Hvorfor blei det revolusjon i Kina?
Av Ole Marcus Mærøe
For å forstå den kinesiske revolusjonen er det nødvendig å forstå bakgrunnen for den: Hva slags land var Kina i tida fram mot borgerkrigen og revolusjonen, økonomisk og sosialt? Hvorfor fikk kommunistene så stor oppslutning i det kinesiske folket i løpet av borgerkrigen i Kina? Og hvorfor greide de å bekjempe den langt mer ressurssterke nasjonalisthæren til Chiang Kai-shek og Kuomintang?
Ole Marcus Mærøe er kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Wikimedia Commons
Sosiale årsaker
Sjøl etter at keiserdømmet blei avskaffa gjennom 1911-revolusjonen, var Kina langt på vei et føydalt land med enorme sosiale og økonomiske forskjeller.
Det fantes industri i de store byene, stort sett eid av vestlig kapital, men det store flertallet var fattigbønder som bodde på landsbygda. Jorda var sentralisert i henda på (relativt) få, rike jordeiere som utbytta de fattige bøndene beinhardt.
Kommunistene vant støtte i den urbane arbeiderklassen først, men strategien med å satse på streiker og opprør i byene mislyktes, fordi opprøra blei slått ned militært av nasjonalistene. Da Mao vant fram med sin linje, å satse på fattigbøndene på landsbygda framfor industriarbeiderne i byene, blei Kinas Kommunistiske Parti (KKP) det politiske uttrykket for bøndenes raseri mot landeierne. De viktigste elementene i denne nye politikken var å gjennomføre jordreformer i områdene KKP erobra og å organisere nedenfra på fattigbøndenes premisser.
Det nasjonale spørsmålet
Kina var langt på vei en koloni da keiserdømmet blei avskaffa i 1911. Storbritannia, Tyskland, USA og Japan var blant landa som hadde stor økonomisk og politisk makt i Kina. Raseriet i den kinesiske befolkninga som førte til keiserdømmets fall og seinere til revolusjonen i 1949, var også et raseri retta mot de utenlandske imperialistene som plyndra Kina, og deres kinesiske lakeier. Dette er en sentral del av bakgrunnen for oppslutninga til både KMT og KKP.
Men KMT-regimet evna ikke å omfordele jord og ressurser fra utlendingene til hele det kinesiske folket – delvis fordi regimet støtta seg aktivt på deler av den kinesiske overklassen, og delvis fordi regimet var gjennomkorrupt. Dermed blei det KKP som sterkest uttrykte folkets raseri mot utlendingene og det kinesiske komprador-borgerskapet, de som tjente på å administrere imperialistmaktenes investeringer og makt Kina.
Borgerkrigen
Utbruddet av borgerkrigen gjorde KMT upopulære. De måtte bruke ressurser på å slåss mot deler av sitt eget folk heller enn på å bygge opp landet.
Høye skatter, stor statlig gjeld, inflasjon, arbeidsløshet og sosial nød gjorde regimet forhatt, særlig i byene. Det var tusenvis av streiker og protester blant arbeidere og intellektuelle mot regimet. De krevde slutt på borgerkrigen og en koalisjonsregjering mellom KMT og KKP. Det vokste fram et særlig hat mot KMTs skatteinnkrevere, som ble kalt «blodsugende djevler».
KMT-hæren blei bygd opp gjennom tvangsrekruttering og til og med kidnapping. Enkelte hæravdelinger ble bundet sammen med tau når de marsjerte for å hindre desertering. KKP rekrutterte bondesoldater som følge av sin popularitet i områdene de frigjorde.
Utviklinga av borgerkrigen endra også styrkeforholdet mellom de to sidene på grunn av de to hærenes praksis. Der KMT rekrutterte gjennom tvang og vold, rekrutterte KKP ved å føre en populær politikk i de områdene de styrte, gjennom bondeorganisering og jordreformer. KKP hadde som linje å ikke plyndre og plage fattigbøndene, KMT-hæren tok ingen slike hensyn.
Når KMT erobra områder kommunistene hadde kontrollert, ga de ofte jorda tilbake til de rike jordeierne og straffa fattigbøndene for å ha «tatt seg til rette» på de rikes jord.
Også militærstrategiske veivalg førte til at kommunistene gradvis styrka seg i forhold til den i utgangspunktet overlegne KMT-hæren: KMTs styrker var delt inn i mange hærer som opererte nokså uavhengig av hverandre, leda av strategisk inkompetente krigsherrer med svært ulike politiske mål og interesser. På den andre sida utvikla Mao en militærstrategi bygd på geriljataktikk som gjorde det mulig å vinne mot en ressurs- og tallmessig overlegen fiende.
Da Japan invaderte Mandsjuria i 1931, prioriterte Chiang Kai-shek den upopulære borgerkrigen mot kommunistene framfor å drive ut okkupantene. I et Kina prega av nasjonal frigjøringstrang og hat mot fremmede imperialister var dette en fatal politisk feil. Da Folkets Frigjøringshær i 1934–35 gjennomførte Den lange marsjen nordover og tok opp kampen mot japanerne, viste de for folk at det var kommunistene som var til å stole på i kampen mot Japans okkupasjon.
Også i krigen mot Japan bygde kommunistene på den samme politiske strategien: å satse på bøndenes egenorganisering og gjennomføre jordreformer i områdene de erobra. Dette gav bøndene noe å kjempe for, som de visste de ville miste om områdene ble erobra av KMT
At det var kommunistene som tok initiativ til den andre enhetsfronten med KMT mot Japan, mens Chiang Kai-shek bokstavelig talt måtte tvinges til forhandlingsbordet, bidro nok også til å synliggjøre hvem som var den mest prinsippfaste krafta mot japansk aggresjon.
At KMT likte så dårlig at kommunistene styrka sin posisjon, og fortsatte å bygge sitt politiske prosjekt i de områdene de frigjorde fra japanerne gjorde at borgerkrigen blussa opp igjen allerede før den japanske hæren var beseira. Det bidro også til misnøye med KMT og oppslutning om KKPs revolusjonære prosjekt.
Konklusjon
Mens de strategiske og taktiske militære veivalga til slutt førte fram til seier for kommunistene og nederlag for nasjonalistene, var det politiske forhold som la grunnlag for dette hele veien. KKP viste i praksis at de var til å stole på for fattigbønder og arbeidere, i kampen mot sosial urettferdighet og nød og i kampen mot utenlandsk dominans i Kina. Mao bygde folkehæren ved å bygge på bøndenes egenorganisering, og lot dem ta den jorda de før hadde slava på for de rike jordeierne. Denne praktiske politikken var det rette svaret på de problemene folk i Kina sto overfor.