Hva ville Marx sagt om Facebook og Cambridge Analytica?

Av Christian Fuchs

2019-02

Twitter sier de driver med «det folk snakker om akkurat nå».Facebook hevder at «oppdraget er å gi folk makt til å bygge fellesskap og føre verden nærmere sammen. Folk bruker Facebook til å holde kontakten med venner og familie, å oppdage hva som foregår i verden og å dele og uttrykke det som betyr noe for dem».

Foto: Markus Spiske
Av Christian Fuchs,
østerriksk sosiolog, for tiden professor ved Westminster College i London. Han har skrevet flere bøker om digitalt arbeid. Hans siste bok er Digital Demagogue: Authoritarian Capitalism in the Age of Trump and Twitter (Pluto Press 2018).
Oversatt av Mathias Bismo

Artikkelen er en omarbeidet versjon av Christian Fuchs bidrag til boka Anti-Social Media (Theschoolbook.com 2018), tidligere publisert av Open Democracy UK.

Så i følge de sosiale mediebedriftenes beskrivelse av seg selv, handler «sosiale» medier om uttrykk, deling, kommunikasjon og fellesskap. Denne forståelsen er i tråd med den borgerlige samfunnsteoriens begrep om det sosiale. For den franske sosiologen Émile Durkheim, innbefatter det sosiale samfunnsmessige fakta som utøver «en ekstern begrensning» på individet. Følgelig oppfattes ethvert uttrykk sosialt fordi det går inn i andres tanker og oppførsel. Etter Durkheims forståelse er altså enhver post på Facebook og Twitter – selv om ingen svarer – sosial fordi den har et potensial til å inngå i andres tanker og oppførsel. For den tyske sosiologen Max Weber, er en handling sosial hvis den «tar hensyn til andres oppførsel og dermed beveges i tråd med dette». For Weber er altså Facebook og Twitter sosiale i den grad brukere svarer på og kommenterer andres Twitter-­meldinger, Facebook-meldinger osv. Den durkheimske og weberske forståelsen av det sosiale passer godt inn i de sosiale mediebedriftenes verdenssyn som fremstiller disse selskapenes teknologier som essensen av det sosiale. Administrerende direktør i Facebook Mark Zuckerberg sa i et intervju i 2011 at Facebook er sosiale «på ekte» fordi de underbygger «evnen til å holde forbindelsen med flere mennesker». Facebooks operasjonelle leder Sheryl Sandberg hevdet i det samme intervjuet at Facebook er den «sosiale teknologien folk bruker» og at Facebook vil at «alt skal være mer sosialt for alle andre».

Antisosiale sosiale medier

Andre steder har jeg argumentert for at kommersielle sosiale mediers forretningsstrategier fremmer en deltakelses-/forbindelses-/deleie-ideologi. At noe er en ideologi, peker mot en mørkere realitet. Noen som fremmer en ideologi, fremmer en påstand som ikke samsvarer med virkeligheten, en avledning fra den faktiske virkeligheten for å skjule maktstrukturer. «Sosiale» mediebedrifter hevder de er sosiale for å fremme det usosiale og det antisosiale.

Cambridge Analytica-skandalen har fremvist «de sosiale medienes» antisosiale karakter. I 2013 tok nevrovitenskapsmannen Aleksandr Kogan i bruk Facebooks utviklerplattform for å kjøre en personlighetsundersøkelse på Facebook. Her samlet han inn personlige data fra nesten 90 millioner brukere. Disse ble så solgt til Cambridge Analytica. Visepresidenten deres var høryeideologen Steve Bannon, som senere ble Donald Trumps sjefstrateg i Det hvite hus. Cambridge Analytica brukte dataene for å personalisere politiske reklamer i valgkamper. Det er stor enighet om at dette er et forsøk på å manipulere demokratiet. Som en følge av dette, begynte kommentatorer å snakke om Facebooks antisosiale og usosiale karakter. For eksempel begynte Financial Times med ett å snakke om et «antisosialt nettverk».

Problemet med den etablerte offentlige sfærens plutselige oppdagelse av antisosiale medier er at de samme kommentatorene, forståsegpåerne og mediene i årevis har hyllet de sosiale mediebedriftene som den siste store tingen som ville omforme alt og gjøre alt bedre. De overså at antisosialitet er iboende og innebygd i digital kapitalisme.

2018 var ikke bare året Cambridge Analytica-/Facebook-skandalen ble kjent, det var også det året vi feiret Karl Marx’ 200-årsdag. Og det er Karl Marx sin teori som er det kraftigste redskapet for å avsløre næringsdrivende «sosiale» mediers og den digitale kapitalismens usosiale og antisosiale karakter.

