Internasjonal kvinnehandel – vår tids slavehandel
Av Sissel Henriksen
Sissel Henriksen er tidligere sykepleier, nå journalist i Klassekampen og medlem av AKPs kvinneutvalg.
Den verdensomspennende og voksende sexindustrien er et sentralt trekk ved dagens kapitalisme. Salget av kroppene til kvinner og barn utgjør i dag et stort vekstområde for imperialistisk ekspansjon. Hvis venstresida skal ha en dagsaktuell analyse av kapitalismen må vi øke forståelsen for sexhandelens dimensjoner og betydning, og integrere denne kunnskapen i våre analyser og programmer.
Millioner av kvinner og barn får i dag livene sine stjålet av å bli solgt som varer på et økende sexmarked.
Særlig sett i lys av det programarbeidet som foregår både i RV og AKP mener jeg det er behov for å vurdere om vår analyse og forståelse for disse spørsmålene er god nok.
Historiske røtter
Prostitusjon har djupe historiske røtter, og har blomstret i patriarkalske samfunn der kvinner har blitt sett som menns eiendom. Ideologien bak er et syn på kvinner som en kategori mennesker som er ment å være til menns rådighet for seksuelle formål. Seksuell og økonomisk undertrykking, maktforskjeller mellom fattige og rike og mellom kvinner og menn fører til prostitusjon. Graden av prostitusjon i et samfunn er en god indikator på graden av ulikheter og på patriarkatets styrke.
Som hovedregel har det vært de fattigste og mest utslåtte kvinnene i samfunnet som har havnet i denne situasjonen. Rik/fattig-aspektet har hele tida vært der: i forlengelsen av dette har vi i dag fått et nord/sør-aspekt. Rike, velberga menns rett til å kjøpe fattige kvinner var like selvfølgelig da Christian Krohg skreiv Albertine i 1886 som da filmen Pretty Woman rulla over kinolerretene for få år siden.
Det er likevel viktig å avgrense seg mot mytene om at horekundene er så spesielle; at det er rikinger, handikappede, taperne på det vanlige sexmarkedet. Det er grunn til å spørre om ei overfokusering på rike menns horekunderi har bidratt til å tilsløre prostitusjonens rolle i mannskulturen som sådan. Det er faktisk slik at «vanlige» menn alltid har kjøpt sex; som sjøfolk, soldater osv. Nyere forskning i Skandinavia viser at horekundene her er høyst vanlige menn, ofte gift og ofte med barnesete i bilen. Men andelen menn av «normalbefolkninga» som kjøper sex varierer mellom ulike land, og ser ut til å henge sammen både med samfunnets aksept for prostitusjon og tilgangen på prostituerte. Andelen horekunder i befolkninga kan fort stige dramatisk når prostitusjonen først får fotfeste i et samfunn.
Et sexmarked som akselererer på verdensbasis må nødvendigvis bety at antallet horekunder øker, også i arbeiderklassen. For marxister blir det interessant å spørre hva dette gjør med klassens mulighet til felles kamp. Porno- og prostitusjonsforbrukerne i arbeiderklassen korrumperes i sitt menneskesyn og blir nyttige idioter for herskerklassens kvinneundertrykking.
Reet Nurmi, forsker fra Helsinki, som har studert situasjonen for prostituerte i St. Petersburg beskriver hvordan arbeidsløshet og store sosiale forandringer gjør at unge ikke lenger opplever det meningsfullt å utdanne seg. Sexhandelen lokker med store profitter. Organisert kriminalitet fungerer innenfor de legale samfunnsinstitusjonene. Unge menn kommer ofte inn i prostitusjonshandelen ved å selge videre kvinner de først har gjengvoldtatt på en fest.
«Når den unge kvinnen først har fått sin mentale verden knust av denne volden, er hun et lett bytte for videre sexhandel,» påpeker Nurmi. Og en kan spørre: Hva gjør det med forholdet mellom folk når gutter voldtar og selger jentevennene sine, fedre selger døtre og ektemenn selger kona?
