Hvordan AP lurte Norge inn i Nato

Av Per Velde

Nr 4 2018

I april 1945, få dager før krigen var over, instruerte Churchill den britiske planleggingsstaben om å utarbeide planer for «å tvinge på Russland viljen til USA og Det britiske imperiet». Starten på invasjonen av sovjetisk-okkupert territorium skulle være 1. juli. Men generalene var negative, Sovjet-arméen var for mektig – og det var usikkert med USA som fortsatt hadde krig med Japan.

Per Velde er franskfilolog, pensjonert lektor og spesielt opptatt av Frankrike og 68-opprøret. Har skrevet boka Raddis (Koloritt forlag, 2009).
Foto: NATO

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Også USA planla for etterkrigs-Europa. I 1943 hadde Walter Lippman – USAs viktigste ideolog i det 20. århundret – skrevet at aksemaktenes nederlag ville gi USA mye større tilgang til verden (råstoffer), og at USA måtte få nye, pålitelige allierte i den gamle verden. USA måtte skyve fram sine «forsvarslinjer», de måtte nå gå fra passivt til aktivt forsvar for sine «nasjonale interesser». Samtidig sa George Kennan i USAs UD at Sovjet ikke utgjorde noen fare – «de ønsker å vinne kampen om Tyskland og Europa, men ikke ved militære handlinger». Kanskje kom også D-dagen så seint fordi USA og England ville at Den røde armé og Wehrmacht skulle få tid til å ødelegge hverandre.

I et notat for USAs regjering ble det pekt på at markedsøkonomi ikke var noen selvfølge i Europa etter krigen, mange var opptatt av statlig drift og styring mot kriser og arbeidsledighet. Og der var Lippmann på vakt – han som også hadde vært motstander av Roosevelts New Deal.

Marshallhjelpen

Svaret på dette ble Marshallhjelp og NATO. Det sies at NATO var et produkt av «den kalde krigen». Det er sannsynligvis like riktig å si at NATO var et produkt av amerikansk ekspansjon.

Fra 1947 av mottok alle seinere NATO-land Marshallhjelp, og etter hvert skal bortimot 1/3 av dette ha vært våpen og militært utstyr. Disse «grunnleggerlandene» var England, Frankrike, Nederland, Belgia, Luxemburg, Italia, Island, Norge, Portugal og Danmark. Som en forberedelse til NATO oppstod i mars 1948 «Brussel-pakten», en militær allianse mot fornyet tysk aggresjon og truende Sovjet-aggresjon, som det het. Med i pakten var England, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxemburg – alle disse hadde okkupasjonsstyrker i Tyskland hvor den vesttyske staten ennå ikke var dannet; ny, tysk aggresjon var derfor bare latterlig. Samtidig som de i interne utredninger sa at Sovjet var alt for svekket for et angrep vestover. Også Sovjet-Unionen ble tilbudt og ville ha Marshallhjelp, men avslo fordi betingelsen var innføring av markedsøkonomi.

4. april 1949 ble så NATO dannet – bare en måned før den vesttyske staten oppstod. En «defensiv allianse» het det offisielt. Vest-Tyskland kunne foreløpig ikke bli med, særlig fordi opinionen i Frankrike og England var imot. Derfor godkjente forbundskansler Adenauer en hemmelig opprustning av landet, og fra 1950 var Vest-Tyskland inkludert i NATOs forsvarsområde.

USA tok straks ledelsen, med hovedkvarter i Washington fram til 1952. I England styrte nå Labour som var noe nølende; de fikk et kjempelån av USA gjennom Det internasjonale pengefondet og ble snart mer føyelig. USA var også sterkt imot general de Gaulle i Frankrike som også hadde kommunister i regjeringen; begge disse hevdet fransk selvstendighet. Negativt for USA var nok også at de Gaulle hadde gått til omfattende nasjonalisering av industrier som hadde opptrådt unasjonalt (Renault), pluss dusinvis av sektorer som strøm, gass, kull, Banque de France og andre storbanker, 34 forsikringsselskaper og transport på land, sjø og luft (Air France). Dette «bedret» seg da de Gaulle i januar 1946 gikk av. Etterpå fikk landet et stort lån, og USA utrustet tre franske divisjoner, bla. til bruk i Indo-Kina; i 1949 kom et nytt stort lån fra Verdensbanken. Det samme til Nederland for å bekjempe opprøret i Indonesia. Og fra 1950 produserte Tyskland våpen for Korea-krigen.

