Ødeleggelsens økologi
Av John Bellamy Foster
Jeg vil starte denne analysen av det jeg kaller «ødeleggelsens økologi» med å referere til Gillo Pontecorvos film Brenn Queimada Fra 1969. [1] Pontecorvos episke film kan sees som en politisk og økonomisk allegori for vår tid. Den er lagt til en fiktiv karibisk øy som kalles for «Queimada», tidlig på 1800-tallet. Queimada er en portugisisk slavekoloni med en monokultur basert på sukkerproduksjon, og dermed avhengig av eksport av sukker som råvare i verdensøkonomien. I åpningsscenen får vi vite at øya fikk navnet sitt fra det faktum at den eneste måten de opprinnelige portugisiske kolonial-istene klarte å utrydde urbefolkningen på, var å sette fyr på hele øya og drepe alle der, og etter dette ble slaver importert fra Afrika for å høste inn de nylig plantede sukkerrørene.
John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review
Sir William Walker (spilt av Marlon Brando) er en britisk agent som på 1800-tallet blir sendt for å styrte de portugisiske makthaverne på øya. Han driver fram et opprør blant de tallrike svarte slavene og arrangerer samtidig et opprør blant den lille hvite koloniale plantasjeeierklassen for uavhengighet fra den portugisiske kronen. Målet er å bruke slaveopprøret til å beseire Portugal, for så å gi makta over øya til den hvite plantasjeeierklassen, som i sin tur vil fungere som en servil kompradorklasse overfor britiske imperialister.
Walker lykkes stort med sin oppgave, og overbeviser den seierrike hæren av tidligere slaver, samt deres leder José Dolores, om å legge ned våpnene etter at Portugal har blitt beseiret. Resultatet er en nykoloni dominert av hvite plantasjeeiere – men samtidig en der de virkelige herskerne, i tråd med den internasjonale frihandelens lover, er de britiske sukkerselskapene. Walker drar så for å utføre annet etterretningsarbeid for det britiske admiralitetet – denne gangen til et sted som kalles Indokina.
Når filmen fortsetter i 1848 har det gått ti år. En revolusjon ledet av José Dolores har igjen brutt ut på Queimada. Sir William Walker blir hentet tilbake fra England som en militærrådgiver, men nå som ansatt i Antilles Royal Sugar Company, med autorisasjon fra Hennes Majestets regjering. Oppgaven hans er å slå ned dette nye opprøret fra de tidligere slavene. Det styrende oligarkiet på øya forteller ham at dette ikke vil bli vanskelig, siden bare ti år har gått og situasjonen er den samme. Han svarer at situasjonen godt kan være den samme, men at problemet er annerledes. I en uttalelse som minner om Karl Marx sier han: «Mellom to historisk epoker kan ofte ti år plutselig bli nok til å avsløre et helt århundres motsigelser.»
Britiske styrker hentes for å bekjempe opprørerne, som på sin side fører en ubøyelig geriljakrig. For å beseire dem gir Walker ordre om å brenne ned alle plantasjene på øya. Når lokale representanter for britiske sukkerinteresser protester, forklarer Walker: «Dette er profittens logikk … Man bygger opp for å tjene penger, og for å fortsette å gjøre det eller å tjene mer er det i blant nødvendig å ødelegge.» Dette, minner han dem på, er slik Queimada fikk navnet sitt. Naturen på øya må ødelegges for at arbeidskraften der kan bli utbyttet i nye århundrer.
Det er ikke min hensikt her å gjengi hele Pontecorvos fantastiske film, men å trekke ut enkelte viktige prinsipper fra denne allegorien som kan hjelpe oss å forstå kapitalismens forhold til naturen. Joseph Schumpeter (1) er kjent for å ha skrevet om det kapitalistiske systemets «kreative ødeleggelse». [2] Men her er det snarere snakk om systemets ødeleggende kreativitet. Kapitalens endeløse jakt på nye kilder for klassebasert akkumulasjon fordrer ødeleggelse både av eksisterende naturforhold og tidligere sosiale relasjoner for å kunne fortsette. Klasseutbytting, imperialisme, krig og økologisk ødeleggelse er ikke bare uavhengige historiske tilfeldigheter, det er gjensidig avhengige iboende egenskaper ved den kapitalistiske utviklingen. Videre har det alltid vært en fare for at denne ødeleggende kreativiteten skal gå over i det István Mészáros har kalt den «ødeleggende ukontrollerbarheten» som er kapitalens endelige skjebne. Den ødeleggelsen som er innebygd i profittens logikk, ville da ta over, herske og undergrave ikke bare produksjonsforholdene, men også selve livets eksistensgrunnlag. I dag er det klart at slik kreativ ukontrollerbarhet karakteriserer hele den kapitalistiske verdensøkonomen og omfatter hele planeten. [3]
Miljøtoppmøtene i 1992 og 2002
Det er karakteristisk for vår tidsalder at den globale økologiske ødeleggelsen ser ut til å ha blitt viktigere enn alle andre problemer ved at den truer overlevelsesmuligheten til livet på jorda som vi kjenner det. Hvordan dette forholder seg til samfunnsmessige årsaker og hvilke samfunnsmessige
løsninger som kan være et svar, har derfor blitt det mest presserende spørsmålet for menneskeheten. Verden har så langt kommet sammen til to store miljøtoppmøter: i Rio de Janeiro i Brasil i 1992 og i Johannesburg i Sør-Afrika i 2002. Disse toppmøtene fant sted med bare ti års mellomrom. Likevel kan det se ut til at de fant sted nettopp i brytningspunktet som skiller en historisk periode fra en annen og dermed avslører et helt århundres motsetninger – det 21. århundrets.
