Kan kommunistene finne andre svar enn Lafargue?

Av Morten Falck

2000-01

Morten Falck er journalist, medlem av AKPs programkomite og oversetter av Det kommunistiske manifest (Røde Fane 1998), Se marxisme.no/forlaget.
Han har skrevet mange artikler, blant annet i Klassekampen og Røde Fane.

Miljølaget i Oslo AKP har skrevet en kommentar til min artikkel om «Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen» (og til Olav Randens omfattende kommentar til min artikkel – se Røde Fane nr 2, 4 og 5, 1999).

Kommentaren forbauser meg – for det første ved å polemisere mot ting jeg aldri har sagt, skrevet eller ment, for det annet ved en utstrakt bruk av merkelapper som jeg oppfatter som lite fruktbar, og sist men ikke minst ved å unnlate å ta opp de viktige spørsmåla i denne debatten. Olav Randen er helt sikkert istand til å svare for seg. Det er også lett for leserne å se at jeg ikke sier det Miljølaget tillegger meg:

«Bare det kommunistiske samfunn kan sikre at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg i et samfunn der behovene dekkes (… osv.) mener Morten Falck», mens jeg i et annet innlegg på neste side i samme nummer svarer Olav Randen med å si jeg er helt enig med ham i at «Kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti». Miljølaget hevder jeg går inn for «ubegrensa frihet», mens jeg tvert imot mener friheten har helt klare grenser, som settes både av naturlovene, av hensynet til å bevare natur, ressurser og miljø, og av at vi lever i samfunn der forskjellige hensyn hele tida må veies mot hverandre.

«Hvem skal sette (grensene?)/bestemme hva rammene for den fysiske verden er?» spør Miljølaget polemisk. Poenget er at de grensene setter naturen selv. Vitenskapens oppgave er blant annet å finne fram til disse grensene, og vårt problem er at kapitalismen ikke lar seg styre av vitenskapen på dette området heller, men bare av behovet for profitt. Ethvert samfunn vil måtte utvikle måter å styre utnyttinga av naturressursene på, slik at den holder seg innafor de rammene naturen sjøl setter. Kommunismen er ingen garanti, men en forutsetning for at disse rammene kan bli overholdt.

Mennesket er fornuftig. Kapitalismen er ufornuftig

«Går Morten Falck uten videre ut i fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og, at disse handlingene er forenlige med ikke å ødelegge natur og miljø?»

Til dette er det to ting å si:

For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene. Bonden er naturligvis interessert i å bevare sitt eget livsgrunnlag, og fiskeren skal leve neste år også, han har ingen interesse av svart hav. Det er kapitalismen, behovet for profitt og stadig økende profitt som fører til at naturressursene blir rasert. Det er det kortsiktige profittbehovet som er kapitalismens innerste vesen som truer klodens natur og miljø. Men dette er et samfunnsmessig spørsmål. Avskaffer vi kapitalismen, vil vi også avskaffe profittbehovet. Dette trodde jeg var elementært for marxister – og det er det vel også for kameratene i Miljølaget ved nærmere ettertanke. Det er dessuten et bærende poeng i min artikkel.

For det annet er det her snakk om noe mer enn bare grunnelementer i en marxistisk forståelse av verden. Det er også snakk om menneskesyn. Det blir svært tydelig i siste avsnitt av Miljølagets innlegg, der kameratene sier at «Vi deler altså ikke Morten Falck sitt syn som går ut på at menneskene ‘fikser’ alt i verden til fordel for menneskeheten». (Den litt forunderlige neste setninga – «Et økosystem, hverken hele eller deler av det, som er bygget og utviklet gjennom millioner av år, kan fornuftsmessig ikke endres over natten uten at naturen selv slår kontra og faktisk truer med å utslette hele menneskeheten» – hva betyr den egentlig ? – kan vi la ligge, siden ingen har gått inn for noe sånt og den ikke polemiserer mot noen i denne debatten.)

Vi kan nok stille spørsmålstegn ved formuleringen «‘fikser’ alt i verden» (den er miljølagets, og ikke min). Men hvem kan forandre verden og løse problemene hvis ikke menneskene kan? Har vi noen alternativer? Finnes det andre krefter vi kan mobilisere enn menneskene – kan det kommunistiske partiet forlite seg på andre krefter enn det arbeidende folket? Byråkratiet, myndighetene, eksperter eller statsoverhodet? Regner miljølaget med krefter utafra, en første beveger, en gud, eller vesener fra en annen klode? Hvis ikke, blir jo hele spørsmålsstillingen absurd.