USA fikk nå baser i NATO-land og tilgang til råstoffer i koloniene. Der oppstod det nå frigjøringsbevegelser, og USA støttet koloniherrene både økonomisk og med militært utstyr. For dette handlet ikke om å forsvare demokratiet; USA hadde et utmerket forhold til reaksjonære diktaturer: Cuba, Guatemala, Franco-Spania, Portugal … USA støttet Frankrikes kamp mot Vietminh (den første Vietnam-krigen) som NATO sa var i dypeste harmoni med alliansens verdier (utenriksminister Halvard Lange stemte for), det samme med Algerie-krigen og Portugal i Angola og Mosambik; dessuten Ghanas frigjøringskamp. Og det gjaldt Kongo hvor USA hjalp belgierne for bla. å få tak i uran. Og Nederland fikk støtte mot frigjøringsbevegelsen i Indonesia.

USA fikk lagd en oversikt over råstoffer i koloniene, bl.a. i et dusin afrikanske land, og fra 1948 organiserte USAs regjering og forsvarsdepartement innkjøp av råvarer til de største amerikanske selskapene, stjålet fra de koloniserte. USAs makt og innflytelse i verden var altså enormt styrket.

Hvordan havnet Norge i Nato?

For å forstå hvordan Norge havnet i NATO, må vi gå til Arbeiderpartiets landsmøte 17.–20. februar 1949. På den utsendte sakslista stod det ingenting om Atlanterhavspakten. En overrumpling, sa motstanderne av et slikt vedtak. Ledelsen sa at partiet ikke skulle vedta medlemskap, men bare en prinsipputtalelse om «samvirke med de vestlige demokratier». Det merkelige var at møtet skulle ta stilling til en pakt som ennå ikke eksisterte eller var formulert, og som heller ikke var vedtatt i USAs senat eller i noe annet land! Innholdet var altså ikke kjent.

Hva hadde så gått forut for dette?

I ukene før landsmøtet var det blitt ført forhandlinger for å stifte et nordisk forsvarsforbund. I alle tre land satt det sosialdemokratiske regjeringer, krigen hadde styrket brorskapstanken, og hadde de stått sammen før krigen, ville Hitler kanskje ikke ha angrepet. Det var stor stemning i Ap for dette og utbredt skuffelse da forhandlingene brøt sammen. I et intervju forteller Haakon Lie at russer-beundringen var voldsom etter krigen, og både Marshallhjelp og seinere NATO hadde trolig ikke fått flertall i arbeiderbevegelsen og Ap. Einar Gerhardsen var for et nordisk forbund, men led nederlag i Sentralstyret (under Haakon Lie). For Sentralstyret hadde bestemt seg for NATO lenge før forhandlingene om et nordisk forbund kom i gang, men dette sa de ikke. Det er derfor ikke ukorrekt å si at regjeringen måtte gi skinn av å forhandle fordi dette nærmest var et folkekrav. Haakon Lie: – Til slutt valgt vi gjenreising (Marshallplan) og NATO framfor vår opprinnelige idé: Et nøytralt nordisk forbund – som ville blitt for svakt – og brobygging mellom stormaktene.

I boka Ut av kurs forteller delegaten Johanne Åmlid at alle på landsmøtet hadde hørt rykter om at svenskenes var skyld i forhandlingsbruddet. De hadde stilt uakseptable betingelser om norsk opprustning – mye tydet på at de ikke ville ha noe nordisk forbund. De skulle være under press fra Sovjet og ville heller ikke ha med Danmark som var så vanskelig å forsvare. Seinere kom en ny versjon av dette: Svenskene hadde etter bruddet frafalt sitt krav, men da var det jo for seint.

Ryktene, som åpenbart var blitt plantet, forvirret alle. På forhandlingsmøtet i København hadde stortingspresident Hambro spurt om det var en ufravikelig betingelse for Sverige at Norge skulle opprustes med amerikanske våpen. Svenskene ble forbauset over spørsmålet, hva var dette? Til Ap-landsmøtet var Sveriges statsminister Tage Erlander gjest, og en lekkasje fortalte at han hadde med et memorandum hvor det gikk fram at betingelsene om amerikanske våpenleveranser ikke var stilt av svenskene, men av nordmennene, og at Sverige var svært skuffet over bruddet. Dette vakte stor bestyrtelse. Da Erlander dagen etter ble bedt av Trond Hegna om å legge fram Sveriges standpunkt, skyndte Einar Gerhardsen seg først å si at «hverken fra regjeringen eller sentralstyrets side er det i de informasjoner som er gitt, holdt noen opplysninger tilbake».