1992-toppmøtet i Rio, som var organisert av FN-konferansen om Miljø og Utvikling, representerte håpet om at menneskeheten kunne komme sammen og løse de raskt voksende globale økologiske problemene. Slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var en periode da den globale økologiske krisen gjennomsyret den offentlige bevisstheten. Plutselig var det alvorlig bekymring over ødeleggelsen av ozonlaget, global oppvarming og den økende utryddelsen av arter som var et direkte resultat av den globale ødeleggelsen av økosystemer. I juni 1988 vitnet James Hansen, direktør for NASAs Goddard institutt for romforskning, for det amerikanske senatets energi- og naturressurskomité, og la fram beviser for at global oppvarming skjer på grunn av utslipp av karbondioksid og andre drivhusgasser i atmosfæren. Samme år opprettet FN en ny internasjonal organisasjon, Klimapanelet (IPCC), for å håndtere den globale oppvarmingen.
En ny ideologi om en enhetlig verden preget Rio-toppmøtet. Golfkrigen i 1991 og Sovjetunionens endelikt senere samme år hadde skapt grunnlag for den på den tiden dominerende retorikken om «ny verdens-ordning» og «historiens slutt». Verden var nå én, ble det hevdet. Den nylig vedtatte Montreal-protokollen, som innførte begrensninger på produksjonen av ozonnedbrytende kjemikalier, så ut til å bekrefte at de økonomiske stormaktene i verden kunne handle samlet for å møte globale miljøtrusler. Åstedet som ble valgt for miljøtoppmøtet, Brasil, Amazonflodens hjemland, var ment å symbolisere det globale målet om å redde verdens artsmangfold. Toppmøtets viktigste dokument, kjent som Agenda 21, var ment å være startskuddet for en ny tidsalder med bærekraftig utvikling for det 21. århundre.
Stemningen på det andre miljøtoppmøtet, Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg, kunne ikke ha vært mer ulik den på det første. Håpet i Rio måtte vike for forferdelsen i Johannesburg.
I stedet for å ha bedret seg gjennom det tiåret som var gått, hadde ødeleggelsen av miljøet økt i hastighet. Planeten nærmet seg en katastrofal situasjon, ikke bare i forhold til global oppvarming, men i forhold til en rekke felter. Bærekraftig utvikling hadde vist seg å handle om å sikre en bærekraftig kapitalakkumulasjon så å si for enhver økologisk pris. For mange av de miljøvernerne som deltok på toppmøtet i Johannesburg var det klart at hele retorikken fra ti år tilbake om «ny verdensordning» og «historiens slutt» rett og slett hadde skjult det faktum at det globale miljøets virkelige fiende var den kapitalistiske verdensøkonomien.
Åstedet for Johannesburg-toppmøtet hadde delvis blitt valgt for å symbolisere slutten på apartheid, og dermed et betydelig samfunnsmessig framskritt for verden. Samtidig reiste kritikere på det miljøtoppmøtet spørsmålet om global økologisk apartheid og la vekt på hvordan den ødeleggelsen de rike statene i nord påfører miljøet i uforholdsmessig stor grad påvirker det globale sør. Den økologiske imperialismen i den kapitalistiske verdensøkonomiens sentrum ble symbolisert av at Washington nektet å ratifisere Kyoto-protokollen om å begrense utslipp av drivhusgasser som skaper global oppvarming. Det betydde også mye at USAs president George W. Bush nektet å delta på toppmøtet. Nettopp på det tidspunktet da debatt om framtiden for verdens økologi fant sted i Johannesburg, erobret i stedet Bush-administrasjonen verdens oppmerksomhet ved å true med en krig mot Irak, offisielt på grunn av masseødeleggelsesvåpen, selv om det var åpenbart for verdens miljøvernere som var samlet i Johannesburg at det i virkeligheten dreide seg om olje. [4]
I virkeligheten hadde en ny historisk epoke oppstått i løpet av de ti årene som var gått siden Rio-toppmøtet. Økonomisk hadde verden opplevd det Paul Sweezy i 1994 omtalte som «finanskapitalens triumf» ved en omdanning av monopolkapitalen til det som kan kalles global monopolfinanskapital. [5] Mot slutten av det 20. århundre hadde kapitalismen utviklet seg til et system som, om noe, var kraftigere innrettet mot røversk akkumulasjon enn noen gang tidligere, relativt uavhengig av sine lokale og nasjonale røtter. Den globale finansekspansjonen foregikk på toppen av en verdensøkonomi som stagnerte på det produktive nivået og skapte en mer ustabil og mer ondskapsfullt ulike-verdig orden, dominert av nyliberalistisk økonomi og finansbobler. Svekket amerikansk hegemoni i verden, blandet med Sovjetunionens endelikt, bidro til gjentatte og stadig mer åpenbare amerikanske forsøk på å gjenopprette sin økonomiske og politiske makt med militære midler.
