Hvor er den røde telefonen?

Av Pål Steigan

2015-03

Krigen i Ukraina og en nesten total svikt i tilliten mellom særlig USA og Russland, gjør at faren for en atomkrig er større enn den var selv under den kaldeste perioden av den kalde krigen, sa eksperter ved sikkerhetskonferansen i München.

Den gangen fantes det i det minste en «rød telefon» som kunne brukes mellom supermaktslederne i en krisesituasjon. Nå finnes det ikke en gang noe sånt.

Én misforståelse kan være nok til at atomalarmen går.

Pål Steigan er tidligere leder av AKP(ml), har bl.a. skrevet den aktuelle boka Blod, olje og våpen (Forlaget Rødt!, 2013) og sjølbiografien En folkefiende (Aschehoug, 2013) og er politisk blogger.

De leserne av tidsskriftet Rødt! som ennå husker diskusjonene om krigsfaren i ml-bevegelsen på slutten av søttitallet og begynnelsen av åttitallet vil huske at forestillinga om en «stadig økende krigsfare» var noe av et dogme. I imperialismens epoke er det alltid fare for krig, og siden Sovjetunionens sammenbrudd har det vært et stort antall kriger som til sammen har drept flere millioner mennesker. (Somalia, Kongo, Afghanistan, ex-Jugoslavia, Irak, Libya, Jemen og Syria, bare for å nevne de største av dem.) Men det har (heldigvis) ikke vært noen stor krig der stormaktene har slåss direkte mot hverandre.

Sovjetunionens sammenbrudd og nyoppdeling av verden

Annen verdenskrig endte som kjent med at de tre store, Churchill, Stalin og Roosevelt i Jalta på Krim i februar 1945 ble enige om maktfordelinga i Europa. På tross av den kalde krigen, sto Jaltaavtalen gjennom borgerkrigen i Hellas, Ungarn-krisa i 1956 og Warszawapaktens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968. Den holdt til Berlinmuren brast i november 1989. Og med Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning i 1991, ble det helt klart: Store deler av den maktbalansen som var skapt mellom stormaktene i Europa gjennom to verdenskriger, var med dette annullert.

I imperialismens epoke betyr det bare én ting: Tida er igjen inne for nyoppdeling. Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsninga av Jugoslavia hadde lagt hele området fra Vest-Tysklands østgrense til Russland vestgrense og fra Adriaterhavet til Svartehavet, og videre gjennom de tidligere sovjetrepublikkene fram til Kinas vestgrense, åpent for oppdeling på grunnlag av det nye styrkeforholdet. Hvem skulle overta Sovjets tidligere hegemoni over de baltiske statene, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, DDR, Romania, Ukraina, Moldova, Bulgaria, Albania og de tidligere jugoslaviske republikkene? Hvem skulle dominere beltet fra Georgia til og med Usbekistan?

Aldri før i imperialismens historie har et så stort område vært klart for gjenoppdeling. Dette skaper en ustabilitet så voldsom at kriger ikke er til å unngå. Og særlig når USAs seier i den kalde krigen har erstattet terrorbalansen med en terrorubalanse, viser det seg at kriger har kommet på løpende bånd i det som angivelig skulle være en ny æra av fred og sikkerhet. Dessverre er det ingen grunn til å tro at dette slutter med NATO-alliansens angrepskrig mot Jugoslavia.

En nesten-katastrofe ved Norge

25. januar 1995 skjøt norske og amerikanske forskere ut en rakett fra rakettskytefeltet på Andøya for å studere nordlyset. Det de ikke var klar over var, at firetrinnsraketten fløy gjennom nøyaktig samme korridor som den et amerikansk Minuteman III-missil med atomstridshoder ville ha fulgt under et eventuelt angrep på Russland. Da raketten ble oppdaget på russiske radarer, ble det satt i gang forberedelser for å svare med et atomangrep fra russisk side, ettersom forskningsraketten ble antatt å være en atomrakett. Den berømte atomkofferten ble brakt til Boris Jeltsin, som da var klar til å starte et motangrep mot USA. I følge den russiske ledelsen var dette det nærmeste de har vært å iverksette et atomangrep. Dette kalles raketthendelsen på Andøya.