Bygdeprostitusjon
At horekunderi fort kan smadre mellommenneskelige forhold har mange i Finnmark bittert fått erfare etter som prostitusjonen blomstret opp i kjølvannet av åpnere grenser til Russland. Prostitusjonen i nord har innført et nytt fenomen i Norge; bygdeprostitusjon. Mens prostitusjonen historisk har foregått i egne strøk i de største byene, er det her plutselig blitt synlig til stede i stort omfang i små samfunn. Kvinner opplever at mannen de har levd livet sammen med tar prostituerte inn i deres felles hjem, og at vodka og sexkjøp tar over for lørdagskosen foran tv-en. Unge jenter ser far, bestefar og onkel kjøpe sex, og blir presset av kjæresten med at hvis ikke du vil, så kjøper jeg ei russisk dame til helga.
Prostitusjonen i nord rammer sårbare lokalsamfunn på en måte som byprostitusjon aldri har gjort, og bidrar til å stigmatisere ei hel folkegruppe fra vårt naboland Russland som prostituerte og mafia.
Krefter i lokalsamfunnene har reist kamp mot denne utviklinga, og søkt allianser med konstruktive krefter i Russland i kampen mot prostitusjon. Nettverk i Nord mot prostitusjon og vold, som organiserer i Norge, Russland, Finland og Sverige, er ett eksempel på dette, andre er Sametingets krav om kriminalisering av horekunder, og engasjement for holdningsendringer fra prester, lokalpolitikere og sosialarbeidere. Når skal storsamfunnet i byene komme etter?
Kvinneforakt
Stigmatiseringa av kvinnene som prostituerer, seg er ikke noe nytt fenomen. Fra Albertine i politilegens venteværelse, via afrikanske kvinner som smitter hvite forretningsmenn med hiv/aids til russiske kvinner som selger sex på nordnorske campingplasser går det en svart og heslig tråd av kvinneforakt. Det er de prostituertes umoral som er problemet, de forurenser samfunnet, ødelegger ekteskap, sprer smitte, er promiskuøse og moralsk forderva. Følgelig bør samfunnet verge seg mot dem, forby eller regulere deres virksomhet, kontrollere dem for kjønnssykdommer eller liknende.
For å sikre dette ble det på 1800-tallet i Frankrike skapt systemer for offentlig regulering av prostitusjon. Liknende systemer utviklet seg snart i flere europeiske land. Bak ideen om å innføre offentlig regulering av prostitusjon lå også forestillingen om menns ustyrlige seksualdrift, som nødvendiggjorde et statskontrollert sted der menn kunne gi fritt utløp for denne, (og dermed også spare sine ærbare hustruer for belastninga). På dette tidspunkt ble fremdeles ikke kvinner regnet som fullverdige borgere, og hadde verken rett til eiendom, stemmerett eller andre rettigheter over eget liv. Kroppene deres tilhørte ektemennene i hjemmene og den regulerende staten i bordellene.
Engelske Josephine Butler dannet International Abolitionist Federation (IAF) i 1875, på ei tid da slaveriet var avskaffa i mange land. Butler så prostitusjon som en form for slaveri. Hun mente at de tjenestene som ble krevd av kvinnene i prostitusjonen var et angrep på verdigheten til alle kvinner og til hele menneskeheten. Josephine Butler og IAFs kamp førte til den første internasjonale overenskomsten mot hvit slavehandel i 1904. Denne ble fulgt av andre i 1910, 1921 og 1933. I 1927 ledet Folkeforbundet (FNs forløper) to større undersøkelser om den internasjonale kvinnehandelen. De fastslo at bordellenes eksistens var en oppmuntring til både nasjonal og internasjonal kvinnehandel.
