Hva kan vi lære av Gramsci?
Av Aslak Storaker
An introduction to Antonio Gramsci
London: Bloomsbury Academic, 2016, 257 s.
Hvem var Antonio Gramsci, og hva kan hans bidrag til marxismen lære oss i dag?
Det er de fundamentale spørsmålene som stilles og besvares i George Hoare og Nathan Sperbers nye introduksjonsbok om Gramsci.
Mitt kjennskap til Gramsci har begrensa seg til marxistiske forfattere jeg har likt å lese som har oppgitt Gramsci som inspirasjon, og at han var opptatt av kampen om det ideologiske hegemoniet. Jeg var med andre ord rimelig blank på Gramsci da jeg begynte å lese, men føler jeg nå sitter igjen med en ganske god oversikt over hva han mente og hvordan teoriene hans kan brukes. Til tider synes jeg den teoretiske delen var tung, men når forfatterne anvender teorien på praktiske spørsmål, er det verdt det. Det er nok en fordel om en har kjennskap til noen grunnleggende marxistiske begreper før en begynner å lese.
Boka er delt inn i fire deler. Den første tar for seg Gramscis liv. Den andre tar for seg hans tenkning. Den tredje viser åssen tenkinga hans kan anvendes på to konkrete eksempler – på å forstå hva som ligger til grunn for den folkelige («common sense») oppfatninga av å bruke begrepsparet høyre/venstre om politikk, og på å forstå overgangen fra keynesianisme til nyliberalisme i Storbritannia og Frankrike på 1980-tallet. Den siste delen av boka tar for seg Gramscis påvirkning innenfor marxismen og akademia.
Overbygningas teoretiker
Antonio Gramsci blei født i en fattig familie på Sardinia i 1891 og flytta til Torina for å studere i 1911. I 1912 slutta han seg til det italienske sosialistpartiet, og i 1915 begynte han å arbeide i den sosialistiske pressa. Ved partisplittelsen i 1921 slutta han seg til det italienske kommunistpartiet (PCI), og han leda partiet fra 1924 til han blei arrestert av Mussolinis fascister i november 1926. Gramsci døde i fengsel i 1937. Han var gift med Julia Schucht, som han fikk to sønner med. Gramscis hovedverk blei skrevet i fengselet, og utgitt i redigert form av Palmiro Togliatti, hans etterfølger som leder av PCI, i 1947. En komplett og uredigert utgivelse kom først i 1975.
Gramscis hovedanliggende er å forklare hvorfor det blei revolusjon i Russland og ikke i Vest-Europa. Svaret han kommer fram til, er å vise til det høyt utvikla sivilsamfunnet i Vest-Europa. Mens tsarens herredømme over Russland i hovedsak baserte seg på rein maktbruk og kontroll over statens voldsapparat, er borgerskapets herredømme i Vest-Europa i mye større grad basert på dets organisasjoner og ideologiske hegemoni. Gramsci kommer derfor fram til at hovedspørsmålet for kommunistene i Vesten ikke er å erobre statsmakta, men å erobre det ideologiske hegemoniet.
Den mest sentrale nytenkninga hos Gramsci er ideene hans om forholdet mellom samfunnets økonomiske basis og kulturelle/politiske overbygning. Gramsci avviser det han kaller en «vulgær-marxistisk» forståelse av at overbygninga simpelthen er en gjenspeiling av produksjons- og eiendomsforholdene. Det betyr ikke at Gramsci avviser at det er et organisk forhold mellom samfunnets basis og overbygning, men han mener at begge påvirker hverandre gjensidig heller enn at basisen betvinger overbygninga.
Gramsci er opptatt av rolla til de intellektuelle, som han definerer som de som produserer og sprer kunnskap i samfunnet. En av de interessante tingene med Gramsci er at han sier at sjøl om en kan snakke om intellektuelle som en egen sosial gruppe, så kan en strengt tatt ikke omtale noen som ikke-intellektuelle, siden alle medlemmer av samfunnet produserer og sprer kunnskap og kultur på et eller annet nivå. Også partier, fagforeninger, kirker, pressen og ikke minst utdanningsvesenet fungerer som produsenter av kultur og kunnskap.
Rolla til de kommunistiske intellektuelle er å skape en ny revolusjonær kultur og innta en ledende rolle i den politiske kampen. Gramsci definerer ikke hvem som fungerer som kommunistiske intellektuelle på bakgrunn av utdannelsesnivå, men på bakgrunn av den rolla de spiller som revolusjonære ledere og politisk organisatorer. De skal ikke lede arbeiderklassens kamp, men lede arbeiderklassen til å skolere seg sjøl og utvikle en kritisk bevissthet og revolusjonær verdensanskuelse. For Gramsci er det viktigste for å innta denne posisjonen at en ikke bare fremmer reine arbeiderklassekrav om bestemte reformer innenfor bestemte sektorer av samfunnet, men omgjør kravene til en allmenn og universell politikk for alle undertrykte lag i folket.