Men i denne perioden hadde USA en tillit til den russiske presidenten som ikke finnes i dag, og vice versa. I dag kunne det gått verre. Den amerikanske våpeneksperten Theodore Postol advarte nylig om at en tilsvarende episode i dag lett ville kunnet ha utløst en kjernefysisk katastrofe.

Fem eller seks minutter kan være tilstrekkelig, hvis du har tillit, hvis du har kommunikasjoner, og hvis du kan sette i gang dette maskineriet, sa den tidligere russiske utenriksministeren Igor Ivanov under sikkerhetskonferansen i München. Dessverre, fortsatte han, så er dette maskineriet svært dårlig i dag, og det hersker en stor mistillit.

Da Ivanov ble spurt om hva han trodde ville ha skjedd dersom en episode som den i 1995 hendte igjen, svarte han: «Jeg er ikke sikker på at den riktige avgjørelsen ville bli truffet.»

Theodore Postol minner i sin artikkel om at Bulletin of the Atomic Scientists nylig stilte dommedagsklokka fram fra fem minutter på tolv til tre minutter på tolv. I sin uttalelse sier forskerne:

Klimaforandringer som ikke hindres, global kjernefysisk modernisering og overdrevent store kjernefysiske våpenlagre utgjør ekstraordinære og utvilsomme trusler mot menneske-hetens fortsatte eksistens og verdens ledere har ikke evnet å handle så raskt og omfattende som situasjonen krever for å beskytte menneske-heten mot en potensiell katastrofe. Denne manglende evnen til politisk ledelse truer hvert eneste menneske på jorda.

Krigsfaren i Europa

Krisa i Ukraina er et grelt eksempel på denne mangelen på klokskap og lederevne som forskerne skriver om. USAs ledelse har vist en skjødesløs arroganse ved å utløse statskuppet i Ukraina i februar 2014 og dermed sette Russlands sikkerhet i fare på en måte som måtte føre til økt krigsberedskap i Moskva. Og når så USA sørger for å legge makta i Kiev i hendene på en junta av hel- og halvfascister, som gjør så godt de kan for å utløse krig mellom Vesten og Russland, har det gjort saka enda verre. Og på toppen av det har Europas ledere vist seg som alt annet enn ledere. De har sviktet på alle punkter og latt seg lede inn i en aggresjonsspiral mot Russland som meget lett kan føre til kjernefysisk krig.

Og norske partier, hva gjør de? De fortsetter med sine uvesentligheter som skal innbille velgerne at det er forskjell på dem, samtidig som de dilter fortrøstningsfullt etter USA og støtter enhver militær og politisk opptrapping fra en supermakt som tydelig har gått fra overlegenhet til desperasjon. Har ikke samtlige partier på Stortinget støttet ødeleggelsen av Libya? Støtter ikke samtlige partier på Stortinget den vettløse sanksjonspolitikken mot Russland? Er de så kunnskapsløse at de ikke skjønner at økonomisk krigføring er krig?

Og den offisielle opinionen? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg ser hva mediene fylles med av stoff eller hva som engasjerer folk på sosiale medier. Det er krig i Europa, folkens. Folk i tusentalls dør. Millionbyer bombarderes. Faren for atomkrig har ikke vært så stor som nå siden Cuba-krisa.

Har Kongressen gitt Obama en krigsfullmakt?

Amerikanske kongressmedlemmer er ikke den delen av menneskeheten som har størst innsikt i internasjonale spørsmål. Med det de mangler i innsikt, tar de igjen i makt. Denne forsamlingen av kjøpte og betalte representanter for Wall Street vedtok 4. desember 2014 et av de mest krigshissende dokumenter verden har sett på lenge. Når verdens største atommakt gir fullmakt til krig på grensa til verdens nest største atommakt er det på tide å reagere.

