammen med ungene.

RV meiner at kortere arbeidstid for alle – 6 timers normalarbeidsdag – vil gi større mulighet til ei jevnere arbeidsdeling mellom kvinner og menn – både i lønnsarbeid og i familien. Dette vil også komme ungene til gode.

2. «Familiene skal gis reell valgfrihet»

Et reelt valg mellom å bruke barnehage og å organisere omsorgen for ungene på annen måte krever at det finnes nok barnehageplasser til en rimelig pris.

Kontantstøtteordninga vil føre til redusert barnehageutbygging – regjeringa sier at bare i 1998 ble utbyggingsplanene redusert med 3.000 plasser. I tillegg ser vi allerede at ordninga betyr at færre søker til eksisterende barnehager slik at også deler av det tilbudet som finnes i dag blir borte. Dette betyr at en lang rekke foreldre vil miste muligheten til å velge barnehage for de minste ungene.

I tillegg kommer økonomien – forholdet mellom kontantstøtte, barnehagekostnader og kvinners lønnsnivå. Det at det for mange kvinner «lønner seg» å bli heime for 3.000 kroner i måneden, sier noe om hvor kort vi har kommet i kvinnelønnskampen. Så lenge dette kan «lønne seg» for mange kvinner, men for svært få menn, er det også en illusjon å tro at det eksisterer «reell valgfrihet» i spørsmålet om hvordan barneomsorgen skal organiseres.

Familien vil altså «tjene» på å holde de minste barna hjemme, og når først mor er hjemme blir det for dyrt å la eldre søsken fortsette i barnehagen. Vi snakker da ikke lenger om valg men om økonomisk nødvendighet.

Økt lønn for kvinner er det som vil gi reelt større valgfrihet.

3. «Mer likhet i overføringene til barnefamiliene»

Under oppbygginga av velferdsstaten har prinsippet vært at offentlige tilbud skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomi og geografi. Med innføringa av kontantstøtte innføres et nytt prinsipp: en skal belønnes for ikke å benytte et tilbud det er knapphet på, nemlig barnehageplass.

Mangel på barnehageplasser hindrer sjelden fedre i å være yrkesaktive. For mødrene er trygt barnetilsyn et vilkår for å kunne kombinere jobb og barn.

Mangel på godt utbygde offentlige barnehager har drevet fram ulike hel- og halvprivate alternativer. Når kontantstøtta er innført, vil dette føre til at det blir valgt barnetilsynsordninger som ikke er offentlig støtta og dermed ikke hindrer familier i å motta kontantstøtte.

RV er imot å innføre prinsippet om å belønne den som lar være å bruke et offentlig tilbud. (Forestill dere dette overført til andre omsorgsoppgaver. Offentlig støtte for sjøl å ta vare på sjuke gamle foreldre.) Kvinner trenger en sterk offentlig sektor.

RV meiner at det trengs økt satsing på barnehageutbygging og at målet er gratis barnehage for alle barn. På kort sikt vil det være viktig å øke statstilskuddet til småbarnsplassene slik at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet til de minste ungene.

Hva er best for ungene?

Skal vil ta nordisk barnehageforskning på alvor, ser vi at barnehager er et gode for barnas utvikling. Dette gjelder ikke bare barn i «utsatte familier». RVs syn er at omsorg for barn – inkludert gode pedagogiske tilbud – er et samfunnsmessig ansvar.

Vi understreker også den betydning gode barnehager har som forebyggende barnevern. Overgrep mot barn skjer i de «beste» familier.

Regjeringa har tenkt å bruke barnehager som barnevernstiltak. På den ene sida blir det tatt for gitt at «mor er best», uten å problematisere hva som er det beste tilbudet til ungene. På den andre sida er det full vilje til å gå inn med kraftige tiltak fra barnevernet – eventuelt med tilbud eller påbud om å bruke barnehageplass – der barnevernet meiner at familien ikke holder mål.

RVs syn er at det er bedre å legge til rette for at flest mulig unger skal få mulighet til å gå i barnehage uavhengig av om familien defineres som «ressurssterk» eller «ressurssvak». Det vil også være det beste utgangspunktet for et godt miljø blant ungene i barnehagen.

Regjeringas argumentasjon kan lett føre til at barnehagen blir et tilbud for barn med funksjonshemninger og barn fra «problemfamilier», mens de andre ungene skal ha det «best hos mor».

Kontantstøtte og likestillingspolitikk

Innføringa av kontantstøtte viser tydelig hva slags syn regjeringspartiene har på kvinners deltakelse i arbeidslivet. Gjennom mer enn tjue år har kvinner i Norge vist at de ønsker å være yrkesaktive også mens de har småbarn (i følge statistikken over 73 prosent). At kvinnelønna fortsatt er så lav at kvinner kan kjøpes ut av yrkeslivet for 3.000 kroner i måneden burde være en utfordring for regjeringas likelønnsansvarlige.

Kontantstøtte og reduksjon av offentlige arbeidsplasser

Ved nedlegging av offentlige barnehager vil den eneste muligheten for arbeid for de som jobber der i dag, være å ta arbeid innafor de ulike private ordningene som dukker opp. De vil da stå uten tariffavtaler og kommunale pensjonsordninger og igjen reduseres kvinner til reservearbeidskraft.

Kontantstøtte og andre økonomiske ytelser

At det ikke skal være samordning mellom kontantstøtte og andre trygdeytelser/låne- og stipendordninger, er positivt. Men hvordan skal vi tolke det som sies om at kontantstøtten «kan bidra til å redusere behovet for lån, henholdsvis sosialhjelp, men kan ikke betraktes som inntekt i ordinær forstand…»? Skal også kontantstøtten bidra til å øke forskjellene mellom «de som har» og «de som ikke har»?

Det beste svaret på barnefamilienes problem med å få tida og pengene til å strekke til, vil være å innføre 6 timers normalarbeidsdag for alle, heve kvinnelønna, bygge ut nok barnehager og la barnehagene være gratis for alle.

RV veit at pengene fins, regjeringa har vist vilje til å bruke dem til beste for småbarnsfamiliene – hvorfor ikke starte med 6-timersdagen?