Ikke bare gal manns verk!
Av Jorunn Folkvord
Nervøsiteten brer seg i kongeriket Norge etter at Gudmund Hernes har blitt utnevnt til ny helse- og sosialminister.
Etter de store omrokkeringene i det offentlige skolesystemet med Hernes ved roret i KUF, tenker folk nå med gru på hva som kan skje med det offentlige helsesystemet. Spørsmålet er om disse endringene egentlig er «Hernes-endringer», eller om de er uttrykk for en helhetlig politikk fra Regjeringa?
Det er både umaterialistisk og feil å gi Gudmund Hernes ansvaret for de store skolereformene. Hvorfor skulle Regjeringa tillate at en mann gikk berserk på enhetsskolen, hvis ikke dette var noe de selv ønsket? Det er også åpenbart at de fleste av endringene har blitt utarbeidet av helt andre enn Hernes, vi snakker faktisk om endringer i alt fra alder for skolestart til hovedfag. Hernes er ikke hjernen bak alle skolereformene, men han er administratoren som har hatt mage til å kjøre reformene gjennom med hurtigtogfart, og glatt overse kritikk, protester og varselsignaler. I så måte har nok helsesektoren noe å frykte i åra som kommer.
Den av reformene Hernes ofte blir tatt for, er Reform 94, men dette er sannsynligvis en av reformene han har minst med å gjøre. Det blir også latterlig å legge ansvaret på andre enkeltpersoner, som f.eks statssekretær Randi Øverland, som uten tvil er en av de som har vært mye mer involvert i arbeidet med reformen enn hva Hernes har vært. Det er heller ikke hver enkelt byråkrat som sitter med ansvaret.
Reform 94 er resultatet av nøye gjennomtenkte endringer i skolesystemet, endringer som var nødvendige for å omstille skolesystemet til behova til kapitalismen av i dag. Mange kritiserte tempoet reformen blei gjennomført i, snarere enn å kritisere innholdet i reformen. De sa at man burde prøve ut reformen før den skulle kjøres i gang for fullt. Det de færreste var oppmerksomme på, var at deler av reformen allerede var utprøvd. Forsøkskaninene? Jo, det var jentene – selvfølgelig.
Den spede begynnelsen var ikke så sped
Blegen-utvalget hadde som mandat å finne fram til en måte å lovfeste retten til videregående opplæring, og til å rydde opp i grunnkursjungelen på yrkesfag. Mandatet blei formelt bygd på et ønske fra 1974 om at retten til videregående utdanning skulle lovfestes, men de lange køene for å komme inn på videregående på slutten av 80-tallet, var nok også viktige for at utvalget blei satt ned. Et av de uttalte måla var altså å kutte antall grunnkurs på yrkesfag, som da var i overkant av 100. Vi veit i ettertid at resultatet blei at rundt 9.000 av grunnkursa forsvant og at yrkesfaga generelt fikk mer teori og blei mindre spesialiserte.
Et viktig poeng er at denne ideen ikke kom fra Blegen-utvalget, for året etter at utvalget blei satt ned, blei de første forsøka på studieretning for helse- og sosialfag satt i gang. Dette var omfattende forsøk som gikk i flere forskjellige fylker, og tok for seg flere forskjellige fag. Et av de viktigste av disse forsøka var den såkalte «generalistutdanninga» som blei kalt helse- og miljøfag. Helse- og miljøfag slo sammen grunnkurs for barnepleier, hjelpepleier, hudpleier, tannlegeassistent og fotpleier. Det hele blei til et slags «ta vare på menneskene»-fag, og passa helt inn i argumentasjonen om at omsorg egentlig er en kvinnelig egenskap som bare blir utdypa litt av utdanningssystemet. En stund var det snakk om at frisør også skulle inn på denne linja, men det blei ikke noe av (i dag er frisør i samme grunnkurs som blant annet fotograf, skomaker og blomsterdekoratør). Når Reform 94 blei endelig vedtatt, blei også generalistutdanninga endra, men hovedpunktene blei igjen i det som nå er helse- og miljøfag.