Erlander var forsiktig i sin framlegging av Sveriges syn, og det ble ikke tid til spørsmål – dirigenten Oskar Torp sa at dette nå var klarlagt og at det var unødvendig å snakke mer om det i ordskiftet. På grunn av denne tidsnøden ble det umulig for opposisjonen å samle seg om et motforslag. Samtidig hadde Walter Lippmann skrevet noe som da ikke var kjent i Norge – om USA-tjenestemenn som øvde press på skandinavene for å få dem til å slutte seg til pakten. «Hvordan skal de kunne bifalle en pakt som ikke er offentliggjort her i landet?» hadde Lippmann spurt.

Likevel var det nettopp det som skjedde.

Halvard Lange og svenskene

I sin redegjørelse om forhandlingene til landsmøtet var Halvard Lange så uklar og komplisert at det var vanskelig å forstå hva som hadde skjedd. Han hevdet at det fra begynnelsen av hadde vært store uoverensstemmelser mellom landene, særlig med Sverige. «Under drøftingene i København var det i samsvar med konklusjonene en gjensidig forutsetning fra den skandinaviske forsvarskommisjonen, at …» Innstillingen med «den gjensidige forutsetning» var høyst uklar og ble ikke lagt fram for landsmøtet og heller ikke offentliggjort seinere. Lange sa videre at svenskene hadde endret sitt standpunkt – hva de ikke hadde gjort – og at de hadde modifisert sitt standpunkt – hva de heller ikke hadde gjort. Og han påstod at det Erlander hadde sagt her på møtet, var noe de nettopp hadde fått vite. Han rett og slett løy. Han sier videre at svenskene opprettholdt sitt forslag, som svenskene selv sier de ikke hadde framsatt … For Lange var amerikansk våpenhjelp et hovedpoeng (som svenskene skulle ha vært imot); hos den svenske utenriksminister ble dette ikke engang nevnt! Lange mente også at Sovjet-Unionen ikke ville utløse en storkrig for Norges skyld; det samme sa utenriksminister Undén om Norge og Sverige: Derfor var et nordisk forbund logisk. For Lange var det motsatt.

Både i Danmark og Sverige skreiv avisene at et nordisk forsvarsforbund hadde strandet på motstand fra den norske utenriksministeren. Og de var dypt skuffet. Det er i ettertid helt åpenbart at Lange gjorde alt for å tåkelegge det som hadde skjedd, og manipulerte landsmøtet – han hadde ikke skylda. «Norsk jernteppe,» skreiv Dagbladet. Før det hadde norske aviser, særlig de styrte Ap-avisene, holdt tilbake opplysninger trykt i Danmark og Sverige. Det opprørende, som Johanne Åmlid skriver, var at særlig to personer, Halvard Lange og forsvarsminister Jens Christian Hauge, på forhandlingsmøtet i Karlstad hadde avgjort Norges vei for mange år framover, de avgjorde at dette forbundet ikke var bra nok, noe det var opp til Stortinget å vedta. Og dette foregikk totalt bak ryggen på det norske folk som måtte nøye seg med mangelfulle opplysninger i avisene. Representantene fikk ingen vanlige sakspapirer, bare en flertalls- og mindretallsinnstilling nest siste dag og informasjon om at dette hastet.

Halvard Lange var kommet direkte fra USA til partiets landsmøte, og om dette skreiv Walter Lippmann at Norges utenriksminister hadde stilt seg først i køen for å få sitt land inn i A-pakten. På landsmøtet sa Lange: «Det hevdes at vi innbyr landsmøtet til å ta standpunkt til norsk tilslutning til Atlanterhavspakten. Det er det selvsagt ikke spørsmål om… Det må avgjøres av regjeringen i samarbeid med Stortinget». Og Oscar Torp: «Det er derfor ikke riktig å si at dette landsmøtet tar beslutning om å melde seg inn i eller godkjenne pakten. Det vi gjør er i prinsippet å si fra om hvor vi står, og så får vi senere se på hva pakten inneholder …»

Men opposisjonen forstod hva som skjedde. Dyrdal: «Nordahl sa her at spørsmålet ikke gjelder A-pakten. Det er imidlertid en form for lureri. Selv om det ikke er sagt direkte i flertallets forslag, så har vi med det akseptert pakten.» Stortingsmann Kåre Fostervoll sa det var gitt feilaktige opplysninger om Sveriges holdning, og at han ikke stolte på at dette ikke var en avgjørelse om A-pakten. Det samme sa Alfred Gulbrandsen. Og altså Johanne Åmlid.

