Kamp om menneskerettighetene i Norge
Av Johan Petter Andresen
Artikkelforfatteren er medlem av Faglig Utvalg i AKP.
I Norge råder det i realiteten lovløse tilstander når det gjelder menneskerettigheter. Dessverre er det få mennesker som er klar over dette, og den ideologiske kampen foregår nesten bare i det juridiske miljø. Om kort tid vil regjeringa legge fram en Stortingsproposisjon om innarbeiding av tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Dette vil bli framstilt som en seier for menneskerettighetenes plass i Norge, men slik er det ikke.
For at ingressen (introduksjonen til denne artikkelen (skal gi leseren noen mening, må vi litt tilbake i tid og prøve å rulle opp en historie. En historie som jeg kan lite om, derfor må denne artikkelen betraktes som en amatørs forsøk på å forstå hva de juridiske ekspertene krangler om. Etter andre verdenskrig ble FN danna, og noe av det første den gjorde, var å sette i gang arbeidet med å lage en menneskerettighetskonvensjon. Demokratiet hadde seira over fascismen og nazismen. Det gjaldt å styrke arbeidet med å stadfeste grunnleggende rettigheter som alle mennesker skal ha i alle land, uavhengig av politisk system. I 1948 ble den første menneskerettighetserklæringa til FN vedtatt.
Siden den gang har ulike internasjonale fora vedtatt internasjonale avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Viktige fora for Norge er FN, ILO og Europarådet.(Se boks 1) Disse foraene har vedtatt konvensjoner om organisasjonsfrihet, streikerett, barns rettigheter, likebehandling av kvinner og menn osv.
Etter hvert som disse konvensjonene har blitt godkjent (ratifisert) i mange land, har de fått større betydning i det juridiske systemet til landa i verden. Men, de enkelte statene prøver ofte å vri seg unna disse demokratiske forpliktelsene når de kommer i motsetning til statenes behov for å sikre borgerskapets diktatur.
Økonomisk stagnasjon (mindre demokrati)
Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlig demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.
Boks 1:
Menneskerettighetskonvensjon: En avtale mellom ulike stater om innbyggernes demokratiske rettigheter. Ulike internasjonale organisasjoner som for eksempel FN, ILO og Europarådet har vedtatt menneskerettighetskonvensjoner.
ILO: (International Labour Organisation) Den internasjonale arbeidsorganisasjonen er et organ under FN som behandler spørsmål i tilknytning til arbeidslivet.
Europarådet: Danna i 1949 for å fremme felles forståelse i blant annet sosiale og kulturelle spørsmål. Omfatter alle europeiske land, både i øst og vest.
I dag stagnerer den internasjonale økonomien. Dette fører til at borgerskapet får behov for å øke utbyttinga, som igjen fører til motstand fra befolkninga, som i igjen fører til at borgerskapet undergraver de borgerlig demokratiske rettighetene. Eksempler på dette er:
- -Den nye lovgivninga i Storbritannia når det gjelder arbeidslivet.
- -Endringer i arbeidsrettslovgivninga i Nye Zealand, Sør Korea, Australia.
- -Arbeidsrettsrådets innstilling her i Norge.
Situasjonen i Norge
Norge har ofte hatt som utgangspunkt med hensyn til de menneskerettighetskonvensjoner det har ratifisert, at man har forutsatt at norsk lovgivning ikke er i strid med disse konvensjonene. Derfor har ikke en ratifikasjon av en menneskerettighetserklæring nødvendigvis ført til at Norge har foretatt noe som helst med sin lovgivning. Norge har også hatt den holdninga at dersom det norske Storting tolker en konvensjon annerledes enn ett av de internasjonale organene, så går den norske tolkninga foran. Norge har fram til i dag ikke innarbeida noen menneskerettighetskonvensjoner i egen lovgivning, men oppfatta disse konvensjonene som ekstern rett som er underordna norsk lov.