Jentene og jentefaga taper mest på Reform 94
Reform 94 er ikke et resultat av at de snille sosialdemokratene vil gi all ungdom i Norge rett til videregående opplæring. Tvert imot er det nye med Reform 94 at noen plutselig ikke har rett til utdanning lenger. Tidligere var det ingen som hadde juridisk rett til videregående opplæring, men staten hadde en moralsk plikt til å sørge for at alle fikk det. Nå har 16-19-åringene en juridisk rett til opplæring, men alle som er eldre har havna i gruppa «elev uten rett til opplæring». Denne gruppa står nærmest sjanseløse i konkurransen om de plassene som er, ikke minst fordi antall elevplasser i videregående skole er synkende.
Antallet elevplasser i den videregående skolen har blitt redusert med 28% fra 1992 til 1994 (8% ble kutta før reformen blei satt i gang). Samtidig med at plassene kuttes blir det flere 9.-klassinger og flere av 9.-klassingene søker seg til videregående opplæring. Dette går fram av rapporten Alle kan ikke bli frisører, som er laga av Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning. Ved første øyekast kan det virke litt rart at elevplassene blir kutta bort i ei tid hvor «alle» skal få plass, men for de som har fulgt Reform 94 fra starten, er ikke dette overraskende i det hele tatt.
Kuttene i elevplasser skjer med Regjeringa og Stortingets velsignelse. Da Lov om videregående utdanning blei endra for å passe med Reform 94, blei den anbefalte dekningsgraden satt til 375%, sjøl om de fleste fylkene hadde en dekningsgrad på over 400% fra før, men allikevel ikke hadde plass til alle. En dekningsgrad på 375% gir så vidt plass til alle mellom 16 og 19 år, og gir lite rom for omvalg, feilvalg eller de såkalte overårige søkerne. Dette er det spesielt jenter som må lide for.
Noen viktige årstall1994: Dette året blei Reform 94 satt i gang 1993: Dette året blei lovendringene vedtatt i Stortinget under store protester 1992: Dette året kom Blegen-utvalgets innstilling Veien videre … 1990: Dette året blei de første forsøka på helse- og sosialfag satt i gang 1989: Dette året blei Blegen-utvalget satt ned Hva er dekningsgrad?Dekningsgraden angir hvor mange av 16-19-åringene det er plass til. 300% angir at alle 16-19-åringene har plass, forutsatt at alle klasser er fylt opp. Dette er umulig, ikke minst i et land som Norge, hvor mange klasser ikke kan bli fylt opp hvis vi vil bevare et desentralisert skolesystem. Før reformen hadde de aller fleste fylkene en dekningsgrad på rundt 400%. Dette ga rom for at elever gikk nye grunnkurs, at noen plasser kunne stå tomme og at overårige elever kom inn, men fortsatt sto tusenvis i kø uten å komme inn. Bakgrunnen for Reform 94Allerede i 1981 var kreative hoder i gang med å tenke ut endringer i det norske skolesystemet: «Mulighetene for permanent arbeidsløshet, kanskje i økende omfang, har ført til en debatt i flere vestlige land om skolen skal påta seg å utdanne til arbeidsløshet. Det er liten enighet om hva en slik utdanning eventuelt skulle innebære. Et alvorlig spørsmål er likevel om skolen skal påta seg å peke ut på forhånd de unge som sannsynligvis vil gå uten arbeid det meste av sitt liv, og forberede dem på dette gjennom utdanningen.» Fra Stortingsmelding nr 45, 1981. Kilde: Skolefokus nr 15, 1995 (alle tall) |
Ingen rett – ingen skoleplass
I dag er jentene i flertall på fire grunnkurs: Allmenne og administrative fag, musikk/dans/drama, formgivingsfag og helse- og sosialfag. De tre siste av disse studieretningene hadde 80% (!) oversøking høsten 1994, dette er 30% mer enn neste studieretning på statistikken som er hotell- og næringsmiddelfag, hvor det er omtrent like mange jenter og gutter.