Stortingsgruppa bestod av 76 representanter, Ap hadde reint flertall, men bare 8 av disse var valgt til landsmøtet. Dette var den gruppa i Ap som var best orientert, og på landsmøtet ble det underhånden sagt at det var flertall mot A-pakten i stortingsgruppa, det samme i regjeringen, men få av disse kom til orde, og landsmøtet fikk ikke vite hva disse fremste tillitsmennene i partiet mente. Delegatene ellers var i stor grad vanlige mennesker fra hele landet (og ikke broilere som i dag) som ikke satt midt oppi politikkens begivenheter. Stortingsrepresentantene kunne ha møtt som gjester, det var ikke uvanlig, men denne gangen fikk de ikke engang møte som tilhørere, noe som trolig aldri før hadde forekommet. Åmlids poeng er at landsmøtet ble manipulert, her stod alle fram (også Gerhardsen, Bratteli og Torp) og sa de var for et nordisk forsvarsforbund – ingen talte imot dette – men at de nå var leie for at dette ikke gikk. Uten et nordisk forbund ville Norge stå uten allierte hvis landet ikke gikk inn i A-pakten.

Ved avstemningen hadde opponentene liten tid til kontakt, de visste stort sett ikke hvem de andre var. Dirigenten foreslo prøvevotering ved håndsopprekning; det oppstod en aktiv hvisking i salen – «la det bli enstemmig» – mange hender kom nølende i været, og dermed ble det klart hvem som var imot. 329 stemte for flertallsinnstillingen, 35 var mot. Det ble et veldig røre i salen, møtet ble oppløst uten videre, og først dagen etter satte dirigenten fram forslag om at prøvevoteringen skulle gjelde som endelig votering. Og han «glemte» å la delegatene stemme over Johanne Åmlids forslag om ekstraordinært landsmøte.

Først mange år seinere fikk Johanne Åmlid kjennskap til hva som hadde gått for seg mellom de nordiske landene i 1948, og forstod dermed bakgrunnen for landsmøtet i 1949. Landsmøtet hadde stort sett ingen anelse, og det norske folk enda mindre. I Sverige hadde debatten vært helt åpen.

Gerhardsen truer med Stalin

Et rykte under landsmøtet svekket opposisjonen: «Norge var det land som sto for tur etter Tsjekkoslovakia.» Gerhardsen holdt et innlegg hvor han sa at etter Stalins forslag om vennskapspakt med Finland kom det kort etter meldinger fra utlandet om at Norge var det landet som stod for tur. Under landsmøtet tok Tranmæl kontakt med Johanne Åmlid og sa at hun måtte forstå hvor farlig situasjonen var – UD hadde fått melding om at Norge var neste land til å bli okkupert av Sovjet. Seinere fortalt danske politikere at også Danmark hadde fått meldingen, og avslørt den som falsk. Dette var altså ett år før landsmøtet og helt sikkert kjent i norsk UD som ikke hadde sagt noe. Det var dette falskneriet Tranmæl brakte videre. I 1965 skreiv professor Johan Vogt at vi nå visste at disse falske meldingene kom fra State Department i Washington, og journalist William Shirer skreiv det samme: Washington hadde fått en slik melding, de hadde underrettet den norske regjeringen, og deretter informert om at meldingene var falske – Kreml planla ikke angrep på Norge, en beskjed regjeringen holdt for seg selv. Dette ble i ettertid benektet av Halvard Lange.

I et intervju i 1965 sa Gerhardsen til VG at de gikk inn i A-pakten pga. russiske noter og direkte russisk press. En tid hadde statsministeren hatt følelsen av at det kunne stå om Norges frihet. VG skreiv så at dette var svært oppsiktsvekkende, det hadde aldri vært offentlig kjent at Norge den gang mottok truende noter og farlige krav fra Moskva …» Kort etter trakk Gerhardsen dette tilbake – han bygde bare på det som var kjent. Altså ikke truende noter likevel. Men i et intervju med Arbeiderbladet sier statsministeren at de alvorlige begivenhetene da Norges skjebne stod på spill, var dagene omkring Tsjekkoslovakia-krisen. Mens det russiske presset for å hindre Norge i å slutte seg til A-pakten kom i februar-mars ett år seinere. «Truslene» hadde altså flyttet seg ett år.