Boks 2:
Siden 1952 er tvungen lønnsnemnd brukt over 90 ganger. I løpet av de siste tiåra er Norge blitt klaga inn for ILO åtte ganger. Her er lista over klagerne:
- -1962: Norges Farmaceutiske Forening
- -1981: Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)
- -1984, 86 og 91: Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS)
- -1986: Norsk Lærerlag
- -1992: Det norske maskinistforbund (DNMF)
- -1994: Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)
FO er det eneste LO-forbund som har klaga. LO støtta ikke FO sin klage, likevel fikk FO medhold i sin klage hos ILO. Alle åtte klager har fått medhold i ILO.
I og med at disse internasjonale konvensjonene spiller en mer aktiv rolle, har dette tvunget fram et behov for avklaring i Norge om i hvor stor grad Norge er bundet av de konvensjonene det undertegner. (Vi kjenner godt til den relativt omfattende kritikken Norge har fått for misbruket av tvungen lønnsnemnd i internasjonale fora. Se boks 2.)
I 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan internasjonal lovgivning om menneskerettigheter skal forholde seg til norske lover. Forslaget fra utvalget (NOU 1993:18) kom i 1993. Her foreslår man en grunnlovsbestemmelse som lyder:
«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsettes ved Lov.» (Vedtatt i Stortinget 15/7-94)
Den andre setninga i denne bestemmelsen må forstås som at hva det betyr å «respektere og sikre Menneskerettighederne», skal bestemmes gjennom egne lover. Så Grunnloven overlater til den vanlige lovgivninga å bestemme dets innhold.
Høyesterettsdom i 1987
Mange jurister mente at denne bestemmelsen nå må bety at menneskerettighetenes stilling var styrka i Norge. Man så fram til den videre lovbehandlinga gjennom en innarbeiding, som altså er det som det sies kommer som Stortingsproposisjon i slutten av april 1998. Men den øverste lovtolker i riket, Høyesterett, var av en annen mening. I forbindelse med OFS sin anke av en tvungen lønnsnemnd, som ga enstemmig støtte til staten, skrev Høyesterett i sin domsslutning av 10/4-97: «Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran. «Dermed ble verdien av den nye grunnlovsbestemmelsen satt til: null.
I november 1997 ble OFS utsatt for nok en lønnsnemnd, og her skriver den avtroppende DNA-regjeringa: «Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.» (Dette var det samme som staten hevdet i OFS-saken, og som staten fikk medhold i av Høyesterett). Og flertallet på Stortinget stemte dette igjennom. Dermed har man nok en gang slått fast hvor lite forpliktende den nye grunnlovsbestemmelsen er av lovgiver.
Den nye grunnlovsbestemmelsen er altså ikke verdt det papiret den er skrivi på. En masse demokratisk innstilte jurister er fortørna over dommen. Et uttrykk for denne demokratiske strømninga er artiklene i tidsskriftet Lov og Rett nr. 10/1997. Men, som sagt, Høyesterett har talt. Skal man få et styrka vern av menneskerettighetene i Norge, må Høyesterett endre mening (som er svært lite sannsynlig) eller så må grunnlovsbestemmelsen om menneskerettigheter endres.
Likevel fortsetter arbeidet med den såkalte innarbeidinga av menneskerettighetene. Regjeringas forslag vil være i tråd med innstillinga fra utvalget som lagde NOU-en. Den vil lage en lov som henviser til de tre mest generelle menneskerettighetskonvensjonene, og som sier at disse er å betrakte som norsk lov. Problemet er at en slik innarbeidingslov vil vedtas med alminnelig flertall på Stortinget. Dersom et tilfeldig flertall seinere vil sette til side innholdet i dette vedtaket, er det helt uproblematisk. Stortinget kan for eksempel vedta tvungen lønnsnemnd og henvise til at særlige omstendigheter gjør at en lov om tvungen lønnsnemnd må vedtas på tross av motstrid til loven om innarbeiding. Og en eventuell ankesak til Høyesterett vil være nytteløs, da nye stortingsvedtak går foran eldre, og mer spesielle stortingsvedtak går foran yngre.