Etter disse to undersøkelsene ble det laget et utkast til en internasjonal konvensjon, som endelig ble vedtatt i 1949: «Forente Nasjoners konvensjon for å stanse handel med personer og utnytting av prostitusjon» av 2. desember 1949. I innledninga til konvensjonen står det at: «prostitusjon og det ledsagende ondet med menneskehandel med prostitusjon som formål er uforenlig med menneskelig verdighet». I de femti årene som har gått siden konvensjonen ble vedtatt, har den dannet en viktig internasjonal plattform for kampen mot prostitusjon. I dag er denne plattforma under angrep.
30 millioner sexslaver?
Dimensjonene i kjønnshandelen er vanskelig å ta inn over seg, men noen sammenlikner omfanget med slavehandelen fra Afrika:
Wall Street Journal skriver 10. januar i år: «Det har blitt anslått at rundt to millioner kvinner og barn årlig blir sendt ut i et liv med seksuell trelldom, vanligvis som prostituerte. Ifølge Laura J. Lederer ved Harvards John F. Kennedy School of Government har antallet kvinner og barn som selges i internasjonal kvinnehandel i løpet av de siste ti år økt så kraftig at de nå er på nivå med det beregnede antall afrikanere som ble gjort til slaver på 1600- og 1700-tallet. Vi har altså å gjøre med enorme brudd på menneskerettighetene».
Et vanlig anslag over antall kvinner som årlig reiser ut fra de tidligere østblokklandene til et liv som prostituert ligger på 500.000.
«Man hører så mange tall. Jeg har hørt anslått at det er 20-30 millioner kvinner og barn i sexslaveri på verdensbasis i dag, men jeg tror det er et konservativt anslag. Vi vet at det er to millioner prostituerte bare i Thailand,» sier Janice Raymond fra Coalition Against Traficking in Women (CATW).
Mannlige prostituerte
I denne artikkelen behandler jeg prostitusjon først og fremst som et spørsmål om menn som kjøper kvinner. Det gjør jeg fordi dette er en helt dominerende trend i dag. De fleste av verdens prostituerte er kvinner, og et overveldende flertall av horekundene er menn. Også mannlige prostituerte blir oftest kjøpt av menn.
Sjølsagt finnes det også kvinnelige horekunder. Alle har hørt om unge «strandløver» i sydligere land som lar seg kjøpe av rike vestlige kvinner. Det kan være et interessant spørsmål om andelen kvinnelige horekunder øker i takt med generell fremmedgjøring av seksualiteten også blant kvinner.
Tall på hvor stor andel av markedet som utgjøres av gutter og menn har jeg ikke funnet. I en undersøkelse blant barn og ungdom i Oslo, som nylig ble offentliggjort i Tidsskrift for Den norske Lægeforening, kom det fram at flertallet av de unge som solgte sex var gutter. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er en trend på verdensbasis.
Variert «vareutvalg»
Kapitalismens hang til å imøtekomme alle markedets ulike nisjebehov virker også på kjønnsmarkedet. Kvinner fra Øst-Europa er attraktive for dem som vil kjøpe hvite kvinner, asiatiske kvinner selges under merkelappen raffinerte og underdanige, afrikanske kvinner blir framstilt som seksuelt ville og dyriske. På kjønnsmarkedet i de ulike land finnes det «varer» for enhver smak. Bakmenn og halliker håver inn skyhøye profitter på salget av andre menneskers liv og verdighet. Mens kvinner og barn sendes verden rundt for å selges: Øst-europeiske kvinner selges i Israel, Asia og Europa. I Amsterdam, Rotterdam og Utrecht er det rapportert at kvinner fra Latin Amerika, Filippinene og Øst-Europa utgjør mellom 40 og 65 prosent av de prostituerte.
Raymond peker på at profittnivået i sexindustrien nå utkonkurrerer profitten fra internasjonal narkotikahandel. Og i motsetning til narkotika og våpen, som kan selges en gang, kan kroppene til kvinnene og barna selges igjen og igjen. Likevel er straffenivået for menneskehandel i de fleste land mye lavere enn straffen for narkotikahandel.