De økonomisk-filosofiske manuskriptene fra 1844 er et av Marx’ tidlige filosofiske arbeider. Her formulerer han med kraft og tyngde kritikken av kapitalismen som et antisosialt system gjennom bruken av fremmed­gjøringsbegrepet.

For Marx er mennesker sosiale vesener fordi de produserer det samfunnsmessige livet og samfunnet sammen:

Det er ikke bare materialet for min virksomhet – til og med språket som tenkeren arbeider med – som er gitt meg som et samfunnsmessig produkt, min egen tilværelse er samfunnsmessig virksomhet, den er følgelig det jeg gjør ut av meg selv, det som jeg gjør ut av meg for samfunnet og i bevissthet om at jeg er et samfunnsmessig vesen. […] Individet er det samfunnsmessige vesen. Dets livsytring er derfor – selv når det ikke framtrer i den umiddelbare formen som en samfunnsmessig livsytring som er fullbyrdet i fellessakp med andre – en ytring og en bekreftelse av det samfunnsmessige livet. Menneskets individuelle liv og dets artsliv er ikke forskjellige ting, selv om det individuelle livets eksistensmåte nødvendigvis er en mer spesiell eller mer allmenn form for artslivet, eller artslivet er et mer spesielt eller mer allment individuelt liv.1

Marx fortolker Hegel materialistisk når han argumenterer for at dominans og klassestrukturer fører til en kløft mellom menneskenes eksistens i det samtidige samfunnet og dets sosiale essens. Kapitalismen gjør at menneskenes essens og deres eksistens blir to ulike ting. Kapitalismen gjør menneskene fremmede for sin sosiale natur. Fremmedgjøringen ­konstituerer kapitalismens usosiale og antisosiale karakter. Marx sier at arbeidsdelingen, klasse­strukturer og varebyttet fører til at samfunnet domineres av «usosiale særinteresser». Menneskene blir fremmede for naturen,de blir fremmede for sin kropp og sin bevissthet, sin ­subjektivitet, og det blir fremmed for «produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet», og også fra andre mennesker og samfunnet. I fremmedgjorte strukturer og samfunn kontrollerer ikke menneskene de tingene, strukturene, ressursene og sosiale forbindelsene som de produserer og som de produserer med.

Marx’ fremmedgjøringsbegrep er ikke bare en kritikk av lønnsarbeidet og et privat eierskap til produksjonsmidlene som fremmedgjør mennesker økonomisk fra det de sammen ­produserer i samfunnet, og som er i privat eie av kapitalen. Det er også en kritikk av politiske systemer og institusjoner som fremmedgjør mennesker fra kontroll og innflytelse over forholdene som styrer livene deres. Kritikken av fremmedgjøring er en kritikk av økonomisk og politisk dominans og et krav om politisk demokrati og økonomisk demokrati.

Cambridge Analytica-skandalen er ikke bare en historie om falske nyheter, falsk oppmerksomhet, falske kontoer, falske personlighetstester og falsk reklame i sosiale medier. Det er en historie om hvordan høyrefløyens digitale ideologi, digital kapitalisme og digital nyliberalisme veves sammen. Ideologer og bevegelser på ytre høyre fløy vil gjøre det de kan for å nå sine mål, inkludert å bruke digitale medier på alle måter som er nødvendig for å spre propaganda og bekjempe politiske fiender. En ­politisk kultur med falske nyheter er et uttrykk for et skjema av venner og fiender i en høyst polarisert politisk verden, dominert av ny­nasjonalisme og høyrefløysautoritarianisme.

Facebook er selve inkarnasjonen av digital kapitalisme. Facebook håndterer personlig data for å selge målrettet reklame. I 2017 beløp Facebooks profitt seg til 15,9 milliarder dollar. Målrettet reklame styres av algoritmer som er blinde for innholdet i det som det reklameres for. For Facebook betyr det ikke noe om det annonseres for sjokoladekjeks eller fascisme – de bryr seg bare om å selge målrettet reklame for profittens skyld. Det er derfor ikke overraskende at Facebook har akseptert svært ­problematisk bruk av data. Det er logisk at jo mer nettaktivitet, data og metadata som genereres, jo mer potensiell profitt kommer til syne.

Men som følge av dette, så kommer profitabilitet og kapitalismens økonomiske frihet i et motsetningsforhold til politisk frihet (demokrati) og sosial frihet (rettferdighet, likhet). Kapitalismen er basert på generalisert vareproduksjon utført av arbeidere som ikke eier varene de skaper. Varer er kapital som avgir profitt til kapitalistene. Brukerne av reklamebaserte sosiale medier er digitale arbeidere, det 21. århundrets digitale proletariat. På grunn av den feilslåtte ideologien om at det som er bra for bedriftenes profitt, må være bra for samfunnet, har nyliberal politikk og nyliberale politikere et avslappet forhold til beskyttelse av personvern og regulering av digitale bedrifter. Det nytter ikke å la bedrifter regulere seg selv. Det har blitt åpenbart at det lett kan føre til trusler mot demokratiet.