Grunnlovsvern av menneskerettighetene
Skal menneskerettighetene få større styrke i Norge, må man altså gi de konvensjonene Norge har ratifisert, grunnlovsvern. En grunnlovsbestemmelse må fremmes i en stortingsperiode og vedtas med kvalifisert flertall i neste. En grunnlovsbestemmelse kan altså ikke settes til side av et tilfeldig stortingsflertall. En måte å gi menneskerettighetene grunnlovsvern på er å stryke den andre setninga i den nåværende teksten. Da overlater ikke Grunnloven til et alminnelig stortingsflertall å bestemme hvordan Norge skal reelt forholde seg til de konvensjonene det har ratifisert. Da vil disse konvensjonene gå foran alminnelige lover som Stortinget eventuelt skulle vedta.
I dag har de organisasjonene som har hatt noen utspill rundt menneskerettighetene, først og fremst reist krav om at flere konvensjoner skal «innarbeides» slik at de utgjør en del av norsk lovgivning. (Redd Barna har for eksempel krevd at foruten de tre generelle konvensjonene, skal også en av FNs barnekonvensjoner innarbeides.)De har ikke tatt inn over seg det faktum at en slik innarbeiding er lite verdt.
Et annet stort problem ved at regjeringa velger å fremme et forslag om å innarbeide kun tre av over tredve menneskerettighetskonvensjoner, er at de konvensjonene som ikke blir innarbeida vil få en enda lavere status enn de hadde tidligere. De er ikke ansett som viktige nok til å innarbeides. I den grad noen vil velge å ta hensyn til disse konvensjonene, vil de vite at det ikke er så farlig når det gjelder å etterleve dem, dersom det for eksempel er motstrid mellom statens interesser og befolkningas.
Det er nå 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Er det ikke på tide at Norge får grunnlovsvern av menneskerettighetene?
Boks 3:
Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, uttalte den 19. juni 1997:
«La meg i denne sammenheng også benytte denne talerstol til å minne Regjeringen om hvor viktig det nå er at de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner blir inkorporert gjennom norsk lovgivning. De siste års domspraksis har vist at det er grenser for hvor langt Høyesterett på grunnlag av gjeldende lov er beredt til å anse konvensjonene for å være en del av landets rett. Og Norge er nå et av de siste land til å gjennomføre uttrykkelig den europeiske konvensjon. Det er en ubehagelig særstilling.»
Professor Henning Jakhelln i Lov og Rett Nr.10/97:
«Dessverre bidrar det ikke til å redusere bekymringen, at hvor statsmakten påberoper seg en prinsippiell og nylig vedtatt grunnlovsbestemmelse, uttaler Høyesterett at «bestemmelsen står plassert i vår høyeste rettskilde som uttrykk for hvilken betydning et godt natur- og livsmiljø tillegges, noe som neppe kan være uten betydning.» (Rt. 1993 s.321 om Grunnloven §100b i forhold til erstatningsvurderingen ved rådighetsbegrensninger). Men hvor den prinsipielle og nylig vedtatte grunnlovsbestemmelse om menneskerettigheter påberopes overfor statsmakten (Rt. 1997 s.580), finner høyesterett det ikke nødvendig å uttale noe om at «bestemmelsen står plassert i vår høyeste rettskilde som uttrykk for hvilken betydning» menneskerettighetene tillegges, eller å utvikle et resonnement fra en slik basis; dessverre er det et ganske annet grunnsyn uttalelsene i denne dom etterlater. Men kan det da virkelig være mulig at Høyesterett nå i realiteten sier: Menneskerettigheter ( nei takk?»
Ken Uggerud i artikkel i samme nummer av Lov og Rett skriver:
«Høyesterett har altså ved OFS-avgjørelsen endelig avsagt en dom som helt klart bygger på det dualistiske prinsipp, at norsk rett og folkeretten (herunder internasjonale menneskerettigheter) skal anses som atskilte rettssystemer, og at norsk rett går foran menneskerettighetene i tilfelle motstrid. Dette er kanskje dommens viktigste del, som har ført til fortørnelse, forferdelse og dyp skuffelse, for å gjengi noen uttrykk som jeg har hørt fra fremstående norske jurister ( andre vil kanskje gi uttrykk for dyp tilfredshet over at spørsmålet nå har fått sin løsning, og at løsningen ble som den ble.»