Det er en lang vei fra oljehovedstaden Stavanger til Paris for å holde hender rundt Eiffeltårnet under COP21. Det er 3 timer og 20 minutter med fly, 1 777 km med bil. Vi kjørte i 30 timer fra Oslo i buss med 40 aktivister fra Rød Ungdom.
Anja Ariel Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom og kommer fra oljehovedstaden Stavanger.
Flere vil mene at det ikke hadde noen hensikt å dra dit etter at klimamarsjene uansett var avlyst etter Paris-terroren bare noen uker før, og det ble innført et forbud mot å gå flere enn ti personer sammen i en gruppe eller være mer enn to personer som sammen spredte et politisk budskap. Vi var selv skeptiske. Så hvorfor trosse forbudene og dra likevel? Fordi vi aktivister veldig ofte har rett når det kommer til klima, og fordi alt for mange rundt forhandlingsbordene tar feil. Da må vi være der for å vise dem at vi følger med på dem. Forhandlingsrommet er ikke et gjemmested for dårlige avgjørelser, vi er styggen på ryggen deres som sørger for at de føler på presset fra grasrota.
Good COP, bad COP
Klimatoppmøte består av representanter fra nesten 200 land og var en av de større samlingene FN har avholdt. Møtet hadde stort fokus på utfordringen rundt 2-gradersmålet og den store skepsisen rundt å nå det. Planen var å diskutere om de måtte sette nye mål, eller om det fremdeles var mulig å nå 2-gradersmålet. De kom frem til et 31-siders dokument der de er enige om at alle landene skal gjøre sitt beste for å holde den globale oppvarmingen til under 2°C og helst til under 1,5°C. Avtalen er ikke juridisk bindene før 55 land som produserer 55 % av verdens drivhusgasser formelt godkjenner avtalen. Nå etter Paris skal alle landene lage sine egne nasjonale avtaler for å kutte utslipp.
Klimatoppmøtet er mye mer enn bare et forhandlingsrom. Det er en folkefest som tiltrekker seg folk fra hele verden, men du ser et tydelig skille mellom UNFCCC og grasrotinitiativer. Det var i hovedsak to store områder som er lagt opp til at alle som ville kunne ta del i. På forhandlingsområdet var det et område kalt «Green Zone» med stands for organisasjoner og bedrifter, matservering og innovative løsninger, som sykler som generer strøm. Dette er hvor delegatene på møtet mingler med miljøengasjerte folk, og området bærer stort preg av å være drevet av næringslivet.
Det andre området arrangert av grasrotsamarbeidet Coalition Climat 21 het CAZ – Climate Action Zone eller ZAC – Zone D`Action Climat på fransk. Det tok litt tid før vi forsto at det var det samme. Her finner man alt. Innledninger med blant annet Naomi Klein, dans med bongotrommer, nettverksmøter og kurs i å håndtere tåregass om det brukes under de ulovlige demonstrasjonene. Det var her vi tilbragte mest tid med andre klimaaktivister og våre franske kamerater i Ensemble.
Moralpoliti og businessmenn
Jeg har ofte lurt på hvem disse klimaaktivistene egentlig er og hvor de har fått engasjementet sitt fra. For helt ærlig så har jeg aldri helt kjent på det. Dette med at vi skal redde skogen, resirkulere, ta vare på alle pelsdyra og bli vegetarianere. Jeg har alltid tenkt at ting går sin gang, og at mennesker ikke skal være på jorda for evig, og at dette kanskje bare er begynnelsen på slutten vår. I mitt hode var klimakampen en kamp vi kom til å tape, og derfor kunne vi like så godt bare gi den opp. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp i Stavanger og blitt fôra med historier om oljeeventyret, økonomisk vekst og industrien. Jeg får litt hetta av miljømoralpolitiet som tvinger alle til å være veganere.
Men på COP21 forstår du at miljøforkjempere ikke lenger er en homogen gruppe som bor i små økosamfunn, er veganere og har dreadlocks, altså de finnes de også, men miljøforkjemperne er mye mer, de er folk flest. De er alt fra ungdommer med haremsbukser til menn i dress som pusher 50. De er familieforeldre. Det er familieforeldre og miljøagenter, og Paris under COP21 er en smeltedigel for alle.
Sør vs. Nord
Alle er enige om at vi må kutte for å forhindre utslippene for at temperaturen på jorda ikke skal stige mer enn 2 grader og helst ikke mer enn 1,5 grader celsius. Spørsmålet er hvordan vi skal fordele utslippene. Spørsmålene som det ble forhandla rundt var: Hvem skal få slippe ut mest? Hvem skal kutte aller mest? Spørsmålet er ikke om vi skal kutte eller ikke, spørsmålet er hvor ambisiøse kuttene blir, og ikke minst hvor rettferdig det blir.
På COP19 i Warsawa sultestreika delegaten fra Filipinene, Naderev «Yeb» Sano, sammen med flere titalls andre klimaaktivister. De sultestreika fordi klimatoppmøtet mangler forståelse for at de fattigere landene allerede nå må betale prisen for de miljøødeleggelsene som de rikere landene står i spissen for å skape. Vi ser det i Sudan der Sahara ørkenen utvider seg, i Bangladesh der vannet stiger, og vi ser det hver gang ekstremvær, slik som sykloner på Filipinene, ødelegger hjem, familier og byer. Ruth Nyambura fra Kenya beskriver det slik i et intervju under COP21 med Amy Goodman:
We want to get out of this sinking ship, but countries like the U.S. are holding the lifeboats.