Samtidig hadde global oppvarming og andre avgjørende miljøproblemer gått over kritiske terskler. Spørsmålet var ikke lenger hvorvidt økologiske og samfunnsmessige katastrofer ventet, men hvor store disse ville bli. For dem (meg selv inkludert) i Johannesburg i 2002 som fulgte med på den amerikanske presidentens forberedelser til krig i den oljerike Persiske Golfen samtidig som planeten ble varmere på grunn av oppbrenning av fossile drivstoffer, så hele verden ut til å stå i flammer.
Ødeleggelsen av planeten
I løpet av de snart fem årene som har gått siden det andre miljøtoppmøtet, har det blitt stadig vanskeligere å skille kapitalismens innebygde krig mellom klasser og imperier fra krig mot selve planeten. På et tidspunkt når USA kjemper for territoriell kontroll over den mest oljerike regionen på jorda, gjennomgår planetens økologi en hurtig svekkelse, som mest dramatisk kommer til syne ved den globale oppvarmingen. Samtidig undergraver ikke bare den nyliberalistiske omstruktureringen med opphav i monopol-finanskapitalens nye regime den økonomiske velferden for store deler av menneskeheten, men i noen regioner fjerner den også grunnleggende økologiske forutsetninger for menneskelig eksistens, som tilgang til ren luft, vann som kan drikkes og tilfredsstillende mat. Økologer som en gang advarte om muligheten for en framtidig apokalypse, insisterer nå på at en global katastrofe står for døra.
Bill McKibben, forfatter av The End of Nature, proklamerte i artikkelen «The Debate is Over» i Rolling Stone Magazine 17. november 2005 at vi nå er på vei over i «Å faen»-tidsalderen i forhold til den globale oppvarmingen. Først, skrev han, hadde vi «Jeg lurer på hva som vil skje»- tidsalderen. Så var det «Kan dette virkelig stemme?»-tidsalderen. Nå er vi over i «Å faen»-tidsalderen. Vi vet nå at det er for seint å avverge en global katastrofe fullstendig. Alt vi kan gjøre er å begrense omfanget og intensiteten av den. Mye av usikkerheten har å gjøre med at «verden har noen fallemmer – mekanismer som ikke har noe direkte synlig resultat, men som i stedet setter i verk en stygg kjedereaksjon.» [6]
I boka Gaias hevn gjør den innflytelsesrike vitenskapsmannen James Lovelock, best kjent som grunnleggeren av Gaiahypotesen, et dystert overslag over jordas muligheter med utgangspunkt i en slik plutselig kjedereaksjon. [7] I tråd med bekymringene hos en rekke vitenskapsfolk, peker Lovelock på en rekke mekanismer som kan – og etter hans mening nesten sikkert vil – forsterke jordas oppvarmingstendens. Den ødeleggende effekten økte temperaturer vil ha på sjøalger og tropisk skog (i tillegg til at denne skogen direkte fjernes) vil, frykter han, redusere havene og skogenes kapasitet til å absorbere karbondioksid, noe som vil føre til ytterligere økning av temperaturen. Når enorme mengder metan (en drivhusgass som er 24 ganger så kraftig som karbondioksid) slippes ut i atmosfæren fordi permafrosten på den arktiske tundraen smelter på grunn av global oppvarming, utgjør dette en annen ond sirkel. Like illevarslende er det at minkende lysrefleksjon fra jorda som en følge av at den hvite isen ved polene erstattes med blått hav, truer med å øke de globale temperaturene. [8]
Lovelocks katastrofale vurdering er at jorda trolig allerede har passert det punktet der det ikke lenger er mulig å snu, og temperaturene er dømt til etter hvert å økemmed så mye som 8° C i tempererte områder. Han forsikrer oss om at menneskearten vil overleve i en eller annen form. Likevel viser han til «en nært forestående endring av miljøet til et klima som lett kan beskrives som Helvete: så varmt og så dødelig at bare en håndfull av dagens myldrende milliarder vil overleve.» [9] Det eneste middelet han ser som en delvis løsning er teknologisk: et globalt program for å utvide kjernekraftanlegg rundt hele kloden som en begrenset erstatning for den økonomien som er basert på fossilt brennstoff og utslipp av karbondioksid.
Tanken om at en slik faustisk (2) handel vil brolegge sin egen vei til helvete, ser ikke ut til å ha slått ham.
Lovelocks frykt er ikke lett å avvise. James Hansen, som gjorde så mye for å gjøre verden oppmerksom på global oppvarming, har nylig kommet med sin egen advarsel. I en artikkel med tittelen «The Threat to the Planet» (New York Review of Books, 13. juli, 2006) viser Hansen at dyre- og plantearter migrerer over hele jorda på grunn av den globale oppvarmingen – selv om det ikke skjer raskt nok i forhold til endringene i miljøet deres – og at alpine arter «skyves ut av planeten». Han hevder at det er fare for masseutryddelser i tilknytningen til den økende globale temperaturen som kan sammenlignes med tidligere epoker i jordas historie der 50–90 prosent av de eksisterende artene forsvant.