H. Res. 758

Dokumentet har den offisielle tittelen H. Res. 758 og er så stappfullt av historieforfalskning og aggresjon, at det hadde vært fullstendig latterlig – dersom der ikke var så farlig. Noen vil kanskje avfeie det som en politisk meningsytring fra en konservativ kongress. Men hvor dårlig slike dokumenter måtte være underbygd, så kan de danne den fullmakten en president trenger for å kunne gå til krig. Det er nok å minne om Iraq Liberation Act fra 1998, som jo la det formelle grunnlaget for USAs folkeretts-stridige og katastrofale krig mot Irak i 2003.

Allerede i de to første avsnittene snur kongressen opp-ned på de faktiske forhold. Man har vedtatt at

Russland har utsatt Ukraina for politisk, økonomisk og militær aggresjon som har til hensikt å etablere sin dominans over landet og skritt for skritt oppheve dets uavhengighet.

Dette kommer fra nasjonalforsamlinga i et land som etter eget utsagn har brukt 5 milliarder dollar for å sørge for et regimeskifte i Ukraina, som har støttet statskupp mot den folkevalgte presidenten og støttet et regime som har gått til angrepskrig på sin egen befolkning. Dette kommer fra et land som nå har fått innsatt en ansatt i State Department, og amerikansk statsborger, som finansminister i Ukraina. Forsøk på dominans over Ukraina – det er USA, det.

I avnitt to snakker man om at «Russlands invasjon i og militære operasjoner på ukrainsk territorium er en grov krenkelse av Ukrainas uavhengighet og territoriale integritet.» Nå har det seg jo sånn at selv US State Department ikke har lykkes i å legge fram skyggen av et bevis for at det har foregått noen slik invasjon.

USA har verdens mest avanserte overvåkingssatellitter. Kameraene deres kan lese nummerskiltene på biler og avisoverskrifter. Det måtte da ha vært en smal sak å gjøre en fotodokumentasjon av en russisk invasjon.

Det eneste punktet der kongressen har et poeng er naturligvis når man snakker om anneksjonen av Krim, men der kommer man ikke bort fra at det tross alt var en folkeavstemning til fordel for en tilslutning til Russland. Det er mer enn man kan si om Kosovo, der USA godkjente en løsrivelse fra Serbia, uten noen form for folkeavstemning.

I en skarp polemikk mot folkeavstemninga på Krim-halvøya og mot at løsrivelsen av Krim ble sammenliknet med løsrivelsen av Kosovo fra Serbia, sa Barack Obama i mars 2014:

… Kososvo forlot først Serbia etter en folkeavstemning som ikke var organisert utenfor internasjonal lov, men i nøye samarbeid med FN og med Kosovos naboer. Ikke på langt nær noe av dette skjedde på Krim.

Nå var det ikke noen folkeavstemning i Kosovo. Uavhengighetserklæringen ble vedtatt av provinsforsamlinga i Kosovo – uten noen forutgående folkeavstemning. Avstemningen ble fordømt av det serbiske mindretallet og av Serbia. Dermed var det heller ikke noe samarbeid med FN eller med Kosovos naboer.

Fra fullmakt til aggresjon

Kongressen gir presidenten fullmakt til å «forsyne Ukraina med dødelig og ikke-dødelig forsvarsmateriell, tjenester og trening som trengs for effektivt å kunne forsvare sitt territorium og sin suverenitet». Som NATO-land er det viktig for Norge å merke seg følgende: Kongressen

oppfordrer (som i pålegger, min merknad) NATO-allierte og USAs partnere i Europa og andre nasjonaer til å avbryte ethver militært samarbeid med Russland, inkludert å forby salg av dødelig og ikke-dødelig militært utstyr til Russland – og bekrefter USAs forpliktelser under NATOs paragraf 5 og ber NATO-landa sørge for sin fulle andel av de ressursene som trengs til det kollektive forsvaret.

(Det siste har jo Jens Stoltenberg sagt at han skal jobbe hardt for å få til, altså en storstilt opprustning.)

Amerikanske våpen og amerikansk-trente soldater skal altså ut i krig på Russlands grense, Ukraina gjøres til en ikke-alliert alliert og paragraf 5 gjelder.