Samtidig blir det feil å lukke øynene for de klimaødeleggelsene som finnes i rikere land. Det er bare det at de ofte føles som bagateller i forhold til de større ødeleggelsene i Sør. Isbreer som smelter, dyr som er utrydningstrua og mindre snø i alpene. De miljøødeleggelsene som rammer mennesker, har ikke kommet til Vesten, enda.
En rettferdig fordeling av utslippene handler ikke bare om solidaritet. Det er helt nødvendig med en rettferdig fordeling av utslippene hvis vi i det hele tatt skal drømme om å nå målet om å ikke overstige 1,5 graders oppvarming. Det er de fattige landene som i dag har minst utslipp, og likevel hører vi ofte at det ikke hjelper å kutte i for eksempel Norges utslipp når land i Sør ikke gjør det. Hvis ikke vi skal kutte utslipp i Norge – hvem skal gjøre det da? Det ender fort opp med å bli ingen. De rike landene må gå foran slik at landene i Sør ikke blir så hardt rammet av klimaendringer at de ikke har mulighet eller ressurser til å kutte egne utslipp, fordi de må bruke alle ressurser på å bygge opp samfunnene sine.
Avtalen vi har fått, er ikke tilstrekkelig fordi den ikke krever nok av de rike landene og fordi den ikke tilrettelegger nok for de fattigere landene. Det skyldes mye fordi avtalen tviholder på et økonomisk system som bidrar til å skape klimaødeleggelsene.
Dette skjønner ikke alle, men det gjør klimaaktivistene fordi de er vanlige folk, de er arbeidere. De er ikke bedriftseiere eller milliardærer. De tjener ikke på at miljøet blir ødelagt sånn som så mange andre rundt forhandlingsbordet under COP21 gjør. De taper på klimaødeleggelsene, sånn som alle oss andre. Lista over sponsorer bak arrangementet forteller sitt. Det er selskaper som står høyt oppe på svartelista over miljøverstinger, selskaper som Coca Cola og BMW. Hvorfor vil de sponse COP21? Fordi de får en avtale som setter næringslivet foran livet til vanlige folk. De får en klimaavtale innenfor kapitalismens rammer.
Klima over kapitalisme
Under klimaforhandlingene sa Barack Obama: «Vi har bevist at sterk økonomisk vekst og kutt i CO2 ikke trenger å være motsetninger, men at det kan styrke hverandre. Og det burde gi oss håp.» Han sier det i hvert fall ærlig: Det gir storkapitalen håp. Det burde gi håp til multinasjonale selskaper som kan fortsette å øke sin profitt med presidentens velsignelse. Lista over alle det ikke gir håp til, er mye lengre. Bare i Paris på dagen avtalen ble vedtatt, strakk det seg en menneskelig lenke tre ganger rundt Eiffeltårnet med mennesker som sa ifra om at avtalen ikke var god nok.
Forbrukermakt er ingen trøst. Vi må kreve at stater rundt om i verden kutter i utslipp, eller kutter båndene sine til multinasjonale selskaper som plyndrer utviklingsland for ressurser og ramponerer klimaet. Du kan ta så mange kalde dusjer du bare vil, men hvis Coca-Cola får fortsette å produsere på en miljøskadelig og usolidarisk måte, og oljeindustrien fortsetter å få bore alle steder de vil, kommer det ikke til å ha noen nytte. Er det ikke sprøtt hvordan de mest ressursfulle kreftene i hele verden velger å skyve det globale klimaansvaret på tilfeldige enkeltpersoner?
Klimakrisa kan løses, men ikke uten at storkapitalen står for hoveddelen av kuttene i utslippene, fordi de også står for de største utslippene, og ikke uten klimaaktivisme. Det er ikke markedsmekanismene som kommer til å løse klimakrisa. Det er helt nødvendig å sette klima over profitt og jobbe mot det systemet som har skapt krisa.
Jeg ble engasjert i klima da jeg kjørte forbi isbreen i Sogn og Fjordane og ble redd for at den skulle forsvinne, Jeg ble engasjert i klima da jeg dykka på The Great Barrier Reef i Australia og så hvor mange av korallene som var døde, jeg ble engasjert i klima da jeg så konsekvensene av en fossil og lite bærekraftig industri i Stavanger, jeg ble engasjert i klima da jeg var på COP21 og forsto at klimaengasjement ikke er en særinteresse, og jeg ble engasjert i klima da jeg forsto hvorfor klimaaktivisme trengs.
Klimaaktivisme trengs fordi så alt for mange av delegatene rundt forhandlingbordet i Paris ikke hører på den påvirkningen klimaendringer har på menneskers liv. De hører heller på bedrifters behov for profitt.
Etter den forrige store runden i København i 2009 så vi at miljøbevegelsen ble svekket etter store skuffelser, det har ikke skjedd nå. Etter Paris har miljøbevegelsen blitt sterkere.
Vår rolle på venstresida må være å rette fokuset mot de store klimaskurkene. Vi må overbevise verden om at klimakrisa ikke skapes av alenemødre som kjører bil fordi de må levere ungene sine i barnehagen eller de få som ikke resirkulerer. Klimakrisa skapes av storkapitalen, og de prøver å skylde på oss vanlige folk slik at de selv slipper å betale regninga. Det må vi aldri kjøpe. Vi må holde dem ansvarlige. Klimakrisa er skapt av kapitalismen, og det er vår oppgave å få flere enn klimaaktivistene til å forstå det.