Hansen argumenterer for at den største trusselen menneskeheten møter fra klimaendringene har å gjøre med destabiliseringen av isen på Grønland og i Antarktis. Litt mer enn 1° C skiller dagens klima fra de varmeste mellomistidene i de siste 500 000 årene, da havnivået var nesten fem meter høyere. Dersom temperaturen i løpet av dette århundret fortsetter å øke med omkring 2,8° C hvis alt fortsetter som hittil, kan det føre til en langsiktig heving av havnivået med 24 meter, hvis vi skal dømme ut fra hva som skjedde sist temperaturen på jorda økte til dette nivået – for tre millioner år siden. Hansen sier at «vi har maksimalt ti år på oss – ikke ti år på å bestemme oss for å gjøre noe, men ti år på å gjennomføre en grunnleggende endring av mønsteret for utslipp av drivhusgasser» – hvis vi skal forhindre at slike katastrofale følger blir uunngåelige. Dette avgjørende tiåret vi lever i, skiller oss med andre ord fra irreversible endringer som vil kunne skape en meget annerledes verden. Motsetningene i hele holocen-epoken – den geologiske epoken den menneskelige sivilisasjonen har utviklet seg under (3) – avsløres med ett i vår tid. [10]
I «Å faen»- tidsalderen er debatten over, sier McKibben. Det er ikke lenger noen tvil om at global oppvarming representerer en krise av ekstreme dimensjoner. Likevel er det absolutt nødvendig å forstå at dette bare er en del av det vi omtaler som Miljøkrisen. Den globale økologiske trusselen består totalt av et stort antall kriser og problemer som står i et gjensidig forhold til hverandre og som vi møter samtidig. I min bok fra 1994, The Vulnerable Planet, startet jeg med en kort oppsummering av noen av disse, en klagesang som i dag kan utvides:
Overbefolkning, ødeleggelse av ozonlaget, global oppvarming, artsutryddelse, tap av genetisk mangfold, sur nedbør, radioaktiv forurensning, tropisk avskoging, utryddelsen av urskogene, ødeleggelse av våtmark, jorderosjon, ørkenspredning, flom, sult, plyndring av innsjøer, floder og elver, senking av grunnvannstanden og forurensing av grunnvannet, forurensing av kystfarvann og elvemunninger, ødeleggelse av korallrev, oljesøl, overfiske, voksende avfallsberg, giftig avfall, giftvirkningen av insekt- og ugressmidler, eksponering for farer på jobben, overbefolkning i byene og utpining av ikkefornybare ressurser. [11]
Poenget er at ikke bare global oppvarming, men også mange av disse andre problemene, utgjør deler av en global økologisk krise. I dag svekkes alle de viktige økosystemene på jorda. Problemstillinger knyttet til miljømessig rettferdighet blir stadig mer framtredende og presserende hvor enn vi snur oss. Under dette ligger det faktum at den krigen mellom klasser og imperier som definerer kapitalismen som verdenssystem, og som styrer dens akkumulasjonssystem, er en Jagannath-vogn (Jagannath: indisk gud. Når bildet av den ble kjørt fram på en tung vogn, skal tilhengerne ha kastet seg under hjulene. En Jagannath-vogn er en uimotståelig og ødeleggende kraft som fordrer blind lydighet og grusomme offer. O. a.) som ikke kjenner noen grenser. I denne dødelige konflikten vurderes naturen bare som et redskap for samfunnsmessig verdensherredømme. Kapitalen fører altså ved hjelp av sin egen logikk til det som i virkeligheten er den brente jords strategi. Det blir stadig mer tydelig at jordas økologiske krise er altomfattende, et resultat av den ødeleggende ukontrollerbarheten i den raskt mer og mer globaliserte kapitalistiske økonomien som ikke kjenner noen annen lov enn sin egen drift mot eksponentiell ekspansjon.
På tide å bryte mønsteret
De fleste klimaforskerne, inkludert Lovelock og Hansen, følger Klimapanelet når de baserer anslagene sine om global oppvarming på et sosioøkonomisk scenario som beskriver «det vante mønsteret». De forferdelige tendensene som blir beskrevet, forutsies på bakgrunn av at vår grunnleggende økonomiske og teknologiske utvikling og vårt grunnleggende forhold til naturen forblir det samme. Spørsmålet vi må stille oss, er derfor: Hva er dette mønsteret? Hva kan endres og hvor raskt? Når tiden renner ut betyr det at det er nødvendig å endre mønsteret drastisk for å forhindre eller forminske katastrofen.