Hvis da ikke miljølaget veit noe jeg ikke veit? For alternativet måtte være at problemene ikke kan løses. Er vi allerede kommet til et punkt hvor miljøproblemene har overskredet en grense og vi raser mot en tilintetgjørelse som ingen kan hindre? Selv de verste pessimister pleier ikke mene noe så drastisk. Den logiske konsekvensen av et sånt syn måtte jo være å velge veien ut, som ekteparet Lafargue gjorde den 26. november 1911:

«Sunn på kropp og sjel har jeg tatt livet av meg, før den ubønnhørlige alderdommen berøver meg livets fornøyelser og gleder en etter en, plyndrer meg for min psykiske og intellektuelle styrke og gjør meg til en byrde for meg sjøl og andre…» Sånn skreiv Karl Marx’ svigersønn Paul Lafargue i et avskjedsbrev. Lenin, som satte Lafargue høyt, skal privat ha kommentert: «En sosialist tilhører ikke bare seg sjøl.»

Men da står vi igjen med menneskene, verdens arbeidende folk. Den drivkraft som skaper verdenshistorien, og som er istand til å skape alle slags velferdstiltak for å gjøre verden bedre for seg sjøl – som en klok kineser en gang sa. Sjølsagt kan det ta tid. Sjølsagt kan det bli vanskelig. Men det vil la seg gjøre. Er det ikke sånn, kamerater?

Kommunistene må ta stilling til naturen

Menneskets utnytting av naturen har vist oss at det finnes grenser for hva naturen tåler. Kapitalismens profittjag gjør at kapitalismen ikke er istand til å respektere disse grensene og bevare naturen vi lever av og er en del av for kommende generasjoner. Kapitalismen er ute av stand til å holde fast ved et langsiktig perspektiv, og ute av stand til å holde fast ved hva som er til menneskenes beste. Kapitalismen har jo ikke menneskets beste som mål, men den enkelte kapitalistens eller kapitalistgrupperingas kortsiktige profitt. Denne motsigelsen mellom naturen og profitten er blitt en av de viktige motsigelsene i dagens verden. Kommunister som vil gjøre seg fortjent til betegnelsen, må ta stilling til dette.

Det innebærer for det første at vi må være klare og utvetydige i miljøspørsmål. Vi må skaffe oss kunnskaper om naturen, og vi må prøve å forstå den. Det bør ikke være noen umulig oppgave – den dialektiske materialismen er et glimrende analyseredskap, og marxismens forståelse av klassesamfunnets drivkrefter og de forskjellige klassenes mål, behov og utvikling burde gi oss en fordel på dette området. Vi må ta opp arven etter Engels og ta naturvitenskapene på alvor. Det gjelder i arbeidet med partiprogram og i den daglige politikken. Vi må inkorporere naturvitenskapens landevinninger i partiprogrammet vårt og i vår grunnleggende forståelse av verden.

For naturvitenskapene preger vår daglige virkelighet på alle områder. Den som vil forstå hvordan verden utvikler seg, må ha kunnskaper om og innsikt i naturvitenskap. På Marx’ og Engels’ tid betydde det vesentlig fysikk, kjemi, geologi. Nå betyr det i stigende grad biologi. Det sies stadig oftere at vi er på vei inn i biologiens århundre. Slike uttalelser har sjølsagt et visst preg av spåmannsvirksomhet. Kanskje lurer andre oppdagelser rundt neste tiår, og bildet kommer til å vri seg. Men nå ser det ut som denne spådommen holder med god margin.

Teknologien er blitt biologisk. Det nytter ikke å sitte og toe sine hender og sutre om at alt nytt er farlig. Det som gikk under navn av maskinknusing da kapitalismen var ung, vil få form av laboratorieknusing i vår tid. Det er samme fenomen. Kloning, genteknologi og transplantasjonskirurgi med mulighet for xenotransplantasjoner (transplantasjon av organer fra fremmede arter) – det er teknologiske hjelpemidler som allerede er utviklet, og som det ikke går an å stappe ned på flaska igjen. Ånden er løs. Uimotståelige drivkrefter skyver på denne utviklinga. Vi må forstå hva det dreier seg om.