Russerne hevdet at Gerhardsen fortegnet fakta ved snakket om «truende noter». Det forelå ingen noter fra Moskva, skriver Tass. Bare en erklæring fra Sovjets ambassadør om at Norge ikke hadde noen grunn til å føle seg truet østfra. Og Tass offentliggjorde like godt erklæringen slik at alle kunne se «truslene». Gerhardsen talte altså usant. I et TV-intervju i 1965 hevdet Lange at underretningene om Norges farlige situasjon særlig kom fra Norges legasjoner i Helsinki, Warszawa og Moskva, og at Norge måtte vente et russisk krav om en militær støttepakt, noe russerne benektet. De påståtte meldingene fra legasjonene eller kravet om militær støttepakt har Lange siden avvist å offentliggjøre. Også disse var blitt avslørt som falske, men verserte under landsmøtet. Men holdningen til Sovjet-Unionen var likevel ikke lenger som i 1945; i Øst-Europa var alle land nå blitt ettpartistater med sensur, arrestasjoner og deportasjoner.

Ingen debatt

Stortinget: I januar1949 ble Stortinget informert om de nordiske forhandlingene, men Løvliens (NKP) ønske om ordskifte ble avvist. Uten å forelegge saken for Stortinget var forhandlingene blitt brutt. 3. februar meldes dette til Stortinget. Landsmøtet i Arbeiderpartiet fant sted 17. – 20. februar, og den 24. informerer Lange Stortinget om reisen til USA og hva A-pakten vil komme til å bli. I et hemmelig møte 3. mars fant så voteringen sted i den såkalte Spesialkomitéen hvor NKP var blitt utelukket (opposisjonen i Ap hadde da gitt opp); innstillingen og voteringen ble referert, men ikke debatten (frigitt i 1963). Vedtaket var at vi «om mulig søker å komme med i de forberedende drøftinger om en freds- og forsvarspakt mellom landene ved det nordlige Atlanterhav (Atlanterhavspakten)». Dette ser ut som en søknad; i realiteten var saken avgjort.

Ved voteringen ble kommunistenes forslag satt opp mot Spesialkomitéen. Ap-representantene fant det vanskelig å stemme med kommunistene, og flere holdt seg borte. Resultatet ble 118 mot 13 (10 kommunister). 21 var fraværende. 22. mars fikk Stortinget ordlyden i Atlanterhavspakten, og 29. mars ble den ratifisert. Store mengder protester fra organisasjoner og enkeltpersoner strømte inn, men ble avist. Den formelle underskriften fant så sted i Washington den 4. april. En rekke utenlandske aviser framholdt presset mot Norge, og pekte på at dette skjerpet konflikten mellom Vesten og Sovjet-Unionen. «Norges tilslutning betyr økt brannfare,» skreiv Aftenposten som siterte Washington Post. Det samme stod i New States and Nation, i Manchester Guardian og New York Herald Tribune. Og i svenske og danske aviser. Seinere fikk Johanne Åmlid se papirer om at Norge alt 4. mars hadde bestilt våpen og materiell fra USA – altså flere uker før Stortingets vedtak! Et viktig punkt var for øvrig at Norge ikke skulle ha fremmede baser på norsk jord i fredstid.

I forhandlingene i Karlstad hadde forsvarsminister Hauge hevdet at Norges forsvarsbudsjett ikke tålte den minste økning, de ville være avhengig av hjelp vestfra. Men fra 250 millioner i 1949 økte forsvarsbudsjettet til 1000 millioner i 1955 og til 2000 millioner i 1965! Dette utgjorde over 5 % av BNP. Og tjenesten i marinen økte til 18 måneder.

Til slutt: I 1965 advarte Studentersamfundet i Oslo mot at Halvard Lange skulle få det ledige professoratet i historie; hans forhold til USA var som den kristnes forhold til Gud, og han var derfor ubrukelig som forsker. Begrunnelsen er ikke kjent, men Lange fikk ikke jobben.

Viktigste kilder:

Johanne Åmlid: Ut av kurs. Pax 1966
Artikkel av Werner Rügemer: NATOs grunnleggende løgn. 4. april 2018
Intervju med Haakon Lie på YouTube