De framherskende løsningene – de som er knyttet til den herskende ideologien, dvs. den herskende klassens ideologi – legger imidlertid til grunn at minimale endringer av mønsteret på en eller annen måte vil redde oss. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på de voksende truslene mot planeten – global oppvarming og artsutryddelse – blir vi fortalt at svaret er å bruke mindre bensin per kilometer og å skjerpe utslippsstandardene, introduksjon av hydrogendrevne biler, rensing og deponering av karbondioksid som slippes ut i atmosfæren, økt vern og frivillig nedgang i forbruk. Miljøstatsvitere spesialiserer seg på å konstruere nye miljøpolitiske regimer som tar vare på staten og markedsreglene. Miljøøkonomer snakker om salg av utslippskvoter og om å inkludere alle miljømessige faktorer i markedet for å sikre effektiv bruk. Enkelte miljøsosiologer (mitt eget felt) snakker om økologisk modernisering: et helt system av grønne skatter, grønne reguleringer og ny grønn teknologi – til og med en grønnmaling av selve kapitalismen. Futurister beskriver en ny teknologisk verden der landenes press på jorda mirakuløst fjernes som en følge av digital «dematerialisering» av økonomien. Alle disse synspunktene har imidlertid ett fellestrekk: det grunnleggende mønsteret utordres omtrent ikke i det hele tatt.
Det alle slike analyser bevisst unngår, er det faktum at det vanlige mønsteret i samfunnet vårt i enhver grunnleggende betydning betyr den kapitalistiske økonomien – en økonomi som drives på grunnlag av profittens og akkumulasjonens logikk. Videre er det liten støtte til, eller knapt noen vurdering av, det faktum at den hobbesianske (4) alles krig mot alle som kjennetegner kapitalismen, er avhengig av en universell krig mot naturen for å lykkes. I denne forstand kan ikke ny teknologi løse problemet siden den uunngåelig vil bli brukt til å fremme klassekrigen og øke økonomiens omfang, og dermed ødelegge miljøet. Når produksjonen bryter sammen eller samfunnsmessig motstand skaper hindre for kapitalens ekspansjon, er svaret alltid å finne nye måter å utbytte/bryte ned naturen mer intensivt på. For å sitere Pontecorvos Brenn Queimada: «Dette er profittens logikk. Man bygger opp for å tjene penger, og for å fortsette å gjøre det eller å tjene mer er det i blant nødvendig å ødelegge.»
Ironisk nok forsto man trolig dette ødeleggende forholdet til naturen bedre på 1800-tallet – på en tid da samfunnsanalytikere var akutt oppmerksomme på de revolusjonære endringene som fant sted i produksjonsmåten og hvordan dette endret menneskets forhold til naturen. Følgelig baserte miljøsosiologer av den mer radikale sorten i USA, der motsetningen mellom økonomi og økologi i dag er særlig akutt, seg på tre innbyrdes beslektede teorier som er avledet fra Marx og kritikken av den kapitalistiske politiske økonomien, og daterer seg tilbake til 1800-tallet: (1) produksjonens tredemølle, (2) kapitalismens andre motsetning og (3) stoffskiftekløften.
Den første av disse teoriene, produksjonens tredemølle, beskriver kapitalismen som en ustoppelig og akselererende tredemølle som konstant øker omfanget av energien og råvarene som settes inn i produksjonen som en del av dens jakt på profitt og akkumulasjon. Dermed presser den på jordas evne til å absorbere. «Akkumuler, akkumuler!» skrev Marx. «Det er Moses og profetene!» for kapitalen. [12]
Den andre av disse teoriene, kapitalismens andre motsetning, er idéen om at kapitalismen, ved siden av den grunnleggende motsetningen som har sitt opphav i ulikhet mellom klassene i produksjonen og distribusjonen, også undergraver de menneskelige og naturlige betingelsene (dvs. de miljømessige betingelsene) for produksjonen som dens økonomiske framskritt i siste instans hviler på. For eksempel: gjennom systematisk å fjerne skog bereder vi grunnen for økt knapphet på dette området – og i stadig større grad ettersom globaliseringen gjør denne motsetningen universell. Dette øker den totale kostnaden for økonomisk utvikling og skaper en økonomisk krise i kapitalismen basert på begrensninger på forsyningssiden innen produksjonen. [13]
Den tredje teorien er stoffskiftekløften, som beskriver hvordan kapitalakkumulasjonens logikk uunngåelig skaper et skille i stoffskiftet (5) mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Dette reiser spørsmålet om den økologisk bærekraften – ikke bare i forhold til økonomiens størrelse, men også og enda viktigere når det gjelder formen på og intensiteten av samspillet mellom naturen og samfunnet under kapitalismen. [14]
Jeg vil konsentrere meg om den tredje av disse idéene, stoffskiftekløften, sidendette er det mest komplekse av disse tre sosioøkologiske konseptene, og siden det er det som har vært hovedfokus for min egen forskning innen feltet, særlig i boka Marx’s Ecology. Marx var sterkt inspirert av arbeidene til sin tids ledende jordbrukskjemiker, Justus von Liebig. Liebig hadde utviklet en analyse av de økologiske motsetningene innen det industrialiserte kapitalistiske jordbruket. Han hevdet at slikt industrielt jordbruk, som det framsto i sin mest utviklede form i 1800-tallets England, var et røversk system som utarmet jorda. Mat og fiber ble fraktet hundrevis, i enkelte tilfeller til og med tusenvis, av kilometer fra landsbygda til byen. Dette betydde også at jordas viktigste næringsstoffer, som nitrogen, fosfor og kalium ble transportert. I stedet for å bli tilbakeført til jorda endte disse næringsstoffene med å forurense byene, for eksempel ved å ødelegge Themsen i London. De naturlige forholdene for reproduksjon av jordsmonnet ble dermed ødelagt.
