Ny utgave av Den flerstemmige revolusjonen
Av Kjersti Ericsson
«En annen verden er mulig!» sier dagens motstrømsbevegelser. Dette slagordet er et svar på den «sannheten» vi er forsøkt innprentet i nærmere tjue år: nemlig at kapitalismen er deteneste tenkelige og mulige samfunnssystem.
Tidsskriftet Rødt! har utgitt Kjersti Ericssons bokfra 1991 på nytt. Dette er det nye forordet til 2009-utgaven.
av Kjersti Ericsson
Denne boka kom opprinnelig ut i 1991, nettopp på den tida kapitalismen proklamerte sin definitive seier. Den amerikanske professoren Francis Fukuyama spådde den økonomiske og politiske liberalismens endelige triumf som slutten på selve historien: «Det vi er vitne til, er ikke bare slutten på den kalde krigen, eller at en bestemt periode av etterkrigstida er over, men slutten på selve historien … Det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske evolusjon, og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati som den endegyldigeregjeringsformen.»
Bakgrunnen for slike erklæringer var sammenbruddet til de samfunnene som en gang oppsto som resultat av menneskers kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme. Da sammenbruddet skjedde, hadde disse samfunnene lenge på mange måter vært vrengebilder av det deres forkjempere en gang drømte om. Det var liten grunn til å gråte over at de nå gikk under. Men var historien virkelig slutt? Kunne menneskene nå se fram til et paradis for alle, grunnlag på kapitalisme og vestlig demokrati? Nei, sa denne boka i 1991. Om svarene til dem som tidligere kjempet for «en annen verden» på mange punkter hadde vist seg ugyldige, så er spørsmålene fortsatt gyldige. De fryktelige konsekvensene av kapitalismen og imperialismen som samfunnssystem er tydelige rundt oss hvereneste dag. En annen verden er nødvendig.
Siden den gangen har millioner småbarn hvert år dødd unødvendig av sult og sykdommer som det finnes botemidler for – det stille økonomiske folkemordet pågår fortsatt, den strukturelle volden utøves uavbrutt. Verden styrer, med god fart og åpne øyne, dypere og dypere inn i miljøkrisa. Vi har hatt krigene på Balkan da byttet etter den havarerte sosialismen skulle deles. Vi har hatt angrepene på tvillingtårnene og invasjonene i Afghanistan og Irak. Vi har sett supermakta USA utnytte sin styrke med hensynsløs brutalitet. Vi har hatt en rekke folkemorderiske kriger på det afrikanske kontinentet, der konfliktlinjene fra kolonitida mer enn anes i bakgrunnen, og der tidligere kolonimakter mer eller mindre diskret ivaretar egne interesser. Vi har sett vårt eget land utvikle seg til et slags vedheng til et mektig oljeselskap som jakter hvileløst på profitt over hele verden, og i prosessen krenker alle de verdiene regjeringa påstår den står for. Vi har sett innesperringen av, og bombene mot sivilbefolkningen i Gaza. Og vi har sett den verdensomspennende finanskrisa, der medisinen som utskrives er mer av det samme som forårsaketsykdommen.
Jo, en annen verden er nødvendig. Oppgaven til alle som ser det, er å bidra til å gjøre en annen verden mulig. Det krever blant annet at vi slåss for å utvide rommet for hva den politiske diskusjonen handler om. For de viktige spørsmålene truer stadig med å forsvinne ut av politikken. Når politikere for eksempel diskuterer fattigdommen i verden, handler det om hvor mange promiller av bruttonasjonalproduktet vi skal gi i u-hjelp, ikke om et økonomisk system som med nødvendighet produserer nød og lidelse for noen og meningsløs, uanstendig rikdom for andre. Det blir lett taust om de største og viktigste spørsmålene. Vi så det tydelig i forbindelse med fusjonen mellom Statoil og Hydro i for noen år siden. Målet med fusjonen var å skape en såkalt «robust aktør på det internasjonale markedet». Og hva betyr så det? Jo, det betyr at Statoil/ Hydro skal bli i stand til å slåss med andre internasjonale oljegiganter om å utbytte andre folks naturressurser og billige arbeidskraft, oftest i fattige land. Imperialisme er det rette navnet på dette. Statoil og Hydro fusjonerte for at Norge skulle styrke segsom imperialistmakt.
Men er det virkelig dette vi vil? Det fikk vi ingen politisk debatt om. Fusjonen ble nærmest framstilt som et teknisk, bedriftsøkonomisk spørsmål, som politikere burde mene minst mulig om. For det er skrekkelig uprofesjonelt av politikere å mene noe omøkonomi. For ikke å snakke om folk flest.
Men sjølsagt handler det om politikk. Det handler om hva slags land Norge skal være, om hvem vi skal knytte oss til, om hvem som skal være våre fiender og hvem som skal være våre venner. Skal vi knytte landets interesser enda sterkere til de kreftene som tjener på utbytting, imperialisme og en dypt urettferdig verdensorden, og som vil slåss med alle midler for å opprettholde den? Er det disse kreftene vi vil ha som venner? Og skal de som kjemper for sin rett til utvikling på egne premisser, for kontroll over egne naturressurser, for at rikdommene skal komme folket, ikke utenlandske storselskaper til gode, være våre fiender, som vimå slå ned hvis de reiser seg?
Erklæringene om historiens slutt er det få som tror på lenger, ikke en gang Fukuyama sjøl. Likevel har makthaverne langt på vei oppnådd å «naturalisere» kapitalismen, og gjøre det til en form for galskap for alvor å reise spørsmålet om å erstatte den med en radikalt annerledes samfunnsform. Men vi er nødt til å kaste oss inn i denne «galskapen » dersom en annen verden skal blimulig.
En annen verden lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida. Denne boka var, da den kom i 1991, ment som et bidrag nettopp i slike diskusjoner. Den nye utgaven er et rent opptrykk av den gamle, uten endringer eller revisjoner. I all ubeskjedenhet er det mitt syn at svært mye i dette bidraget likevel er relevant for de diskusjonene vi trenger åføre, også i dag.
Vi som drømmer om en annen verden, har opplevd mange nederlag. Men nederlag er en kilde til erfaringer og refleksjon. Denne boka prøver også å formulere noen erfaringer fra sosialismens tidligere nederlag, som et grunnlag for å utvikle nye strategier. »Revolusjonen trenger mange stemmer» er tittelen på avslutningskapitlet. Mange stemmer trenger også diskusjonen om hvordan en annen verden skal bevege seg fra nødvendig til mulig. Med denne boka har jeg bidratt med min stemme. Les den, for all del ikke som en fasit eller oppskrift, men som et innlegg i den viktigste politiske diskusjonen vi kan føre i dagens verden, og som en invitasjon til å gjøre din egenstemme hørt.