Cambridge Analytica-skandalen er bare toppen av isfjellet hva angår digital fremmedgjøring. Digitale bedrifter fremmedgjør brukerne fra data og plattformer. Brukere har ikke kontroll over personvernet. ­Nyliberalismen fremmedgjør innbyggerne fra tilgang til ­fellesgoder for å kunne føre et anstendig liv. Demagoger på ytre høyre fremmedgjør samfunnet fra demokratiet.

I kongresshøringene om Facebook i USA, opptrådte Mark Zuckerberg som en uvitende administrerende direktør. Det vanligste svaret han ga på de hundretall spørsmålene som ble stilt til ham i de to høringene, var av typen «jeg vet ikke» og «jeg kommer ikke på det nå, men vi kan følge det opp».

Zuckerberg opptrådte som en stor imitator av Donald Rumsfeld. USAs daværende forsvarsminister er berømt for å ha rettferdiggjort den amerikanske krigen mot Irak med følgende uttalelse: «Det er kjente ukjente. Det vil si at det er ting vi nå vet at vi ikke vet. Men det er også ukjente ukjente. Det vil si ting vi ikke vet at vi ikke vet.» Zuckerberg besvarte fortrinnsvis spørsmål om Facebooks dataovervåkning og digitale kapitalisme med en logikk bestående av kjente ukjente og ukjente ukjente.

Slavoj Žižek hevder at Rumsfeld med overlegg overså at «de største farene ligger i det ukjente kjente – benektelse av tro, antakelser og uanstendig praksis vi later som vi ikke vet noe om, selv om de utgjør grunnvollen for våre offentlige verdier». I en offentlig høring nektet Zuckerberg for å ha kunnskap om den skjulte kunnskapen og de skjulte verdiene som underbygger den digitale kapitalismen, og som derfor utgjør bakgrunnskunnskapen for hans og Facebooks daglige virke. I senatshøringen sa Zuckerberg at Facebook «ikke føles som» et monopol. Men Zuckerberg «føler» og merker helt sikkert de voksende pengesummene på bankkontiene sine, så han vet om det. Men han sier han ikke føler monopolstrukturer. Han vil ikke tenke på de større implikasjonene av kapitalakkumulasjonens monopolistiske praksis på samfunnet, noe som viser at kapitalen er blind for sine egne negative egenskaper og sin negative innvirkning på samfunnet. Implikasjonen er likevel at kapitalen ikke frivillig vil gjøre noe for å dempe sin negative påvirkning. Det er derfor en politisk oppgave å tvinge frem grunnleggende regler for kapitalen ved hjelp av loven, staten og det sivile samfunnet.

Virkelig sosiale medier

Liberalere krever nå bedre regulering av personvern og beskyttelse av data. Men det er ikke noen enkel løsning på den digitale kapitalismens strukturelle problemer. Hva kan gjøres? Det å forby målrettet reklame på nettet vil redusere faren reklamen utgjør for demokratiet. Men det kan bare være effektivt dersom høye bøter for å bryte forbudet innføres og hånd­heves. Et slikt tiltak kan som en begynnelse bli innført i en enkelt nasjonal jurisdiksjon.

Et annet tiltak er å erstatte algoritmisk aktivitet med betalt menneskelig arbeid, utført av dyktige og godt betalte faktasjekkere og profesjonelle kunnskapsarbeidere. Det viktigste tiltaket er å utfordre og bryte opp bedriftenes monopol på sosiale medieplattformer. Vi trenger nye typer nettplattformer som fremmer digitale allmenninger og digitale offentlige tjenester. Offentlige kringkastere burde oppfordres til og gjøres legalt i stand til å bygge og styre sine egne sosiale medieplattformer, for eksempel en offentlig variant av YouTube, drevet av et nettverk av offentlige kringkastere, inkludert BBC, ARD, France Télévisions, RAI, PBS osv. Skattlegging av nettreklame og annen digital profitt vil kunne skape et økonomisk grunnlag for å finansiere alternative sosiale medier og løse problemet med at digitale bedrifter unngår å betale skatt. Dermed kunne man innført en deltakende medieavgift til fordeling blant innbyggerne, som de igjen kunne donere videre til ikke-kommersielle medieprosjekter. Facebook, Twitter og Google kunne blitt gjort om til kooperativer, basert på en ikke kommersiell plattform, ikke eid og kontrollert av aksjeeiere, men av brukerne selv. Å overvinne truslene mot samfunnet og demokratiet fra usosiale sosiale medier tvinger oss til å fremme de digitale allmenningene som alternativer til digital kapitalisme.

Note:

1 Karl Marx og Friedrich Engels, Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo: Falken forlag 1991, s. 234.