Da nytter det ikke å tro at disse teknologiene er farlige og skadelige i seg sjøl. Vi vil aldri lykkes i en kamp for å oppheve kunnskaper som finnes, eller utslette disse teknologiene. Tvert imot må vi kjempe om hvordan de skal brukes. Hvilke målsetninger skal styre dem, hva skal de brukes til. Er det viktig å kartlegge menneskets gener for å kunne helbrede sjukdommer og lidelser på nye, enkle og billige måter, eller er det viktig for å sikre patentrettigheter og privateiendom til kunnskapene slik at profittene kan økes? Skal forskningen settes inn på felter hvor det er størst og raskest profitt å hente, eller på felter hvor nøden er størst og flest mennesker vil ha nytte av innsatsen?

Ingen kommunist – og ikke mange andre heller – vil ha problemer med å velge når spørsmålet blir stilt så allment. Mange som har kunnskaper på området vil kanskje si at det ikke går an å trekke skillelinjene sånn, fordi patentrettigheter og sikring av profitten tross alt fører til at det blir gjort nyttig medisinsk forskning som kommer mange mennesker til gode. Men vi må evne å se at kapitalismen ikke er den eneste løsninga, og at det faktisk er sånn spørsmålet står.

Og vi må evne å se at disse teknologiene faktisk bærer i seg mulighetene for enorme framskritt. De sprenger rammene for kapitalismen, på samme måte som maskinene og manufakturen sprengte rammene for føydalismen. De peker altså mot framtida. Bør vi ikke hilse dem velkommen?

Sannheten er konkret

Etter mitt syn må vi som kommunister og marxister ta stilling til det som skjer, også innafor biologien og i krysningspunktet mellom biologi og teknologi. Men som marxister er vi nødt til å være konkrete. Hvis vi skal argumentere mot bruk av genteknologi, så må vi gjøre det konkret, med grunnlag i kunnskaper om fakta. Hva er farlig, hva er negativt, hva er positivt, hva er ufarlig? Og for hvem?

Den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten er marxismens vesen, dens levende sjel. Slik var det for Lenin, og slik er det fortsatt. Derfor forundrer det meg at AKPs miljølag diskuterer så vagt, og bruker så stor del av innlegget sitt til å snakke om noe som ligger helt på sida av denne diskusjonen, nemlig WTO-avtalen. (Viktig nok i seg sjøl, men det hører til i en annen diskusjon.)

Hvis vi ikke har konkrete kunnskaper ender vi med å ligge under for den allmenne, småborgerlige angsten for alt som er nytt og fremmed. Det er en slik angst som driver den norske regjeringa til å fremme forslag om lovforbud mot kloning av virveldyr. (For folk med biologiske kunnskaper er dette forslaget absurd – og det er mange av argumentene for det også. Hvorfor skal det være forbudt å klone frosk og fisk, men ikke insekter og blekksprut? Regjeringa vil forby enkle skoleforsøk som har vært standard i undervisninga i hele vårt århundre, og som ble belønnet med Nobelprisen i 1935.)

Jeg vil oppfordre miljølaget til å si noe konkret om positive og negative sider ved genmodifisering, kloning og xenotransplantasjon. Bør vi behandle slike spørsmål i partiprogrammet, og hva bør vi i såfall si?

Hva slags stilling bør kommunistene og venstresida ta til bioteknologiens landevinninger, og hva bør vi mene om bevaring av biologisk mangfold – det være seg firføtte rovdyr med pels og skarpe tenner eller insekter, sopp og mikrober. Hvilke paroler bør vi stille for å bevare naturen og klodens forskjellige biotoper, de ubegripelig mange artene av levende organismer – hva betyr det for vår holdning til utbygging av industri/arbeidsplasser, anlegg, boliger og kommunikasjoner? Hvem er våre venner og hvem er våre fiender i disse spørsmåla?

Bør vi tenke oss om en gang til når det gjelder prioriteringer? Bør vi reise en aktiv kamp mot det norske borgerskapets klimapolitikk med å gjemme seg bak kvotehandel for å kunne fortsette forurensende virksomhet uten å gjøre inngrep i de flommende profittene fra oljeindustrien? Hva har vi som kommunister å si til spørsmål om fiskekvotene i Norskehavet, bevaring av korallrevene langs norskekysten og trålernes herjinger, eller vern av forskjellige biotoper på land? Hvordan viser vi, konkret og saklig, at det er kapitalismen som truer natur og miljø, og ikke noen innbilt «menneskelig grådighet» som liksom er genetisk betinget? Hvordan utvikler vi solidaritet med fattige folk i den tredje verden sammen med kampen for å bevare miljøet?

Kommunistene burde være en pådriver og premissleverandør (for å bruke et moteord) for miljøbevegelsen. Kom igjen, miljøkamerater!