For å kompensere for svekkelsen i jordas fruktbarhet plyndret britene de napoleonske slagmarkene og Europas katakomber for knokler til å gjødsle jorda på den engelske landsbygda. De begynte også å importere guano (6) i stor skala fra øyene ved kysten av Peru, noe som ble fulgt opp av import av chilensk nitrat (etter Stillehavskrigen da Chile erobret deler av Peru og Bolivia som var rike på guano og nitrater). USA sendte ut skip på havene for å lete etter guano, og endte med å erobre 94 øyer, klipper og rev fra Guano Islands Act ble vedtatt i 1856 til 1903. Sekstiseks av disse ble offisielt anerkjent som tilhørende USA, og ni av disse er fortsatt i amerikansk besittelse. [15] Dette gjenspeilte en enorm krise i 1800-tallets kapitalistiske jordbruk som bare delvis ble løst gjennom utviklingen av nitrogenbasert kunstgjødsel tidlig på 1900-tallet – og som senere skulle føre til overforbruk av kunstgjødsel, som i seg selv utgjør et stort miljøproblem.
Da han reflekterte over denne krisen i det kapitalistiske jordbruket tok Marx i bruk begrepet stoffskifte, som hadde blitt lansert av biologer og kjemikere på 1800-tallet, Liebig inkludert, og overførte det til sosio-økologiske forhold. Alt liv er basert på stoffskifteprosesser mellom organismer og miljøet deres. Organismene driver en utveksling av energi og materie med miljøet, som blir integrert i deres egen interne livsprosess. Det er ikke søkt å tenke på et fuglerede som en del av fuglens stoffskifteprosess. Marx definerte eksplisitt arbeidsprosessen som «stoffskiftet mellom mennesket og naturen». I forhold til miljøproblemer snakket han om «en ureparerbar kløft i den gjensidig avhengige samfunnsmessige stoffskifteprosessen,» der betingelsene for den nødvendige reproduksjonen av jorda stadig ble avskåret, slik at stoffskiftesyklusen ble brutt. «Den kapitalistiske produksjonen», skrev han, «kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene ved samtidig å undergrave de kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren.»
Marx så denne kløften ikke bare i nasjonal målestokk, men også i forhold til imperialismen. «England,» skrev han, «har indirekte eksportert Irlands jord, uten å unne dem som dyrker den de nødvendige midler til å erstatte den utpinte jordas bestanddeler.»
Prinsippet om stoffskiftekløften har åpenbart stor anvendelse, og har faktisk blitt brukt av miljøsosiologer de senere årene i forhold til problemer som global oppvarming og den økologiske nedbrytningen av verdenshavene. [16] Men det blir sjelden anerkjent at Marx gikk direkte fra en forståelse av stoffskiftekløften til å hevde nødvendigheten av å gjenopprette stoffskiftet gjennom å argumentere for at «ved å ødelegge betingelsene for dette stoffskiftet som har vokst fram på naturlig og spontant vis, tvinger den (kapitalistiske produksjonen) systematisk gjennom en gjenoppretting av dette stoffskiftet som en regulerende lov for den samfunnsmessige reproduksjonen.» Realiteten i stoffskiftekløften pekte mot nødvendigheten av å gjenopprette naturen gjennom bærekraftig produksjon.
Det er denne dialektiske forståelsen av den sosio-økologiske problemstillingen som førte Marx’ til det som kanskje er den mest radikale oppfatning av sosioøkologisk bærekraftighet som noensinne er uttrykt. Han skrev i Kapitalen
«Fra den høyere sosio-økonomiske formasjonens ståsted vil enkeltindividets privateiendom til jorda framstå som like absurd som et menneskes private eiendomsrett til andre mennesker. Selv et helt samfunn, en nasjon, eller alle samtidig eksisterende samfunn sammenlagt, er ikke jordas eiere. De er bare i besittelse av den, de høster dens frukter og må gi den videre i en bedre tilstand til kommende generasjoner, som boni patres familias [gode familieoverhoder].»