For marxister er det kanskje et tankekors at noen av de mest profitable sektorene i verden i dag er kriminelle sektorer. Men: Gjør det at disse sektorene drives av mafia og forbrytersyndikater dem mindre til en del av kapitalismen? Tenker vi på den kriminelle sektoren som noe ved siden av den «vanlige» kapitalismen?
Fordi den internasjonale kriminaliteten offisielt bekjempes av de fleste lands regjeringer må vi ikke ha illusjoner om at de kriminelle aktørene ikke har støttespillere på høyt plan i svært mange land. Det er all grunn til å tro at dette gjelder prostitusjon og kvinnehandel i enda større grad enn våpenhandel og narkotika.
Verdensbanken og Murens fall
En stor del av menneskehandelen, særlig fra utviklingsland, skyldes en politikk for økonomisk utvikling som har blitt pådytta landene som betingelse for å få lån fra internasjonale utlånsinstitusjoner. Oppmuntret av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har land i Asia, Afrika og Latin-Amerika kuttet ned på sysselsettings- og sosialsektoren, drevet rovdrift på sine naturressurser og utviklet turist- og underholdningssektorene sine for å få penger til å nedbetale gjeld. De pålagte «strukturelle justeringene» i disse regionene har ført til at mange land er blitt sentre for sexturisme, og utgangspunkt for kvinnehandel inn i landet og videre til andre land. Med ytterligere hjelp fra globaliseringa av kapital og av informasjonsteknologiens utvikling har sexturismen blitt en inntektskilde og utviklingsstrategi for en rekke nasjoner.
I tillegg ble en ny bølge av kvinner kastet ut på markedet i kjølvannet av sammenbruddet i østblokklandene, noe som bidro til en ytterligere boom på kjønnsmarkedet.
I bunnen ligger økte forskjeller mellom fattige og rike, økt fattigdom og desperasjon blant kvinner. Konsekvensen er økt vold mot og undertrykking av kvinner, både for de som må leve med at mannen er blitt horekunde og for de som må selge seg sjøl. Kriminelle nettverk Det er ofte de samme kriminelle gruppene som smugler våpen og narkotika som driver menneskesmugling, via de samme ruter, strukturer og nettverk.
Spørsmålet om kvinnehandel og prostitusjon ligger derfor som en varm potet på bordet når FN nå jobber med en ny konvensjon om transnasjonal organisert kriminalitet.
Uenigheter om synet på internasjonal kvinnehandel har imidlertid så langt preget debatten. Prostitusjonsmafiaen har drevet aktiv lobbyvirksomhet for å utelate alle referanser til tidligere menneskerettighetskonvensjoner, særlig konvensjonen fra 1949. Angrepene retter seg særlig mot at 1949-konvensjonen definerer hallikvirksomhet som kriminelt, og at den slår fast at kvinne-/menneskehandel (engelsk «trafficking») kan skje «with or without the consent of the victim = med eller uten offerets samtykke». Sterke krefter ønsker også å erstatte formuleringen «victim of trafficking» med «trafficked persons».
Angrepene på plattforma som er nedfelt i 1949-konvensjonen samler i dag støtte langt inn i kvinne- og arbeiderbevegelsen.
Bakmennene i sexhandelen mangler ikke penger, og har lagt stor vekt på lobbyvirksomhet. Nederland er det landet som mest aktivt har markert seg som spydspiss i kampen for liberalisering av prostitusjonsmarkedet. En rekke grasrotorganisasjoner argumenterer også aktivt for synspunktene til porno- og prostitusjonsmafiaen.
FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) har gått i samme grøfta, og argumenterer for prostitusjon som en nødvendig og legitim «økonomisk sektor» særlig for utviklingsland. I rapporten The Sex Sector fra 1998 oppmuntrer ILO regjeringer til å vurdere å anerkjenne sexsektoren som en fullt utviklet økonomisk sektor som kan bidra med nødvendige inntekter ved å skattlegge «de lukrative aktivitetene forbundet med sektoren». Utspillet fra ILO har møtt stor motstand blant prostitusjonsmotstandere. I Norge har LO i Bergen og Kvinnefronten tatt initiativ til en brevkampanje mot ILOs standpunkt.