Den tause majoritetens verdensanskuelse kommer tydeligst til uttrykk i populærlitteraturen og i den såkalte «sunne fornuften», mener Gramsci. Kampen om det ideologiske hegemoniet handler altså ikke om noe mindre enn å endre måten det store flertallet i samfunnet ser på verden. For å oppnå dette må en igjen og igjen «gjenta sine egne argumenter (men i varierende form)» og «forsterke arbeidet for å øke den intellektuelle nivået til en stadig større del av folket».
Lærdommer
Jeg lar meg ikke overbevise av Gramscis nedvurdering av hvor styrende den økonomiske basisen er for den kulturelle/politiske overbygninga. I del 3 av boka viser forfatterne til et meget interessant eksempel, om innføringa av nyliberalismen i Frankrike og Storbritannia på 1980-tallet. Thatcherismen i Storbritannia virker nærmest som et skoleeksempel på åssen kampen om det ideologiske hegemoniet førte til endringer i samfunnets basis. Gjennom en bemerkelses-verdig vellykka ideologisk kamp klarte Margaret Thatchers konservative parti og høyrepressa i Storbritannia å omdefinere den folkelige assosiasjonen av «folket» fra et forpliktende kollektiv til konkurrerende enkeltindivider og -familier, og «staten» fra å assosieres med demokrati og velferd til byråkrati og skatteinnkreving, og erobra virkelig det ideologiske hegemoniet.
Prisverdig nok viser imidlertid forfatterne også til et moteksempel, nemlig innføringa av nyliberale reformer i Frankrike. Disse blei nemlig gjennomført av den sosialistiske regjeringa til Francois Mitterand, som vant valget i 1981 på et program om å «bryte med det kapitalistiske systemet» (!) gjennom å nasjonalisere finanssektoren og de største industrikonsernene. I begynnelsen av perioden nasjonaliserte sosialistene en så stor andel av økonomien at en tredel av industrien og 96 % av bankinnskuddene var på statlige hender, og de senka pensjonsalderen og økte de sosiale ytelsene. Sosialistene fikk imidlertid stadig større økonomiske problemer på grunn av sviktende industrieksport og økte renter på utenlandslån, og de keynesianske mottiltakene økte handelsunderskuddet fordi pengene blei brukt til import av billige utenlandskproduserte varer. For å bedre konkurranseevnen følte derfor Mitterand, som hadde som mål å innføre sosialisme, seg tvunget til å fryse lønningene, redusere offentlige investeringer, si opp titusenvis av statlige arbeidere og liberalisere finanssektoren, på en måte som ikke sto tilbake for thatcheristene i Storbritannia. Etter mitt syn kommer ikke Hoare og Sperber med noen overbevisende argumenter mot at dette viser at Gramsci tok feil når han hevda at overbygninga ikke er underlagt samfunnets økonomiske basis, men at basis og overbygning påvirker hverandre gjensidig og likeverdig.
Jeg tror derimot det er en sentral lærdom fra Gramsci at det er en forutsetning for å erobre statsmakta at vi først klarer å erobre det ideologiske hegemoniet ved å igjen og igjen spre vår egen revolusjonære, marxistiske verdensanskuelse. Det hjelper lite å ha gode argumenter i enkeltsaker eller å vinne enkeltkamper, om ikke arbeiderklassen og det brede lag av folket begynner å se kampene som en del av kampen mot kapitalismen og imperialismen. Kommunister skal selvfølgelig delta i frontarbeid uten å dytte fram sin egen agenda, men det er viktig at vi også har presseapparat og andre former for kommunikasjon til å spre den marxistiske verdensanskuelsen og kjemper for å vinne det ideologiske hegemoniet.
En annen lærerik ting ved boka er at forfatterne er opptatt av å vise at Gramscis ideer ikke er ment å være allmenngyldige til alle tider og i alle samfunn, men at han tvert imot er opptatt av å vise åssen marxismens begrepsapparat nettopp er historiske, utforma i og for en bestemt type samfunn. Gramsci skriver at marxismen
ikke bare hevder å forklare og gjøre rede for hele historien, men å forklare å gjøre historisk rede for seg sjøl også. Den er den største formen for «historisme», en fullstendig frigjøring fra alle former for abstrakt ideologi, den virkelige erobringa av den historiske verden, begynnelsen på en ny sivilisasjon.
Det er en god vaksine mot «anti-revisjonistiske» dogmatikere som slår i bordet med sitater fra Marx og Engels som de automatisk går ut i fra kan brukes til å vurdere hvordan kommunister bør gå fram i dagens politiske situasjon.