For Marx kan, med andre ord, det nåværende forholdet menneskene har til jorda under privat akkumulasjon sammenlignes med slaveri. Akkurat som «et menneskes private eiendomsrett til andre mennesker» ikke lenger anses som akseptabelt, må menneskets (eller hele lands) private eiendomsrett til jorda/naturen overskrides. Menneskets forhold til naturen må reguleres for å sikre dens eksistens» i en bedre tilstand for kommende generasjoner.» Hans henvisning til tanken om «gode familieoverhoder» viser tilbake til det antikke greske begrepet om husholdningen, eller oikos, fra det har vi fått både «økonomi» (fra oikonomia, eller driften av husholdningen) og «økologi» (fra oikologia, eller studiet av husholdningen). Marx viste til nødvendigheten av et mer gjennomgående, bærekraftig forhold mellom mennesker og produksjon i tråd med det vi nå ville beskrive med økologiske heller enn bare økonomiske termer. «Frihet i denne sfæren,» den naturlige nødvendighetens rike, poengterte han, «kan bare bestå av dette, at det samfunnsmessige mennesket, de sammensluttede produsentene, styrer menneskets stoffskifte med naturen på en rasjonell måte og bringer det under sin kollektive kontroll […] og fullfører det med minste mulige forbruk av energi.» [17]
Kapitalismens ødeleggende ukontrollerbarhet, som stammer fra dens tosidige karakter som et system av klasseutbytting og imperialistisk utbytting på den ene sida og som slavebinder og ødelegger selve jorda på den andre, forsto Marx godt. Når det gjelder filmen Brenn Queimada, så vi hvordan utbyttingen av menneskene var knyttet til ødeleggelse av jorda. Herskerforhold endret seg, men svaret forble det samme: å sette øya i brann for å vinne krigen mellom klasser og imperier. I dag eier noen hundre mennesker mer enn det som utgjør inntekten til flere milliarder av jordas befolkning. For å opprettholde dette systemet av global ulikehet er det blitt utviklet et globalt undertrykkelsessystem, som stadig settes i verk. Og ved siden av dette har det utviklet seg nye enorme systemer for ødeleggende utnytting av jorda, slik som moderne jordbrukshandel.
Sosial revolusjon og gjenoppretting av stoffskiftet
Pontecorvos film Brenn Queimada om revolusjon i Karibia når klimaks i 1848, et revolusjonært år i den virkelige verdenshistorien. I 1848 påpekte Marx som kjent i sin tale om frihandel: «Dere tror kanskje, mine herrer, at produksjon av kaffe og sukker er Vestindias naturlige skjebne. For to hundre år siden hadde naturen, som ikke bryr seg med handel, verken plantet sukkerrør eller kaffetrær der.» [18] Mye av det vi tar for gitt er et produkt av kapitalismen. Vi læres opp til å tro at kapitalistiske markedsforhold er mer naturlige, mer uforanderlige enn noe i naturen. Det er denne tenkemåten vi må bryte med dersom vi skal gjenopprette forholdet vårt til jorda – hvis vi skal reversere stoffskiftekløften. Det eneste svaret på kapitalismens ødeleggelsesøkologi er å revolusjonere produksjonsforholdene slik at en gjenoppretting av stoffskiftet kan finne sted. Men det vil kreve et brudd med kapitalismens eget«sosio-metabolske reproduksjonssystem,» dvs. profittens logikk. [19]
Et slikt revolusjonært brudd med dagens mønster innebærer selvsagt ingen garanti, det betyr bare at det finnes en mulighet for en sosial og økologisk omdanning gjennom opprettelsen av et bærekraftig, egalitært (og sosialistisk) samfunn. Lovelocks «Gaias hevn» – det Friedrich Engels på 1800-tallet kalte naturens «hevn», som nå griner oss i møte i verdensomspennende målestokk – vil ikke automatisk bli overvunnet bare gjennom et brudd med logikken i dagens system. [20] Et slikt brudd er likevel det første, nødvendige steget mot ethvert rasjonelt forsøk på å redde og fremme den menneskelige sivilisasjonen. Queimada er ikke lenger bare en øy; det står for hele verden, som i dag varmes opp foran våre øyne.
Mot slutten av Pontecorvos film blir José Dolores drept, men den revolusjonære ånden hans lever. Vi lærer at strategien med å ødelegge naturen for å slavebinde menneskeheten ikke vil fungere for alltid. I dag våkner Latin-Amerika til Bolivár og Ches revolusjonære ånd – en ånd som aldri har sluknet. Men nå vet vi – og det innså man bare i liten grad tidligere – at en revolusjonær omdanning av samfunnet også må være en revolusjonær gjenoppretting av vårt stoffskifte med naturen: likhet og bærekraft må utvikles parallelt hvis noen av dem skal seire. Og hvis vi skal overleve.
Noter:
1. Den avdøde italienske filmskaperen Gillo Pontecorvo (1919–2006) var marxist og anti-imperialist, og er mest kjent som regissøren av den klassiske filmen om revolusjonært opprør, Kampen om Algerie (1966). Brenn Queimada ble laget som respons på Vietnamkrigen og var ment å være en allegori over krigen – men samtidig en som også omfattet kritikk av kapitalismen som sådan.
2. Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism, and Democracy (New York: Harper and Row, 1942), s. 81–86.
3. István Mészáros, Socialism or Barbarism (New York: Monthly Review Press 2001), s. 61.
4. For en mer omfattende analyse av de to miljøtoppmøtene, se John Bellamy Foster, «The Failure of Global Environmental Reform,» i Monthly Review 54, nr. 8 (januar 2003), s. 1–9, www.monthlyreview.org/0103jbf.htm.
5. Paul M. Sweezy, «Finanskapitalens triumf,» Røde Fane 4, 1994, John Bellamy Foster, «Monopoly-Finance Capital,» Monthly Review 58, nr. 7 (desember 2006), s. 14.