Skillelinjer
De store skillelinjene i den internasjonale debatten om prostitusjon går rundt følgende spørsmål:
- Om man skal gå mot all prostitusjon, eller bare mot internasjonal kvinnehandel og barneprostitusjon.
- Om prostitusjon skal anerkjennes som arbeid.
- Sexindustriens lobbyister ønsker å skille mellom prostitusjon og kvinnehandel, mellom såkalt tvungen og frivillig prostitusjon og mellom barneprostitusjon og voksen prostitusjon.
Vårt svar må være: alle slike skillelinjer er falske og tilslørende. Ei jente som har vært tvunget til prostitusjon fra hun var 13 år, begynner ikke plutselig å selge seg frivillig når hun fyller 18. Prostitusjon er vold mot kvinner og barn. Overgrepene blir ikke bedre av å kalles arbeid, derfor må vi aktivt avvise begrepet «sexarbeid».
Uten prostitusjon vil det heller ikke være noen sexhandel. Derfor må kampen mot prostitusjon som sådan alltid ligge i bunnen for kampen mot internasjonal kvinnehandel.
Horekundekriminalisering
I dette internasjonale klimaet har Sveriges kriminalisering av horekunder for drøyt et år siden hatt ei enorm symbolbetydning. Det er første gang et land har gått ut og ensidig kriminalisert kjøp av sex, og dermed snudd byrden av skyld og skam fra kvinnen til mannen. Lova tar utgangspunkt i at prostitusjon handler om mannens seksualitet, ikke kvinnens, og slår fast at samfunnet ikke aksepterer at noen skal ha lov til å kjøpe tilgang til et annet menneskes kropp for sin egen seksuelle nytelses skyld.
Også Venezuela har fattet et viktig prinsippvedtak, da landet i mai 1998 avviste en forespørsel fra en mektig sex-industrigruppe om å få registrert en organisasjon av såkalte «sexarbeidere» som fagforening. Det venezuelanske arbeidsdepartementets avgjørelse var basert på at siden majoriteten av såkalt «sexarbeid» er prostitusjon, så er det ikke arbeid, men seksuell utbytting: «Prostitusjon kan ikke ses som arbeide siden det mangler de grunnleggende elementer av verdighet og sosial rettferdighet.» De mente at siden et av de grunnleggende formål med å danne fagforening er å fremme den kollektive utviklinga av medlemmene og deres «profesjon» ville en aksept av en fagforening av såkalte «sexarbeidere» i praksis bidra til utvikling og utbredelse av prostitusjon.
For norsk venstreside og kvinnebevegelse er det viktig å være klinkende klare i forhold til de internasjonale skillelinjene i synet på prostitusjon. De to største kvinneorganisasjonene på venstresida, Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, har begge plassert seg trygt på rett side i forhold til disse skillelinjene, og kjemper begge for kriminalisering av horekunder, mot anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og mot begrep som «tvungen» og frivillig prostitusjon og kvinnehandel. Kvinner i SV og Arbeiderpartiet er mer uklare på disse spørsmålene, og lar seg forvirre av menneskerettighetsargumentasjon og misforstått solidaritet med kvinnene i prostitusjonen, mens de svenske sosialdemokratene og Vänsterpartiet derimot var sentrale forkjempere for å få vedtatt loven mot sexkjøp.
Når AKP og RV skal vedta sine nye programmer bør denne debatten nedfelles, og et klart vedtak om å gå inn for kriminalisering av horekunder fattes. Faglige tillitsvalgte bør ta opp spørsmålet om ILOs rolle innad i fagbevegelsen. Flest mulig bør skrive under på oppropet fra CATW (Statement on trafficking and prostitution) som ligger på internett.