Det eneste positive man kan si om kongressens vedtak, er at det ikke er en erklæring om å gå til krig mot Russland. Men vedtaket gir presidenten alle de fullmaktene han måtte trenge til å trappe opp mot en krig mot Russland. Og USAs «allierte» (som i vasaller) i Europa får beskjed om at de skal være med på det og at paragraf 5 gjelder, altså at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alliansen. Når så Ukraina defineres som en alliert og det hevdes at Russland allerede har invadert Ukraina, så er det vel sjelden presidenten har hatt så frie hender til å utløse en krig.

Krigsfaren dempet etter møtet mellom Kerry og Putin?

12. mai 2015 møtte USAs utenriksminister John Kerry sin kollega Sergeij Lavrov og president Putin i Sochi. Møtet munnet ut i en pressekonferanse som kan tolkes som en bråstopp for krigsdynamikken. Kerry ga sin støtte til Minsk2-avtalen om våpenhvile i Ukraina og understreket behovet for å samarbeide med Russland både når det gjelder Iran og Syria.

Etter mer enn ett år med stadig mer aggressiv krigsretorikk fra USA mot Russland, etter måneder med stadig flere militærøvelser mot Russland og etter to svært krigerske vedtak fra den amerikanske kongressen, kommer både møtet og uttalelsene i Sochi som en stor overraskelse. Hvordan skal de tolkes?

Dette er helt nye toner. Men var det spill for galleriet, en felle for Putin, eller var det en faktisk nedtoning av aggresjonen?

Det vi kan se på bakken, er at sjøl om våpenhvilen brytes hele tida, så har det ikke kommet noe større engrep på Øst-Ukraina.

I mellomtida har dessuten situasjonen i Syria godt fra ille til enda verre i og med at Tyrkia nå også deltar direkte i krigen mot Syria. Til nylig har landet vært den viktigste støttespilleren til IS, men så har Tyrkia altså i navnet startet en «krig mot IS». I virkeligheten er Tyrkias krigføring rettet mot PKK og mot regjeringa i Damascus. Dette gjør at en større internasjonal konflikt fort kan starte i Syria heller enn i Ukraina.

Massevis av NATO-øvelser mot Russland

En venn av meg møtte nylig en amerikansk soldat på gjennomreise i Oslo. Nærmere bestemt så jobber han for US Air Force, på tredje eller fjerde året av utstasjonering i Europa/Tyskland og nå i det siste, Øst-Europa som fokusområde. Han nevnte at det ble en hel del turer til Øst-Europa i det siste, pga Russlands og Putins politikk overfor Ukraina, og nevnte blant annet baltiske land. Han sa at det pågår en mengde militær-øvelser tett på grensene til Russland for tida. Ikke noe av dette blåses opp i mediene. Men NATO har publisert en oversikt over «key exercises» som kanskje er utfyllende. Den viser 12 store øvelser fra mai til november 2015.

Soldaten nevnte også hvordan han på sine egne, personlige turistturer til blant annet Baltikum, møtte på mengder av amerikanske soldater og spesialtropper på steder han ikke ante at det var meningen at de skulle være. Det er altså ikke noe som kommuniseres bredt internt blant styrkene en gang, men troppe- og personellforflytninger som foregår, om ikke veldig diskret, så uten at man ønsker å trekke oppmerk-somhet fra medier osv til det.

Hvordan tolke dette?

Min tolkning er at USA ikke har gitt opp krigsplanene. USA taper kampene om markedene og industriutviklinga overfor Kina. For USA som supermakt er en eventuell akse Berlin–Moskva–Beijing en stor trussel, fordi den vil svekke USAs globale posisjon på en helt dramatisk måte. For å hindre dette er USA villig til å føre de krigene det militær-industrielle komplekset mener trengs for å opprettholde verdensherredømmet.

For enhver som følger litt med, er det åpenbart at kapitalismen har enorme problemer med å komme seg etter krisa som startet i 2008. Sju år etter krakket er det ingen virkelig oppgang å spore, titalls av millioner folk i de rike landa er arbeidsløse og industrien stagnerer. Etter annen verdenskrig derimot var det høy vekst og rask utvikling. Det har vært hvisket lenge, men nå blir stemmene høyere og dristigere: Amerikansk kapitalisme trenger en ny krig – en stor en.