6. Bill McKibben, «The Debate is Over,» Rolling Stone, 17. november 2005, s. 79–82.
7. Den kvasi-religiøse Gaiahypotesen, som hevdet at livet på jorda alltid sørger for at forholdene på planetens overflate er gunstige for mangfoldet av organismer, sto i konflikt med darwinistisk evolusjon, og er nå forlatt i sin opprinnelige form av Lovelock selv. Den bidro imidlertid til å inspirere tallrike forskere til å utvikle en mer holistisk vitenskap om jordas systemer, en forskning som forsøker å forstå jorda som et enhetlig selvregulerende system der biosfæren og geosfæren utgjør en dialektisk enhet. Lovelock støtter i dag det han kaller «Gaia-teorien», som er i tråd med de grunnleggende trekkene i jordsystemvitenskapen, men samtidig klynger seg teleologisk til ideen om at «målet» med den konstante reproduksjonen av forhold som legger forholdene til rette for et mangfold av livsformer er en slags «framvoksende» egenskap ved livet på jorda. «Gaias hevn» er en hevn over sivilisasjonen, som trues når Gaia plutselig slår om til en ny likevektstilstand som svar på menneskeskapte klimaendringer. Se James Lovelock, Gaias hevn (Oslo: Spartacus, 2006), s. 49–53, 224–225, 246–247
8. Lovelock, Gaias hevn, s. 65–69; John Atcheson, «Ticking Time Bomb,» Baltimore Sun, December 15, 2004.
9. Lovelock, Gaias hevn, s. 225, s. 147; Bill McKibben, «How Close to Catastrophe?», New York Review of Books, 16. november, 2006, s. 23–25.
10. Jim Hansen, «The Threat to the Planet,» New York Review of Books, 13. juli, 2006, s. 12–16; Goddard Institute for Space Studies, «NASA Study Finds World Warmth Edging Ancient Levels,» 25. september 2006, www.giss.nasa.gov/.
11. John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet (New York: Monthly Review Press, 1994), s. 11.
12. Karl Marx, Kapitalen Første Bok (Oslo: Oktober 1983), del 4, s. 42. Teorien om produksjonens tredemølle ble først lansert i arbeidene til Allan Schnaiberg, se Schnaiberg, The Emvironment: From Surplus to Scarcity (New York: Oxford Univesity Press, 1980); John Bellamy Foster, «The Treadmill of Accumulation,» Organization & Environment 18, nr. 1 (mars 2005), s. 7–18.
13. Teorien om kapitalismens andre motsetning ble utviklet av den marxistiske politiske økonomen James O’Connor, se O’Connor, Natural Causes (New York: Guilford, 1998). For enkelte begrensninger rundt dette begrepet, se John Bellamy Foster, «Capitalism and Ecology: The Nature of Contradiction,» Monthly Review 54, nr. 4 (september 2002), s. 6–16.
14. Marx’ teori om stoffskiftekløften er drøftet detaljert i John Bellamy Foster, Marx’s Ecology: Materialism and Nature (New York: Monthly Review Press, 2000). Se også Paul Burkett, Marxism and Ecological Economics (Boston: Brill, 2006), s. 204–207, s. 292–293.
15. Jimmy M. Skaggs, The Great Guano Rush (New York: St. Martin’s Press, 1994).
16. Brett Clark & Richard York, «Carbon Metabolism: Global Capitalism, Climate Change, and the Biospheric Rift,» Theory and Society 34, nr. 4 (2005), s. 391–428; Rebecca Clausen og Brett Clark, «The Metabolic Rift and Marine Ecology: An Analysis of the Oceanic Crisis within Capitalist Production,» Organization & Environment 18, nr. 4 (2005), s. 4 22–44.
17. Marx, Kapitalen Første Bok, del 2, s. 5–6, 13, del 3, s. 194–197, del 4, s. 170, Marx, Capital vol. 3 (London: Penguin, 1981), s. 911, s. 959.
18. Karl Marx, The Poverty of Philosophy (New York: International Publishers, 1973), s. 223.
19. Analysen av kapitalen som et «sosio-metabolsk reproduksjonssystem» er utviklet av István Mészáros i Beyond Capital (New York: Monthly Review Press, 1995), s. 39–71.
20. Karl Marx og Frederick Engels, Collected Works (New York: International Publishers, 1975), vol. 25, s. 460–61.
Ordforklaringer:
1. Joseph Alois Schumpeter (1883–1950), østerriksk-amerikansk økonom, forbilde for flere senere nyliberale økonomer.
2. Faustisk, etter den tyske alkymisten Johann Faust (ca. 1480–1550) som i henhold til legenden solgte sjelen sin til djevelen for egen vinning.
3. De siste drøyt 10 000 årene.
4. Etter filosofen Thomas Hobbes (1588–1679). I følge Hobbes var menneskets naturtilstand kjennetegnet av alles krig mot alle.
5. Stoffskifte eller «metabolisme», i denne sammenhengen stoffskiftet mellom samfunnet og naturen.
6. Avføring fra sjøfugler og flaggermus.