Klasseanalyse
Prostitusjon er ikke arbeid. Men hvilken klasse tilhører de millioner av prostituerte kvinner og barn som i dag sendes over landegrensene og tvinges til et liv i seksuelt slaveri?
I marxistisk teori har prostitusjon blitt behandlet som et klassespørsmål på den måten at det har blitt sett i sammenheng med arbeidsløshet og fattigdom.
I den grad prostituerte har vært vurdert som gruppe i marxistisk klasseanalyse, har de tradisjonelt blitt plassert i boksen «filleproletariat» sammen med arbeidsløse og kriminelle.
Eksplisitte formuleringer om prostituerte i artikler om klasseanalyse hos marxistiske klassikere har ikke jeg klart å finne. Om dette skyldes kjønnsbetingete blinde flekker hos herrene Marx, Engels og Mao, eller at spørsmålet om prostitusjon den gang var for tabubelagt til å skrive om, er ikke godt å si.
Filleproletariatet som sådan snakker de imidlertid om: «Filleproletariatet, denne passive forråtnelse av de nederste skikt i det gamle samfunnet, blir under løpet av en proletarisk revolusjon her og der slynget inn i bevegelsen. Etter hele sin livssituasjon vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger,» skriver Marx og Engels i Manifestet, mens Mao skriver at filleproletariatet består av jordløse bønder og arbeidsløse håndverkere, og mener at «de kan bli en revolusjonær kraft hvis de blir gitt skikkelig veiledning , for de er modige i kamp, men tilbøyelige til å bli destruktive». (En analyse av klassene i det kinesiske samfunnet, mars 1926.)
I praktisk politikk har venstresidas engasjement oftest handlet om konkrete krav for å bedre livsvilkåra for prostituerte og hindre prostitusjon: Kamp mot kriminalisering av de prostituerte kvinnene og for økonomiske og sosiale vilkår som kunne gjøre det mulig for arbeiderkvinner å forsørge seg sjøl uten å måtte selge seg.
Dette er vel og bra, og det bør vi fortsette med. I vår kamp mot imperialismen må vi framholde nord-sørperspektivet i kvinnehandelen. Men kanskje er det på tide å se en gang til på en analyse som plasserer millioner av de fattigste i gruppa «passiv forråtnelse av nederste skikt i det gamle samfunnet» som er «tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger». Det er relativt lett å tenke seg til at det å måtte selge kroppen sin bidrar til å bryte ned den det gjelder psykisk, og at en person som har fått knust sitt sjølbilde er mindre i stand til å reise kamp for å endre sin situasjon. Men vi snakker i dag om titalls millioner mennesker på verdensbasis, og tallet øker. De er de mest undertrykte, men også de som har minst å tape og mest å vinne. Mange av dem som har klart å overleve og komme seg ut av prostitusjonen er i dag strålende ledere i kampen mot prostitusjon. Det viser noe av ressursene hos ei undertrykt gruppe.
De prostituerte kommer fra fattige kår, fra arbeiderklassen eller bøndene. Hva gjør det med den internasjonale arbeiderklassens kampkraft at millioner av dens medlemmer stjeles til seksuelt slaveri?
I den internasjonale kampen mot dette slaveriet går alliansene på kryss og tvers av gamle skillelinjer. På begge sider står tunge kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner, og begge støtter seg på menneskerettighetsargumentasjon. Mens den ene sida hevder det er en menneskerett å prostituere seg, sier den andre sida: Nei! Slaveri er feil, det er uetisk, det er inhumant. Det er de siste vi må alliere oss med.
Aldri i kvinneundertrykkinga og prostitusjonens lange historie har denne groteske formen for kvinneundertrykking nådd slike dimensjoner og hatt en slik global karakter som i dag. Det bør være en utfordring for venstresida å oppdatere våre analyser og vårt engasjement til denne virkeligheta. Det betyr at flere må inn i debatten og ta standpunkt.
Hansken er kastet.