Kalheim mot Norgas-arbeiderne

Av

Nr 4 1970

I den siste fasen av Norgas-streiken var de streikende arbeiderne fullstendig avhengige av aktiv solidaritet fra arbeiderne i jernindustrien. Gasslagrene på de store bedriftene var i ferd med å tømmes, og en sympatistreik på disse bedriftene ville gitt bedriftseierne på Norgas en kraftig påminnelse om at Norgas-arbeiderne ikke sto alene i kampen. Stemningen på jernbedriftene var sterk for å gå til sympatiaksjoner, og flere steder ble slike aksjoner vedtatt. Men streiken på Norgas var over før arbeiderne andre steder kunne få vist sin aktive sympati. Hvordan kunne dette skje?

Fellestillitsmannen ved Aker-konsernet, Ragnar Kalheim, og noen andre tillitsmenn i jernindustrien, «tilbød» seg å samordne aksjonene til en felles protestmarsj mot NAF 22. april. Fullsatte klubbmøter gikk med på dette. Samtidig hadde Kalheim «tilbudt» Norgas-arbeiderne at «han og hele jern-industrien» skulle garantere at de fikk forhandle på grunnlag av streikekrava. Sammen med Kalheim skulle forhandlingsutvalget legge fram krava og garantien for NAF kvelden før sympatiaksjonen. Men da de kom til NAF's lokaler, fant de bare en gruppe LO-pamper med Odd Højdahl, Leif Andresen og Kalheim i spissen. Nå fikk pipen en annen lyd: Forhandlinger skulle de få, men først måtte de gå tilbake til arbeidet uten garanti for at streikekravet på 2 kroner tillegg i timen skulle være grunnlaget for forhandlingene. Kalheim truet med å trekke tilbake all støtte hvis forhandlingsutvalget holdt fast på slike «spissfindige» krav. Greide han ikke å stoppe alle de lovete aksjonene i jern-industrien, så skulle han i hvert fall klare å splitte fronten.

«Radikaleren» Kalheims opptreden her var grovt svik både mot Norgas-arbeiderne og ikke minst mot jernarbeiderne. Forhandlingsutvalget var nødt til å bøye seg for Kalheims press fordi de trengte en enhetlig streikefront med jernarbeiderne. Kalheim drev altså rein manipulasjon med jernarbeidernes solidaritet for å tvinge Norgas-arbeiderne tilbake til arbeidet uten garantier.(Sakset fra Klassekampen nr.5-1970.)