80.850 søkte til videregående utdanning i 1994, da inntaket var ferdig sto 15.525 uten skoleplass, dette var i hovedsak elever «uten rett til opplæring». I alt var 43% av søkerne i 1994 uten rett, og av disse var mer enn 60% under 20 år, og nesten halvparten av dem som ikke kom inn, søkte på helse- og sosialfag. Disse søkerne har i følge Reform 94 ingenting i det videregående skolesystemet å gjøre, og er derfor ingen offisiell bekymring for myndighetene.
Det er også verdt å merke seg at søkerne «uten rett», ofte er mer motiverte for å ta utdanning. Mange av dem var skoleleie etter ungdomsskolen, og falt ut av allmennfaglinja sine trøtte teoritimer. Før blei du ikke straffa resten av livet om du var en skolelei 16-åring, det blir du nå. Regjeringa har elegant lagt ansvaret for at ungdom får utdanning på hver enkelt niendeklassing sine skuldre, og takler du ikke ansvaret, vel, da er det vel ikke verdt penga å gi deg utdanning heller.
Hvorfor jentene?
Hvorfor starta forsøkene med «Reform 94-linjer» på de typiske jentefaga? Og hvorfor er det de tradisjonelle jentelinjene som i dag lider mest under reformens åk?
Dette er spørsmål som ikke er vanskelige å besvare: Her brukes splitt-og-hersk-metoden, og det er de svakeste som blir tatt først. Helse- og miljøfaget var en viktig prøvestein for Reform 94, og det er også disse linjene som står svakest i dag. Det vil si, aller svakest står de faga som har blitt slått sammen i suppa «grunnkurs formgivingsfag». Dette har blitt fellesnevneren for de mindre faggruppene, gjerne estetiske med til dels små og svake fagorganisasjoner (fotografer, frisører, skreddere, gullsmeder, blomsterdekoratører, bokbindere, typografer m.fl). Men nettopp på grunn av det hårreisende med denne sammenslåinga, får dette grunnkurset mye oppmerksomhet.
En kan se en klar og tydelig rød tråd fra Regjeringas lønnspolitikk overfor omsorgsyrkene til utdanningspolitikken de samme yrkesgruppene blir utsatt for. Denne tråden går også gjennom tabloidavisenes fargerike reportasjer om kvinner som blir hjemme og steller for barn og syke. Omsorg for mennesker blir sett på som et slags kjønnshormon hos kvinner. Det er helt naturlig, man trenger ikke utdanning for å lære det, og følgelig trenger man heller ikke penger for å gjøre det. Det er ikke egentlig en jobb, men noe kvinner gjør utfra sitt hjertes godhet.
Om jentene skal drive med tenner, eldre, hud, føtter eller barn, spiller ingen rolle i skrivebordsreformistenes hoder, det dreier seg om omsorg og mennesker og ferdig med det. Utover det reint åpenbare, at det faglige inn holdet i utdanninga blir svekka, så synker også statusen til disse yrkene når de blir slått sammen og mister posisjonen som egne fag. Dette fører igjen til at det blir vanskeligere å slåss for faglige rettigheter, lønnsøkning m.m. Til sammen blir dette en slags spiral som sørger for å holde de tradisjonelle kvinneyrkene nede, både når det gjelder faglig status og lønnsnivå.
Det er på tide at ungdom, både de under utdanning og utdanningssøkerne, går sammen med fagforeningene og krever en oppgradering av utdanninga til de typiske kvinneyrkene. Vi må se at angrepa fra staten ikke bare kommer etter at man er ferdig med utdanninga og kommet i jobb. Angrepa kommer nå på alle fronter, og det er viktig at vi gjør noe for å møte dem.